Under Merkurs merke - Del 2

Det overrasker meg litt at alle har gått for dagen, så jeg må låse meg inn i lokalet med nøkkelen jeg har fått til formålet. Vel, tross alt er det helg, så de har vel sitt å fare til. Noen vil si at det er sløsing med strømmen, men jeg har alltid likt lys og klarhet, så jeg skrur på alle strømbrytere og lar gløden fra lyspærene belyse området. Resepsjonen består av en massiv trepult hvor frøken Sivertsen pleier å sitte. Overfor den er en korktavle med passbildet til alle våre selgere, etter rangering. Med tjue i tallet er vi en av byens største bedrifter innen salg. Døren til sjefens kontor viser seg med nedtrukne persienner ned en gang, som fører videre til lageret. På motsatt ende er døren til det store møterommet, hvor strategier og fremgangsmåter blir lagt for dagen.

Jeg konfronterer tavlen og legger hendene bak ryggen. Portrettet mitt er nummer ni på listen. Litt bedre enn snittet, altså. Vår aller beste er en gladgutt med både glimt i øyet og skinnende tanngard. Ansiktet hans er så smilende at det har fortrukket seg på den måten, i en stort, evigvarende grimase plassert midt i gummimaska. En for stor pris å betale. Jeg ville ikke kunne leve på den måten. Da foretrekker jeg det trygge gjennomsnitt. Ikke for mye. Ikke for lite. Jeg har andre ting som gir livet mitt verdi, blant annet skriveprosjektet ingen andre vet om.

Det er ingen dagslønn. Selgerne lever kun på akkord. 15% for hver solgte enhet. Men vent-vent, det er mer. Selger man over ti støvsugere iløpet av en gitt måned, hopper akkorden opp til 25% for alt det du har solgt. Med tanke på at en støvsuger koster en god månedslønn, er det nok til å leve godt i lange tider. Kun smilefjeset er istand til å innbringe slike resultater. Selv har jeg aldri vært i nærheten.

Ender du nederst på tavlen og blir der noen måneder, er det ingen kjære mor. Da må du ta en samtale på sjefens kontor. Resultatet er det samme hver gang. Det kommer frem at dette var noe du egentlig ikke ønsket deg, og at du heller passer til andre oppgaver. På den måten er det ingen som får sparken, æren ivaretatt på alle sider. Likevel, den kanossagangen vil jeg ikke ta. Jeg setter pris på jobben min, og alternativene er så mye verre, enten som manualarbeider eller ubemidlet. Jeg har sett hvor det ender. De fleste uteliggere i Norge er alkoholiserte, men det er også noen spesielt ulykkelige sjeler som ikke duger til noenting, uten engang å ha flaska å skylde på. De må gjerne varme seg på et skipsdekk om nettene, rett over fyrrommet, så lenge seilerne gir dem lov. Nordmenn flest er svært praktiske og nevenyttige, og selv de alkoholiserte vrakene har bygget seg uregistrerte hytter i skogen. Politiet lar bebygningen stå, som rett og rimelig er. Selv er jeg nærmest deres rake motsetning. Jeg eier ikke praktiske ferdigheter eller kunstferdighet i hendene av noe slag. Livsgrunnlaget mitt består av presentasjon og ord, litt som inndelingen var blant stendene i mørk middelalder. Bellatores, Oratores, Laboratores. Den dag presten ikke kan snakke for seg, er livet hans forbi.

En annen egenskap har jeg, som ved siden av skriveprosjektet også må forbli en hemmelighet. Jeg er ekstremt svak for det motsatte kjønn. Hva var det Napoleon sa? Kvinners styrke er menns svakhet. Av den grunn skulle man tro at kvinner var svært sterke overfor meg, noe som ikke ville vært meg imot, men nei, jeg blir stort sett oversett, uten at jeg riktig forstår hvorfor. En gang fikk jeg skamfullt kjøpt meg et pornografisk magasin, pakket inn i en brun plastpose i en av kioskene i byen. Damen bak skranken ga meg et fnysende blikk, men det midlertidige fallet i anseelse var verdt å betale, mente jeg. Det endte med at jeg gned av nesten all huden på penis, så jeg var sår en uke, til synet av hårete kjønn og blottede bryst i klar svarthvitt, akkompagnert av de kvinnesmil jeg så sjelden får oppleve. Det gikk over, men jeg skjønte at jeg måtte tone det ned. Magasinet beholdt jeg noen år, til det nesten var lest i filler. Tilslutt kastet jeg hele blekka, og forstod at det var best at jeg ikke kjøpte et nytt.

Jeg begir meg til den andre siden av resepsjonsskranken. Der er kontorstolen, hvor den nette baken til frøken Sivertsen pleier å være utplassert daglig. Er det noen fordypninger som viser konturen? Jeg må kjenne etter, uten å finne noe definitivt. Hvor mange ganger har jeg vel ikke fantasert om å stå presset opp mot den baken, med skjørtet til frøken Sivertsen løftet beleilig opp og trusen trukket ned, holdende meg fast i de avrundede hoftene. Det kunne gjerne skje over nettopp denne skranken, og de på kontoret kunne sett på. Et øyeblikk må jeg gjøre mitt beste for å holde meg fast i stolryggen.

Hver gang jeg snakker til henne, får jeg bare korte svar, og hver gang jeg er i lokalet, blir hun plutselig så opptatt av å file neglene. Med sjefen, derimot, stiller det seg annerledes. Da får hun plutselig slik en kvitrende stemme. Er det fordi han betaler henne, eller liker hun ham? Det er uleselig for meg. Du er elendig til å lese et rom. Gjennom årenes løp har jeg ikke bare utviklet et distinkt verdenssyn, basert på overlevelse og pragmatikk, jeg har også begynt å få innsikt i meg selv. Og jeg har innsett at det er en sperre mellom meg og andre mennesker. Jeg forstår dem ikke, og jeg har ikke tilgang til verken deres tanker eller følelser. Alt jeg gjør, og den suksessen jeg måtte ha i det sosiale, er basert på et tillært skuespill og erfaring. Det får meg til å sørge. Jeg må være håpløst blind.

Men en ting vet jeg. Enn så mye jeg forherliger kvinner, forakter jeg dem også. Det virker som om samtlige kvinner er avhengige av en manns makt og status. Er han ikke en fremfusende brystbanker med stor motorvogn, må han i det minste ha en god månedslønn. Man kan forstå det. Kvinner vil ha trygghet, og deres levestandard beror på den mannen de velger seg. Men jeg vil ikke bruke livet til å jobbe meg i hjel eller bli et standardmenneske. Derfor ønsker jeg meg en kvinne med en friere ånd. En som setter pris på glede og latter, og det åpne rom. Det har jeg aldri funnet, og derfor er jeg alene. Den eneste erfaringen jeg har var med en alenemor, med mye fri på dagtid og et nabolag uten så mange gardiner på gløtt. Der stod porten alltid vid åpen, og min mistanke er at det ikke bare var for meg.

Frøken Sivertsen kan ikke avvise meg om jeg avviser henne, og hennes uvennlighet, manglende generøsitet og det tydelige behovet for en brautende gorilla og menn med status gjør henne uattraktiv for meg. Det er iallfall slik jeg liker å tenke på det. Ulikt henne greier jeg i det minste å være imøtekommende til de fleste jeg møter.

I gamle keltiske skrifter er det tre retter en mann har. Retten til et navn, retten til å bære våpen, og retten til en kone. To av tre har jeg, og det bæres med stolthet. Men mitt liv må være fullendt før det er fullbyrdet, ellers vil jeg aldri kunne tilgi meg selv.

Nåvel, på tide å avslutte tankespinnet i denne omgang. Jeg begir meg ned gangen til lagerrommet, som jeg får åpnet med den samme nøkkelen. De svære eskene med støvsugere står uplassert på brede hyller i flere rader over betonggolvet, og jeg bukserer tak i den nærmeste. Hele fem runder til bilen må jeg ta, og får pakket rektangelformene inn i varerommet på en snedig måte, så hvis du regner med de som var der fra før, er min doning fullastet med åtte pakker til sammen. Da gjenstår bare tre ting. Kvittere ut for varene, låse og sørge for å slukke absolutt alle lys. Flere mennesker vokter som smeder på strømmen, vet jeg, så omtrent ikke en lysstråle skal kastes forgjeves. Jeg har aldri riktig skjønt poenget, men vil ikke ha problemer eller skyllebøtter i ettertid fra vokterne. Grådigperene, tenker jeg vi kaller dem. Spesielt sjefen er en av dem.

Jeg lurer på hva han gjør nå? Han sitter vel og eter koteletter og drikker skummende pils, korpulent som han er, med dressbuksen ned til anklene og permanenten til hans kone duppende mellom lårene. Eller kanskje er det frøken Sivertsen som tar jobben? Huff, dette tankespinnet. Jeg rister på hodet som i et forsøk på å kaste de ubehagelige bildene fra meg. Pennen utfører de fullførende løkker etter et kort dypp i blekkhuset. Hånden min stopper, så tegner jeg et bredbladet bronsealdersverd under navnet mitt. Et særpreg, men de har blitt vant til det, og ville vel bli bekymret om jeg ikke gjorde det. De ville kanskje tro at det ikke var meg, men en bedrager som har vært innom lageret. Salgsfolk har en høyere toleranseterskel for eksentrisitet, har jeg funnet. Denne trangen til å tegne har alltid vært i meg, selv om jeg ikke er spesielt god til det og strengt tatt befinner meg på et antediluviansk forstadie, nærmest på bronsealdernivå. Alltid er det strektegninger, og for det meste er det figurer i profil, med våpen i hende og massakrer finnende sted. Det er en eller annen energi og skapertrang i meg som vil ut.

Spesielt en episode husker jeg, fra et annet sted. Jeg hadde tegnet en panservogn som rullet ned en rekke britiske soldater, iført de karakteristiske runde hjelmene. En mannsfigur hadde sett denne utførelsen: Han er syk! Han er syk! Se, han er syk! sa han, mens han pekte, veivet og lo. Noe tilsvarende hadde skjedd under militærtjenesten. Laget satt i et syvmannstelt etter at skumringen hadde falt.

«Jeg lurer på hvor mange av oss en snikskytter hadde greid å plukke,» sa jeg.

En sørlending fikk det karakteristiske hånlige uttrykket bare de fra den kanten kan mønstre, og gjentok de samme ordene, nesten eksakt. Han er syk! Han er syk!

Ingen evne til abstraksjon. Ingen lek. Bare denne forbaskede hånen alle steder, hver gang jeg viser snevet av mitt sanne ansikt. Tiden gjør et hopp. Idet jeg ser ned, går det opp for meg at fyllepennen har knukket i hånden min.

Vel hjemme gjør jeg mine forberedelser. Spiser en sen middag, bestående av sukkeroverstrødd blodpølse og tomatbønner. Dusjer, fordi det kan bli lenge til neste gang. Et øyeblikk, under de fossende varmestrålene, vurderer jeg å onanere, men nei. Best å ha krutt i hornet når du skal til Hornnes. Jeg gjør noen siste stuss og justeringer i min brune bart. Det er det viktigste. En velfrisert bart er nøkkelen til mange ting. Mens jeg tørker og fortsatt står der våtdryppende, inspiserer jeg de matvarene jeg skal ha med meg. Flere bokser med tomatbønner. Noen bokser snurring. En boks med fiskeboller. For å ha ferskmat som varer en stund, stapper jeg den store matboksen full av rundstykker med brunost. Det burde holde den vesle uken jeg skal være bortreist. Kanskje vil en godhjertet lokal dame invitere meg hjem på middag? Det er lov til å håpe, men da må jeg virkelig ha skrudd på sjarmen, og formelig ha blitt den reneste Lothario. En termos med nytraktet kaffe. En glassflaske med vann. To ruller med toalettpapir. Noen klesskift i en liten koffert, vaskeklut, tannkost og den lille saksen til å ordne barten. Det får holde. En plutselig angst har kommet over meg, en nagende visshet om at jeg på et eller annet vis har dårlig tid. Veien er min, og natten. Det er det eneste jeg skal ha, når alt annet har blitt borte.