Tidens titaner - del 5

Tidlig barndom. Jeg spiser mine alveører, fordi mitt navn har blitt nevnt. Kloss for kloss stiger tårnet, i alle mulige farger. Rødt er min favorittfarge, og siden kommer gult. Når jeg blir eldre skal det forholde seg motsatt, fordi jeg stadig vokser mot en eterisk form.

«Er det ikke underlig? Ingen vaksiner på ham,» sier den snille damen i hvitt.

«Hva mener du?» lyder en mannsstemme.

«Det står så i journalene. Et krav fra det opprinnelige opphav for å akseptere omsorgsoverdragelse.»

«Når går dette ut?» spør mannsstemmen.

«Samtykke er mulig ved tenårene.»

«Da skal vi nok få i ham vaksinene.»

Tårnet raser sammen, kloss oppå kloss, farge over farge, er det enn som firkanter har de henfalt i kaos, og et verdensbilde har forandret seg. Slik er det med meg. Forandring kommer hurtig og ugjendrivelig.

«Tror du han høre noe?»

«Neida.»

Mitt opphav. Mine foreldre. Mor og far ville ikke at jeg skulle ha noen vaksine. De ville det. Derfor er det en hellig lov. Jeg forstår noe mer. Når noen kosesnakker med deg og kommer der med mild stemme, er det fordi de er onde. De rundt meg gjenkjennes som fiender, og når tiden er inne, må jeg kjempe. Når jeg først har bestemt meg, viker jeg aldri. Og jeg skal kjempe hardt. Med et raseri som verden aldri før har sett.

På den nye oppbevaringsanstalten befinner jeg meg i et slags konferanserom, hvor et langt, ovalt bord er dekket med rykende varm pizza. Skinke. Pepperoni. Hawaii. Motsatt side besittes av en gruppe stirrende jungelapekatter. En politimann vandrer inn og ut av lokalene og snakker til oss i høflige ordelag.

Vil svartingene prøve seg på noe? Jeg vet at de kryr og yngler overalt i dette landet, men raseskille er realiteten alle steder. For mye vold og voldtekt ellers. Dagsturen til Oslo jeg foretok med Tommy, Tomas, Steffen og Ben springer til minnet. Det var før jeg ble singlet ut av mine lands«menn.»

Vi trykker mot bussruten. Gatebildet kunne like gjerne vært fra Bangladesh. Det går svart i svart. Kullsorte hoder, brun hud og omvandrende teltduker så langt øyet kan se. Hovedstaden har fem millioner innbyggere. Nesten ingen av dem er nordmenn. Det er vårt folks bortgang vi ser, og vi lurer på hvordan våre forgjengere kunne la det gå så langt, og hva det skal bli av oss.

«Hitler burde ha vunnet krigen,» sier Tommy, og med det planter han et frø som snart skal spire. Det blir del av min arv, nedstammet fra alt det vonde. De beste jeg vet om mener dette, og det er det en grunn til. Hitler kjempet imot helvetesmakten. Han var motsetningen til alt vi ser i dag. Derfor må han være en engel og helgen. Der og da sverger vi på at vi skal gjøre alt vi kan for å ta tilbake vårt hjemland, og strekker ut det håp at vår kamp skal bli kronet med seier tilslutt. Tommy spør meg om hva jeg mener. Hva førte oss hit? Jeg forteller dem om den forbannede generasjon som åpnet portene, og som er kilden til all vår ulykke siden. Det var den gangen de fortsatt respekterte meg.

«Deres forbrytelse er tofold. De giftet seg med luksus og tok på seg en moral av tung skyld, fordi de den gang hadde råd til det. Siden slapp de aldri tak på det, men ruste seg på den dårlige samvittighet som jødene hadde påført dem. Med det ga de bort landet og stranden til sine fiender, og la en forbannelse over de fremtidige generasjoner. Det er en boomerisme.»

Tofold. Boomerisme. Tommy nikker, men jeg legger merke til at de andre guttene ikke liker de særpregede vendingene mine, arbeideravskum som de er. Snart skal de vendes mot meg. Tommy er den største svikeren. Han burde visst bedre. En generøs aristokrat, ikke sneversynt arbeiderklassepakk. Han kunne vært en gud, men ble en titan i opposisjon til gudene. Ha la seg opposisjon mot meg. Som den nye verden bygger på den gamle verden, må jeg bli det titanen burde vært.

En av svartingene har motet seg opp til å tilnærme seg meg. De har nok aldri sett en hvit person før, iallfall ikke i annet enn en formell stilling og på så nært hold.

«Hei. Hva heter du?»

«Øyvind. Du?»

«Marquis.»

«Som han sadisten, det.»

Rart å høre flytende norsk fra noen så fremmedartet. Jeg er bare halvveis engasjert, fordi jeg har funnet frem til maten. Nå trekker jeg til meg lange biter ost og kjøtt med tennene. Maten på cella var klinisk og spartansk, og dette er annerledes. Hvem vet når jeg skal spise godt igjen?

«Jeg er ikke akkurat en sadist, hvite mann. Men du er en skikkelig snømann. Blek over det hele.»

Merker jeg antydningene til en provokasjon? Greit, han har min oppmerksomhet, og jeg snur meg mot den som er beslått med fransk navn.

«Javisst er jeg det. Om jeg kjørte kniven i hjertet ditt, ville du fortsatt ikke bli like blek som meg. Kom hit. La meg fortelle deg en hemmelighet.»

Jeg griper bakhodet hans og trekker han til meg. Legger hendene inntil kinnene og lener pannen inntil hans. De sorte øynene er insektaktige og uutgrunnelige. For mørkt til at man kan lese noe. Hvis mine mistanker er riktige, er det ingenting der. Afrikas mørke hjerte er tomt. Kontinentet er definert av et fravær. Av moral. Av forstand. Alt av gode egenskaper i oss fremgår hos dem kun som en vulgær karikatur. All ondskap også.

«Vi hvite er så bleke fordi vi egentlig er spøkelser. Vi er bare halvveis tilstede på jorden. Resten av oss hører til helvete. Vi er ditt verste mareritt.»

«Du skremmer ikke meg, Øyvind. Snømenn er mennesker, de også.»

«Jeg er en morder. Hvorfor skulle jeg ellers være her? Og du er sikkert en voldtektsforbryter. Hvis du har rørt en hvit jente, skal jeg drepe deg. Du og den skokken din er ingenting mot meg.»

«Hvordan går det, gutter?» sier politimannen.

Kun langsomt slipper jeg taket i den vesle negergutten og lar han rygge unna. De kullsorte øynene har ikke forandret seg. Intet glødende sinne. Ingen frykt. En merkelig skapning.

«Har litt problemer med inventaret, bare,» sier jeg. Stående hugger jeg innpå pizzabitene som en kjempe av fordums tid og skyller det ned med fargerik sukkerdrikk i pappkopper. Møtet eller hva det er skal vel begynne snart, så jeg kan finne ut hva dette stedet er og hva slags regler de mener gjelder. Ikke at det betyr så mye for meg, selvfølgelig.

Til min overraskelse dukker det opp en mengde hvitkledde skikkelser som forteller meg at jeg er en hyggelig person og at de vil at jeg skal komme med dem. Jeg må ha nølt litt for lenge, for plutselig kaster de seg over meg. Foran de stirrende jungelapekattene og politimester Sebastian bæres jeg ut med hodet først.

Fra da vi hadde våre egne hjemland. Men de tok på seg en moral av tung skyld