Tidens titaner - del 8

Forutanelsen medfører sibylisk riktighet, idet jeg bringes opp til dagslys av en pirkende fot.

«Hei, Påsan! Få ræva i gang!»

Vedkommende forsvinner før jeg registrerer kilden til forargelsen. Hvis ikke ville jeg kommet meg på bena med nevene svingende. Jeg gnir meg over ansiktet noen ganger og skyver ifra, bare for å treffe veggen med et stønn, støl som jeg er. Faen.

Jeg tar meg et blikk rundt i det som tydeligvis er et åttemannsrom. Det er umulig å si hvilken seng som var meg tiltenkt. Vent, bare det er å anta for mye.

Anlegget er fylt opp av unge menn og ungdommer som vandrer til og fra i bar overkropp og med håndduker, som var det en homseporno. De ser ut til å overse meg fullstendig. Den største forskjellen fra der jeg vokste opp, er de mange sjatteringene av brun hud. Dette er ikke et etnisk rent område. Antakelig må jeg vente meg mer vold og kriminalitet grunnet andelen svartinger. Ikke for det. Jeg kunne ikke fordra å holde hus med mine landsmenn. Noen toalettsaker har jeg ikke, så jeg vandrer forbi de dampende dusjene og begir meg ned en tilfeldig trapp. Finner kantinen og forsyner meg med det som er av servering, noe som strengt tatt ikke er mye. Setter meg så langt mulig unna alle andre og gjør med det klart at jeg ikke ønsker selskap. Aner ikke hvor i helvete jeg er, men her skal jeg tydeligvis være. For å distrahere meg selv, skribler jeg litt på noen papirer jeg finner. Skriver et halvdårlig dikt og tegner tre hjerter på rekke, noe som egentlig forestiller tre damerumper dyttet sammen. Detaljene tar etter hvert skraverende form. I øyeblikket av stillhet mellom samtaler mister noen en gaffel. Straks klirringen har lagt seg bryter hele salen ut i jubel og rungende applaus.

Mett i mage, men ikke av dage, reiser jeg meg for å legge serveringsbrettet på plass. Er bare halvveis frem til målet, da jeg plutselig konfronteres.

«Snømann? Faen, det er jo deg!»

Det er ingen andre enn Marquis. Flere av hans krølltoppbande kommer til og omkring meg tetner sirkelen. Fra kantinebordet følger trøtte og irriterte oppsyn med på opptrinnet. Marquis napper ut papiret jeg har i skjortelommen. Det han får se gjør at han løfter neven til en påtatt gispende munn. Vender seg omkring med «kunstverket» løftet som et hellig ikon. Fra salen lyder litt halvt engasjert latter.

Marquis må tydeligvis være en slags lederskikkelse, for han knipser og jungelapekattene tar til å vugge frem og tilbake og virker lyd av tromme, cymbaler og bass med lepper skjult bak sammenklemte fingre. Et kort blikk på papiret gjør at han har sett initialene som jeg bruker til å undertegne alle mine produksjoner.

Vel, faen, er det ikke Mr. T

som nyss har kommet ut av galehus

Kan aldri få noen dame på gli

Så han må ty til å tegne papirmus

Den blondeste fyren i brakka

I hodet er han fucka

Sørg for å slå ut støvet

Vi kaller ham NORDENS LØVE!

Latter og bifallsrop kommer fra alle kanter, og her står jeg som en nerd med kantinebrettet holdt foran meg. Marquis strekker armene ut og tar imot anerkjennelsen til sine tilhengere. De ser selvsagt hvor oppbrakt jeg er.

«Prinsesse gulltopp rødmer! Dæven!»

«De blå øynene hans lyner skikkelig når han er sinna!»

Trommebeaten har opphørt. Det vil jeg ikke ha noe av.

«Fortsett!» krever jeg. «Jeg vil også si noe!»

Flokken ser litt overrasket på hverandre. Et nikk fra Marquis gjør at rytmen svinger til liv. Brettet dytter jeg inn i brystet på noen, og jeg øyner min rival med morderisk blikk.

Fin genser, selger de den for menn?

Det er sant at jeg er Mr. T

Kommer svingende på mitt lem

Ville tatt dama di

Men jeg hører hun ser ut som et troll

Har tatt imot mer makaroni enn en kasseroll

Jævelen som jeg overfalt

Er grunnen til at jeg var låst ned på anstalt

«OOOOOAAAAAAAHHHH!» stemmer mengden i. De vandrer rundt i lokalet med hendene holdt for hodet.

«Dæven-dæven-dæven!» gliser Marquis med lys stemme. «Hvitingen har moooooves!»

Jeg vil ikke vise det for mye, men anerkjennelsen hans gjør meg stolt. Nå må jeg virkelig se ut som en rødmende gulltopp. Tungen skyter hurtig inn og ut av munnen på leting etter mer. Flere ord, mere fornærmelser, krassere uttale. Men først er det Marquis’ tur. Han får samlet sine bortkomne tilhengere og sparket rytmen i gang igjen. Han må bruke flere forsøk på å starte, fordi han vil at rimet skal være bra. Endelig står han og rapper foran meg.

Hør på den vesle blondina!

Som Raspunzel, klatrer snart fra tårnet

Lolita Express er ingenting mot sklia

Bryr seg ikke om hvor mange liv som går med

Faen, skinnet kan bedra!

For det eneste som gjør han glad

Er en neger som har blitt fjerna

Og – Det har blitt krig på kasserna!

Mengden liksomknurrer mot meg og gjør pistoltegn mot hodet, både sine egne og mitt. Det er nesten nifst hvor godt de leser meg, iallfall et aspekt. Hvor mye forstår du ikke når du kaster alle hemninger over bord? Når sant skal sies begynner jeg å bli klam i buksa. Må gi det mitt alt. Jeg med svinger frem og tilbake under rytmen, og oppmuntrer dem ved å stadig slenge fingrene opp.

Må si du er nesevis, du Marquis

Eller skal jeg kalle deg De Sade?

Smil så vi kan se deg

Fylt med sot må du være en ekte askeladd

Det er den hvite manns byrde

Å være den sorte manns hyrde

Lære deg å stå med skinkene brettet ut

Og ta imot sædstrålen på din trut!

«OOOOOOOOOH!» stønner mengden med trutleppene ut. «Visst er han frekk! Visst faen er han frekk!»

De griper tak i meg og holder armene fast så jeg er immobilisert. Skyver meg foran seg til jeg står foran Marquis. Han smiler og … slenger armene omkring meg. Kysser meg på kinnene og rufser gjennom håret.

«Bra gjort! … Var det Øyvind du het?»

Jeg nikker. Klemmer ham pliktoppfyllende tilbake og klapper han på armene.

«Du har talent, mann. Hvor har du lært å rappe sånn?»

«Jeg har alltid likt rap,» sier jeg, like mye henvendt til mengden som jeg vet hører. «For da kan man si ting som de er. Være ærlig om følelsene sine.»

Alt sammen er sant. Jeg kan ikke utstå korrekthet av noe slag, et krav og en væremåte som må være oppfunnet av særlig kvinner og feige menn som ikke våger å konfrontere virkeligheten eller seg selv.

«Du er ikke som andre nordmenn?» sier en og smalner øynene. «Hvorfor ikke det?»

«Har alltid hatet de sveklingene.»

En hånd på kinnet svinger ansiktet mitt tilbake.

«Jeg er Marquis Chevalier. Livet mitt er rapp og jeg skal nå ære og berømmelse,» sier han høytidelig. «Og du skal få ta del i æren. Du er herved del av vårt crew!»

Jubelen eksploderer rundt oss og jeg omfavnes igjen. Nå har jeg tydeligvis lyktes, og lyktes stort, simpelthen ved å tale deres språk. Til å ta lærdom av. I bakgrunnen forlater de siste skikkelsene kantinen. De har visst blitt lei av ståket.

Kast ham på galehus og han blir en ansatt. Send ham i rap-battle og han blir en del av crewet. Det eneste han ikke kan gjøre er å være som alle andre