Trenger en pause

Jeg beklager, men det ble for mye. Har gått inn i en temmelig kraftig depresjon, som delvis er sesongbasert. Det lover ille, for hvordan vil da den kommende vinteren bli? Til dels har jeg kompensert med alkohol, men det er en elendig løsning. Helsa ryker og jeg forandrer tildels personlighet helt.

Jeg skylder mine egne prosjekter å ha hendene av når det er på den måten. Jeg ønsker heller ikke engasjere meg med offentligheten på noen måte. Mitt mål er å bli mest mulig usynlig i norsk sammenheng. Det er ingenting her for meg, og det representerer store faremomenter å bli sett av ublide øyne. I Norge kan du bli fengslet og tvangsinnlagt for å ha tråkket makthaverne på tærne.

På mange måter er jeg en ekstrem individualist. Det er uvelkomment i et konformt land som Norge. Min grunnleggende personlighet vekker det verste i folk, og det gjøres ting mot meg som er hårreisende. Jeg har ingen illusjoner. Andre deler av verden er tilsvarende grusomme, især mot de fattige. De ville tråkket rett over meg på gata, som det heter. Men jeg har mer enn en vag mistanke om at iallfall mine særpreg ville bli mer tolerert i visse andre land. Ikke at USA er det beste, men i USA blir du sett på som en idiot dersom du gnåler om at folk har langt hår. En gang jeg var på stranden i Norge, ble jeg trakassert av en person som var yngre enn meg for hårlengden. Så smålig er det altså. Og i dette rommes mange ting, inkludert toleransen for et tankeliv og følelsesliv, noe som er definisjonen på en forfatter.

Dessverre har jeg ikke penger til å emigrere, og jeg er nok for feig og gammel. Men det er interessant å tenke på at de fleste av mine nylige bekjentskaper allerede har dratt til utlandet eller søker seg dit. Ingen tilfeldighet. Man merker hvor man er velkommen, og vi deler vel en slags overordnet natur og affinitet, hvis ikke ville vennskap vært umulig.

I en tid når jeg ikke vet hva jeg har i brystet, bare at jeg kveles med det, må jeg tenke på min egen overlevelse. Kanskje foreta noen kule dagsreiser. Kanskje bare spille dataspill. Holde alt av alkohol unna, for det er ... vel, en tidlig død. Vet ikke når det kan forandre seg, men når jeg er ferdig med foregående bolk, vil jeg nedprioritere skrivingen. Det blir for krevende av meg, slik det er nå, og tapper krefter jeg ikke har.

Er meget klar over at en del av leserne her har urent mel i posen. Alle er vi overvåket i disse dager, men jeg blir lest ukentlig av flere politimenn, det er jeg sikker på. Så har man angiverne som klør etter å få noe på meg, og de som kun er tiltrukket av drama og negativitet. Jeg planlegger å skuffe alle disse. Dog, jeg setter pris på mine genuine lesere, de som er interessert i mitt materiale og det jeg har å fare med, og ikke fokuserer så innmari mye på min person.

Det er ikke over. Jeg kommer tilbake. Kanskje litt og pø om pø, så en flom.

Men nå trenger jeg en pause. En god far ville sagt seg enig om han så tilstanden til sin egen sønn. Må slippe taket for en dag å kunne gripe igjen.