Tidens titaner - del 40 (ufullstendig)
Huff, nå blir det avhør hos purken - Hm. Føler for å bearbeide og nyansere mer her
11/21/202611 min lese
Det er først utpå dagen at politiet kommer, men når de gjør det, ankommer de med stil. En hel flåte av farkoster og den motbydelige blåfargen til molboene overalt. Kan dette være nødvendig? De må forsøke å gjøre et eller annet idiotisk poeng. Ingen, absolutt ingen jubler eller kommer med tilrop når jeg og Marquis blir påsatt håndjern i alles påsyn, selv ikke Shrill. Hvis menneskeheten en gang enes, vil det være mot autoritet. Alle hatet jo romerstaten mot slutten. Vi kjøres bort i hver vår politibil. Det siste Marquis rekker å si til meg, er et kjapt: «Lykke til.»
Fra før visste jeg hva som er ventet av meg, og crewet har drillet utrettelig. Det eneste jeg trenger å si er «Vet ikke» og «Jeg vil ha en advokat.» Samme hva de tilbyr meg eller truer meg med, må jeg for all del ikke snakke. Noe slikt er jevngodt med forræderi. De har ikke sagt det direkte, fordi Marquis har bedt dem være fintfølende med meg, men i så fall er det noen som må spa.
På avhørsrommet overlates jeg til meg selv. De tror nok jeg skal kjenne usikkerhet når jeg er alene, selv om det er da at jeg er sterkest. Jeg sørger likevel for å skli ned av stolen og lene hodet mot veggen for å vise at jeg ikke vil samarbeide. Døren til helvete slår opp.
«Nei, du er jammen ikke slik en slappfisk.»
Store hender griper tak rundt ankel og håndledd og svinger meg tilbake opp i stolen. Der gjemmer jeg hodet i armene, mens to menn presenterer seg som betjent Langeland og Fosen.
«Hei, Langemann og Flossen.»
«Du er i en alvorlig situasjon. Det nytter ikke å gjemme seg fra dette,» kommer stemmen fra Langemann.
«Det bestemmer ikke du.»
«La oss begynne. Det er Øyvind Tranøy du heter?»
«Sug pikken min, forpulte fascistjævel.»
Etter et øyeblikk med stillhet, skifter de taktikk.
«Nei, han her nytter det ikke å snakke med. Han greier ikke engang ta ansvar for hva han har gjort,» hører jeg fra Flossen.
«Du slo ned en trettenåring, Øyvind. Får det deg til å føle deg som mannen du ikke er?»
«Jeg vet ikke. Jeg vil ha en advokat,» stønner jeg.
«Du ser jo at han er for svak til å slåss med noen på sin egen alder.»
«En skikkelig svekling, det der. For redd til å konfronteres. Knivstikke uskyldige på gata gjør han også.»
Jeg lar meg synke fra stolen og lener meg mot veggen. Kontant blir jeg løftet tilbake, hvor jeg presser pannen mot bordflaten. Trakasseringen fra svina fortsetter.
«Du tror du er en gangster, hva? Du er for puslete til slikt et liv.»
«Greier ikke engang se meg i øynene. Han er den ynkeligste jeg noensinne har hatt til avhør. Til og med gamle damer som har nasket litt, greier det.»
«Han er for redd. Begynner vel å gråte snart. Skjelver allerede.»
«Gråt litt da, Øyvind. Så vi får se hva slags svekling du er.»
«Vet ikke. Advokat.»
De fortsetter bare. Kommenterer fargen på skjorta og utseendet. Alle muligheter til å få inn et stikk. Rart, i amerikanske filmer er «advokat» trylleordet som får purken fra nakken. Norge må virkelig ha blitt et tredje verdenshull siden det ikke nytter her.
Etter hvert forstår de hakkende rottene at det er ingenting å hente, og forlater stedet i vant tandem.
«Du har en mikropikk, Øyvind. Får ingen respekt fra oss.»
«Trodde kriminelle var tøffe, jeg. Herregud, for en forskremt liten tass.»
Døren går igjen. Etter å ha lent meg tilbake med et stønn, benytter jeg anledningen til å sove litt. Denne timen kommer snart til å være over.
Da jeg ser opp i et slør av uklarhet, sitter det en mann foran meg. Når han kom inn, vet jeg ikke.
«Den kvelden gikk ikke som ventet, gjorde den vel.»
«Nei.»
Jeg retter meg opp og ser meg rundt. Vi er alene.
«Dette kan bli alvorlig for Marquis. Han har et langt kriminelt rulleblad. Kanskje sendes han ut av landet.»
«Han gjorde ikke noe,» sier jeg fort. «Jeg slo først. Jeg brukte kniv. Han bare forsvarte meg.»
Sammen går vi igjennom hendelsesforløpet. Hvordan guttungen ville opprette Sharia-domstol og kom med homofobe kommentarer, og hvordan jeg slo først og fortsatte å slå med godteposen som våpen.
«Offeret ditt har alvorlige ansiktsskader, Øyvind. Hvordan får det til å føle deg?»
«Tjukkebolla fortjente det. Jeg finner meg ikke i å bli trakassert.»
Vi kommer til det alvorligste, nemlig gateslaget.
«Så mennene trakk deg til side og hadde kniv. Hva gjorde du?»
«Jeg trakk kniven fra beltet til den ene, og stakk ham. De sa de skulle drepe meg.»
Åh, hvor lett løgner ruller på tungen. Før ville jeg aldri våget, men finner stadig at løgn er mitt fremste våpen. Mennesker lures alltid av hvor troskyldig jeg ser ut, hvor oppriktig jeg virker. Aner slett ikke at bak venter slangegift.
«Hvordan stakk du ham, Øyvind?»
«Slik,» sier jeg, og gjør et støt med begge hender i luften. «Etterpå dro jeg kniven opp. Slik.» Armene løftes hele veien opp til hodet. «Eh, er det alvorlig?»
«Siden du er oppriktig med meg, skal jeg fortelle deg det. Offeret har en dyp flenge fra buk til brystkasse som måtte sys, men ingen indre skader.»
«Det er vel bra. For meg, mener jeg.»
«Hva tenker du om det?»
«Det hadde ikke kostet meg noe å skjære over strupen til ham, alle rottene han har til venner og familien hans, og det ville jeg gjort, hvis den feige loven ikke gjaldt. Slik det er nå må jeg la rotta leve, og heller minimere straffen for meg selv.»
«Noen vil si at det er kaldt og brutalt.»
«De som sier det kan ikke noe reglene som gjelder for verden. De vet ikke noe om ære, makt og overlevelse.»
«Det var litt av et gateslag du virket. Svært mange så dere.»
«Takk. Marquis slo ned en som var nær å hugge hodet av meg. Dere har det sikkert på film.»
«Det er mulig. Vent litt, så kan vi se på det sammen.»
Mannen er ved å forlate rommet.
«Hva heter du?»
«Rodrigez. Fornavn gir jeg ikke ut.»
Da han har forlatt rommet, kommer frykten. Har jeg sagt for mye? Nei, jeg sa noe, og det er allerede en fatal feil. Jeg ville forsvare Marquis og burde latt det bli med det. Han utnyttet min ene svakhet. I fremtiden skal jeg ikke gjøre slike blundere, men jeg frykter at fremtiden allerede er revet bort. Hva om de sender Marquis ut? Hva om de skiller oss? Jeg vil kjempe for oss, men her sitter jeg maktesløs. Det siste jeg ønsker i livet er at andre skal ta avgjørelser utenfor min kontroll, fordi da drepes min verden. Den drepes hver gang.
Det er en trio som kommer tilbake. Langemann, som egentlig viser seg å være ganske kort, Flossen som ser ut som en mannlig undertøysmodell, og Rodrigez. Siden jeg har vært samarbeidsvillig, bestemmer de seg for å vise frem overvåkningsmaterialet. Først fra kinolokalene. De har tatt opp lyden også. Fra oven ser jeg en flokk nærme seg meg og Marquis. Vet dere ikke at dette er Sharia-område? Han skyver meg bak seg. Stemmene fortsetter bare. Homser! Svart og hvit hører ikke sammen!
Jeg får dem til å stanse avspillingen.
«Ser dere! De var homofobe,» sier jeg. «De forsøkte også å gå over jurisdiksjonen til norsk myndighet, noe som er ulovlig.»
Politimennene svarer ikke, blir tydeligvis ikke imponert over min påpekning av rettskafne prinsipper, men lar bildet flyte til bevegelse. Etter en kort utveksling smetter jeg frem og henvender meg til den irakiske gutten. Rett etterpå smeller det. Jeg setter meg overskrevs på gutten og hamrer godteposen kontinuerlig i ansiktet hans, får tilslutt de vergende hendene til å falle slapt på hver side av kroppen idet han mister bevisstheten. Synet får meg til å le.
«Det er ikke noe morsomt,» sier Flossen.
«Det bestemmer ikke du.»
Vi går over til den andre episoden. Denne gangen er det ikke lyd. Jeg og Marquis krysser veien på skrå, mens trafikken suser forbi. Et kjøretøy skiller oss, og jeg løper forvirret i feil retning. Like etter forsvinner jeg ut av kamerabildet. Marquis følger etter og ser ut til å snakke med noen. En trailer blokkerer hva enn det er han ser på, og like etter kommer jeg inn i bildet igjen. Denne gangen har jeg en kniv i hånden. To skjeggete skikkelser kommer etter, og gjør alt for å komme innpå meg. Den ene har en tilsvarende kniv i hånden. Vi danser mellom trafikken. Det er et under at ingen blir truffet. Hugger etter hverandre og spretter videre. Tilslutt blir jeg utmanøvrert, fordi jeg har lagt for mye fokus på den ene skjeggnissen. Den andre kommer opp for å hugge meg ned. I det øyeblikk deiser Marquis nevene i nakken hans og drar meg videre. En ny kameravinkel viser at jeg kaster kniven mot en stor folkemengde som står der truende, og at vi flykter i full fart og blir borte i en rød bil.
«Ser dere. De forsøkte å drepe meg. Det jeg sier er sant. Jeg hadde ikke kniv da jeg kom dit, men tok den fra terroristene i selvforsvar.»
Hvis jeg ventet bekreftelse fra politimennene, får jeg det ikke. Nå blir de snarere mistensomme til alt jeg påstår og sier. Langemann hamrer løs på meg og fortsetter å gjøre det.
«Du provoserte dem, gjorde du ikke. Er du en slags anti-islamist?»
«Jeg er mot alle former for dogmatisk religion.»
«Hva slags religioner er det?»
«Islam og kristendom, hovedsakelig.»
«Dere må ha visst at det var et muslimsk område, og ønsket dere kamp. Kniven kan dere ha hatt med. Befalte han deg å gjøre det?»
«Jeg har jo sagt at Marquis ikke har med dette å gjøre.»
«Er du medlem av Apex?»
«Bare en affiliate.»
«Så du er en av Apex?»
«Ja.»
«Da har vi både ideologisk motiv, væpning på forhånd og oppildning til kamp. Det er logisk at du lyver for å beskytte medlemmene. Det er det de har sagt til deg, ikke sant?»
«Sagt hva?»
«At du skal ta støyten. Marquis har allerede et rulleblad langt som et vondt år. Dobbeltdrap er det siste. Han kommer til å sendes ut av landet hvis noe mer legges til.»
«Jeg har også et rulleblad.»
«Nei, det har du ikke. Du er ikke dømt ennå.»
«Det kommer jeg til å bli. Jeg er skyldig der, og skyldig i dette. Hvorfor kan dere ikke bare godta det?»
«Fordi, Øyvind, dette er alvorlige anklager. Drapsforsøk. Det ville være tragisk om du skulle kaste livet ditt bort for å beskytte det verste kriminelle avskum som tenkes kan.»
«Marquis er ikke avskum!»
«De bruker deg. Er du så tett at du ikke ser det? Ler av deg bak ryggen din.»
«Fra mine brødre har jeg bare fått respekt.»
«Det rosa brilleskjæret kommer til å bli revet fra deg når du blir dømt for dette. Du sendes til voksenfengsel. Kommer ikke ut igjen før du er tjuefem eller så. Store deler av livet kastet bort. De viktigste delene av livet.»
«Marquis stjal sin første bil da han var tolv. Skal du virkelig ofre deg for slik en ADHDer?» legger Flossen til.
«Ja, det skal jeg.»
«Du står nå ved et dilemma,» sier Flossen. «Tror nok du skal få mildere straff bare fordi du er femten, men du er gammel nok til å være strafferettslig ansvarlig. Hvis du tar støyten, blir det mange år i buret, noe som er langt hardere enn koseordningen du har nå. Hvis du da overlever å bli sendt tilbake til Apex.»
«Mine brødre ville aldri skade meg.»
Flossen lener seg litt tilbake.
«Jeg kjenner til de gangsterne. En av Norges verste gjenger. De har nulltoleranse for tystere som deg.»
«M-men jeg er ingen tyster.»
«Du har allerede snakket med oss.»
Der kom det jeg fryktet. De har stukket hull på forsvaret mitt, og det går opp for meg at jeg har mange svakheter jeg forsøker å skjule. Er livsblodet mitt de river ut. Burde aldri ha snakket til å begynne med. Kan heller ikke skjule at jeg begynner å skjelve ukontrollert i stolen.
Så de kommer med sitt alternativ. De har sin egen beskyttelsesordning for informanter. Blir som å bo på hybel noen måneder, og etter det er jeg fri. Kan til og med lage maten selv. Alt jeg trenger å gjøre er å si det som det er om den kvelden, og fortelle dem noe, hva som helst om hva crewet har sagt om dobbeltdrapet. Trenger bare samtykke, så tas jeg bort her og nå.
«F-f-faen ta dere! Dere skal aldri få skille oss!» hulker jeg.
Politimennene ser på hverandre. Det var den største svakhet. Nå som alt har raknet for meg, kan jeg ikke skjule hva jeg frykter aller mest.
«Er det så å forstå at du har et spesielt forhold til Marquis?»
«J-ja?»
«Hva slags forhold da?»
«Vi er kjærester.»
«Jasså. Da er det ennå en grunn til at du forsøker å beskytte ham. Du har løyet om alt sammen.»
Anklagene fortsetter å hagle. Det er de samme poengene om og om igjen. Jeg er gjengmedlem. Muslimhater. Crewet har truet meg til å ta støyten, og jeg frykter for mitt liv om ikke. Jeg er blindt forelsket i Marquis, og vil gjøre alt for ham.
Det siste er sant. Jeg nekter, nekter og nekter utover det. Holder fast på mitt. Ble provosert av Sharia-flokken og handlet dumt. Kniven tok jeg fra terroristene, som sa de skulle drepe meg, derfor er det selvforsvar. Jeg nekter å sendes noe sted, nekter å tyste på noen og nekter å samtykke til noe som helst.
«Alt vi trenger er noen få opplysninger om hva de har sagt. Det trenger ikke være viktig, og det vil ikke skade noen. Vi ønsker også at alle skal komme fra det så godt som mulig.
«Nei! Dere lyver!»
Tilslutt sender Rodrigez de andre karene ut, noe de til høydlydte snøft og protester må godta. Sammen går vi igjennom alt som hendte, punkt for punkt. Jeg slo og fortsatte å slå. Trakk kniven fra beltet til den ene. Ja, jeg forsøkte å bruke kniven flere ganger.
«Så hva skjer nå?»
«Det er ikke opp til meg. Men jeg har nå i det minste fått dannet et bilde. Et ganske urovekkende ett.»
«Bryr meg ikke om hva du mener.»
Langemann og Flossen kommer inn og ser gjennom punktene på en skjermet holo-kube. Grynter til min vemmelse fornøyd.
«Det er som jeg sa,» begynner Flossen. «Du er ikke egnet til å være noen gangster. Det kommer til å stå i avhørsprotokollene at du brøt sammen i gråt. Har det som opptak, til og med. Ingen har noen respekt for deg. Ikke gangsterne dine, som bruker deg, og ikke oss i politiet.»
«Har faktisk aldri sett en ynkeligere figur i hele min karriere,» sier Langemann.
«Dere er bare svake tjenere for de rike. Skjuler dere bak uniformen som feige hunder. Uten den er dere ingenting.»
«Dette avhøret er slutt,» sier Flossen og trykker demonstrativt på en knapp. «Alt opptaksutstyr er avslått.»
Han lener seg over meg.
«Hva sier du, Øyvind? Vi kan ta det utenfor protokollene, Øyvind. Bare du og meg. Skal du vise meg hva slags mann du er?»
«Dette er uoffisielt? Det blir ikke tatt opp?»
«Javisst. Du har mitt æresord som mann. Du får første slag, jeg lover.»
Kvikksølvet bobler usett i meg, og det er hans store feil. Jeg later som jeg skal til å synke sammen mot bordet i resignasjon, som jeg har gjort så mange ganger før. Spranget sender neven rett i det fremoverlente ansiktet, og Flossen rykker tilbake i sjokk. Stående forsøker jeg å skalle, sparke og klore, alt på en gang. Rives bare baklengs inntil veggen av de andre.
«Dette var uprofesjonelt av deg,» glefser Ronk-rigez.
«Tydelig hvem han er for en,» sier Langemann.
Fra hver side holdes jeg fast, mens Flossen retter seg opp. Stryker seg prøvende over ansiktet en stund, hvor neven min har avsatt et lite merke.
«Jeg ga mitt æresord. Greit nok. Men jeg har holdt på med dette lenge, Øyvind. Har sett din type før. Det kommer ikke til å ende godt.»
«Det bestemmer ikke du, purkejævel. Min skjebne tilhører andre krefter.»
«Likevel er du i hendene til systemet du hater. Hva godt er din frihet og din såkalte skjebne, hvis det førte deg inn i den største ufrihet? Du kontrollerer ikke noe, heller ikke hvor du er i morgen. Ulikt de du fordømmer.»
«Det skjelvende kreket kontrollerer ikke engang seg selv,» flirer Langemann. «Vi har sett deg sippe som en liten unge. Ja, det var noe til gangster.»
I et svartnende synsfelt forstår jeg at de har rett. Er rett og slett en kasteball for vilkårlighet, onde viljer og menneskenes mishag. Et system som suger livet av selv store menn og har gjort det gjennom tusenårene. Nå vil de ta meg bort fra det eneste jeg har holdt av. Umiddelbart sett blir jeg sendt på et venterom, hvor jeg finner Marquis. Han reiser seg og lar meg falle inn i de ventende armene.
