Vi dyrker ett aspekt av Frøya

Skjønnhetens paradoks

For et konvensjonssinn vil det arte seg som vel søkt å tale om skjønnheten i en fremstilling av kvinners bakpart, men det er å lenke seg på hender og føtter i ånden, stort sett i frykten for hva noen vil si. Man må huske at det er i fritakelsen av konvensjon at jeg har min himmelflukt. Man må i tillegg huske at deres mening er irrelevant, der selv min minste tanke er svært relevant. Hvordan så? Man kan si at deres mening har blitt borte i det øyeblikkets ytterkant som er fremtiden, og deretter erklære at deres mening ikke finnes. En profets ord vil være alles mening om ikke lenge, og derfor er min mening deres mening. En profet av Dionysos er hva jeg er, og se, den gud har jeg dyrket lenge. Nå har det seg så at selv et kastet blikk kan bringe dype innsikter, for så høyt elsker denne gud meg. Og jeg har da brakt ham rike gaver og meget offer. Hans yppersteprest kan jeg ikke bli, fordi jeg ville beholdt en jomfru for meg selv.

Som Satyrprofet, det som kunne vært en bror av Wongraven, hadde jeg bare hatt penger, skal jeg si noe selvfølgelig som ingen andre våger å si. Dette er min rolle, forstår du. Jeg har mange roller, men dette er del av det. Som straff for å utøve denne rollen blir du stort sett bare fratatt dine penger, og det er derfor jeg ikke er Wongravens likemann. Han eier jo sin vingård og ser ned på alle. Det er på alle fire eller fremoverbøyd at kvinnen er blottstilt i all sin prakt, litt som en hest sett fra siden anskuer man hennes kropp, ansikt, bryster og det mest intime. Det er den mest rå fremvisning av varer - alle varer - som man kan bestille. Noen forespørsler gjøres vel helst diskret eller meget innstendig, og ellers ikke i det hele tatt. Formell kan man ikke være ved serveringen.

Det var i en av disse stunder at det slo meg at skjønnheten bærer ved seg et aldri så lite paradoks. Man må finne knuten før man kan løsne knuten, og siden frigjøre seg fra alle bånd. En skjønnhet - den eneste skjønnhet - for konseptet kan bare eksistere ved sin utartelse, er preget av de to følgende tilstander. Hun utfyller en form for arketyp, samtidig som hun bærer ved seg et eget særpreg. Mona Lisa kunne ikke være underfundig, var hun simpelthen en modell. Det er arketypen som legger grunnverket og særpreget som gir den spesielle glans, kanskje det motsatte av patina og det som i antikkens Sumeria ble kalt for Melammu, en guddommelig aura som påfører både beundring og frykt. Vi frykter våre skjønnheter, selv når vi kryper for dem, for du ville bare akte noen som påførte deg frykt. Men hvordan kan dette ha seg? Hvordan kan hun være både særpreget og bære de universelle kjennetegn på skjønnhet til samme tid, symmetri og en slags biologiens støpeform, blitt til over generasjoners kamper og tragedie? Overalt har jeg sett dette. En virkelig vakker kvinne kunne ikke vært noe annet enn seg selv - til hun ikke er det. Hun slutter å være seg selv når hun ikke er vakker mer.

Som spedbarn er vi generiske og ser stort sett de samme ut. Ingen bryr seg i allfall nok til å se forskjellen, kanskje med unntak av en voktende mor i fødestuen. Likeledes med oss når vi blir gamle, da blir vi redusert til rosiner alle mann, og ingen gidder å betrakte oss mer. Det er når grunnformens ramme er etablert at maleriet kan sno seg ytterligere noen ganger med sine sirkler og farge, og danne noe som i sannhet er unikt, og som alle menn ynker seg ved når de mister det. Det du har krøpet for i frykt, danner alltid et stort tomrom når det er borte. Det vet alle som har stått overfor monstre og avgrunner.

Det er altså ikke nok å ha en solid grunnform. En murstein kan være funksjonell, ja rent ypperlig, men den bringer ingen glede. Det er sant for det kan kalle generiske skjønnheter. De finnes overalt. Skjønnhet er vanlig. Hvis ikke kunne ikke livet bære seg selv. Eksepsjonell skjønnhet er uvanlig. Hvis ikke kunne vi ikke bære oss selv, og bli overveldet og dø. På motsatt hold, det er ikke nok å ha en sprakende fargepallett, eller mange snodige sirkler og streker. Mange har åpnet sine øyne og forstått at det de er laget for ikke finnes, at funksjon ikke engang kan kalles det. Kaos har gjort sitt inntog der noen mening med det hele ganske enkelt ikke er til.

Generisk, solid, likevel særpreget og sart, for det skal bare litt til for at særpreget hviskes ut i grunnformen, og hun blir bare en simpel skjønnhet igjen. Det er det verste øyeblikk for meg. Etter det blir hun bare en gammel kvinne, men da har fallet alt vart lenge. Et stort fall føles mer enn et lite fall, også for tilskuerne, og selv om noen skulle falle lite, men hardt, og føle megen smerte, er det ingen som vil føle deres smerte med dem. Det blir som om denne smerten aldri har eksistert når den aldri kan deles med noen. Min tanke er at menneskelivet er så uhyrlig at vi egentlig opplever uutholdelige smerter hele tiden, hadde det ikke vært for at vi ikke kan oppfatte dem, foruten ord og begrep om tilstanden, som dermed heller ikke kan dele det med andre. En følelse eller tanke udelt er en en følelse og tanke som like gjerne ikke hadde trengt å være til, og effekten vil i alle tilfeller være likegyldig.

Så med det løses paradokset opp. Repet, som var en knute som beveget seg i ulike retninger, var alltid ett og samme rep. Frynser og tråd er ikke nok, og det er heller ikke en rett linje og et stramt tak. Skjønnheten er altså det kaotiske blendverket som er bygget oppå de mest solide former for symmetri. En roses farge, og en rose kunne aldri vært grå. Men her er en skrekkelig tanke. Vi vokser inn i og faller fra den arketyp som er bestemt for oss, i allfall ytre sett. Når det skjer, mister vi alt som gjør oss distinkt, det som skiller oss fra andre, utseendemessig sett. Vi blir til samme tid mindre generiske, og mindre av oss selv, sett i et speil eller andres øyne. Bare øyeblikket finnes, men øyeblikket er et rom som har ytterkanter, og der inne tumler vi som fanget i en klinkekule. Vi rulles stadig over gulvet, så vi ikke forstår hva vi hadde før vi mistet det. En virkelig stor skjønnhet kjennetegnes av en fullkommen likegyldighet, også til seg selv. Når skjønnheten engasjerer seg, eller blir verdslig, har hun mistet det som gjør hennes Aegis fryktelig. Det er derfor vi vil bli lagt merke til av skjønnheter, og når det skjer, mister vi noe av respekten for dem. Det samme om hun legger merke til seg selv, for da er hun narsissist og har vist seg ond. Tenk å legge merke til at hun har så mye! Ingen forbrytelse er større enn når en mann innser sin rikdom eller en kvinne ser sin skjønnhet. Litt på samme måte har jeg det i ånden. Den mann som taler til meg, er en mann jeg ikke har respekt for. Det samme med en mann som taler til seg selv. Kanskje har buddhistene hatt rett hele tiden? Det er kun tause og fraværende at vi viser oss selv den største aktelse.

Med ånden stiller det seg annerledes, selv om jeg våger å si at utgangspunkt og endepunkt er det samme. Det er bare det at midtpunktet, høyden, som alltid er en sammenpressing av to plater, er forflyttet lenger frem. Ånden er altså en ujevn klinkekule, det kan ikke være snakk om en sfære. Det er kan hende skjønnheten også, fordi en person er gjerne vakrest mellom årene 13 og 30, og det er tidlig sett under potensialet til et biologisk liv. Likeledes vil de som har en åndelig oppvåkning før alder 30, lide sterkt, fordi det var ikke tiltenkt så av naturen. Formen er ikke riktig avpasset ennå til ånd, så innrisset må gjøres med stor anstrengelse. Formen var forebeholdt skjønnhet ennå. Det kan man gjerne si, og det er ikke usant. Skjønnhet og ånd er motsetninger. Både biologisk sett, i tidsspennet det skjer, og i utartelse. Skjønnheten er fruktbar, ånden er steril. Skjønnheten vet ikke om seg selv, ånden er klar over alle ting. Skjønnheten kan ikke lede, ånden avgjør skjebnen til raser og riker.

Har du altså med en skjønnhet å gjøre, må du være klar over at hun ikke er ånd. Og har du med en ånd å gjøre, vet du at her kan intet vakkert være. En som spør og graver er en som tilsviner seg, han har jo senket seg i gjørmen. Kun det guddommelige er skjønnhet med ånd, men det er en floke jeg ennå ikke har løst. Dionysos ga meg å vite mye, men ikke alt.

Også i ånden vil de at du skal anta en arketyp, bli en generisk form. Konservativ, nazist, kommunist. Hvis du ikke fyller arketypen, blir det gjengse samfunn hysterisk. Man må for all del ikke avgi motstridende signal. Men for den tenker som tenker, som egentlig er den eneste definisjon på geniet, må særegenheter kretse under et godt byggverk, som hai i en vollgrav. I ånden er bildet invertert, her er det ikke snakk om skjønnhetens glans, men et underliggende mørke, som gir kraft. Det sosialiserte menneske har ingenlunde tilgang til den kraften.

Med mindre det er åpenbart - Nummereringen starter øverst, og går fra venstre til høyre.

1. Dette er en ny akvisisjon fra min side. Samtidig viser det på mange måter min idealkvinne. Svært nordisk, med en slags nittitallsstil på sin staffasje og kledning. Nittitallet er jo den høyde jeg vokste opp i, for meg personlig og for vår sivilisasjon, hvor mine første møter med (avbildninger av) kvinner var preget av den samme stilen. Denne staffasje i form av hårspenne, fargerikt stoff og kledning gir en assosiativ forbildelse til eurpeisk og spesielt nederlandsk prostitusjon på den tiden, og kvinnen i seg selv avgir klare kjennetegn på å være en prostitusjonstypus. Som Otto Weininger sa: Alle store menn foretrekker prostitusjonstypuser. Det forpinte smilet åpner for en tvetydighet. Kanskje synes hun det er litt pinlig, kanskje er det skuespill, og denne mangelen på definisjon og det definitive er jo kjønnets styrke. Jeg skal si det åpenbare. Jeg har antakelig et sterkt tilfelle av et hore-madonna-kompleks. Kvinner som utviser striks, apollinsk verdighet gjør altså ingenting for meg. Det må være en grad av denne leken og prostitusjonstypusen som glimter med en eller annen underfundig og udefinerbar følelse, det være seg forakt eller personlig flause.

Her er prostitusjonstypusen i ung-drakt demonstrert som musikkvideo

En tråd under utvikling, der mer skal legges til med tiden, muligens med kommentarer. Dessverre slakter Hostinger kvaliteten på bildene med noen kilobyte. Jeg må rett og slett slå fra meg tanken på perfeksjon, noe denne siden i seg selv demonstrerer i fritt monn. De fleste løsninger er sub-par eller verre, men det er det beste jeg kan få til på en forstandsmessig måte. Det viktige er å ha et sted å utøve seg. Jeg besitter uansett disse bildene i sin originalform, i det som forhåpentligvis kommer til å være mirrored-harddisker. Må bare skaffe en kabel og nerveoverskudd først.

Skam ja. Det har jeg ikke. Det er rett og slett en del av hjernen som ikke eksisterer hos meg, med mindre du skulle tenke på de mest blatante tilfeller, som å vandre ned gaten uten buksene på. Den manglende skamfølelsen har jeg fått livet slaktet for. Denslags tilgis ikke i Norge, det mest sosialiserte av alle land. Jobb, karriere, sosialt liv, alle har de gått fløyten. Jeg kan like godt stå løpet ut. Noen må fylle min rolle, antar jeg. Der det sosiale mangler, slår underliggende sannheter inn.

Men det er mulig det ikke er helt sant at jeg ikke kjenner skam. Jeg er bare ute av stand til å manøvrere meg sosialt, samtidig som min psyke er overveldet av det som kalles 'bad object.' Hva er dette? Ytterst sett er det indre stemmer, basert på mine foreldre og peers, som hater meg og ønsker livet av meg. Og jeg, jeg har langt på vei gjort som de ville, og gått selvdestruksjonens vei. Min tanke er at jeg må dempe disse stemmene, overse dem, og heller utøve egenkjærlighet. Selvskadingen, som har inkludert kneet og vel, et ødelagt liv, må stoppe.

Hva bildene angår, er det visse gjennomgående trekk. Smilende kvinner, kvinner linet opp, og kvinner med forpinte ansiktsuttrykk. Det er nok noe med dette med emosjonell intensitet, som jeg kanskje ikke kan få andre steder.