Tidens titaner - del 4

Langt tidligere. Jeg er fortsatt et barn. Har midlertidig unnsluppet de daglige krav, syklusen mellom måltider, aktiviteter og oppmøte, samt plikten til å forholde meg til de andre ungene. Jeg sitter med bena i kors og med ansiktet vendt mot tapeten. Mønsteret er fascinerende. En gang så jeg inn i et speil og måtte gispe, fordi jeg opplevde at selvet gikk i oppløsning og ble nødt til å kjempe for å komme tilbake. Den ruglete flaten viser figurene av bladkledde grener som tvinner seg i hverandre, ispedd ekorn kravlende alle retninger og fugler som stolt brer sine vinger ut og åpner nebbene i hunger, sang og seiersskrik. Det er et veldig tre jeg ser på. Mønster tar til å dirre og vibrere, og så renner løvverket og dyrene bort. Tapeten gjenkommer hvit, men nå som et gjennomsiktig forheng. Draperiet trekkes tilside og det er et veldig, bevegelig snølandskap jeg betrakter, sett fra øynene til en annen. Jeg kan høre den rytmiske utsondringen av pust og takten fra ski og skistaver, er vitne til tåkesløret fra munnen som stanser i luften idet vedkommende glir forbi dem.

Foran er en tass med en blå duskelue. Han går høytidelig gjennom nysnøen med ullvottene rundt altfor store skistaver. Bivåneren setter fart og skal til å passere. Tassen merker det og … sender skistaven svingende opp. Selv her jeg sitter skvetter jeg til, idet ståltaggene flyr rett forbi synet. Iaktakeren stanser, vurderer og prøver igjen. Øker tempoet, setter ski og staver i samme takt, hakk-hakk-hakk gjennom snøen. Tassen ser seg hurtig over skulderen flere ganger, med en slags dyrisk villskap ved seg, og hever staven prøvende til slag. I et glimt får jeg ansiktet nærmere i øyensyn. Bortsett fra en nagende mistanke og det jeg gjenkjenner som en pur ondskap, er øynene helt tomme, som avgrunner, som svarte hull. Nå flyr skistaven igjen, holdt etter håndstroppen. Piggen kommer og jeg skriker, tar meg til øynene som er i ferd med å rives bort. Ingenting. Det hadde vært uhyggelig nært. Bivåneren stanser opp, fullstendig denne gangen, og ser det forferdelige synet. I dette åpne, vakre snølandskapet, omkranset av eviggrønne vekster og kneisende gamle fjell, spankulerer den duskkledde gutten pompøst for seg selv, fritatt en hel verden og all dens innhold. Alt han har er forestillingen om seg selv som gud, et fravær maskerende som nærvær. En portal inn til helvete i menneskeform. Magen min knyter seg med store jernbånd, som det gjør hos iaktakeren, og de båndene, vet jeg, skal ikke løsne på mange år. Når de så gjør, er det forsent. Den seende trer til side og trår til, gjennom steder der smågran vokser rundt bena, og med det kommer han seg forbi, lungene hardt i arbeid, som på en hest. Skriket fra gutten med duskeluen er skingrende. I det er et komplett mangel på ironi, distanse og menneskelighet. Det er et dyr som skriker, skjønner jeg. Gutten er dyret.

Forhenget trekkes igjen. Jeg føler meg uvel. En klo har grepet fast om hjertet og får meg til å blø innvendig. Med det må jeg krøke meg sammen og kjenne ti års lidelse passere gjennom kroppen. Da jeg kommer til meg selv, vet jeg at jeg ikke er alene i rommet. Et gyldent lys svever i luften og folder seg ut i en oval ring. Ut portalen stiger det en mann. Han har langt hår samlet i en hestehale, en hullete, oppsvulmet nese og øyne som er sørgmodige. Kommer bort til meg og favner kinnene med begge hender.

«Jeg kommer aldri til å ha en sønn, men jeg skal ha deg,» sier han. «Og lik du aldri skal ha en far, ikke en egentlig en, skal du ha meg. Alt jeg har skal jeg gi deg. Min lyst, min styrke, mine lengsler, mine bortkomne ønsker. Visdom, selv om visdom ikke finnes. Innsikt som store menn har blitt kastet i bakken av. Skjelvende hender som alltid forsøker å skape.»

«Den gutten,» sier jeg. «Jeg hater ham. Det gjorde også du. Kunne ikke tåle det han var.»

«Det stemmer, edle Øyvind Tranøy. Jeg hatet ham i mange, mange år. Men så forstod jeg at han var resultatet av en forbrytelse. Han valgte aldri det han ble. På grunn av det, fikk jeg heller aldri velge.»

Mannen kysser meg på pannen.

«Men du, edle barn av vinden, du skal få velge, og med min hjelp skal jeg sørge for at det blir et godt ett.»

I det fjerne lyder steg og en stemme.

«Hva skal jeg velge?»

«Du vil gjenkjenne det på fargen rød.»

Stemmen kommer nærmere. Bank på døren.

Mannen går baklengs inn portalen som klapper sammen på et øyeblikk og blir borte. Døren går opp.

«Nå, der er du,» sier damen. «Du må forsøke å være med de andre.»

Samvær krever felles forståelse, å bo under tilnærmet samme horisont, ha delte erfaringer og tilsvarende følelser. De tingene jeg ser gjør at jeg aldri skal ha et fellesskap med noen. Men jeg skal gjenkjenne fargen rød og det løftet min far ga meg.

Det er to sakkyndige som intervjuer meg på politistasjonen. Den ene er en dame som går med sjal selv innendørs. Den andre er en skvetten, kortvokst mann med rundt hode, rundt ansikt og rund kropp. Alt ved ham er visst rundt. Bortsett fra min bakgrunn og begivehetene som førte meg til denne sørgelige situasjonen, egentlig samkvemet, er de særlig interessert i mitt forhold til gudene, hvem de er, hva de vil og hvordan jeg nå kommuniserer med dem. Jeg forteller dem at gudene kan kun forklares av gudene, at det de vil øyensynlig er alle tings strid, og at jeg underrettes gjennom forskjellige tegn og visjoner. Fargekombinasjoner jeg har tenkt på og som siden viser seg. Fugler i flukt på himmelen. Mennesker som sier noe jeg har forutsett og som får meg til å forstå at de er midlertidige agenter for gudene. Damen ser på mannen, og han skvetter, så skriver hun noe som tydeligvis er viktig i sin personlige app. Møtet avsluttes ganske raskt etter det.

Dagen før jeg skal sendes videre blir jeg oppsøkt av fire politimenn på cellen, John Fossli blant dem. De er innbitte og sier ingenting om hvor vi skal der jeg sitter sammenskviset mellom kraftige skuldre i den selvgående bilen. Da vi stiger ut på sykehusområdet blir utfluktens formål bare altfor klart. På vei gjennom virvlende korridorer av glass og sugende stålheiser minner jeg meg på hvem jeg har blitt. Ingenting av meg skal de få røre, da jeg står over og forbi, lik en stjerne måtte fortone seg for en firfisle. Et himmellegeme blir sett, men det ser deg ikke. Enda mindre kan den kosmiske vandrer gi noen sin anerkjennelse.

Der ligger han, min store fiende, titanen utav hvis kropp jeg allerede har begynt å bygge min nye tilværelse. Først skal jeg ha fred, dernest frihet og siden alt jeg har savnet av godene som hører det verdige liv til. Spørsmålet er bare om det er nok igjen av ham som jeg kan hate. Han puster rolig. Kunstige halvkuler i plast med en påmalt blå øyenfarge er plassert der øynene skulle ha vært i påvente av operasjonen. Skal visst få digitale øyne. Jeg vet ikke helt hvordan det der fungerer, bortsett fra at resultatet i alle tilfeller vil være utilstrekkelig. Politimennene har forbudt meg å si noe eller gi meg tilkjenne på noe vis. Fossli hviler hånden tung på skulderen min.

Selv om jeg er musestille må Tommy ha merket noe, fordi han vender det ødelagte ansiktet rett mot meg.

«Søster, er det deg?» spør han. Stemmen er mye den samme som før, selv om alt annet er forandret. Det er nok. Skrekken slår som en syl. Øynene. De er kunstige. De er plastikk. De er det jeg gjenkjenner som død. Jeg vender meg hurtig for å løpe og treffer bare et uniformskledd bryst. Fossli klemmer meg om nakken og tvinger blikket mitt tilbake.

«Søster?»

Min musestillhet blir til pipene i et bryst. Men jeg holder løftet mitt og ytrer ikke noe. Baklengs halvt bæres jeg, halv slepes jeg ut av sykehusrommet. Da vi er helt ute i en eller annen korridor, presser politimenne meg opp mot en vegg. En kaskade av harde stemmer slår mot ørene.

«Dette er din ugjerning, unge Tranøy!

«Du har ødelagt noen for livet!»

«Skal du eie det?»

«Vis meg hva slags mann du er!»

Folk forstår tilsynekomst, og det er deres feiltakelse, fordi de forstår ikke motsetningen i alle ting. Jeg er myk på utsiden, kanskje, med et mildt og snilt oppsyn, men i min kjerne er bare hardhet. Denne kjernen skal de ikke få ryste. Jeg vet hva de vil. Sette meg ute av gjenge, ta min manndom, ta det eneste jeg har igjen. Nå må den kalde metallkulen som er min essens støte hardt tilbake. Så jeg samler væten i munnen og spytter Fossli rett i ansiktet. Til og med denne mannen, som jeg har lært å gjenkjenne som stødig, vakler et øyeblikk sjokkert tilbake.

Stemmen som lyder er bare delvis min.

«Hendene av meg, jødesvin og jødetjenere. Lik stjernene er dømt til å falle fra himmelen må de som krenker min ære dø!»

Jeg knurrer som det fangede dyrer jeg er, sparker, biter og klorer, og selv med håndleddene for det meste presset opp mot veggen, treffer jeg en av dem rett i skrittet. Sidemannen er ikke stødig nok. Han slår ut en teleskopbatong som han støter meg rett i mellomgulvet, akkurat som jeg hadde til hensikt. Fysisk lidelse er bedre enn psykisk terror. Pusten min er borte lenge før smerten kommer, men jeg er vant til juling og vet at de ikke kan skade meg alvorlig. De lar meg falle til gulvet med hendene for magen, før de trekker meg opp til veggen igjen.

«En kald fisk det der!»

«Denne kommer vi nok til å se igjen!»

«Et ekte ungt monster!»

Jeg lar sikkelet renne ned munnen og ler bare. Det er et skuespill, selvsagt, men alt i livet er et skuespill, og uten en rolle dør du, feid ut av en eller annen pervers scenemester og et fordummet publikum.

Det er i den selvkjørende farkosten av John Fossli gir sin forklaring. Han tørker seg atter over ansiktet med et lommetørkle.

«Du tror nok vi gjorde dette for å torturere deg,» sier han mens de andre politimennene hører på. «Slett ikke. Det var et forsøk på å nå inn.»

«Dere tjener Israel. Dere er ikke verdig til å være i mitt nærvær.»

Kjøretøyet svaier litt der jeg sitter mellom Platons voktere.

«Fåfengt, kanskje. Verdt forsøket. Vit dette, unge Tranøy. Jeg kommer til å gjøre det til del av karrieren min å følge deg. Jeg har navnet ditt. Jeg har alle data. Ingenting du gjør vil unnslippe mitt blikk.»

Han lager en V med fingrene som han retter mot øynene og peker i min retning.

«Det er ditt mistak. Svin.»

Dette er den perfekte temamusikk for "Tidens titaner." Øyvind lider, men han er sterk lik guden Tor ...