Tidens titaner - del 7

Jeg åker rett tilbake til pizzahytta. Der er det den samme politimannen som holder hus. Øynene hans spretter opp i overraskelse da han ser meg, men så gjenvinner han sin vante komposisjon i form av mildstemmen og hyggeligoppsynet. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker greier å lyve så mye. Det må være anstrengende å måtte sosialisere seg hele tiden. Uansett har jeg etter hvert blitt vant til blandingen av frykt, avsky og forakt folk utsetter meg for.

Vel inne i konferanserommet er det eneste klientellet to blokkhodede øst-europeere som dratt ut av en polsk potetåker. Nytter ikke å sosialisere med dem. Deres indre er ugjennomtrengelig plassert bak stenmasker og jeg har ikke tilgang til noen av deres følelser. Et ondt, primitivt og hatefullt folkeslag. Bare en pizza delt mellom oss. Denne ganger får jeg spise fra meg, og spise i fred, og jeg lener meg tilfreds tilbake i den putedekte plaststolen da foredraget begynner, dels i form av klipp på monitorkuben, dels i form av spørsmål og svar med blåmann.

Vi lever i et samfunn. Vold er ikke nødvendig. Meget er forskjellig, men det er utenpå.

Tenk at en hel sivilisasjon gikk til grunne utav banaliteter. Vent, jeg må tenke dypere. Banalitetene er bare mulige der det banale er. De fleste mennesker er like banale som en banan og burde ha en tilsvarende levetid. Jeg er den ivrigste og rekker opp hånden flere ganger. Foredraget går mot slutten. Hva skjer nå? Den frykten som intet menneske er immun mot begynner å melde seg. Jeg har bange anelser og har hatt det lenge. Ute i gangen høres raslingen i metall, og vi blir bedt om å komme ut. Nummen reiser jeg meg og blir møtt med en vegg av skrikende stemmer fra en mengde pakistanere. Bakkekontakten opphører idet jeg svinges opp mot veggen. En med ett ildrødt ansikt ber meg holde et eple med utstrakt hånd. Sidemannen brøler at jeg skal gi eplet til ham. Hver gang jeg gir det bort, får jeg eplet tilbake. Slaverne får samme behandling. I sidesynet ser jeg at den norske politimannen lusker bort.

Tankene mine stormer og like fort samler de seg til et konsentrert punkt, tornadoens gave når jeg er presset. Jeg gjenkjenner situasjonen fra amerikansk sosialporno der vanskelige barn blir brakt til høysikkerhetsfengsler. De vil få hånden min til å skjelve, meg til å gråte. For hvert rop mot ansiktet mitt slår psyken ytterligere sprekker. Jeg er ikke sterk nok til å motstå den ødeleggende prosessen … med mindre jeg vekker ekte aggresjon, gjør skuespillet til noe annet enn lek.

«Forbannede pakkis …»

«Hva var det du kalte meg?»

Han blir stående og gape bare litt for lenge. Det er åpningen jeg trenger til å avvikle ordningen deres.

«Kan du ikke bare stikke curryen opp ræva nå, ditt forpulte sotrør.»

Kneet treffer meg direkte i mellomgulvet og sender meg stønnende i et slags svalestup. Jeg får ikke puste og holder meg sammenkrøket, like fullt haler de meg opp og støter meg opp mot veggen. Skitne brune fingre klemmer om kinnene og plasseres i mitt lyse hår.

«Du er en slags nazist, hva, vesle potitt?»

«Heil Hitler …» hvisker jeg.

Den ildrøde og kompisen smekker meg rundt en stund, men siden de allerede har jult meg opp og smerten er for stor til at jeg engang får til å gråte, kan de ikke si at de har knekt meg. Kroppen ga etter før psyken gjorde det, akkurat som jeg hadde til hensikt. Men spillet er høyt. Jeg frykter ikke julingen, men jeg frykter varige skader, og vet at her er det flytende overganger. Slaverne bringes på alle fire og daskes litt med lett kjetting, men de er harde. Det ville ikke falt meg inn at de skulle gi etter. Krabbeferden deres er det siste jeg ser til dem, for nå løftes jeg og bæres gjennom det meningsløse lyset i korridorer og transporteres ned en heissjakt til et jagende sug i magen. Frisk kveldsluft slår meg, og jeg lempes inn i baksetet til noe så sjeldent som en manuelt styrt bil. De to karene kjører opp og ned bakker og rundt omkring i byen, og sier fra forsetet at de skal finne et sted hvor de kan skyte meg i hodet. Jeg sørger i det minste for å feste sikkerhetsselene.

Endelig ankommer vi en svær bom og mannen i sidesetet spretter ut og sender innretningen svingende opp, hopper tilbake om bord da vi passerer med knitrende bildekk. Vi parkerer utenfor en bygning som ser ut som en flyhangar. Jeg hales ut av bilen og føres med en hånd på nakken gjennom en svingdør og nye sett med snubletrapper og labyrintinske ganger. De finner destinasjonen og kaster meg inn i et rom med køyesenger og sovende skikkelser. Det blir stupmørkt da døren slås igjen bak meg, og en truende stemme ber meg holde kjeft. Famlende forsøker jeg å finne en ledig seng, hvis det er noe, og stemmen kommer tilbake, enda verre denne gangen, og like ved. Jeg gjenkjenner trusselen om vold som stikker som en syl mot brystet, og vet at jeg har å gjøre med en ekte psykopat. Skrekkslagen rygger jeg og siger ned til gulvet, uten å kunne se noe. Det er bare pusten, svettelukt og konturene av raggete hår til det som like gjerne kunne være troll. Appen montert på øyet er deaktivert og kan ikke gi meg lys, og jeg våger i alle tilfeller ikke å forstyrre ubeistene med noen måne, sol og stjerne, slik barnesangen går. Lenge sitter jeg slik, og når ingen lenger rører seg i sengene og jeg tror de har glemt meg, kryper jeg til jeg finner et hjørne. Der krøller jeg meg sammen og lar kinnet finne vinylen. Venn til den venneløse er søvnen, og dit mot vender jeg meg, og selv om det skjer i den mangelen på alternativer som markerer fattigdom, finner jeg at søvnen er en god venn. Min eneste bekymring er at noen skal sparke meg i hodet før jeg våkner.

Kanskje treffer vi våre negervenner igjen ...