Tidens titaner - del 6

Innledningsvis blir jeg ransaket på mottakssenteret, fratatt det vesle jeg har av personlige eiendeler og undersøkt av en lege. Jeg opplyses om at jeg nå er under tvungen observarsjon på ubestemt tid og blir forespurt om jeg har en advokat eller familie de trenger å underrette. Advokat? Familie? Det hele forekommer meg så absurd at jeg må nesten le. Det er disse som taler din sak. Forstår du ikke at de fattige, de virkelig fattige, kan ha ingen av delene? Et værelse blir meg tildelt i galehusets indre. Da jeg føres dit, er jeg for skrekkslagen til å observere for mye eller forholde meg til de vandrende skikkelsene som hjemsøker korridorene. Sittende med blikket vendt ned kan jeg konstantere at to tårnende skikkelser nærmest vokser opp fra gulvet. De har med seg en kopp vann og et pilleglass. Sier at det vil hjelpe meg å roe ned. Der og da forstår jeg at de forsøker å ta sjelen min, så jeg reiser meg. Vil ikke at de skal få muligheten til å holde meg nede uten kamp.

«Jeg vil ikke være uhøflig, men hvis dere tvinger i meg noe kommer jeg til å drepe dere og siden meg selv.»

«Dette Sobril. Helt ufarlig,» sier den største av dem, en stor brande ved navn Ajax, ser jeg ved slaveskiltet han har på brystet. «Bare for å roe ned, og du ser ut til å trenge det.»

«Selv om jeg ikke greier å drepe dere, vil jeg drepe meg selv. Nå. I morgen eller om ett år. Det betyr at det er jeg som har makten.»

Den slags snakk viser tydelig at jeg er syk og at jeg trenger hjelp. Heldigvis er jeg nå på riktig sted. De setter vannkoppen og pilleglasset på gulvet og sier at jeg skal ha tatt det innen de kommer tilbake. Hvis ikke vil det treffes tiltak. Døren lukkes bak hvite drakter.

Langsomt setter jeg meg med bena i kors. Løfter hånden for øynene og åpner og lukker den langsomt. Igjen og igjen utfører jeg den samme bevegelsen. Jeg får kanskje bare mulighet til ett eneste slag, og det må være et godt ett. Det blir livets siste handling før jeg slukes av den store glemselen. At gudene skulle ha noe godt i vente for oss har jeg ingen tro på. Det er ille nok som det er på dette stedet.

Bare kjempen Ajax returnerer. Mens jeg reiser meg og rygger inn mot veggen, løfter han glassene og blir ikke det minste overrasket over at de er urørt.

«Det er travelt på bygget, ellers ville vi tatt oss tid til å få i deg medisinene.»

«Jeg bryr meg ikke om hvor stor du er. Jeg skal gi deg et helvete forbi alle helveter.»

«Helvete, du unge ulykkelige, er det dere her inne som bærer på,» sier han. «Og det kan ikke deles med noen andre.»

Den natten sover jeg dårlig. Det er ikke fjerne skrik jeg hører. Skrikene er like ved.

Jeg sitter på behandlingsbenken og svinger bena i det som før bare var tomrom, men som nå har blitt til sveip over gulvet. Den snille damen har forandret seg, like fullt er de av samme slag. Brunt hår, vennlig stemme og en mild fremtoning. Hun forbereder noe. Portalen åpner seg i hodet mitt på et øyeblikk, og derfra høres et sett med hvesende stemmer.

mRNA forandrer arvestoffet ditt du blir en chimera ikke engang et menneske som alle andre en levende død uten sjel uten følelse uten en vilje som er din egen

«Jeg skal ikke ha noen vaksine.»

«Denne er obligatorisk. Vennligst se i andre retningen.»

Øyvind Tranøy. JEG ER DIN FAR!

Hun forsøkte å distrahere meg og er rask. Jeg er raskere og griper nålen fatt der den kommer. Jeg klemmer til og det lyder et knepp idet den syltynne spissen knekker.

«Hva er … du er virkelig en gjenstridig en. Men dette må gjøres.»

Allerede er hun i ferd med å feste på en ny nål, og hører ikke advarselen jeg kommer med. Hun er en av dem. Tar ikke advarsler, og med det trenger hun meg opp i et hjørne.

Hun tjener Demiurgen. En heks. Du har min godkjennelse.

Ja, som den hettekledde heksen i Snehvit. Jeg ser det for meg. Jeg er jomfruen. Ingen gift skal røre ved min hvite hud, mitt rene hjerte og mitt klare sinn. Tidsalderen er korrupt og de som befinner seg i den er psykotiske og gjennomført onde. Jeg griper hånden med den vandrende giftbrodden, vrister sprøyten fra henne og idet den fanges i fallet, svinger sprøyten opp og treffer henne midt i øyet. Hun reiser seg og vakler tilbake med fingrene hjelpeløst sprikende. Skriket hennes er umenneskelig. Jeg reiser meg også. Vil ikke gjøre det, men stemmen min blir profetisk.

«Du så ikke, derfor skal du ikke se.»

Inntretningen gripes og trekkes ut. Faller til gulvet idet helsesøsteren flykter ut den ene døren. Fra den andre døren kommer en mann i legefrakk stormende. Han griper meg om skuldrene og presser meg mot veggen. Overalt er det oppstandelse og virvlende stemmer.

«HVA. ER. DET. DU. DRIVER MED.»

«Er du glad i familien din?» spør jeg rolig. «For jeg kan godt skjære hodet av dem. Langsomt.» Det glefsende ulvetrynet kommer frem for første gang, og jeg knurrer og gurgler om hverandre. «JEG SKAL SKJÆRE HODET AV DEM!»

Det er tilfredsstillende å se tvilen og frykten til den voksne mannen, selv der han holder meg fast.

Dagen etter sitter jeg med ansiktet vendt mot veggen da Ajax slår opp døren. Det er usosialt å sitte her inne, mener han. Sterkt tvilende og med en nagende frykt begir jeg meg ut i mitt nye fangenskap. Det første jeg ser i gangen er at en av beboerne løfter en stor kommode og kaster den inn i veggen. Mens Ajax tar seg av etterdønningene skynder jeg meg videre forbi to skikkelser som står fastlåst i underlige stillinger, som om de skulle stå på stupebrett. På kjøkkenet klasker jeg sammen tre brødskiver med jordbærsyltetøy og kun det, og tapper vann fra dispenseren. Vil at det skal gå så fort som mulig og forholde meg til minst mulig. Etter å ha spist setter jeg foran monitorkuben på fellesområdet. Mens langtrukne stønn, gjentakende kjefting og av og til gjallende skrik omgir meg på alle kanter, forsøker jeg å konsentrere meg om episodene av «Under samme tak.» Det er en sublim forestilling, synes jeg, og en lystig verden. Ikke som det er her. Jeg skulle gjerne blitt borte i det TV-showet, eller en hvilken som helst annen fantasi.

Fløyen hvor jeg holdes innestengt har til sammen åtte beboere. Bortsett fra en liten håndfull som er åpenbart schizofrene, er det Gunnar, en foroverbøyd mann med stor nese. Det er han som sendte kommoden fra seg med slik en makt. Tydeligvis har han vært sterk en gang i tiden, og under den utbrente asken, ulmende og forrædersk, er et voldsomt raseri som av og til kommer springende opp. Det er Oliver, mager og nervøs. Stadig er det noe han vil kommunisere, men han får det aldri riktig frem så han kan roe seg. Lik sin navnebror i litteraturen er han nå for alltid misforstått og fanget på evig reise. Det er en gladlynt gammel dame ved navn Veronicka. Hennes lyse toner og lystige sang vendes bare så altfor lett til gråt. Det er meg. Jeg er i stand til å se meg selv, og vet at jeg er dypt ustabil. Men her vil jeg bare lyde ordre så de ikke finner påskudd til å proppe meg full av medisiner. Da er livet i sannhet over.

Den faste tiden for middag inntreffer. Jeg gjenkjenner forberedelsene og tilstedeværelsen av en rutine. De som kan sitte rolig til bords og spise selv tar plass, resten betjenes i hjørner og ved gåstoler, tidvis på sine egne værelser av en skare helsearbeidere, de fleste av dem kvinner og av indisk herkomst. At jeg har havnet mellom Gunnar og Veronicka gjør meg nervøs. Jeg vil ikke at han skal få anledning til å klabbe til meg et øyeblikk jeg ikke ser. Neven er absurd stor i forhold til resten av kroppen, neglene på tomlene er tilsvarende overdimensjonerte og svært skitne. Det må være fordi … de ikke pleier ham. Enten fordi de ikke vil, eller kan. Fra nesen drypper dråpene ned på maten. Ikke rart han går med lommetørkle hele tiden. Asjetten jeg får ser ut som keramikk, men er egentlig av en type lett og ubrytelig plast. Alt av glass, bestikk og kjøkkenvarer er det. Måltidet plassert på fatet, pasta med saus, løk og kjøttdeig bugner nesten over. Det er en av de indiske damene som har vært snill med meg. Jeg av alle setter pris på det. På den andre side … kan det være en felle. Ja, jo mer jeg tenker på det, jo mer sannsynlig er det. De kan ha lurt medisiner inn, og bruker min naivitet, godtroenhet og grådighet mot meg.

Det er avgjort. Der det brukes list, er jeg listigere, lik slange i gress og en pungrotte ved nøtteskålen. Et øyeblikk der alle rygger er vendt og hoder snudd, bytter jeg med den hurtighet jeg kan mønstre fat med Veronicka. Det jeg får er meget mye mindre, men jeg er fornøyd med det, så lenge det er trygt. Hun ser ned på det velfylte fatet en stund, og siden gynger hun og gråter. Mens jeg sitter der skyldbetinget, stiger gråten til et langtrukkent hyl. Ajax kommer og kjefter fordi jeg ikke kan oppføre meg ved bordet. Nå må jeg gå på rommet og tenke over hva jeg har gjort. Straks reiser jeg meg, bukker og beklager min dårlige oppførsel. I mellomtiden stryker han Veronicka over skuldrene, tørker tårene hennes som han må ha gjort så mange ganger før. Et anerkjennende grynt signaliserer at jeg har tillatelse til å gå. Tidlig på kveldingen bringer han meg rester av middagen han har tatt vare på i en plastboks. Jeg bestemmer meg for ikke å klusse mer med maten. Lar høfligheten og underdanigheten alene være mitt våpen. Fremfor alt frykter jeg dommen han måtte felle. Hans autoritet over meg er total.

For det meste er det Ajax som er med oss på avdelingen. Hvis det blir noe trøbbel, stanser han litt mens han blunkende interakterer med holomenyen på øyet. Av og til dukker det opp en ekstra person. Andre ganger dukker det opp ti personer, og bare menn i de tilfellene. Noen ganger er mennene bævæpnet med elektrosjokkstaver. En av de schizofrene bæres ut etter at han på en eller annen vanvittig måte har fått fatt i en saks. Det kaldglimtende metallet har trukket blod, og ham ser vi aldri igjen. Jeg kjenner trusselen. Hvisket om av de andre pasientene, eller hintet til av Ajax og glisende kollegaer. Beltereimsengen kan vente, og dit vil du aldri. På det stedet, mens du ligger der og ikke kan forsvare deg, pumper de deg full av gift og fjerner sjelen.

Dagene går. En rutine avbrutt av skrekk. Kaos kretser uavlatelig om orden, slik er det alltid, og alt her er jo laget for å forhindre kaoskreftenes endelige inntogsmarsj. Jeg holder følge med tiden, hin herre Kronos, ved å skrape noen nesten usynlige streker i tapeten ved sengen. Det er en loggførsel til meg selv, som med mindre du skulle se etter det, bare er synlig for opphavsmannen, en slags druide med hemmelige ritualer i fordums tid, den første skikkelse i besittelse av dunkle minner, der alt annet er myte og overtro. Noe privat her alt er så belyst så mye som mulig. De vil ikke få vite at jeg kommuniserer med Kronos. Han med, en titan av uorden som har fanget oss i noe så pervers som lineær tid. Jeg skulle ønske tiden var tilfeldig, ikke sammenhengene, fordi jeg misliker alle former for kongruens. I den grad jeg har en personlighet, er mitt inderlige ønske å gjøre motsatt neste dag. Bare slik kunne jeg være egentlig fri, også fra meg selv. Det er en høyere tilværelse som ikke kan realiseres her eller i dette livet, for da vil ordensmakten straks oppdage det og drepe den frigjorte.

Jeg våger heller ikke å onanere, selv ved de mest private øyeblikk på nattestid. Kanskje vil det komme en dag der jeg slipper å forholde meg til sosialmenneskeriet.

Fire streker. Fem. Veronicka synger for seg selv ved bordet. Harmonien pleier å brytes av at hun griper etter glasset og ikke finner det. Da gråter hun gjerne, så sårt som om hun skulle ha mistet et barn. Hun forstår ikke at her er jeg jo. Jeg er barnet hun kunne gitt kjærlighet, men hun har blitt slått evig blind av krefter så onde at jeg ikke vil vite av dem. Nå skyver jeg glasset inn i hennes famlende grep. Hånden slutter seg om den solide luften som holder klart, kjølende vann. Hun stanser litt, kan ikke forstå hva som skjer, at det denne dagen er annerledes. Men så drikker hun, og fortsetter sangen. Det blir ingen gråt den dagen, eller den neste. Ingen gråt når jeg er der.

Seks streker. Sju. Min servilitet og absolutte lydighet har blitt til aktivt tjenerskap. Jeg hjelper Ajax med oppgavene. Litt vaksing og stell, foldig av klær, men også de små gestene og trøsten som hindrer at balansen brytes. Jeg sitter i sengen til Oliver ved siden av ham. Har ført ham inn på rommet, fordi Ajax ikke hadde tid og har måttet forlate hele avdelingen. Nå holder jeg armen om de magre skuldrene som for lengst har sluttet å bære noe. Fornærmes ikke av den pisstrukne buksa. Glamour finnes ikke blant de gale.

«Ser du ham?» spør Oliver. «En svart en som henger opp ned fra taket og ser på oss.»

Jeg løfter blikket til taket, men fortere enn jeg gjorde det, har jeg tenkt. Kunne fortalt at det bare er del av illusjonen. At det ikke er virkelig, et fantom født av sykdomsbildet. Det er det han alltid har fått høre, i ti år, tjue år, kanskje hele livet. Hva vet jeg om denne mannens fortid? Men jeg vet nok til at nå gjør jeg motsatt.

«Deg er gitt å se mye, men forstå lite,» sier jeg. Kan merke at han brått har vendt ansiktet mot meg, men jeg møter ikke blikket hans, ser bare tankefullt rett frem. «Det har en gud skjenket deg, så ta imot denne gaven, fordi du er min bror.»

«Vi er b-brødre? Brødre?»

«Jeg er også av de som ser. Jeg er av de som ser mye, og forstår mye, og jeg er den som vet. Ja, din bror er jeg. Hvem skulle være din bror om ikke meg?»

Med det vender jeg meg mot Oliver og stryker ham over kinnet. Han faller mot brystet mitt, og gråter.

«Min bror … hvor jeg har savnet deg … hvor jeg har savnet deg …»

«Jeg vet, broder som er min. Jeg vet.»

Brystet mitt vætes av eldgamle tårer som har vært fanget i en underjordisk dam fjernt fra alle ting. Nå, i dagslys, kan vannet endelig glitre. Det er fordi … Jeg er lys, og bringer alt til lyset. Jeg er lysskikkelsen ved navn lysa …»

Døren slår opp.

«Nåh, der er du! Kom hit!»

Jeg kysser hodet til Oliver og går ut for å møte Ajax.

«Hadde fryktet det verste, men her går det rolig for seg. Takk for at du holdt alt under oppsyn mens jeg var borte.»

«Bare hyggelig. Hva gjorde du, egentlig?»

Et ironisk drag kommer over munnen hans.

«Du vil neppe tro det. Noen hadde slått seg vrang på den andre avdelingen.»

«Hvilke av pasientene var det?»

«Ingen pasient. En av de besøkende. Alle på bygget, hele tretten mann og flere av damene, måtte til for å holde ham nede.»

Kaos har altså banket på vår dør, nå som det ble merket at her har jeg forøket andelen orden.

Åtte streker. Jeg har lært meg å kjenne avdelingen, så fellesområdet, gang og kjøkken står meg klart, selv med øynene lukket. Og jeg er i stand til å forutane det som skjer. Merke hint til uro. Mer enn det, fordi dette hender bortenfor simpel intuisjon. Det er som jeg med åpent blikk kan se hendelser før de skjer, og derfor slår jeg opp en dør fra vaskerommet og løper ut i gangen. Bildet er der som det stod brent i sinnet mitt. Gunnar står over Ajax med de store nevene klemt omkring halsen og har brakt den store branden av en mann ned på kne. Ikke klarer han å rope, og øynene har begynt å bule. Med all min makt kaster jeg meg inn i den tårnende styrken som nå har blusset opp som et fyrtårn, kanskje for siste gang, snor armene om nakken og lar kroppsvekten bringe oss begge ned. Vi lander i et virrvarr av kavende ben og armer, tre kropper som har blitt en kjempe i strid med seg selv. Ajax hoster og kommer seg i oppreist stilling. Før han har trukket det første pinefulle åndedrag, har han blunket, og vi er brått omgitt av hvitkledde engler. Men en engel er grusom. De plukker meg opp, kaster meg unna, og sender elektrosjokkstavene inn i kroppen til Gunnar. Noen ser til Ajax, og selv om han nekter, bærer de ham ut med båre. Til skrik, skrål, slag i veggene, slamring i dørene og stor ståhei, bringes Gunnar ut. Ved stuebordet sitter Veronicka og rugger frem og tilbake.

Ajax kommer personlig og takker meg på rommet neste dag. Halsen hans har fått en krans med blåmerker, men han har ingen varige skader.

«Jeg vil at du skal være forberedt på at Gunnar vil være redusert når han kommer tilbake.»

Hva han sikter til er straffen som venter rett utenfor avdelingen, det jeg frykter aller mest uten at jeg kan la ham vite det, og som er grunnen til at jeg har gjort meg til hans tjener.

Ti streker. Gunnar har kommet tilbake, men han har blitt en annen. Skyfler bare rundt mer foroverbøyd enn før, og med den store nesen dryppende uforhindret på gulvet. Ingen har klippet neglene hans. De har blitt lange som klør. Elleve streker. Min forutanelse svikter, og det er en ny uttrykning. Jeg får streng beskjed om å være på rommet. Pasientene holdes ikke underrettet, men Ajax lar meg vite det etterpå. Gunnar har kokt i hjel i dusjen. Skrudde bare på og ble stående under skåldende varmvann. Tredjegradsforbrenninger over hele kroppen. Ingenting kunne gjøres.

Den tolvte strek har blitt satt i tapeten. Siden jeg får med meg mest alt som skjer på avdelingen, får jeg med meg at Ajax snakker over det enhetsløse telefoniske anlegget.

«Hva i helvete er det dere driver med? Han er faen ikke sjuk. Kanskje vært en fordel å jobbe litt med kompetansen. Hva? Nei, det driter jeg i. Sørg for å fikse det med en eneste gang.»

Jeg setter meg i oppholdsavdelingen og vil se «Under samme tak,» med Veronicka, men det får jeg ikke lov til. Ajax gir meg beskjed om å slå følge med ham, og låser meg ut av hoveddøren. Sammen går vi til damen som venter i resepsjonen, sammen med to politimenn. Hun skriver ut de få eiendelene jeg hadde, og jeg skifter uten blygsel til hverdagsklær foran alle sammen, putter tingene i lommen.

Ajax bøyer seg over meg og legger hånden på skulderen min.

«Du er god til å være psykatrisk vakt. Noen ganger har du nesten gjort all jobben min for meg. Jeg vil anbefale deg å velge dette som karrierevei, og ville være stolt av å ha deg som kollega.»

Jeg takker ham og sier at det skal jeg gjøre. Men jeg vet at ved å være her, har jeg blitt brent av meg selv. De som jobber med de gale, har allerede tilbøyeligheten.

«Faktisk kommer jeg til å skrive om deg i Vakttårnet,» sier han og smiler. «Den unge gutten som kom inn som pasient og kunne gå som en av personalet. Litt av en historie.»

Politimennene er greie, så jeg slipper å ha på håndjern. Først noen år senere forstår jeg hvilken menighet Ajax er del av, og hvordan det representerer grunnen til at han jobber på et slikt sted. Det er hans form for galskap. Min galskap, derimot, er å være fri, og med Phygrisk lue og brutte slavebånd, vil jeg alltid søke å være under Libertas kjole, der hvor jeg finner det søtest.

Stedene hvor jeg finner det søtest er under Libertas kjole og i solens lys