Under Merkurs merke - Del 1

Døren glir på gløtt og ansiktet til en ungjente titter ut. Standhaftig bikker jeg på min bowler og trekker pusten.

«Vær så artig, frøken. Jeg kan underrette Dem om at De i dag er så heldig å motta et helt enestående tilbud, som bare et lite utvalg i landet får delta i …»

«Mamma …» hvisker ungjenta stille.

«… en eksklusiv Elektrolux-modell, spesielt egnet til hjemmets mange plikter, og for å være ærlig, nok til å gjøre gjestene grønne av misunnelse over hvor feiende fort det går unna ….»

«Mamma! Det står en mann på døren!»

«HAR DU BLITT GRAVID IGJEN?»

Adgangen lukkes med et drønn. Tilbake blir jeg stående med tuten på en støvsuger pekende betuttet mot betongveggen. I mellomtiden brøles det der inne. Lyden slår ekko i de tomme og klatrende hallene til drabantblokken, og selv skjermet bak et lag med isolasjon, må jeg skjære tenner. Opp og ned trappene har jeg vært allerede, uten hell. Et luftdrag treffer brystet idet entreen atter springer opp, og jeg finner meg konfrontert med husfruen.

«Nåh! Hva er det du vil?»

«Jo, det gjelder et salgstilbud som kanskje kunne være av inter …»

«Ja, du får komme inn, da.»

Kanskje er det likevel håp. Jeg kjipper høflig av meg skoene i yttergangen, og henter inn både modellen og den fargerike boksen den vanligvis er pakket inn i. Pia har visst pilt inn på sitt ungpikeværelse, for der å søke tilflukt fra all skjendsel og skam. Jeg lurer på om det er sant at hun har vært gravid, og hvor barnet i så tilfelle har blitt av? Svaret er kanskje å finne i den dragens hule som er stuen, hvor hun som hersker innenfor disse fire vegger, venter.

Ikke for brått så jeg virker fremfarende, og ikke for varsomt så jeg fremstår som usikker, begir jeg meg inn. Modellen tar jeg ikke med. Jeg gjenkjenner situasjonen, og forstår at det er best å først etablere en relasjon. En stor del av salgsjobben består i å snakke med mennesker. De behøver å uttrykke sine behov overfor deg, og i stor grad sine håp og drømmer. Så kan du siden presentere produktet som en slags forestilt løsning. Dette er vesensnaturen til enhver sjelesørging, og enhver selger er egentlig en prest. Do ut des. En part forteller om sin smerte, den andre tilbyr et produkt, det være seg materielt eller i form av lydighet til et eller annet idiotisk dogme.

Selv har jeg forstått at det ikke er noen sammenheng mellom noen av menneskets problemer og løsninger. En tilfeldighet, det er alt, som skaper varme følelser og tanken om å ha gjort noe. Etter det forstod jeg at mennesker i seg selv har ingen sammenheng, og at alt er meningsløst, især forestillingen om selvet. At man er et individ, som vil noe eget …

«Jeg må si at du har et forunderlig oppsyn, unge mann, som kan minne om noe. Kan du fortelle meg hva det er?»

Fruen har tatt oppholdssted i en formidabel stoppestol som står midt i stuen, og her står jeg som en skolegutt. Av annet jeg legger merke til, er en bestefarsklokke og en radio i elegant utformet tre.

«Så hyggelig at jeg kan minne om en av familiens bekjentskaper, frue.»

«Ja, det kan jeg fortelle deg. Han var av typen som snoker seg rundt, usikker og med frekkhet i øynene til samme tid. Smiske kunne han gjøre, og godsnakke for seg. Åhåhå! En riktig ål, det der, og sannelig, det skal jeg si deg, ålen var mer utenfor enn innenfor buksa. Og resultatet ser vi da!»

En grov kvinne, altså. Nå må jeg være kjapp i replikken, og sørge for å imøtegå stemningen. Likt søker seg til likt, tross alt.

«Jeg skal være påpasselig med soldaten, frue. Han slipper ikke ut vaktbuen med det første.»

«Snakker du om å stå her og blotte deg?»

«Nei, absolutt ikke, men …»

«For da skal du være sikker på at du går på hodet ut, løftet etter buksebaken. Og jeg ville sørge for at forholdet mottar en politianmeldelse.»

«Frue, jeg ville da ikke finne på å blotte meg for deg!»

Jeg angrer på ordene like etter de har falt. Kvinner forstår alt i dobbelt betydning, og det er alltid det underliggende de fester seg ved. Det lynende blikket jeg tilsendes, er ikke til å misforstå.

«Og hva er det pudderdåsa her i huset gjør når stilt overfor sånn en omskiftelig røyskatt? Jo, sprike skulle hun, titt og ofte, i huset når de så sitt tilsnitt og jeg ikke var her, og utenfor. Mest i et baksete. Alt unghopper gjør bare fordi en mann har et motorkjøretøy …»

«Slike uhell kan skje, frue …»

«Uhell? Ja, det kan du tro. Det har vært et uhell som bare fortsatte, en ulykke, skal jeg si deg. Frøkna tillot seg å liksom være overrasket, når magen svelet som en grovbakstdeig. Og hvor var fusentasten da å se? Jo, han tok skoene fatt, og bena godt på nakken!»

Nå må jeg få uttløp for min nysgjerrighet, og tillater meg å spørre om hvor barnet er hen. Utplassert hos en tante, får jeg til svar, som ivaretar pass når det er nødvendig, noe som er mest hele tiden.

«Og derfor liker vi det ikke når vi har mannsfigurer luskende omkring, for da skulle vel pudderdåsa sørge for å gjøre det igjen!»

Typisk min flaks å få skylden for noe jeg ikke engang har gjort. Men det tar ikke slutt der. Mannsfigurene har det vært mange av, forestilte og i flokk. Jeg får aldri riktig et ord inn, eller sjansen til å dreie samtalen over til noe salg.

«Kardanger er det slengt overalt, selv i sandkassen hvor barna leker. Og hvor det lukter av blomsterbeddene her ute, fy han være. Så står de utenfor og røler og brøler, snakker høyt i munnen på hverandre og synger viser om dette og hint, mens tomflaskene klirrer mellom bena på dem.»

«Slike pøbelfrø burde vært dengt rettelig inn, frue, men her er det neppe noe jeg kan gjøre fra eller til …»

«Ja, og hvorfor er du her, egentlig?»

«Du forstår det, det gjelder altså denne støvsugeren av Elektrolux-merke ...»

«Nei takk, det er vi ikke interessert i.»

Litt etter stenges døren bak meg, og jeg må gå derifra med uforettet sak. Oppgitt begir jeg meg til min 2CV, som står parkert ved en butikk et stykke unna rekken med blokkleiligheter. Støvsugeren er så tung at jeg ikke kan ta den under armen i innpakningen, så jeg må favne omkring esken som om den var en overvektig ballerina, og hører det romstere farefullt der inne for hvert et steg. Omsider får jeg skjøvet tingesten på plass i baggasjerommet, som holdes løftet av en stålbøyle. Det er lite, men siden jeg har fjernet baksetet har jeg fått forlenget plassen. For øyeblikket har jeg bare tre støvsugere i bilen. Det er alt hva jeg forventet å selge, men til tross for min ydmyke forhåpning har jeg ikke fått napp. Vanligvis pleier det ikke å gå så dårlig, tenker jeg, mens jeg slenger meg i forsetet, lener meg tilbake og lukker øynene.

Hun burde ikke ha fått det til, men det siste kvinnemennesket har satt meg ute av balanse. Jeg skjønner godt at hun ville lesse av sine problemer over på meg, og av en eller annen grunn er jeg svært mottakelig for inntrykk og stemninger. Det betyr at når jeg er blant vennligsinnede får jeg mer utav det, også i form av resultater, men en fiende virker med dobbelt kraft.

Egentlig har jeg reservert dette ritualet til små seire, men nå vipper jeg ned solskjermen og fanger den fallende sigaretten jeg har gjemt der. Fisker opp en fyrstikk fra brystlommen på dressjakken, som jeg ritsjer mot den ru flaten på bildøren. Gløden fra sigaretten vokser momentært og senker seg, og gir en synlig gjengivelse på sinnet i mitt indre. Alltid er dette sinnet tilstedeværende, og jeg er redd for de gangene det blusser opp. Med roen jeg sjelden får kommer tankene. Kalde, vurderende tanker, hvor jeg kan se alt sammen, inkludert meg selv, på avstand.

Hva er det amerikanerne pleier å si? Det er et mettet marked. Gradvis har ting blitt vanskeligere, og det skyldes ikke mine personlige kvaliteter. Hva er det sjefen mener om meg? Du er elendig til å lese et rom, men fordelen du har er at du har et oppriktig oppsyn. Det gjør at de fleste, kvinner som menn, liker deg, noe som naturligvis er et feilgrep. Det er også derfor du egner deg som selger. Nåvel. Jeg vet også at de som er blodtørstige av seg får blod på tann, og derfor går de til angrep, i troen på at jeg er helt hjelpesløs. Det er en feil med. Ikke stol på meg, iallfall ikke fullt ut, men angrip meg heller ikke. Jeg må være full av overraskelser, for av og til overrasker jeg til og med meg selv. Sympatisk utenpå, en røver på innsiden, gutten min. Gud vet hvilke aner du har.

Selv om jeg kan nesten ingenting om biler, er jeg glad i min doning, fordi den hører meg til og gir meg frihet. Av og til tenker jeg på bilen nesten som en forlengelse av meg selv. Det er ikke noe hanskerom på høyre hånd, men forbi bilradioen er en stor og åpen luke, hvor jeg har en rekke kart og en del nyttige gjenstander, slik som en isskrape, en jekk og en lommekniv. Tankefullt bretter jeg ut det største kartet, som viser nedre halvdel av Norge, samt deler av Danmark og Sverige. Kartmakerne har seg selv tro vært temmelig firkantet. De har limt inn de delene som passer til målestokken, uten tanke på at folk foretrekker et enkelt kart for hvilket land de befinner seg i. Åndsfraværende følger fingeren min den avrundede linjen som er vår nederste kyst, hvor en vei er markert. Det er en kraft som overtar, og jeg har lært å stole på denne kraften. Fingeren min stopper på et stedsnavn. Evje og Hornnes.

Hvorfor ikke? Oslo by har etter hvert blitt et mettet marked, men på bygden har de knapt nok hørt om en støvsuger, samtidig som de fleste etter hvert har fått lagt inn strøm. Det er viktig å ta initativ, især på egne vegne, og jeg føler for et lite eventyr. Dessuten er jeg proppfull av liv og lyst. Det er fredag, og folk flest har gått hjem til helgekallas. De kan feste og ture, mens jeg vil bruke tiden til noe nyttig. Jeg kan kjøre i natt, være fremme på lørdag, områ meg den dagen og den neste, for folk i bibelbeltet vil neppe like det om man arbeider på en søndag, selv det de kaller et uærlig arbeid. Til og med innbruddstyvene der nede er nok fromme som lam og overholder hviledagen. Sove kan jeg gjøre i bilen. Så kan jeg gjøre meg salg og kupp.

Kartet foldes og legges tilbake på sin vante plass. Et nytt innfall kommer over meg. Skal jeg? Jeg må sjekke. I panelet på det åpne hanskerommet har jeg skåret ut en liten luke med tapetkniv. Linjene er nesten usynlige, men ved å skyve lett, åpnes det til et lite hulrom. Etter å ha hørt klikket stikker jeg hånden inn, og trekker ut en brun pose og en liten pappboks. Jeg løsner på hyssingen som strammer posen, og en revolver i forniklet svart faller i hånden min.

Hva slags revolver det er, vet jeg ikke. Verken kaliberet eller produsenten. Alle merker eller kjennetegn er for lengst hvisket ut, om det i det hele tatt har vært noen. Skytevåpenet har fungert som startspistol for flere generasjoner med ungdommer, og til vår store forskrekkelse oppdaget vi at den var ekte. Idrettslæreren, en gammel ringrev med grå bart, gjorde alltid et stort poeng utav å bruke den revolveren. Visst faen skal det skytes med skarpt, pleide han å si, hver gang han fyrte av til løp. Ifølge ryktene var ikke revolveren den eneste grove redskapen han pleide å vise frem, den fungerte bare som inngangsportal for å få gutter på hjemmebesøk, uten at de ante hva revolveren egentlig representerte. Til sist ble den grå ringreven dement, og etter at han ble observert på fotballbanen gaulende etter noen kråker og viftende med revolveren, ble det bestemt at han måtte få innviglet en permanent plass på sykehjemmet. Noen år senere ble han skoldet i en altfor varm dusj, han som hadde mistet all følelse i kroppen og ethvert begrep om seg selv. Hele kroppen hans ble rød som en hummer, og pleierne som oppdaget ulykken, forsøkte å avhjelpe situasjonen ved å drefse bøtter med kaldvann på gammelmannsskrotten, noe som medførte at han sprakk. Fortjent, mente mange, han som hadde bedrevet utukt.

Det var i opprydningsfasen av idrettsbua at jeg fikk fatt på klenodiet. En av lærerne hadde plassert revolveren i fremsetet på bilen sin og latt døren forbli ulåst. Da han stod med ryggen til og pratet, var det var en smal sak å knabbe jernet til seg og forsvinne. Jeg kom til meg selv skjelvende i en busk, men med metallet i hende. Det ble stor ståhei, det ble det. Ganske umiddelbart kom jeg frem og sa at det var jeg som hadde tatt våpenet, men at jeg hadde fått levert det på politistasjonen. Gang på gang ble jeg spurt om dette var sant, og jeg svarte bekreftende. Læreren ga seg ikke, oppsøkte politistasjonen og fikk i praksis avkreftet min påstand. Konfrontert med dette, kontret jeg med at det var på en annen politistasjon jeg hadde gjort avhendingen. En politimann ble til og med sendt for å snakke med meg, men da spilte jeg dum, og hevdet at det var snakk om en helt harmløs startpistol som jeg uansett hadde mistet. Uten håndfaste beviser og nok insentiver til å straffe meg, hadde de ingenting. Situasjonen var fastlåst en stund, men så gikk det noen år, og saken syntes å ha blitt glemt.

Jeg åpner tønnen, hvor messingen til fem patroner glimter gult mot sigarettgloen. Sytten tilsvarende patroner ligger i den vesle pappboksen, som jeg skyver åpen. Kulene er butte, antakelig laget av kun bly, og selve patronhylsen er temmelig kort. Såpass har jeg sikret meg, jeg som ikke vet hvilket kaliber det er. Dagen etter tyveriet av selve våpenet, saumfarte jeg idrettsbua på kveldstid, vel, nattestid, og jeg måtte bryte meg inn. Jeg fant ingen egen eske med patroner, men mangfoldige kuler liggende strødd omkring, hovedsakelig i bunnen av skuffer og skap. Revolveren hadde en lang historie på bygget, den kunne være nesten fra århundreskiftet. De hadde tatt alle patroneskene, men så mange patroner hadde vært i omløp at en del måtte gjenbli.

Kun ett skudd har jeg brukt. Det var da et lite dådyr traff støtfangeren. Drønnet hadde jeg hørt mange ganger før, men nå var det min hånd rekylen gikk gjennom. Etterpå pusset jeg løpet omhyggelig.

Noen nye drag i sigaretten, mer nikotin, og nervene roer seg ytterligere.

Jeg må nok passe på. Det skulle bare mangle at noen så meg, sittende i bilsetet med et skytevåpen i hånden. De ville neppe tro forklaringen på at det bare er en startpistol. Hvis jeg ikke har tenkt å skremme den gamle kjerringa som takk for sist, er det nok best jeg får pakket ned alt sammen. Panelet klikker på plass, skjulende min hemmelighet. Det er utenkelig at politiet skulle ransake bilen min, og selv om de gjorde det, vil den lille luken jeg har laget, sannsynligvis ikke bli funnet. Hvorfor er våpenet så viktig for meg? Det er det samme som med bilen. Frihet, mitt eneste gjenblivende prinsipp.

Sneipen knipses ut ruten. Med armen over setet rygger jeg bilen ut, og kjenner den myke fjæringen få kabinen til å svaie, mens jeg begir meg gjennom svingene til min arbeidsplass. På tide å laste opp med salgsvarer.

(fortsettes og oppdateres, med nye versjonsnummer hver gang.)