Under Merkurs merke - del 4

Mislykket salg: Selgeren forsøker å selge en støvsuger til en familie, men blir avvist etter en ubehagelig samtale med husfruen.

Refleksjoner over livet: Selgeren reflekterer over meningsløsheten i menneskelige problemer og løsninger, og hvordan han ser på seg selv som en prest i sin salgsrolle.

Reise til Evje og Hornnes: Etter å ha mislyktes i salget, bestemmer selgeren seg for å reise til Evje og Hornnes for å prøve lykken der.

Uvær og uhell: Under reisen møter selgeren på et kraftig uvær og kjører av veien, men klarer å komme seg tilbake på veien ved hjelp av sin styrke.

En natt på veien: Selgeren tilbringer natten i bilen sin, kjører videre gjennom natten og ankommer til slutt Evje og Hornnes.

Beskriver maten: Selgeren beskriver maten som serveres i offisersmessen, og hvordan den er av mye bedre kvalitet enn det soldatene vanligvis får.

Dagen er i full vigør da jeg gjenvinner sansene. Hode, skulder, kne og tå verker, men bare på grunn av den sammentrykte formen for leie. Til min overraskelse oppdager jeg at jeg er fullstendig uthvilt. De bare føttene mine svinger utenfor bildøren, og der lar jeg tærne leke litt i grusen, mens jeg tankefullt klør meg på brystet og grynter. Kanskje best å finne ut hvor i svartemarja denne skipskatta har havna? De to parene med sokker jeg har hengt til tørk er fortsatt fuktige, så jeg får holde dem i reserve og heller bruke et nytt par fra kofferten. Apostlene finner plass i skoene, jakken slynges omkring og hatten plasseres oppå hodet. Så! Da burde jeg være tilstrekkelig rustet til hva enn som er i vente, om det så skulle være en hel kvinneforening i anmarsj.

Det første som konfronterer meg er hovedveien som løper i en rett linje på denne flate strekningen, spekket med vekselsvis beskogning og våtmark. Ellers er det bare langveggen som blokkerer alt av utsyn til den menneskelige sivilisasjon. Ved hjørnet stikker jeg snuten utenom, og får se et forunderlig skue. Et stort antall rektangulære bygninger i rødt, brunt og hvitt. De hvite byggene er ganske godt pyntet, noen av dem, med sirlige ornamenter på balkongene. Og … hva er det jeg ser? Et lite hode stikker frem fra hjørnet på nabobygningen, og smetter hurtig ut av syne. Hurtig fuser jeg frem så det singler i grusen. Vel fremme ved det andre hjørnet finner jeg tak i røveren.

«Kom nå frem der! Her skal det ikke være noe slinger i valsen!»

Det er en guttunge jeg har fanget. Tommelen finner tak i øret, og vris rundt. Poden setter i et protestskrik, gjør han, uten å vite at han står overfor en mann uten nåde.

«Nåh, gutt, skal du svare for deg? Hvorfor står du her og spionerer på godtfolk?» sier jeg, alt mens han dras etter øret over til min side i hurtig marsj.

«Du spionerte da også på meg … AU!»

Jeg griper fatt i de smale skuldrene, og bøyer meg helt ned, så vi er ansikt til ansikt.

«Hvor er jeg nå?»

«Nå?»

«Ja, akkurat nå!»

«Men … vet du ikke det?»

Han hører mitt advarende knurr, og gir meg endelig det jeg er ute etter.

«Du er på Evjemoen.»

Det er en militærforlegning vi står på, forklarer gutten meg, og det stemmer nok, for jeg har så vidt hørt om stedet. Tidligere en tysk leir, nå den kongelige norske hærs eiendom. Der i det fjerne er det en rekke grønnkledde skikkelser som samler seg utenfor en av bygningene, med oss som åndfulle betraktere, hundrevis av dem, i en lang kø, to og to i tallet. Jeg gjenkjenner straks situasjonen fra min tid i militæret. Hvilket måltid skal de ha? Helt til middag kan jeg ikke ha sovet.

«Er det frokost eller lunch? Svar!»

«Hva er lunch?»

Nei, det medfører nok også riktighet. Soldater får absolutt aldri lunch, som nordmenn flest etter gammel skikk. Dette er altså snakk om en forlenget frokost nå på en søndag. Apropos det, nå rumler det litt i magen, må jeg si.

«Skulle samle skudd, skjønner du, sammen med en gjeng gode krigskamerater.»

«Skudd?»

«Ja, patronhylser på banen. For i dag er sersjanten og alt annet storfolk på et møte i byen.»

«Hvilken by?»

«Kristiansand.»

Ikke før ordene har falt, så har det formet seg en plan i mitt hode. Det er merkelig det som skjer, og underlig å forklare, men det er så en sølverisk glans har kommet over meg, nesten som kvikksølv, og jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre, og ikke bare det, men at jeg vil lykkes i mitt forsett. En gud har grepet om mitt hjerte, og han eier hver en handling. Jeg kjenner hans navn … Jeg …

«OIIIIiiiii!» ånder gutten. «Er det virkelig DIN bil!»

Ikke at jeg vil vise det, men jeg kjenner det støt gå gjennom kroppen som bare kan være stolthet.

«Ikke la meg se dere her, rekende rundt kjerra og glanende inn rutene med fett på fingrene! For da er det kanskje ingen gutt som kommer hjem til kjøttkaker hos a’ mor!»

«Mor lager aldri kjøttkaker.»

«Det blåser jeg i! Kom deg av sted nå!»

Gutteladden piler av gårde, nesten så han har en propell på rumpa, og blir borte. Godt er det. I mellomtiden svinger jeg meg inn i forsetet igjen, og kler av meg på overkroppen. Vann fra drikkeflasken pøses over en vaskeklut. Ansiktet først, så under armene, så under ballene. Jeg betrakter barten i speilet. Den er som den var i går kveld. Under ett av setene finner jeg en gammel avis. Med den godt dyttet under en arm, og jakken under den andre, begir jeg meg i veg. Det er best at det ser naturlig ut, som om jeg ikke har en bekymring i verden.

To store dobbeltdører fører inn til bygningen. Køen er endeløs utenfor den ene, den andre står helt uten besøkende. Dit kommer bare de høyest rangerte inn, og … de modige av de lave, fordi mot er sitt eget adelsmerke. Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Alt blir ditt bare du tar det. Nå må jeg for øvrig være svært modig, og nervene står så i helspenn at jeg nesten faller sammen, men utad holdes maska fast. Plystrende går jeg forbi soldatene, mange hundre i tallet, og hver av dem kunne dengt meg rettelig inn, og ville gjort det, hvis de bare visste hva jeg drev med. Noen av dem nikker jeg til, men ser ikke lenge nok i deres retning til å invitere til noen samtale. Unge menn, registrerer jeg, i ulik størrelse, men samtlige slanke, og nesten alle glattbarberte. Så passerer jeg gjennom inngangen, til selveste offisersmessen.

Foajeen er kledd i lyslakkert treverk som virker nyoppført. Til venstre leder gangåpninger videre inn i bygget, med diverse kontordører plassert på rekke og rad. Et skilt viser veien til toalettet. Til høyre står to nye dobbeltdører på vidt gap til kantinen. Stumtjeneren står parat, så der avleveres jakke og hatt. Avisen slenger jeg fra meg på et lite bord.

Det drønner som bare faen da hælen slår i gulvet og jeg går opp i rett foran det ruvende portrettet av Haakon den sjuende.

«LENGE LEVE KONGE OG FEDRELAND!» erklærer jeg, og følger opp med å se meg prøvende rundt. Tomme bord og stoler alle steder. Ingen har vært vitne til min lille forestilling. Så pjalten hadde rett. Det er hans vitnesbyrd jeg har satset hele min tilværelse på. Offiserssvina er faktisk bortreist, og jeg kan bare håpe at det varer dagen ut.

Maten den menige soldat får servert er gjerne svært dårlig, det vet jeg av smertelig erfaring, særlig er den så på hverdager. Enkelte ganger fikk vi fiskehud, fiskeben og gulrotskiver i hvit saus til middag. Etter hvert forstod jeg hensikten. Hvis man spiser måltider av lav kvalitet, vil man være ukomfortabel og disponibel for et drepende humør. Frykten unge menn alltid kjenner på, vil forsterkes, sinnet likeså. En ukomfortabel soldat er en god soldat. Dessuten er den tarvelige føden en måte å ydmyke på, slik at alle blir klar over rangordningen. Men nå … er det søndag, og bedekningen er for offiserene.

I de store karene er en grateng tilberedt av skinke, ost og makaroni, finner jeg ut ved å bryte skorpen. Ved siden av er det stekt opp sopp og løk, iblandet strimler av brunet kjøttdeig. På noen flate ovnsplater er gule og hvite speilegg plassert i pyntelige linjer, med lyserosa stekte pølser som nabo. På en stekeplate i nærheten bringes lange skiver sprøstekt bacon for dagen.

Til alt dette må jeg ha flere asjetter på et bærebrett, som jeg skyver langsetter skinnene på langsiden. Brøddisken tilbyr loff av det hviteste brød, samt frøbaguetter. Pålegget består i røde lakseskiver, ansjos, leverpostei og skinke. Variasjon må til. Ivrig lager jeg en halvskive til hver av disse påleggstypene, lagt over tykke lag påsmurt smør, med majones fra en tube klemt over. Noen nye skiver smøres i reserve. Et glass melk skaffes til veie. Både eplejuice og appelsinjuice fyller jeg fra dispenseren. Og en skvett kaffe må jeg naturligvis ha. Aller sist legger jeg noen speilegg oppå hver sin brødskive, skaffer den dertilhørende bacon til veie, lager en aldri så liten haug med grateng, legger til en stor dæsj med soppblanding og kjøttdeig, og fyller på med så mange pølser jeg får plass til.

Det var da Satan så tungt brettet var. Det dirrer i hendene mine og vingler faretruende fra side til side. Endelig får jeg senket det varsomt der hvor noen har lagt fra seg dagens nytt. Med et sukk finner jeg plass. Nå er det bare å hugge i, som en fordums kjempe, en vikinghelt eller til og med en Jotun. Glupsk langes det innpå, og de forskjellige glassene tømmes etter tur.

Etterpå blar jeg frem lesestoffet. Noen idioter eller plageånder som kunne tenkes å stille spørsmål har ennå ikke vist seg. Bare en gang under måltidet vandret en hvitkledd kantinearbeider inn i lokalet. Han er her for så vidt ennå, og jeg passer på å gi en seriøs fremtoning der jeg brummer surt fra bak avispapiret, mens jeg tar noen velfortjente slurker kaffe.

Det jeg leser får nesten avisen til å revne mellom hendene mine.

VARSELSKUDD FYRT AV

Et britisk marinekrigsfartøy har avfyrt varselskudd mot en norsk fiskeriflåte klokken 08:07 lørdag. Skøytene lå i norsk territorialfarvann da hendelsen inntraff. Den fremmede farkosten beveget seg erratisk en tid, etter å ha skygget den norske flotiljen over en lengre periode. Det var under aggressiv manøvrering at skuddene falt, der opptil to salver ble notert. I etterhånd skar det britiske krigsskipet gjennom en fisketrål på sin ferd forbi formasjonen, og forsvant røykdampende. En klage har blitt sendt fra offisielt hold til den britiske ambassade. Noe tilsvar har ennå ikke kommet, ei heller er det avklart om noen erstatning for materiell og redskap vil foreligge.

Skipsreder Arnfinn Løvenskjold kommenterer situasjonen:

«Vi kan ikke ha det sånn. Alt for ofte har englenderen tatt seg til rette på vårt bord og vår sone. Jeg vil forespørre de alvorligste virkemidler anvendt.»

Det er foreløpig uvisst om norske sjøstridskrefter vil aktiveres for å vokte de norske territorialhensyn og diverse av VÅRE flotiljer mot ytterligere aggresjon.

Full av indignasjon kommer jeg i vanvare for å gjøre et regelrett hopp i stolen, og setter i et brøl og et snerr til den lille notisen jeg har lest. Kantinearbeideren ser forfjamset i min retning. Hvorfor får de bare holde på? Det har vært slik siden de senket flåten vår ved Toulon. Det må da gå an å få plaffet løs på de svina snart. Etter hvert konstaterer noksagten at her kan intet gjøres. Han forsvinner iallfall ut døren i en viss hast.

Forholdet legger kredense til mitt alibi, går det opp for meg. Ingen som hadde noe å skjule ville opptrå slik, og her utfører jeg fra personlig tilbøyelighet alene hele skuespillet naturlig. Alle som er her, vil måtte tro at jeg er en høytstående sivilist som er på besøk til anlegget. Kanskje til inspeksjon, kanskje for en viktig investering. Folk med den grad av viktighet må naturligvis behandles bra. Fiktivt eller reelt, spør du? Kjære vene, har du ikke forstått at alt det mennesker opplever er en fiksjon? Man kan like gjerne legge piff til skuespillet, kanskje gi en ekstra akt. Så lenge jeg får fordeler utav det, og den gemene hop applauderer. Hvilken nytte skulle de jo ellers ha i all denne elendigheten? Jeg foretrekker applaus fremfor tomater, og grensen og balansegangen mellom de to alternativene er sannelig ikke stor.

Nåvel, jeg kan konstatere at jeg endelig er forsynt. Gryntende kommer jeg meg på bena og bretter avisen sammen for å få plass i bukselommen. Men før jeg går … aller først smører jeg meg en frøbaguett som jeg fyller med deilige skiver laks, dekket opp og ned i mente med tomatskiver og nye lag med majones. Alt sammen vikles inn i noen servietter. Denne tar jeg inn på brystlommen, som klappes fornøyd.

En trang til å flykte er over meg, men på vei ut kjenner jeg at jeg så innmari må mige. Så jeg gjør vendereis og begir meg på vei til nærmeste toalett.

Vel der inne fryser jeg til. Jeg har akkurat fisket frem fanten idet det smeller i en dør og det bak meg er en stor skygge i anmarsj. En høyreist skikkelse i uniform tar plass på min side like ved, og det er lyden av en glidelås som trekkes ned. Jeg registrerer tre sølvstjerner på mørkeblå bakgrunn med slitekanter i sølv. Hva faen slags rang er det? Alt kniper seg sammen for meg. Ikke en dråpe kommer ut, enda blæren kjennes ut som den skal sprenges. Jeg vet at jeg ikke bør, men jeg blir nødt til å gløtte til side og ned. Der skimter jeg synet av et formidabelt lem med forhuden trukket tilbake. Ser han at jeg ser? Verre. Er det sånn at han ser? Skulle det være sånn at han ser at jeg ser, og at jeg ikke greier å skjule at jeg ser at han gjør det? Like etter treffer en kraftig stråle sideurinalen, og fortsetter slik en god stund. I mellomtiden blir jeg stående som fastfrosset med lemmet i begge hender. Ubehjelpelig må jeg lene hodet tilbake og stønne. Det er noen siste skvetter fra hans side, og noen bestemte rist. Først da han har rykket fra standplass kan jeg slippe fossene fri, mens det verker vondt gjennom hele underlivet. Han kan ikke ha unnlatt å ha lagt merke til min sjenanse, hva enn annet det er han har merket.

Offiseren venter på meg ved vasken, hvor han har lagt fra seg luen og gir hendene noen siste tørk med en grov flik papir. Han er høy, virkelig høy. Det skulle ikke forundre meg om det var på hele to meter. Det er et par lyseblå øyne som konfronterer meg. Slike menn pleier å være svært godtroende, eller svært harde. De klare vannene i blikket gir ikke rom for annet. Hvorfor er molboen her? Forbannet også at jeg ikke kom meg unna og ut i tide. Det er den farligste prøvelsen som i dette øyeblikk står foran meg.

«Nå er det jo heldigvis ikke størrelsen det kommer an på,» sier jeg, og avgir ett av mine skjeve smil, av typen jeg tror skal virke avvæpnende. «Det handler mer om hvordan man bruker den.»

«Men da må du lære å bruke den først,» humrer offiseren, lener seg ned og kniper tak i kinnet mitt mellom tommel og pekefinger. Der drar han meg frem og tilbake i ansiktshuden noen ganger.

Er det ufarlig han anser meg som, altså? Kanskje har jeg endog blitt ydmyket. Det er ikke meg imot, så lenge jeg kan komme meg ut av denne situasjonen. Latteren som går imellom oss er temmelig anstrengt, må det sies.

«Er du utsending for enheten på sommerbyen?» spør han meg, mens jeg med får vasket hendene.

«Nei, beklager, den andre enheten,» sier jeg. «Ha meg så meget unnskyld, men jeg har svært dårlig tid. Må rett og slett bare gå nå.» Tørkepapiret blir nesten ikke brukt før det kastes.

Med det snur jeg på hælen og begir meg vekk i hurtig marsj. Jeg behøver ikke å ha øyne i nakken for å kjenne det iskalde blikket som følger meg tankefullt. Hurtig snapper jeg til meg jakken fra stumtjeneren. Hatten tar jeg på alt mens jeg spaserer.

Vel fremme i bilen synker jeg sammen i setet. Jeg har berget, men bare så vidt. Om han nå ikke allerede har sendt noen soldater for å hente meg tilbake, holdt etter armene, for å stå til rette for … vel, absolutt alt. Tanken på det får meg til å starte motoren og gli ut på hovedveien, med kartet over området plassert på kneet. Den nye avisen og min stjålne, saftige baguett ligger tusket unna i dæsjbordet. Det er på tide å orientere meg i områdene hvor jeg skal gjøre min salgsturné og suksess i morgen.