Tidens titaner - del 39 (ufullstendig)

Det er tidlig høst, så kveldstonene har alt overtatt en by hvor jeg og Marquis tilbakelegger regnvåt asfalt. De store søylene til kinolokalet vokser over hodet, og med det har vi ly og varme og eskapismens fellesskap. Hadde ikke store valget når det gjaldt den statlig finansierte billetten. Dune 7 er hva vi skal se. En remake av en remake, med den samme forslitte historien jeg ikke engang liker. Har alltid heiet på hus Harkonnen. Jeg leser litt i brosjyren de fortsatt trykker i offisiell sammenheng:

"A beginning is the time for taking the most delicate care that the balances are correct."

Basert på Frank Herberts mesterverk fra 1965. Relevant den gangen. For vår tid desto viktigere

All bruk av AI er begrenset til grafikk og spesialeffekter

Balanse? Hørt sånt! Alle kulene på en kuleramme er ment til å slamres til en kant. Marquis utbroderer til meg om korrupte, perverse og snart irrelevante Hollywoods forfeilelse.

«Du forstår det, unge Padawan, at kapitalismen kan aldri skape, bare referere det som er gjort før. Konvensjon er definisjonen på ethvert borgerskap. Slik er det når man motiveres av profitt. Da er kreativitet, nytenkning, nyvinning og enhver form for vågemot umulig.»

«Burde brenne hele Hollywood ned, med alle de perverse voldtektsforbryterne inni.»

«Javisst skal vi det!» roper Marquis og slenger armen om halsen min. I tett omfavnelse spaserer vi inn på kiosken og ser på de fargerike varene badet i lys. Det er fortsatt litt tid før forestillingen begynner.

«Hva vil du ha, skreppis? Kan få hva du vil, skreppis! Jeg spanderer!»

Minner litt for mye om Tommy, men la gå.

«Hva med litt smågodt?»

«Kjempegod idé!»

Jeg får overrakt en kjempestor pose som slår seg ut som en paraply, og han bruker spaden som han lesset jord.

«Hva liker du? Si det! Si det da, Øyvind!»

«Krokodiller! Ellers litt av hvert!»

Posen er svært tung da vi går for å måle den på automaten. Hele 1.4 kg.

«Vi har ikke sjans til å spise alt dette.»

«Kan ta med til crewet. Solidaritet, baby. Solidaritet.»

Marquis forteller meg om noe han opplevde da han bodde på et avsides sted kalt Grong oppe i Trøndelag. De grunnla stedet en gang det ble bygd jernbane, men da jernbanen ble nedlagt glemte de å avvikle resten av elendigheta. Uansett, der hadde han hatt en lærer som var så glad i småjenter at han tilslutt ble kjent under navnet Smågodtfred.

Jeg bikker hodet frem og tilbake og lener det tilslutt mot skulderen hans, mens jeg ler av alt dette.

«Nå som du holder godteposen ser du ut som du er tolv år gammel. Pass deg for Godtfred, sier jeg bare!»

«Vel … hva som er godt for meg er godt for deg, tydeligvis,» sier jeg og biter ham i hånden.

De store leppene kommer like inntil øret.

«Du vet, Øyvind … Der i kinosalens mørke, Øyvind …. Der ingen kan se oss, Øyvind. Jeg forventer litt mer enn bare en handjob, for å si det sånn.»

«Pervo!» hviner jeg og bokser ham på skulderen.

Marquis betaler, og hånd i hånd forlater vi kiosken for å se litt på plakatene og bare betrakte omgivelsene. Det er en liten smak av frihet, men det er frihet, og av det kan jeg aldri få nok. Jeg er såpass i gledesrus at det tar litt tid å få med meg at vi har blitt betraktet av en gruppe hviskende og tiskende skikkelser, som nå har tatt seg motet til å gå opp til oss ved køen som nettopp har begynt å fylles med folk bak stolper og en utstrakt snor.

«Vet dere ikke at dette er Sharia-område? Dere kan ikke gå hånd i hånd på den måten!» sier lederen, en rund og liten tjukkass.

«Det er Haram. Slett ikke lov,» legger de andre til.

Muslinger altså. Jeg betrakter dem stille og tygger en og en godteribit.

«Dette er offentlig område. Ta de derre reglene deres og kjør dem opp ræva,» sier Marquis.

Det er underlig at de våger. Han er mye større enn dem, og definitivt sterkere. De kjenner ikke rangordenen, og de kjenner definitivt ikke naturens orden. Likevel fortsetter de.

«Homser! Svart og hvit hører ikke sammen! Alt dere gjør er feil, og det er på tide noen sier ifra.»

«Dere kan si ifra som en fitte til fjellet. Bryr meg ikke om de latterlige meningene deres,» fortsetter Marquis. Det er tydelig at han vil beskytte meg, og skyver meg midlertidig bak seg. Det vil jeg ikke ha noe av.

«Hvor er du fra, påsan?» sier jeg til lederen.

«Irak. Hvordan det?»

Først nå legger han merke til meg, fordi han hele tiden har fulgt med på Marquis og hva han kan foreta seg, og vender ansiktet i min retning. Det er allerede alt for sent.

«Fordi jeg anbefaler deg å holde kjeft, ditt motbydelige fettberg!»

Godteposen drives rett inn i nesen hans, som eksploderer i en kaskade av blod. Med et ul kollapser han til gulvet, begge hendene holdt for neseroten. Selv før han har falt fra seg kravler jeg over og tar plass overskrevs med knærne til hver side, så han ikke skal greie å snu seg unna, og hever posen med smågodt høyt over hodet, for å slamre den inn i det snusfornuftige oppsynet med absolutt alt jeg har av krefter. Sammenstøtene får innholdet bak papiret til å dunke tungt og hult. Etter et spesielt brutalt slag brister alt sammen, så fargerike drops sendes sprutende til alle kanter og flyter over blant rubinrød blodskvett og søl. Tilfreds registrerer jeg at det faen meg er blod overalt.

Muslingflokken står der som lammet, med åpne munner og langdratte ansikter er de vitne til volden. Men nå summer de seg og kommer styrtende til for å hjelpe fettberget. Vel, jeg har en beskytter, og venter hjelp da jeg vaklende reiser meg. Det får jeg.

«Åh, helvete heller!» snerrer Marquis, stiller seg mellom meg og den første, og planter hodet hans i gulvet med et rundspark. Rett etter bryter han med en tre-fire stykker som har gått tett inn i kroppen hans. Jeg bøyer hodet og skal til å hjelpe ham, da Marquis slenger en av dem fra seg. Muslingen treffer meg, og vi ramler over snoren og smellende stolper for å lande blant de mange bena i køen. Folk flytter seg unna oss som vi var spedalske. Det passer meg godt og gir meg handlingsrom. Svinet er øverst, men ligger på rygg og kaver for å komme opp. Med kontrollerte bevegelser tvinner jeg snoren rundt halsen hans og trekker. Jeg trekker litt til, kjenner hvordan min fiende stivner og at det er deilig.

Mitt neste inntrykk er at oppfattelsesevnen overtas av skikkelser som griper inn alle steder i et virrvarr av blå uniformer, lykter og raslende håndjern. Forvirret blir jeg heist opp på bena, og alle deltakere blir skilt fra hverandre.

Marquis er den første som snakker. Han løfter hånden og peker mot de skjelvende muslingene.

«De angrep oss bare fordi vi er homofile!»

Det er så jeg kan se tannhjulene spinne rundt i hodene på de mange vaktene. De ser på meg. De ser på Marquis. De ser på Sharia-flokken og ser på meg igjen. Det er nok. Vi blir vitne til at våre kritikere får armene tvunget bak ryggen og til fortvilte utrop blir påsatt håndjern. Gutten fra Irak heises med fra gulvet etter lenkene rundt håndleddene, fortsatt bevisstløs og med et lekkende hode pekende mot store mengder godteri. Folkemengden betrakter det hele på behørig avstand, som kujonene som er et flertall alltid gjør.

Marquis griper meg om armen. Først rygger vi fra scenen av oppstandelse, bare langsomt, og når vi forstår at ingen kommer til å stoppe oss, løper vi gjennom store glassdører til frihetens kveldsluft.

Blodguden er tilfreds med Øyvind. Hva blir det neste? Snart skal ekte fiender ligge der slaktet