Vær som vinden - et dikt

Et pust så er du der

Et nytt pust – Et nytt sted

Vær som vinden

Du min eneste sønn

Ikke vent på dine venner

Ikke vent på dine foreldre

Ikke vent på deg selv

De sier du ikke er håndfast

De har ikke sett deg

rykke opp trærne ved roten

og kaste dem bort

Vær som vinden

Kast allting bort

Du enestående, enebårne

Forbann dine venner

Forbann dine foreldre

Forbann ditt land

Se, nå forlater du det

Men ikke forbann deg selv

Spinn, dreie, slå

Nå stiger du mot høydene

De sier du ikke nådde månen

Det er en løgn

Hvem vet hvem som vandrer der

blant magisk sand

drysser støv i usett glass?

Uten deg måtte de kveles

Jeg tror også

at det er du som nærer

solens flammer

Du slår kornet ned

når menneskene behøver straff

Vær som vinden

Villfaren, langtvekkfaren, borte

Aldri skal de fange deg

Øyvind Tranøy – megetstøyende sønn

Garnene må henge løst

Fritakelse, forlatelse, forkastelse

Mektigst er hånden som kan gjøre dette

Størst er ansiktet som kan felle med et pust

Kroppen som kan skille seg og samle seg

Stå bredbent og klar til slag

Bølgene din lekegrind

Svaiende gress på markene

din underkastede brud

Fjellets skjulte skatter

verdiløse

Fordi de ikke rommer deg

Vi venter ikke

Vi forventer ikke

Vi henter ikke

Sprer, uten å samle

Annet enn som søppel ved klippevegg

En anklage mot alle fjell

Bergene vår dalbane

La larmen fra vår bortfarenhet

Spre alle verdens flagg og faner

Hver ved sin tur

Når vi en gang går til hvile

henger alle bannere ned

Da må verden sørge

Kjenne solens tyngde

og havets giftige salt

Alt de kan er å håpe

at vi lar oss vekke med et sukk