Under Merkurs merke - del 3

Klokken er nøyaktig syv da jeg triller bort til en enslig pumpe i hovedstadens utkant. På litt avstand står det et skur, og det er lys i vinduene. Nå, skal noen komme? Hornet får et lett dytt. Døren slår opp, og en mann i kjeldress kommer spaserende i min retning. Han bøyer ansiktet helt inntil mitt i samme øyeblikk som ruten er vinsjet ned.

«Vi har stengt.»

Jeg lener meg godt tilbake i setet, stikker albuen ut og gliser.

«Nei, nå er det jo åpent.»

Et surt grynt er hva som møter meg.

«Du er en snedig en, du.»

«Alltid vært,» svarer jeg og lar bensinlokket sprette opp.

Surpompen løfter av drivstoffpumpen og slår på telleren. «Helt fullt,» sier jeg, imens tallene triller av sted og stanser på et punkt som er litt mer enn jeg hadde sett for meg. Pumpen smeller på plass.

«Hør her,» sier jeg idet jeg blar opp en seddel og et lass med mynter. «Jeg setter pris på unntaket. Skal reise langt, forstår du, og ville ikke hatt andre muligheter.»

Forsøket på begrunnelse høster bare nok et surt grynt. Selv om en forklaring fortsatt skulle være mulig, er det ikke ønskelig her. Med min bakgrunn vet jeg at følelser forsterkes som i et speil. Hos en godtlynt person gjør du vel i å smile og le tilbake. Skulle du svare mishag med ditt eget og gjengjelde skjellsordene, kan du like gjerne gjøre deg klar til fysisk konfrontasjon, derfor foretrekker jeg å ha en nøytral fremtoning overfor de svartsynte. En annen hemmelighet har jeg, og det er en av mine farligste våpen. Møtes raseri med dans og latter, kan du være sikker på å få en person helt ute av balanse, så lenge det er av den stødige typen. Misforholdet i energier fører til kollaps. Kamp må da påberegnes, men da har du gode muligheter til å få bukt med vedkommende, idet han har blitt sinna som en tyrk. Den gudene vil ødelegge, slår de med raseri.

Vel, hva som hefter ved kjeldressmannen er ikke mitt problem, så jeg løfter høflig på hatten og begir meg videre på min landevei. Svetten har alt begynt å sile ved tinningene, så hatten får en plass på passasjersetet som en noe krympet reisekompanjong. Den er del av min ytre fremtoning, men ikke min person, så hodeplagget vil ikke behøves på en stund. Innhugget i pengebeholdningen har vært betydelig. Jeg vil bare ha råd til en bensinfylling til, og så er det over. Det er best at jeg får solgt noe, og at det betales kontant, hvis ikke er jeg ille ute. Men hvorfor klage over sin skjebne, når man har all mulighet til å forandre den? Lykken stod alltid den kjekke bi, og det er ikke annerledes med meg. Jeg må være favoritten til lykkens gudinner, fordi jeg stadig tar slike sjanser. Det står bare til rimelighet at de må tilgodese meg snart.

Det er en herlig følelse å kjenne fjæringene svaie og krenge langsetter Norges mange svinger, i den ypperste fremføring av fransk ingeniørkunst. Opphavsmannen til 2CV har lovet en gratis bil til de som presterer å velte under kjøring på vei. Så langt har ingen greid kunststykket. Franskmennene kan sine saker. Så er de da også det eneste folk som er i stand til å frembringe kultur. Radioen durer avgårde over lyden av motoren og vindsuset som alltid trenger inn i kabinen.

Og nå kan vi fortelle om en aldri så liten sensasjon. Intet mindre enn en neger har blitt sett på togstrekningen fra Oslo til Lillestrøm.

En neger, sier du?

Javisst, en neger. Svart som skosverte var han, ifølge vitner.

Og denne negeren var påkledd?

Her var det ingen bastskjørt og hottentottspyd. Han hadde dress og slips som den vanlige mann i gaten, en mann for sin hatt, kan du si.

Kanskje vi heller skal si en neger for sin hatt.

Ha-ha, ja.

Men hvor skulle nå denne negeren, og hvor endte han opp?

Nei, det er mysteriet, skjønner du. Det er ingen sirkus i området, og det er heller ikke rapportert at noe negerorkester eller negerband er på ferde.

Kanskje var han på vei for å bygge opp sin helt egen lille negerlandsby?

Ha-ha, ja, kanskje det. Snart må innbyggerne i Lillestrøm belage seg på å være naboer med negerdamer med krukker på hodet og negermenn med asjetter i leppene.

Og mange små negerbarn, helt sikkert.

Helt sikkert.

Noe er galt. Lenge forstår jeg ikke hva det er. Kveldens gråtoner har så vidt overtatt for sommerens klarhet, men alt virker å være ved det normale både i kupeen og i verden utenfor. På dashbordet har jeg to innretninger, et barometer og et kompass. Min stedssans er ikke den beste, så kompasset har mang en gang reddet meg ved å forsikre om at jeg jevnt over kjører i riktig retning. Klokke har jeg ikke, verken i bilen eller på min person. Hard praktikk følges av det bent frem upraktiske.

Så ser jeg det. Nålen på barometeret har foretatt et svalestup. Lufteluken har nesten vært helt tett. Det var vel derfor jeg ble rammet av overopphetelse med bowleren på. Da luken åpnes på vidt gap og luften kommer strømmende inn, kan jeg kjenne den umiskjennelige lukten av regn. De første dråpene har alt landet på frontruten. Hva mer til, barometeret har varslet storm.

Det er typisk min planløshet. Jeg kan tro at jeg har tatt høyde for alt, likevel er det detaljer som sniker seg inn. Værmeldingen burde absolutt ha vært sjekket, og reisen om nødvendig utsatt. Bør jeg snu? Rattet slippes idet jeg lener meg mot rygglenet, veiende grundig for og imot.

Rundt en halvtime senere treffer hjulene grusen til fjellveien. Overgangen fra asfalt markerer at jeg har kommet til et nytt sted, at betingelsen har forandret seg og at nye regler gjelder. Det kan jeg like. Forandring er min fryd. Men overalt rundt meg har uværsskyene tetnet til, og jeg kjører gjennom et forstummende mørke, der frontlyktene peker forstemt mot bakken. Heldigvis kan de justeres ved å skru på en knott, så de to lyskjeglene løftes nå for å belyse veien og de ukjente farer som måtte vente der fremme.

Det blir en kamp med regnet, som forsøker å hamre frontruten istykker, vinden, som stadig griper tak og med ville kast synes å ville ha bilen av veien, hele tiden med fryktelig dårlig sikt. Jeg har ikke noe valg, og må senke farten betraktelig. Fra maksimalhastighet på sytti kilometer i timen, til krypende førti. Svingene har nå blitt flere, og veien er smal. Jeg får en helt annen tilstedeværelse. Senene er helspent og sansene vidåpne. Min utholdenhet og nervekraft er større enn hos andre mennesker, så jeg kan opprettholde denne tilstanden til jeg stuper. Langsomt manøvrerer jeg kjøretøyet gjennom det som tilsynelatende er en stigende spiral av svinger, grus i vått, og regn.

Radioen blir mitt selskap. Det er de majestetiske tonene til Padam padam som lyder gjennom eteren, og røsten til Edith Piaf gjør dem enda mektigere og gjør at jeg rives helt med. Hvilken kvinne! For et støkke! I sannhet en gudinne! Skulle gjerne klådd på de brystene, kamerat! Ja, ja, misanten!

Mitt hjerte ville svulme av stolthet dersom en kvinne av det kaliberet engang så i min retning. Nåja. Oss stakkarslige berm er ikke engang verdig til å kysse hennes føtter. For oss er gudinnens ansikt for alltid vendt bort. Sangen er snart over og etterlater meg som en noe forsmådd dyrker av primadonnaen. Statskanalen sender i stedet noe meningsløst vås som jeg ikke utstår, så jeg demper volumet i påvente av at noe interessant skal komme på programmet.

Det er uvisst hvor lang tid som går. En time? To? Jeg har bredde og mønstergjenkjennelse, men ingen dybde og ingen intuisjon, så det som feller meg er ikke mangelen på logikk, men noe jeg burde ha forutant, og som jeg ville ha forutant, hadde jeg vært et avansert menneske. En del av veien gir simpelthen etter, og sklir ut i grøftekanten etter å ha tatt med seg høyre forhjul. Kabinen bikker til en skjev vinkel, og kommer til ro. Bortsett fra uværet er det bare lyden bankende vindusviskere, en dempet radio og min intenst bannende stemme.

Giring ned og støtvise trykk på gassen gjør at jeg bare spinner hjelpesløst. Tilslutt gir jeg opp og slukker tenningen. Hvor lenge skal jeg bli stående her? Jeg ser det levende for meg. En bonde ankommer det havarerte fartøyet, omsider, kanskje kommer han trillende der med hest og kjerre.

«Nåda! Er det her du har stranda?» sier han og knegger godt i munnvika. Folk i området får seg en god latter og vil vel snakke om episoden i tjue år, om den stakkarslige selgeren som ble stående der fastkjørt. Hvor var han fra, sier du? Oslo? Typisk bygutt.

Smellet fra bildøren fører meg ut i plaskregnet. Alle kluter skal settes til.

Den forræderske haugen med grus har samlet seg i en liten kant som blokkerer for hjul og all fremmarsj. Alle mine forsøk på å skyve bilen tilbake på veien ender med sjakkmatt, selv når jeg setter skulderen til. Ville det hjelpe om jeg dreide rattet i riktig retning? Antakelig ikke, og dekket får uansett ikke tak. Jeg har heller ingen striesekk til å legge under for å gi grep. Her kommer en følelse jeg har kjent på mange ganger i livet. Jeg liker å greie meg selv, men visse problemer blir uoverkommelige dersom man er helt alene, der de ville ha vært lette å løse i fellesskap. Med mannssterk hjelp til å dytte, mens en satt bak rattet, ville jeg vært ute av dette uføret for lengst. Dressjakken er allerede dyvåt etter den korte tiden ute, og klistrer seg til skuldrene.

Jeg lukker øynene. Da jeg åpner dem igjen, har det røde raseriet kommet over meg, det jeg frykter å vise i selskap med andre mennesker, eller om de bare skulle høre meg gjennom veggene. Gullringen justeres på langfingeren. Nevene finner tak i underleden av karosseriet, og spenner tak. Jeg snerrer, gurgler og hveser, mens all min muskelkraft legges på vektskålen. 2CVen veier 600 kilo, med mest vekt på fremparten, hvor motoren tross alt er plassert. Skoene synker i grusen og fylles med vann, men jeg har kjent noe, forutanelsen før forandring. Nå hviner og kviner jeg, som et avsindig pikebarn, fra et sted dypt nede i magen. Panseret løfter seg for min håndmakt, og nærmest kastes den vesle meteren opp til veien. Jeg blir stående å sikle til vitnesbyrdet om egen styrke. Min fremste egenskap, og mine foreldre nektet meg det alltid. Sånn skal du ikke være. Det betyr ingenting hvilken situasjon jeg er i. Uansett hvor ille det er, vil vreden bære meg gjennom. Prisen er at jeg ikke kan være i selskap med noe forstandig menneske mens det står på. Jeg har sett hvordan de ser på meg da.

Jeg vil haste over til førersiden da verden stanser i et øyeblikksbilde av blendende hvitt. Smellet sender meg vaklende inn i panseret, hvor jeg blir liggende på ryggen, stirrende tomt på en ikke-eksisterende himmel med sanser som ikke kan fatte mer. Jeg rakk ikke å lukke øynene og fikk glimtet i synet. Nedslaget falt rett foran meg, og drønnet har gjort meg døv. Langsomt fortetter himmelen seg igjen, og blir til mørke. Blaffet forsvinner, jeg kan høre. Full av bang forutanelse velter jeg ned i setet og slår igjen døren.

Forbannede jakke. Den vrenger jeg av meg, og legger fintøyet til tørk på sin nabo, hatten. Skoene er likeså fulle av vann, så dem skyver jeg av meg. I kofferten henter jeg frem sokkskift, etter å ha hengt de gamle til tørk på dashbordet og lagt skoene opp ned. Skjelvende åpner jeg termosen, og tar en første slurk med kaffe, rykende varm ennå.

Væsken skvulper fra koppen idet to nye glimt fyller frontvinduet. Tordenkjeglene er tydelige og vrir seg momentært i unnaturlige former. Dobbeltdrønnet er så høyt at det synes som et mirakel at glasset ikke knuses der og da. Tenningen vris om og den bare foten min tråkker inn gasspedalen. Her vil jeg ikke være. Men idet bilen min begir seg videre inn i nattemørket, vet jeg det med visshet. Forvarselet er allerede gitt. Jeg legger mitt sinn i skygger, frimodig og likefrem, så jeg ikke skal plages med det som ble opplyst.

Nå har jeg i det minste lært, så jeg holder kjøretøyet på midten av veien. Motgående trafikk er utenkelig i dette været og på denne tiden av døgnet. Opp bakker og fjell, ned daler og dreiende gjennom svingene går ferden, så mange at det er uråd å bruke kompasset for å avgjøre hvilken himmelretning jeg kjører mot. Og skilt? Aldri skal det være et skilt i Norges land. Nordmenn har den kvalitet at de bare antar at du skal vite hvor du er eller hva du bør gjøre. Noen ganger antar de til og med at du skal kjenne folk du ikke har møtt, fordi de presenterer ikke engang sine egne venner.

Nå ved midnatt vil vi takke alle lyttere som har fulgt oss inn i disse sene timer. Sendingen gjenopptas klokken seks. Aller sist vil en innringer få komme med noen avsluttende ord. Det er Øyvind Tranøy som er på tråden, og han vil henvende seg til en viss S. Bengtsson. Og hva har du å si, herr Tranøy?

Det er en nervøs stemme som lyder over eteren.

Eh, ja, jeg vil tilnærme meg dette sofistisk, fordi visse stemmer har kalt meg en sofist, og det er jeg jo. Eh, se for deg at vi skulle møtes og sitte i det samme rom. Det er ingen sfære av sannhet som svever der i tomrommet, uavhengig av oss. Verken her, der, eller på nordpolen.

Javel, ja.

Vi kan sitte og se på det samme glasset. For deg er det kanskje et koselig glass, som kan brukes til å fylles med schnaps. Eh, men la oss si at jeg er en morder, som har tenkt å drepe deg. For meg kan glasset være et drapsvåpen. Glasset vil for meg være bedre knust, for da kan jeg bruke skårene til å stikke deg i halsen med.

Det høres … alvorlig ut.

Eh, du kan nemlig ikke ha et objekt foruten et subjekt. Virkeligheten, og glasset, vil påvirkes av observatøren, likeledes så som viljen vil preges av å påvirke og bli påvirket til samme tid. Hva man ser, avhenger altså av observatøren.

Og med det tenker jeg at vi sier god kveld, god natt, rettere sagt …

Som Homer sier, det finnes like mange måter å leve på som det er menn. Ved å skape et konsept eller en ‘sannhet,’ har man automatisk amputert bort deler av virkeligheten, kanskje verre, deler av seg selv. Det beste er altså å leve uten sannhet.

Så man kan stikke folk i halsen med glasskår?

Eh, ja, for eksempel det.

Ja, for uten sannhet er jo det ene like bra som det andre. Er du enig?

Ikke hvis viljen brukes til å skape nye verdi …

Takk til Øyvind Tranøy. Vi håper den godeste Bengtsson fikk noe ut av denne interessante, men noe forvirrede fremstilling. Våre kollegaer vil overta for oss forbi nattens mulme stund. Takk og farvel, og ha en riktig så god natt!

En rolig, avsluttende pausetone, så er det bare spraking og sus, søkingen etter et signal som aldri kommer. Med radioens taushet har jeg mistet min eneste venn. Jeg er i sannhet alene.

Timene ruller avsted, mens jeg gasser og bremser i bare strømpelesten. På et tidspunkt når jeg en blindvei som ender i et skogholt. Med hjertet i halsen snur jeg, og finner det som øyensynlig er en sammenhengende vei. På et tidspunkt passerer jeg til og med under en låvebru, og mørke bygninger farer av og til forbi. Nå og da unner jeg meg en kort rast. Det er godt med frisk luft og strekke på bena i fortsatt våte sko, få i seg noen rundstykker. Jeg spaserer rundt i de mørke konturene av en skog. Regnet har avtatt noe, men hindrer fortsatt at luftepausene varer spesielt lenge.

Det er med trette øyne at jeg kan registrere at jeg har passert et skilt. Tankeverket går litt tregt, men etter noen sekunder bremser jeg. Er simpelthen nødt til å finne ut hvor jeg er. Varsomt rygger jeg til skiltets vesle budoar. Bokstavene blir langsomt tydelige fra under restene etter regnskyll.

EVJE OG HORNNES KOMMUNE, står det, sammen med et våpenskjold hvor to gruvetraller viser seg.

Fornøyd og lettet setter jeg meg i bilen. Så nådde jeg målet tilslutt. Nå må jeg bare finne et sted å parkere, så kan også jeg tre ute av kommisjon, jeg som måtte våke lenge etter at alle andre fikk fred. Forsiktig nå. Dekkene knitrer over grusen. Endelig ser jeg veggen til en stor bygning. Selv i kummerlig mørke er rødfargen sterk nok til å vises. Grusen fører helt inntil langveggen, og der parkerer jeg. Hvis noen skulle komme for å kjefte og smelle, får de bare gjøre det. Enhver stjålen time er god nok for meg, for nå er jeg så trøtt at jeg må kjempe for å holde øynene åpne.

Stålrammene ligger så tett at tøystoffet på setene fungerer som et sammenhengende leie. Mykt nok til min bruk, det har jeg funnet av tidligere erfaring. Siden det er umulig å strekke på bena, ligger jeg som et barn. Jeg brer dressjakken over og gjemmer meg for verden under bremmene på min hatt. Ligger akkurat våken nok til å registrere at pusten min går jevnt. Mørket jeg ligger nedsenket i, går over til en dypere mørktone, og så, absolutt ingenting.