Tidens titaner -Fragment 1

På kveldingen får jeg beskjed om å komme til vaktrommet. Det er urovekkende, fordi det er et areal reservert personalet og jeg har aldri satt mine ben der så langt. En av stanerne overrekker meg noe så gammeldags som en telefon. Jeg er usikker på hvilken ende jeg skal sette til øret mens de mørke øynene til vaktene følger med på meg.

«Hallo?»

«God kveld. Dette er spesialpsykolog Lisbeth Frydenlund fra ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Snakker jeg med Øyvind Tranøy?»

«D-det er meg.»

«Dette er en uoffisiell samtale, Øyvind, som jeg foretar på eget initiativ.»

«J-javel.»

Vil hun ha sex med meg? Hva hvis hun foreslår, nei, befaler at vi gjennomfører samleie? Jeg må komme inkognito til huset hennes, kanskje i forkledning, kanskje med finlandshette, og snike meg ut bakdøren når ektemannen hennes kommer hjem. Skal det skje i sengen hennes? Hun vil antakelig insistere på misjonæren og jeg vil ikke kunne holde tilbake …

«Av det som har fremkommet i samtale og de utfylte skjema, samt visse undersøkelser jeg har gjort i din historikk, kan jeg si deg med sikkerhet at du er på autismespekteret. Vet du hva det betyr?»

«Eh, nei.»

Faen. Jeg er en slags retard, og hun vil ikke ha sex. Dette henger nok sammen …

«Dette er uoffisielt, men ved slutten av våre møter kommer du til å få en diagnose på høytfungerende autisme. I riktig gamle dager ble dette kalt Asperger syndrom. Alt stemmer. Ingen språklig forsinkelse. Altoppslukende særinteresser. En rigiditet i vane og fremtoning, og manglende evne til å lese situasjoner og mennesker …»

«Hvorfor forteller du meg alt dette …?» roper jeg nærmest. Vaktene rører litt på seg i bakgrunnen. Jeg liker ikke å dele stemmen hennes med noen. De kan jo høre ved den lyse kvinnerøsten hvor vakker hun er. Alt ved henne vil jeg ha for meg selv, også når hun forteller meg noe så grusomt. Jeg er visst en enda større avviker enn jeg trodde. Freak. Retard. Kan du ikke bare gå og henge deg?

«Det er fordi jeg er bekymret for deg, Øyvind. Du befinner deg blant svært forherdet ungdom og du er ikke rustet til å lese verken dem eller deres intensjoner mot deg. Jeg frykter at du skal utnyttes eller utsettes for vold, og av den grunn ønsker jeg å sette himmel og jord i bevegelse for å ta deg ut …»

«Nei … nei … jeg nekter.»

«Øyvind, dette er til det beste …»

«Du kan ikke gjøre dette mot meg! Det er her jeg har vennene mine. De eneste vennene jeg noensinne har hatt! Det er her jeg har musikken og tingene jeg driver med. På utsiden er jeg ingenting. Her er alt det jeg elsker!»

«Jeg hører deg, Øyvind …»

«Jeg vil være i fengsel så lenge som mulig. Vær så snill. Bare la meg være i fengsel. Ikke ta meg ut.»

«Før eller siden vil du slippes fri, Øyvind, og da må du konfrontere verden.»

«Jeg bryr meg ikke! Jeg vil være her så lenge jeg kan. Få mest mulig ut av det.»

Det er en stillhet i den andre enden. Har den forpulte museumsgjenstanden sluttet å virke? Jeg legger merke til at telefonen rister i hånden min.

«Jeg forstår …» kommer stemmen hennes mildt. «Men hvis jeg skal være samarbeidsvillig, må du gi meg et løfte.»

«Jeg skal love hva som helst, bare du lar meg bli.»

Uten at jeg vet det, vises en av mine få kjerner seg i utsagnet.

«Du må være forsiktig, Øyvind. Du er høytfungerende autist og svært sosialt naiv. Du leser ikke signaler. Forstår det ikke. Noen av guttene du fortalte meg om, som nå har omfavnet deg … Vel … Det kan ligge seksuelle hensikter bak.»

«Jeg er ikke homo!»

«Andre viljer er i virksomme enn kun din egen.»

Telefonsamtalen avsluttes på et vis. Det føles som om pakistanerne har forsynt seg av henne for mye allerede, den eneste kvinne jeg noensinne har likt, og de har sett hvordan jeg ble ydmyket. Det vil være forferdelig om de bruker dette til å gjøre narr av meg.

«Alright, min norske venn,» sier han som overrakte meg telefonen. «Jeg er glad for at du liker deg her. Gå nå til ditt kjære fengsel.»

«Åpen soning er populært,» flirer de andre.

Jeg geleides ut døren. Utenfor venter Marquis og slenger armen om halsen min da jeg kommer. At jeg ble tatt bort på den måten er uvanlig og han vil nok vite alt. Allerede søker hjernen min i hver krinkelkrok av det jeg har lest. Bildet som danner seg blinker med validitet. Pyskologen har rett om min tilstand.

«Så, norski, min geniale venn. Fortell meg aaaalt!» kniser Marquis og lar hånden falle gjennom håret mitt i farten.

«Jeg tror Hans Asperger skrev om meg under et bombetokt i 1943,» sier jeg. «De sier jeg er sperg.»

«Så interessant. Til og med nazistene var opptatt av slike som deg. Hva sier det deg?»

«Jeg vet virkelig ikke. Fortell meg det du.»

«Gjetord skal vandre om oss hvor enn vi går,» sier Marquis. «Fortid og fremtid er det samme. Vi er av de som kjenner og er kjent. Profeter av vår tid og enda mer i fremtiden, der hvor de unge guder bor. Snart skal verden kjenne tyngden av vår skapende hånd. En diagnose er et hedersmerke! Hunder har det med å bjeffe mot leoparder og løver, og setter med det ord på det de kun oppfatter som skygger i natten.»

Dæven! Hjernefrekvensen hans må ligge på min egen. Endelig noen som snakker mitt språk. Mer, noen føler det som jeg gjør. Jeg legger pannen kort mot brystet hans i bekreftelse.

Det var jammen godt å komme blant sine egne.

En bror er den som viser deg nåde når ingen andre gjør. I Øyvinds tilfelle måtte det en fengsling til