Tidens titaner - del 9

Mens jeg og Marquis prater, får jeg en omvisning på bygget. Endelig får jeg vite hvor jeg er. Nordre Akershus Kriminalcampus. Ett nytt anlegg mellom Bærum og Ullensaker, som kombinerer teknologi, isolasjon og «framtidens kriminalomsorg,» informerer en brosjyre i den ubemannede lobbyen. Psykopatene som brakte meg hit er lavtlønnede ungdomsarbeidere skrapt fra bunnen av bøtta. Jobben deres er å gjøre livet vårt så surt som mulig, men stort sett gir de faen. Det er forventet at vi overholder på noen faste rutiner hver dag, holder det rent og ryddig, og deltar på arrangementer. Ellers er vi fristilt gjennom dagen, og i helgene har vi fri. Stedet flyter over med dop og alkohol, hvis man bare løfter på lokket og ser bittelitt etter.

«Til og med mulig å få inn noen skrepper, og det er skjedd. Men best å zippe igjen med det der,» sier Marquis.

Det får meg til å undre på om de tar det etter tur, eller om det bare er enkelte som har priviliegiet. Begge deler virker som nærliggende muligheter på et sted som dette.

Vi er ikke engang overvåket med datachip og det er fullt ut mulig å bare spasere ut, men hva skal vitsen med det være? Her er det bedre enn i fengsel. Alt rundt oss er bare en stor skog og det er faste oppmøtetider som plukker opp eventuelt fravær. Gittergjerdet som omkretser anlegget er bare symbolsk, og en bom bemannes av ungdommer på veien inn, som en del av opplæringen. Ellers er det en stor løpebane, en fotballbane, et idrettsanlegg, samt noen driftsbygninger.

Det eneste som er litt runk er at dataenheten vår er deaktivert, akkurat som i vanlig varetekt. Tragisk nok har noen tydd til pornoblad av den gamle typen på grunn av kjensgjerningen. Jeg kan knapt forestille meg noe mer gammeldags. Her soser vi rundt i påvente av lov og dom, eller mangelen på dette. Nøkkel-hussarene tar oss av og til med på bytur som en form for belønning, og da er det muligheter for å plukke opp varer.

Noen av klientellet er farlige og har alvorlige forbrytelser bak seg, men det går stort sett bra, dersom alle spiller fair, holder avstand og følger reglene. Det gjør meg litt perpleks å tenke på at jeg muligens kvalifiserer som en av dem. Det er ikke lenge siden hele min identitet kretset rundt å være harmløs. Nå er jeg en alvorlig voldsforbryter. Hvor ting forandrer seg.

Siden alle parter vil holde på den gode ordningen, har alle interesse at man holder konfliktnivået på et minimum. Hold kjeft, følg med, er mantraet. Ironisk nok er kriminalcampusen et fredeligere sted enn resten av samfunnet. Når det er sagt, er det selvsagt en fordel å ha en gruppe å støtte seg til, sier Marquis og klapper meg på skuldrene. Bare i tilfelle.

«Forresten er det en ledig seng hos oss. Så slipper du å miste din anale jomfrudom før du løslates. Hæ hæ!»

Jeg takker umiddelbart ja. På kveldingen dukker det opp en sløv og uengasjert voksen som overrekker meg de få tingene jeg eide, blant annet tannkost og flip-flopperter. Jeg får også et sett med hvite håndduker, tskjorter og underbukser jeg er økonomisk ansvarlig for om de mistes, og får åpnet en egen konto det enn så lenge ikke står penger på. Fra før av hadde jeg treningstøy og joggesko. Med det kan jeg flytte inn med mine nye allierte. Det er en uvant følelse som jeg ikke greier å sette fingeren på, og som jeg først greier å definere når lyset slukkes. For første gang på så lenge jeg kan huske blir jeg respektert og befinner meg som del av et fellesskap. Ikke bare det.

Jeg er ønsket.

De neste dagene gjør jeg meg kjent med rutinene og tar klientellet i overblikk. Rommene skal holdes ryddige og av og til er det inspeksjon. En tavle i lobbyen viser hvem som for hver dag har ansvaret for hva. Slik unngås noen misforståelser og ansvarsfraskrivelser. Vask doene. Vask gangene. Vask av fellesareal. Tidlig dag er det gjerne oppstilling og utdeling av lovord og reprimander, alt ettersom. Overtredelser blir stort sett straffet med armhevinger. Noen ganger må gjerningspersonen ta hundre armhevinger mens vi ser på. Andre ganger straffes vi som kollektiv. Det er ingen sammenheng i måten det skjer. Ellers er det konkurranser. Løp. Høydehopp. Hopp i lengde og kast med liten ball. Noen av folkene her er harde karer, men jeg er del av toppsjiktet. Er for tynn til å kaste liten ball langt. I alle former for løping er jeg den beste, og bare av det får jeg respekt av de som ellers aldri ville respektert meg. Det er en herlig følelse å etterlate konkurrentene bak meg som den vinden jeg er oppkalt etter.

Vi er rundt regnet 200 sjeler, hvis det finnes en sjel. Stort sett råder segregasjon og raseskille, nesten like sterkt som i et amerikansk fengsel eller under apartheid. Det handler ikke om hvem du er eller hva du liker. Det handler om hvor du hører til. Araberne araberer og arbeider dårlig. Sør-Amerikanerne er en sammensveiset klikk. Slavere fra alle Europas hjørner går sammen i grupper som har stort gjennomtrekk seg imellom alt ettersom hvilke nasjonsinteresser som er oppe i nyhetsbildet. Turkomenere forholder seg til alle de ulike varianter av steppeaper som finnes, og det er vel en del. Selv ser jeg bare flate, halvgule ansikter for mitt åssyn og kan ikke si at jeg liker det.

Bare jeg er unntaket, siden jeg holder hus, men ikke mus med afrikanere. Ikke for det. Nordmenn er et notorisk lovlydig folkeslag, selv på dette sene stadiet i befolkningsundergangen. Det er omtrent ingen nordmenn her, bortsett fra meg. Jeg finner at afrikanere er de jeg liker best. De har solen i sitt hjerte og en slags ukjent, åpen himmel i sine sinn, full av muligheter og innfall, og er nærmest troskyldige som barn når satt i sammenligning med mitt formidable intellekt. Jeg er heller ikke helt naiv. Som den eneste av mitt slag er jeg sårbar, nærmest hjelpesløs, og det er en form for status å være den som beskytter meg. På en måte blir jeg maskotten til Marquis’ rytmeglade tropp. En privilegert maskot, og holdt høyt i hevd, men likevel. Det, skal det vise seg, går ikke upåaktet hen.

Mitt ulykkelige speilbilde er en øst-asiat. Det er ingen andre som ham heller, gitt den politiske situasjonen som gjør at de fleste som ham er deportert. Kineserne har blitt sidestilt som en underavdeling av Satans egen virksomhet blant nesten alle som bor på det europeiske kontinentet. En ting er at de ga amerikanerne et rapp over nesen og tok Taiwan i besittelse. Den hvithodede ørn kunne bare børste av seg støvet og fly videre. Verre er det med oss europeere, som fikk økonomien rasert nok en gang gjennom et sett med sanksjoner satt i amerikansk-jødisk regi. Vi har elendige ledere som ikke har gjort annet enn å ta dårlige avgjørelser de siste hundre år. For kineserne er disse blokkadene likegyldige, for oss er det katastrofalt, og med det har de gjort seg mektig upopulære selv blant mangfoldet av grupper som finnes her. Alle her vet at det er kinesernes skyld at pensjon og budsjett, og tidvis strøm ikke finnes mer. Nå er ikke denne asiaten engang kineser, men han blir slått i hartkorn med dem likevel. Det hjelper ikke at han er selektiv mutist. Vi kaller ham bare Cho.

Det er de to polakkene som jeg påtraff på pizzahytta som konfronterer meg om saken, en gang jeg sitter alene i kantina. En stor. Den andre større. Forbanna fitter.

«Hei du, så du liker Oooga booga, hva?» sier den store.

«Nei, jeg liker Booga ooga.»

«Det ser ikke helt bra ut,» sier den større.

«Til hva da?»

«Til rasekrigen.»

«Du er vel ikke en raseforræder?» skyter den store i.

Jeg har lært en del karismatiske teknikker i min tid, eller det som gjennom gester kalles trusler. Så jeg drikker vannet langsomt og setter glasset rolig fra meg.

«Nei, jeg har ikke glemt rasekrigen.»

«Så du vil hjelpe oss å drepe disse negrene?»

Polakker er kjent for å være dumme og trege, forteller jeg, og disse her to er ikke noe unntak. Jeg vil hjelpe dem å drepe negrene når tiden er inne. Men det er ikke nå. Og etterpå vil jeg sørge for å drepe dem, når de har hjulpet meg å oppnå mitt mål.

«Jeg er en renblodet germaner,» sier jeg. «Den reneste rase som har eksistert til nå, og dere er like mye okkupanter på mitt land som noen neger.»

Når svartingene er utryddet, vil alle slavere og avkommet deres få som ultimatum: Forlat dette landet eller dø. Det er humant. Det er fornuftig. Det ivaretar den ariske rase fra dumme potetbønder. I mellomtiden holder jeg hus med og lar meg underholde av hvem jeg vil, når jeg vil, på hvilken måte jeg vil. Den som ikke liker det kan møte meg i nærkamp, Øyvind Tranøy til tjeneste.

«Vi kunne lett gitt deg rundjuling,» sier den store.

«Hvorfor gjør dere ikke det, da?»

«Vi er ikke sikre på at du er en raseforræder,» sier den større. «Men en ting skal du vite, hvis du trenger hjelp mot noen av svartingene her eller et annet sted, ikke kom til Slavas sønner om det. Ordet skal bli spredt alle steder.

«Slaver betyr slave,» sier jeg og stirrer foran meg.

Det er vanskelig å forstå, men tilslutt forlater de meg, uten å ha gitt meg juling. Jeg skjønner ikke hvordan jeg slapp fra det. I hvert fall ikke gjennom fysisk styrke eller karisma. Det må være en kraft som holder sin hånd over meg.

Den som definitivt holder sin vinge over meg, er Marquis. Det går ikke den dag vi ikke snakker sammen om erfaringer, våre fremtidshåp og vårt syn på kunsten. Han forteller om talløse måter du kan sette deg i modus. Hypnose, dop og damer, masse teknisk når det gjelder musikk og måter å kommunisere på, det som skal til for å fenge publikums interesse. Man må tro på det man sier, leve seg inn i det. Om nødvendig lyve for seg selv før man lyver til andre. Jeg skyter inn at vi bør studere retorikken til klassiske tenkere. Horates, Quintilian, Cicero. Unngå Platon og Aristoteles, fordi det blir for selvsagt og rudimentært, nesten mainstream. Vi må for all del skille oss fra slavemassen, som for lengst har latt seg definere av konvensjonstankegang og feighet. Marquis sier at det passer ham bra, for kunsternavnet hans er tross alt Sol Invictus. Middelhavskulturen var overlegent alt annet, mener han. Etterpå ble alt ødelagt av kristendom i nord og Islam i sør. Jeg bever i ærefrykt og forstår nå at jeg taler med et geni. Prosjektet hans heter Psychopomp. Alt som tjener bandets hensikt er inne. Alt som kan tenkes å hindre bandet er ute. Jeg er inne. Har talentet, viljen og bakgrunnen som skal til. Marquis’ hjerte brenner med en egen ild for de utstøtte, som han ser som den sanne adel. Og med tilsvarende og motsatt kraft hater han tyrannene slik jeg gjør det. Eliten, de rike, de brutale, urettferdige og urimelige. Alle de som misbruker sin makt. Sammen skal vi storme palassene deres, hale dem ut på gaten og slå dem i hjel. Revolusjonen vil være altomfattende og skje på alle nivåer.

Marquis forteller meg at han er polyteist og tilber Shango som sin personlige gud. Hvis guden overskuer urettferdighet på jorden, tordner han, og Marquis har et halssmykke med røde og hvite perler som guddommens fetish i grupper på fire og seks, hans hellige tall. Likheten med Tor er åpenbar. All urett må slås ned, om nødvendig så tordenstener slamrer mot uslingers pannebrask. Crewet hans liker meg, mens Marquis selv synes å ta en intens interesse i min person. Aggresjonen min, ordspillene og de særegne interessene. Perspektiver og horisonter som aldri før har svevd over nordområdene. Som jeg forteller ham, nordmenn er et naturfolk, ikke et kulturfolk. De forstår ikke abstraksjoner og forfinelse, kun hamring og slamring i planke, skur og naust. Den største nordmann var Knut Hamsun, en sur livsmumie som tilba kurukene på klumpete torv. Den eneste måte det nordiske menneske kan oppnå verdighet på er å flykte mot sør eller øst, sverd i hende, vind i ansikt og sol i hår. Gjerne med noen spredte lår for sitt blikk, selvfølgelig. Marquis ler av dette.

Dagene er ikke nok. Vi sørger for å flytte hodeendene til sengene våre sammen, så vi kan snakke inn i de sene timer uten å forstyrre de andre, noen ganger til de første stråler varsler solens kommende. Det er slik, når bare han og jeg finnes i verden, at han deler med meg sin kjerne. Alle menn har det, finner jeg senere, og mange av dem vil dele det med meg. Andre gjennomskuer jeg via observasjon. De kan ikke skjule seg.

«Du forstår det, bror,» sier han, «at jeg vil så gjerne uttrykke min smerte. Etterlate meg noe før jeg dør.»

Slik har jeg også følt det, men jeg mistenker av vi er forskjelligartede, noe jeg forteller ham.

«Hva slags smerte er det, bror?»

«Mine foreldre var ikke gode. Det er deres tyranni jeg må bekjempe hvorenn jeg går. En dag vil jeg at folk skal forstå hvor vondt jeg hadde det. Hvor vondt jeg fortsatt har det. Til det har jeg prosjektet vårt, Psychopomp.»

Jeg lener meg over til hans ende, og kysser den mørke pannen. Trenger ikke øyne for å se tårene, for jeg kan føle dem. En rensende klarhet som tar bort knugende hemmeligheter.

«Hva er det du vil, Øyvind»

Jeg har ingen foreldre å hate, bortsett fra deres fravær, noe som antakelig er et dobbelt negativ og derfor er meningsløst.

«Jeg vil at jeg ikke skal kunne benektes.»

«Benektes?»

Så jeg forteller. Ingen kan si at Napoleon og Hitler i sin tid ikke var store krigsherrer uten at de blir ledd ut av rommet. Jeg vil at det samme skal være tilfelle med meg, bare at jeg ikke er en krigsherre. På hvilket område jeg skal gjøre det på, vet jeg ikke, men jeg vil ha og være noe ubestridelig.

«Det er forferdelig måte å leve på,» ler Marquis.

«Hvordan da?»

«Ser du det ikke? Jeg vil gi til verden. Du vil ta. Og du legger din egenverdi i hendene til andre mennesker. Ved å gi til andre, bekrefter jeg meg selv. Når du tar fra andre, sviker du deg selv, fordi du nå har blitt hva enn det er du stjeler fra dem. Det er å være en vampyr. Et speilbilde.

Det er kanskje noe i det.

«Du må lære å elske deg selv, Øyvind. Så kan du øse av gavene du tross alt har.»

Morgenen bringer nye spørsmål, og denne gangen er ikke svarene skjult hos nærmeste venn, fordi det skjer i plenum. Crewet vil vite nøyaktiv hvorfor jeg ble hektet. Jeg forteller dem alt. De mange slagene. Hånen. Den totale utfrysningen. Jeg ble presset opp i et hjørne og mine guder avkrevde hevn. Det endte med lemlestelse, men jeg angrer ikke.

«De jævlene!»

«Fy f …»

Crewet har pleid å tenke på nordmenn som gode mennesker, er de enn underlige. Nå er de ikke så sikre mer. Men et spørsmål har de, ett jeg vet de har ruget på lenge. Folk er tross alt i stand til å tenke selv.

«Er det sant at du er nazist?»

Jeg innrømmer alt sammen, og sier det som sant er. Jeg tok til meg en slags nazistisk ideologi, men nå er jeg ikke så sikker lenger, fordi jeg ser at andre folkeslag tross alt kan være gode mennesker. Jeg har blitt behandlet langt bedre av utlendinger enn mine egne landsmenn.

Marquis tar over. Han har lenge observert utvekslingen fra et hjørne.

«Du fortjente ikke hva de gjorde mot deg. De fryktet deg, Øyvind, og derfor gikk de løs på deg. Du representerte noe de ikke forstår. Noe de ikke kan forstå. Dumme negere synes at smarte negere høres ut som gale negere, og det er tydeligvis sant hos dere hvite også. Og når negere blir redde …»

«DET ER DA NEGERE BLIR DREPT!» messer crewet.

Marquis smiler.

«Akkurat. Problemet er at når de fryktet deg, la din sin frykt på deg også. Det ble en frykt du arvet, du som ikke engang har foreldre.

Han legger hendene på ansiktet mitt.

«Du fortjener å leve helt uten frykt, og med det vil du slippe å hate, og det vil ikke være grunnlag for noe rasehat. Alle menn er brødre, bortsett fra de som utbytter andre.»

Jeg forteller at ingen mann her frykter jeg, fordi det har de vist at det er det ingen grunn til. En fiende behandlet med mildhet blir en venn. Jeg ser alle her som mine brødre. Like gode som meg. Like verdige som meg.

«Nå vet dere hvorfor jeg åkte inn på galehus. Men hva med dere? Hvorfor er dere her?»

Så jeg får høre historien. De har kjent hverandre i lang tid og deltok på en gatefest i Trondheim. Mer enn det. Halve byen var blitt til et utendørs festlokale. Det var biler i parade, lasershow og dundrende musikk. Skudd ble avfyrt, uvisst fra hvilket hold, og to negere ble lagt på is. De fikk skylden.

«Vel, var det dere?»

«Selvfølgelig var det ikke det. Vi blir bare forhåndsdømt på grunn av hudfargen vår. «Politiet mener vi beskytter hverandre og vil ha en av oss til å snakke. Skjer aldri. Blod er blod og en bror er en bror.»

Crewet legger nevene på brystet som en.

«Vent, dette stemmer ikke. Hvis purkejævlene vil ha dere til å tyste, hvorfor har svina samlet dere her?»

«Forstå dette, Øyvind,» sier Marquis. «Systemet er døende og gjør ikke annet enn feil. Inntil det skjer, er systemet livsfarlig. Et blindt uhyre, avfødt fra likegyldigheten til dere europeere. Dere ga fra dere alt til systemet. Nå er dere maktesløse, systemet meningsløst.»

Han lener seg tilbake.

«Lær å leve utenfor. Da kan en neger ha det godt. Også en neger som deg. Bedre å se inn enn å ta del i katastrofen som foregår.»

«Katastrofen?»

«Hele verden ser det, bare ikke dere. Europa er døende. Dere er på vei ut.»

«Kanskje finnes en vei …»

«Øyvind, hør. Husk hva jeg fortalte deg. Du skal leve uten frykt. Aksepter det som skal skje, og du vil få den storheten du ønsker deg. Det er forandring. Naturens vei. Slipp, og en hånd skal gripe deg i fallet.»

Han tar meg i hånden.

«Den tilhører en verden som er langt eldre, større og klokere enn de nordmennene du har lært å hate, og som nå skal straffe dem i kanskje femhundre år, eller la dem bli borte.»

Jeg gjengjelder håndtrykket. Vet at et sted i bakhodet er en svart kjerne som gjør sin innvendig. Et hjul smurt med olje, som spinner, spinner, spinner. Alt forræderi, fra glippende fot til avstøtende olje, er preget av glatthet.

«La oss snakke musikk. Hva var det verset du fortalte om?» spør Marquis.

Noen dager senere får jeg innkalling til obligatorisk samtale med psykolog. Det er et øyeblikk jeg har fryktet. Trives best med rutinen og vennene jeg har funnet her. Uansett hvilken støtte og oppmuntringer jeg får, må jeg tross alt gå dit alene.

Disse jentene viser at ikke alle nordmenn er som Knut Hamsun, en sur livsmumie som tilba kurukene på klumpete torv, eller noen som angir deg til terrorpolitiet på grunnlag av et dikt