Tidens titaner - Fragment 2

Det er en av disse dagene hvor vi henger på de utendørs fellesområdene og betrakter omgivelsene med sløve blikk. Verden er fri og territoriet fortsatt vårt. Kjøpmenn og pliktryttere vil protestere på øyeblikkene av lediggang, nærmest få panikk med sine sjeler til gnagere og lemurer. De har misforstått alt. Løven later seg dagen lang, men det er for å eksplodere i handling. Latskap er altså ikke latskap, men ansamlingen av krefter. Lemuren må alltid speide, alltid være i aktivitet, fordi det er ingen brønn av styrke der som kan fylles. Det er nå, i ett av disse øyeblikkene av sjelden ro, at jeg vet hva jeg må gjøre. Visdommen lar meg få vite hva fremtiden krever av meg.

«Jeg vil lære å slåss.»

«Du? Slåss?» sier Aziz.

«Ja. Jeg. Slåss.»

Jeg ser utfordrende til hver og en av dem. Tramper demonstrativt i grusen. Hva en de tror om meg, tror de feil. Har allerede vist at jeg er livsfarlig. Dessuten … jeg trenger bare en for å få viljen min.

Marquis betrakter oss lent mot veggen.

«Skreppa har ytret sitt ønske, og hvem er vi som kan nekte ham det? Bare lett sparring. Forsiktig med slagene. Jeg vil ikke at min eiendom skal skjemmes med blåmerker.»

Aziz trekker på skuldrene og begir seg ut på den åpne plassen med meg. Jeg smiler og viser ham håndflatene. Grusen singler rundt føttene våre.

«Klar?»

«Jeg er alltid … Åh.»

Aziz har simpelthen tatt steget frem og lagt neven på kinnet mitt.

«Må være raskere enn som så, norski.»

Jeg biter i meg fornærmelsene, og prøver igjen, og igjen. Vi kretser omkring hverandre i kampstilling, gjør utfall nå og da. Hver gang ender det med at Aziz svinger seg under slagene mine og legger neven lett på kinnet.

«Den som ikke kan danse bør aldri bli gitt et sverd. Kan du danse, norski?» sier Jean-Luc. Han har alltid noen filosofi og livsvisdommer på lur.

«Dere skal lære meg å danse, så jeg kan forstå sverdets vei.»

Afrikanerne mine prøver å lære meg hver sine særegne danseoppvisning. Det er trinn jeg har vansker med å følge. Jean-Luc legger meg i bakken og snor lemmene omkring meg som en kobra. Med det får jeg skrubbsår på knærne og vi forflytter oss i stedet til en gressplett. Alain bruker rekkevidden sin til å holde seg unna nevene mine og det som etter hvert blir frustrerte skrik. Malick legger ganske enkelt hånden på nakken min og bøyer hodet mitt mellom knærne, og det er nok til at han ikke gidder mer. Sekou retter stadig på buksa når det blir vår tur, men de gangene han ikke retter på buksa, løfter han meg og slamrer ræva mi ned i gresset. Blaise gir meg en flurry som sender en blodsdråpe skvettende fra nesen.

Marquis griper inn og erklærer at det er nok for i dag.

«Vil ikke banke Øyvind selv. Kunne bli for fristet.»

Crewet flirer dumt til det. Hva er det egentlig som er så morsomt? Ydmykelsen til tross har jeg ikke tenkt å gi meg. I hodet går jeg gjennom det som har skjedd som på et sjakkbrett. Et steg her. Et utfall der. Kombo, kombo, følg opp! Sjakkbrettet er delvis skyggelagt, men noen fliker har blitt brakt i klarhet. Nå trenger jeg at kroppen følger opp det hodet vet, så min egen dans kan bli virkelig. Dagene i frihet kan ikke bli mange nok, men de jeg har, bruker jeg til å utvide sjakkbrettet under et blåøyd lys, og etter hvert når crewet sparrer med meg, forstår jeg at føttene mine trenger ikke å være rotfestet til jorden.

Føler nesten at kroppene til angiverne bør råtne også ...