Tidens titaner - del 39

Min kreativitet innen vold kjenner ingen grenser. Denne gangen blir du slått ned av en tolvåring med en 1.4 kg tung godtepose. Bra ikke Smågodtfred er her for å se det

10/20/202620 min lese

Det er tidlig høst, så kveldstonene har alt overtatt en by hvor jeg og Marquis tilbakelegger regnvåt asfalt. De store søylene til kinolokalet vokser over hodet, og med det har vi ly og varme og eskapismens fellesskap. Hadde ikke store valget når det gjaldt den statlig finansierte billetten. Dune 7 er hva vi skal se. En remake av en remake, med den samme forslitte historien jeg ikke engang liker. Har alltid heiet på hus Harkonnen. Jeg leser litt i brosjyren de fortsatt trykker i offisiell sammenheng:

"A beginning is the time for taking the most delicate care that the balances are correct."

Basert på Frank Herberts mesterverk fra 1965. Relevant den gangen. For vår tid desto viktigere

All bruk av AI er begrenset til grafikk og spesialeffekter

Balanse? Hørt sånt! Alle kulene på en kuleramme er ment til å slamres til en kant. Marquis utbroderer til meg om korrupte, perverse og snart irrelevante Hollywoods forfeilelse.

«Du forstår det, unge Padawan, at kapitalismen kan aldri skape, bare referere det som er gjort før. Konvensjon er definisjonen på ethvert borgerskap. Slik er det når man motiveres av profitt. Da er kreativitet, nytenkning, nyvinning og enhver form for vågemot umulig.»

«Burde brenne hele Hollywood ned, med alle de perverse voldtektsforbryterne inni.»

«Javisst skal vi det!» roper Marquis og slenger armen om halsen min. I tett omfavnelse spaserer vi inn på kiosken og ser på de fargerike varene badet i lys. Det er fortsatt litt tid før forestillingen begynner.

«Hva vil du ha, skreppis? Kan få hva du vil, skreppis! Jeg spanderer!»

Minner litt for mye om Tommy, men la gå.

«Hva med litt smågodt?»

«Kjempegod idé!»

Jeg får overrakt en kjempestor pose som slår seg ut som en paraply, og han bruker spaden som han lesset jord.

«Hva liker du? Si det! Si det da, Øyvind!»

«Krokodiller! Ellers litt av hvert!»

Posen er svært tung da vi går for å måle den på automaten. Hele 1,4 kg.

«Vi har ikke sjans til å spise alt dette.»

«Kan ta med til crewet. Solidaritet, baby. Solidaritet.»

Marquis forteller meg om noe han opplevde da han bodde på et avsides sted kalt Grong oppe i Trøndelag. De grunnla stedet en gang det ble bygd jernbane, men da jernbanen ble nedlagt glemte de å avvikle resten av elendigheta. Uansett, der hadde han hatt en lærer som var så glad i småjenter at han tilslutt ble kjent under navnet Smågodtfred.

Jeg bikker hodet frem og tilbake og lener det tilslutt mot skulderen hans, mens jeg ler av alt dette.

«Nå som du holder godteposen ser du ut som du er tolv år gammel. Pass deg for Godtfred, sier jeg bare!»

«Vel … hva som er godt for meg er godt for deg, tydeligvis,» sier jeg og biter ham i hånden.

De store leppene kommer like inntil øret.

«Du vet, Øyvind … Der i kinosalens mørke, Øyvind …. Der ingen kan se oss, Øyvind. Jeg forventer litt mer enn bare en handjob, for å si det sånn.»

«Pervo!» hviner jeg og bokser ham på skulderen.

Marquis betaler, og hånd i hånd forlater vi kiosken for å se litt på plakatene og bare betrakte omgivelsene. Det er en liten smak av frihet, men det er frihet, og av det kan jeg aldri få nok. Jeg er såpass i gledesrus at det tar litt tid å få med meg at vi har blitt betraktet av en gruppe hviskende og tiskende skikkelser, som nå har tatt seg motet til å gå opp til oss ved køen som nettopp har begynt å fylles med folk bak stolper og en utstrakt snor.

«Vet dere ikke at dette er Sharia-område? Dere kan ikke leie hverandre på den måten!» sier lederen, en rund og liten tjukkass.

«Det er Haram. Slett ikke lov,» legger de andre til.

Muslinger altså. Jeg betrakter dem stille og tygger en og en godteribit.

«Dette er offentlig område. Ta de derre reglene deres og kjør dem opp ræva,» sier Marquis.

Det er underlig at de våger. Han er mye større enn dem, og definitivt sterkere. De kjenner ikke rangordenen, og de kjenner definitivt ikke naturens orden. Likevel fortsetter de.

«Altså, vi kan bevise det vi sier. Se på appen. Da ser dere at området er klart markert,» sier lederen.

«Vi har ikke noen app,» sier Marquis.

«Hæ? Ingen app? Hvem er dere egentlig?» sier lederen.

«De er fanger. Derfor ingen app,» sier noen i bakgrunnen.

Så sier de noe mer. Noe som får søtsakene til å stivne i munnen min.

«Homser! Svart og hvit hører ikke sammen! Alt dere gjør er feil, og det er på tide noen sier ifra.»

«Dere kan si ifra som en fitte til fjellet. Bryr meg ikke om de latterlige meningene deres,» fortsetter Marquis. Det er tydelig at han vil beskytte meg, og skyver meg midlertidig bak seg. Det vil jeg ikke ha noe av.

«Hvor er du fra, påsan?» sier jeg til lederen.

«Irak. Hvordan det?»

Først nå legger han merke til meg, fordi han hele tiden har fulgt med på Marquis og hva han kan foreta seg, og vender ansiktet i min retning. Det er allerede alt for sent.

«Fordi jeg anbefaler deg å holde kjeft, ditt motbydelige fettberg!»

Godteposen drives rett inn i nesen hans, som eksploderer i en kaskade av blod. Med et ul kollapser han til gulvet, begge hendene holdt for neseroten. Selv før han har falt fra seg kravler jeg over og tar plass overskrevs med knærne til hver side, så han ikke skal greie å snu seg unna, og hever den sprekkfulle posen høyt over hodet, for å slamre den inn i det snusfornuftige oppsynet med absolutt alt jeg har av krefter. Sammenstøtene får innholdet bak papiret til å dunke tungt og hult. Etter et spesielt brutalt slag brister alt sammen, så fargerike drops spruter til alle kanter og flyter over blant rubinrød blodskvett og søl. Tilfreds registrerer jeg at det faen meg er blod overalt.

Muslingflokken står der som lammet, med åpne munner og langdratte ansikter er de vitne til volden. Men nå summer de seg og kommer styrtende til for å hjelpe fettberget. Vel, jeg har en beskytter, og venter hjelp da jeg vaklende reiser meg. Det får jeg.

«Åh, helvete heller!» snerrer Marquis, stiller seg mellom meg og den første, og planter hodet hans i gulvet med et rundspark. Rett etter bryter han med en tre-fire stykker som har gått tett inn i kroppen hans. Jeg bøyer hodet og skal til å hjelpe ham, da Marquis slenger en av dem fra seg. Muslingen treffer meg, og vi ramler over snoren og smellende stolper for å lande blant de mange bena i køen. Folk flytter seg unna oss som vi var spedalske. Det passer meg godt og gir meg handlingsrom. Svinet er øverst, men ligger på rygg og kaver for å komme opp. Med kontrollerte bevegelser tvinner jeg snoren rundt halsen hans og trekker. Jeg trekker litt til, kjenner hvordan min fiende stivner og at det er deilig.

Mitt neste inntrykk er at oppfattelsesevnen overtas av skikkelser som griper inn alle steder i et virrvarr av blå uniformer, lykter og raslende håndjern. Forvirret blir jeg heist opp på bena, og alle deltakere blir skilt fra hverandre.

Marquis er den første som snakker. Han løfter hånden og peker mot de skjelvende muslingene.

«De angrep oss bare fordi vi er homofile!»

Det er så jeg kan se tannhjulene spinne rundt i hodene på de mange vaktene. De ser på meg. De ser på Marquis. De ser på Sharia-flokken og ser på meg igjen. Det er nok. Vi blir vitne til at våre kritikere får armene tvunget bak ryggen og til fortvilte utrop blir påsatt håndjern. Gutten fra Irak heises med fra gulvet etter lenkene rundt håndleddene, fortsatt bevisstløs og med et lekkende hode pekende mot store mengder godteri. Folkemengden betrakter det hele på behørig avstand, som kujonene som er et flertall alltid gjør.

Marquis griper meg om armen. Først rygger vi fra scenen av oppstandelse, bare langsomt, og når vi forstår at ingen kommer til å stoppe oss, løper vi gjennom store glassdører til frihetens kveldsluft.

Pesende finner vi tilflukt ved en mørk husvegg, hvor Marquis lener hodet en stund. Men han er ikke blid og viser det ved å presse meg opp mot den selvsamme veggen.

«Tenker du i det hele tatt, Øyvind?»

«Ingenting å syte over. Vi vant jo.»

Smekket treffer hardt og følges av flere, så ansiktet mitt kastes fra side til side en stund.

«Du har ingen respekt for meg! Ingen respekt! Du skal IKKE slåss!»

Stirrende leopardøyne settes rett mot oppsynet mitt. Flathånden gjorde vondt og dominansen er knusende, men hva så? En for alltid fri galler er jeg.

«Du må bare ikke tro at du eier meg!» sier jeg i en slags imitasjon av den gamle sangen til Lotta.

«Neida,» sier han og lyser opp natten med sitt smil. Taket som har heist meg opp, slippes så føttene kan nå asfalten. I neste øyeblikk smeller han knyttneven i mellomgulvet på meg med all kraft. Verden forsvinner før jeg kollapser, og da jeg er i stand til å registrere noe igjen, sitter jeg lent mot veggen og kan ikke puste. Marquis svinger seg på plass bak meg og folder hendene om midjen. Gråten har satt seg fast og kommer ikke ut, men etter hvert får jeg til å gispe og så hyle med hodet bikket mot brystet hans.

«Så så,» sier han da sikkelet endelig får strømme fritt sammen med all ulyden jeg lager. Jeg strykes til stillhet og en slags ro. Sansene banker mot kjølig luft.

I det fjerne kan vi se blinkende blålys fra en politibil parkert ved kinolokalene. Marquis lirker av seg jakken og gjemmer meg bak den, selv om han sier at jeg ikke egentlig fortjener det.

«Jeg kunne snakket oss ut av faenskapet. Nå er kinokvelden ødelagt, og Gud vet hvilke andre konsekvenser det blir.»

«Vi kan fortsatt gå og se filmen.»

«For risikabelt. Ikke vanskelig å gjenkjenne oss. Blir vi tatt for dette, er det over og ut.»

«Unnskyld, Marquis.»

«Den kom i seneste laget.»

Så vi venter. Selv om vi er to og har jakken, er det ikke fritt for at vi begynner å fryse. Lette dråper regn blir våre ledsagere. I det minste får jeg vendt meg så jeg kan være mot brystet hans. Ansvar, årvåkenhet og tenkning overlates gladelig til den sterkeste av oss. Endelig skimter de speidende øynene hans noe i natten, og han får oss begge på bena ved å reise seg. Jeg gnir meg over øynene. Det er bilen fra campus som står der, og Marquis knepper på seg jakken.

«Gjem blodet. Faen,» sier han og retter på mine klær.

Trøyen er full av blod fra fettberget. Glidlåsen dras opp, i det minste. Urovekkende nok går folk i kjortler og vide bukser aggressivt opp og ned gaten. Jeg har ikke merket noe av dette før nå. Vi må ta sjansen og tvinger de stivnede bena våre over i løp.

Klamping av fot og pesing fra tunge. Et eller annet primitivt instinkt har fått oss til å sikte direkte på den mørkerøde bilen som står der parkert for oss. Siden vi krysser veibanen på skrå, tar det tre ganger så lang tid, samtidig som trafikken tar seg opp. Snart treffer ulende bilhorn trommehinnene. Et kjøretøy bråbremser rett foran oss, noe som får meg til å løpe forvirret i feil retning. Nye frontlys suser forbi på hver side uten å gjøre noe forsøk på å senke farten. Asfaltkanten bringer en midlertidig trygghet, inntil en hånd napper tak i armen og heiser meg over på den andre siden.

«Men vart ska du, grabben?»

Det er to av de kjortelkledde som konfronterer meg. På hodet har de en rund liten kufi eller hva det heter, og i brede belter henger det krumme kniver. Storvokste og kraftige har de anlagt seg enorme skjegg som i mørke krøller henger ned brystet.

«Slipp meg! Slipp meg!»

«Nämen, nu ska vi bara prata lite.»

Mennene trekker meg mellom seg inn i den sterke lukten av svette. Jeg vet bare altfor godt hvilke problemer jeg befinner meg i, spesielt om de finner ut at det er jeg som står bak politioppbudet og kveldens oppstandelse.

I det øyeblikket dukker Marquis opp fra den svarte asfalten og veibildet han har kjempet seg utav. Så han kom tilbake.

«Slipp ham!»

«Vi vill prata lite med dig också, ya ʿabd.»

Forandringen som kommer over min leopard er fryktinngytende. Øynene mørkner til ren natt og skuldrene lunter frem.

«Slipp ham, ellers dreper jeg dere!»

Så forsvinner han bak vindblåsten og de lange linjene av lys fra en forbipasserende trailer. Jeg er alene. Begge de to mennene står fortsatt vendt mot trusselen de oppfattet, og merker ikke at kvikksølvet i hodet mitt tar fyr. Av seg selv løfter hånden kniven ut av sliren til den nærmeste. Han snur seg forundret og i samme øyeblikk støter jeg spissen inn i vid klesdrakt. Det høres ut som skriket kommer langt bortenfra da jeg trekker opp med alle krefter, begge hender brukt til å strimle fra mage til bryst. Det er en forpult gurka-kniv jeg holder.

Den andre forsøker å gripe tak. Knivbladet møter hånden hans i luften og får den til å rykke merket tilbake. I blinde vakler jeg ut i veibanen i forsøket på å komme meg vekk.

Mer trafikk. Kaos. Hornene synes å rive ut deler av brystet idet de passerer. Fra skyggene til en bil som må skeine forbi til kvinende dekk, dukker den andre opp med dragent våpen. Munnen er like åpne som øynene og han hugger etter hodet mitt. Jeg dukker og hugger tilbake i løse luften. Vi skilles av nye rumlende frontlys, og jeg kan ta til flukten, vaggende i alle retninger til jeg står midt ute på motorveien. Stirrende øyne fra frontrutene er mine ledsagere.

Min årvåkenhet lønner seg. I et glimt får jeg øye på førstemann komme løpende mot meg som en løpsk okse. Frontpartiet av klærne er blodige, uten at det synes å bry ham nevneverdig. Han er voksen og sterk, men jeg er væpnet og derfor bestemmer jeg meg for å kjempe. Burde ha punktert magesekken hans da jeg hadde sjansen.

Rett før sammenstøt skilles vi av en buss som stadig senker farten inntil den går i sneglefart. Talløse fjes klistret til rutene iaktar galskapen som finner sted under dem. Hvilke tåper de er! Vet ingenting om kamp. Vet ingenting om lidelse. Jeg, derimot … Feberen har overtatt kroppen. Det jeg gjør er ikke lenger mitt valg. Det er noen som napper i trådene festet til ledd og muskler, som om jeg var en marionettdukke. I målrettet vrede presser jeg hodet mot busskarosseriet og venter på min mulighet. Da verden åpnes til synet av min fiende, runger skriket mitt. Slått av en rasende ånd står en valkyrje på mitt hode og egger meg frem til strid. Jeg kan se skrekken i øynene hans, og han viker unna, alt mens jeg setter fart.

De har lurt meg. Den andre kommer opp fra siden og er i ferd med å sette eggen i nakken min. Jeg vet at jeg ikke vil rekke å snu meg i tide, men jeg hever likevel sverdet i et forsøk på å blokkere. Brystet til mannen krummer seg idet han skal til å fullføre hugget, men han blir stanset av min leopard. Marquis bykser frem ut av intet og sender begge never ned i et udekket bakhode. Den nær fatale bevegelsen stanser i utførelsen, og monsteret faller ned til asfalt og stein. Marquis griper meg om armen, og øynene hans er vide i skrekk. Sammen snur vi oss mot gaten og får se førti kjortelkledde skikkelser stå der, klar til å løpe frem det øyeblikket de får muligheten til det.

Spyttet treffer øret da Marquis bøyer seg ned mot meg.

«Jeg forlater deg ikke, men hvis vi ikke løper, er vi så godt som døde guder!»

«La oss løpe, da!» sier jeg og slenger fra meg kniven, som går i en høy bane i retning ansamlingen. Vi tar oss ikke tid til å se hvor den lander.

Jeg er en atlet og Marquis er noe langt mer enn det. Og vi er unge og grepet av frykt. Pans rop kaster oss over en verden av hindre og farer. Aldri om vi skal forlate hverandre. Marquis flyr i en bue over panseret til noen som har stanset, mer med bruk av hendene enn føttene til hjelp. Jeg forserer den samme veisperren ved å rive av en lykt. På et eller annet sinnssykt vis når vi frem til bilen, hvor han får røsket bakdøren opp og kaster meg inn, følger snart etter selv.

«KJØR FOR HELVETE! KJØR!»

Motorduren sikrer oss livet, og vi dreier ut på autostradaen og legger de stirrende øynene fra talløse farger bak oss. Jeg lener hodet tilbake og gisper mot taket på bilkabinen.

Sjåføren er den samme som kjørte oss til kinoen. Sharif, eller min venn rødfjes. Vi kaller ham bare Sheriff. Nå er han en smule innbitt blitt, og knokene hvitner om rattet.

«Fortere, fortere,» messer Marquis og kaster nervøse blikk ut bakruten, som jeg tar meg i å stirre utav. Ingen følger etter oss som jeg kan se. Vil ikke kjent meg for trygg. Gjør jeg det, blir vi vel torpedert bakfra av en løpsk panserbil fylt med gale muslimer.

«Er det … har dere …?»

«Ja. Øyvind som vanlig.»

«Hvor ille er det?»

«Utknullet i rasshølet, det er så ille det er.

Lovens vokter og hans hest må kjenne området godt, fordi plutselig dreier vår Sheriff på rattet og sender kjøretøyet til rummel og rist over noen små grusvoller, passerer noen trange husvegger og stanser på en åpen plass under industrielle lys. Fremdøren slått igjen, bakdøren opp og en neve på brystet løfter meg ut. Sharif åpner treningsjakken. Det hadde han ikke trengt å gjøre, fordi det er blod overalt.

«Nei, nei, nei,» stønner han. «Hvorfor gjør du dette mot meg?»

«Jeg vet ikke.»

«Er du skadet?»

«Neida.»

Jeg sendes på hodet inn i baksetet, og bilen durer av sted. Marquis gir ham i korte trekk detaljene om hva som skjedde. Episoden med godteposen høster et ufrivillig latterbjeff. Da han får høre om knivkampen på åpen motorvei, setter Sharif i et langtrukkent ul.

«Du var ute i noen timer, Øyvind! Noen timer! Hvor lenge tror du at du kommer til å leve hvis du fortsetter sånn?»

«Ikke min feil at de muslimjævlene provoserte meg.»

«Jeg er muslim, Øyvind. Og du var mitt prosjekt. Du har så mye potensiale, mer enn resten av … vel … Og så skal du bare kaste det bort!»

Nå skulle jeg ønske at jeg kunne lese ansiktsuttrykk og blikk. Sharif følger med på meg i speilet.

«I så fall ingen god muslim. Du lyver og tar imot bestikkelser. Tillater meg å tvile litt på din dype omsorg.»

«Flere ting kan gjelde på en gang. Det kan du få inn i det dunete hodet ditt. Uten bestikkelsene fra dere, kunne jeg ikke betalt husleien. Økonomien er kjørt.»

Marquis bryter inn i samtalen.

«Er det noen sjanse for at du kan se gjennom fingrene på dette?»

«Optimist fra Afrika. Må rapportere det. Ellers mister jeg jobben.»

«Det var mye til kjærlighet,» sier jeg.

«Alt du gjorde inne i kinoen er tatt opp fra flere vinkler. Politiet kommer til å spore det og finne ut nøyaktig hvem du er. Det skulle ikke forundre meg om gateslaget deres er tatt opp også. Blir nødt til å rapportere det.»

«Er det noe du kan gjøre for oss?» ymter Marquis frempå.

«Jeg skal forsøke å stille dere i et godt lys, men det er alt jeg kan love. Konsekvenser blir det. Spørsmålet er bare hvor harde. Til gjengjeld må dere ikke så mye som hinte om …

«Vi er menn av ære,» sier Marquis. «Og ordningen er like sterk som den alltid har vært.»

Sharif nikker og innleder app-samtalen.

«Ring politiet. Ja, det har gått dårlig. Så dårlig som det kan få gå. Ankommer om 10 Mike.»

Sharif avslutter samtalen med fengselet og betrakter igjen min speilvendte utgave. Det er en lettelse, fordi det er ikke meg, og jeg tror ikke jeg ville vært istand til å møte de ekte øynene hans.

«Den mannen du knivstakk, Øyvind. Stakk du ham dypt?»

«Jeg stakk ham ikke. Jeg skar ham.»

Sharif mumler noe om at Allah må hjelpe ham. Gasspedalen han trykker inn får meg presset inn i baksetet. Tanken slår meg, selv om jeg vet at jeg bør ikke oppsøke den. Mye blod, men ingenting er mitt. Er ikke det et tegn på at jeg er velsignet? Er ikke det adelens sanne smykke, dryppende gjennom årtusener fra tenksomme panner og kraftige bryst?

Stemningen i vaktbua er innbitt. Lederen skjeller oss ut etter noter. Bevismaterialet skal sikres, så jeg må kle av meg på overkroppen og la skjorten gå i en plastfolie. Det er Marquis som får det verste av det.

«Hvordan kunne du la Øyvind gjøre noe så idiotisk?»

«Ikke min feil. Umulig å ha kontroll på den vesle psykopaten.»

«Ditt ansvar. Nå kan vi ikke stole på deg mer. En annen må overta som mellommann.»

Det er tydelig at Marquis vil protestere, men stoltheten hindrer ham der han står rak blant de uniformerte mennene. Bare Sharif er fortsatt i sivil.

«I så fall skal han godkjennes av meg. Ellers blir det krig.»

«Truer du oss?»

«Ingen av mine vil godta at det går til den andre siden. Hvis jeg ikke kan stoppe Øyvind, kan jeg heller ikke stoppe en hær.»

Hodet kjennes ikke som det er på plass. Jeg kjenner meg svimmel, uvel, og lener meg på veggen. I mellomtiden fortsetter stemmene å summe.

«Du ligger tynt nok an fra før. Prosessen mot deg er startet. Fikk papirene i dag.»

«Dere mener …»

«De vet det er deg, Marquis. Du får håpe du har lojale menn. Mer lojale enn du har vært mot oss i kveld. Alle vil presses fra alle retninger. En svakhet og det er over.»

«Svik finnes ikke blant Senegals stolte sønner. Jeg er en sønn av Senegal. Derfor har dere min fulle diskresjon, uansett hva som skjer.»

«Det var en kveld. EN KVELD!»

Lederen trekker pusten.

«Nå må vi alle lide.»

Vi ledsages ut døren, som lukkes bak oss. Sharif blir med oss ut i tynn og kald natteluft som får de få, nesten usynlige hårene på kroppen min til å reise seg i protest. Han legger en hånd på hver vår skulder.

«Forbered dere på å bli plukket opp i morgen. Sørg for at Øyvind holder kjeft. Det er bare du som kan snakke med ham.»

Blikket til Marquis er innadvendt og likegyldig, noe som antakelig er en og samme ting.

«Nei, det kan jeg ikke.»

Tilbake på åttemannsrommet stusses det på at jeg kommer inn i bar overkropp. Alain og Jean-Luc gjør en stor feil når de får servert historien om at jeg slo ned noen med en godtepose. De flirer seg imellom, og det er nok. Ilden har fått kjempesteg da Marquis går dem i møte og klemmer hendene rett om Alains kjeve.

«Er noe morsomt, nigger? Svar meg, nigger. Svar.»

Stirrende kullklumper forsøker i seg selv å mase motstanden ned. Skviset mot ansiktet er ved å løfte Alain klar av gulvet, men den høyreiste ungdommen er såpass stilt at han nekter å underkues og stirrer bare trassig tilbake. Det kan ikke hindre at han panikkslagen må forsøke å bryte grepet som blir stadig mer smertefullt. Jean-Luc griper inn ved å rive til seg en arm. Marquis virvler rundt og planter neven rett i mellomgulvet på ham, noe som sender den noe mer tynne og hengslete Jean-Luc vaklende flere skritt bort.

Stemmene virvler i klage og misnøye. Aziz og Blaine kommer til. I bakgrunnen ruver Malick som en skygge.

«Ro deg ned! Dette finner vi oss ikke i!»

«Vi er flere! Er du som får juling om du ikke skjerper deg!»

Marquis sender de minste av sine to underlings fra seg med harde dytt. Det er begynnelsen på et raserianfall uten like.

«FAAAAAAEEEEN!»

På den måten vandrer han rundt i rommet og sender neven i det som er i nærheten. Veltende stoler og det vibrerende metallet til garderobeskap. Flere må dukke seg når han kommer for nært.

«Hva har du gjort, Øyvind?» spør Blaine fortvilet.

Crewet tar seg til hodet da mine stotrende forklaringer og Marquis’ forbannelser får dem til å forstå hvor alvorlig det er. Knivstikking på offentlig sted. Blod overalt og bevismaterialet beslaglagt. Verre. Ordningen er brutt og vaktene vil ha en annen. Verst. Gjennombrudd i drapsetterforskningen. Politiet kommer til å være på oss som blodhunder. Tyne hver jævel til noen tyster. Men her er jeg trygg, flirende demon som jeg er. Var ikke med på å putte Shrillen i en boks. Er fornøyd med å skape bare ugang og kan spasere fri etter å ha myrdet mine venner.

Fra sengen følger Sekou opptrinnet med sørgmodige øyne. Passiviteten hans skjærer meg i hjertet. Han er altfor god til å befinne seg i denne situasjonen. Fortjente det slett ikke.

Har du ikke sett afrikansk raseri, har du ikke sett raseri. Det hamrer bare videre og forsøker å slå hull på høydene. Marquis har fått tak i et dobbelt garderobeskap, løfter det og innhold over hodet og sender altsammen i veggen med et drønn fra helvete. Stive tunger klaprer over gulvet fra løse hengsler og sender gjenstandene sprutende overalt.

Rettferd virker lite, men rettferd må det være. Når budet ikke overholdes, griper kreftene inn. Skyggen som er Malick har fått nok, og fortetter seg i luften i et sprang. Med et klonk går Marquis i bakken og har snart en kropp like stor som sin egen over seg.

«Hjelp meg,» beordrer Malick.

Crewet strømmer til, fanger kveilende armer og sparkende ben. Presser på en nakke og et bakhode. Det går opp for meg at det langtrukne ulet jeg hører er Marquis som gråter. Det er mer enn jeg kan makte, så jeg finner det eneste gjenværende tilfluktsted. Kravler opp i Sekous fang, løfter på hans store skjorte og trekker den over meg som et forheng. De kjøttfulle armene klemmer om meg, mens oppgjør fortsetter på gulvet. Skrikene fra Marquis har blitt redusert til bare å komme støtvis. Alt sammen er min feil. Jeg, som en gang var opphav til stor glede, er grunnen til sorgen jeg nå må høre på, skjult under bomull i svettelukt.

Etter hvert blir lydene til ord.

«S-s-slipp meg da for helvete!»

«Det skal vi. Når du har roet deg.»

Stillhet fulgt av litt kaving.

«Ok. Jeg har roet meg.»

«Kjenner deg for godt,» sier Jean-Luc.

Kampen pågår ennå en stund, men så avtar det. Crewet snakker seg imellom. Legger planer. Søker etter utveier, i det minste forsoning her og nå. Ingen sviker noen. Alle holder selvsagt tyst. Det er sant nå, og det var sant før. Noe i rommet har forandret seg og en skygge har vokst over maskene på bomullen jeg befinner meg under. Fingrene til Sekou klemmer vaktsomt om meg. Bare varsomt stikker jeg nesen over skjortekragen. Det er Marquis som står der. Jeg dukker meg tilbake.

«Jeg er ikke tinnmannen,» sier Sekou. «Men hånden min er visst av metall, og jeg har et godt minne. Jeg vil huske hva som skjer nå.»

«Åpenbart, siden du har et løvehjerte, men kanskje litt vel mykt. Du slipper å beskytte ham, min edle venn,» sier min solkonge. «Ingen skade skal komme til vår prins.»

«Det håper vi,» sier Alain. «Det samme gjelder. Nå er det du som må tilgi Øyvind, ellers må vi sende ham bort. Du er ikke deg selv når du er på den måten.»

«La meg få ham.»

Skjorten trekkes bort og jeg slippes på gulvet. Marquis griper meg om skuldrene. Trekkene er merket av en slags trøtthet og kantene rundt øynene er røde. Ser så meget mye annerledes ut. Jeg løfter halsen og ser tilbake likevel.

«Jeg er redd for å miste deg, Øyvind, og du virker oppsatt på at det skal skje.»

«Beklager,» sier jeg. «Er så lei meg for det som skjedde. Burde ha holdt tilbake.»

«Ja, det burde du.»

«Det er begrenset hvor mye de kan straffe meg. Er bare femten.»

«Så lenge du ikke drepte jævelen, noe jeg tviler på. Han virket da rørslig nok på motorveien.»

Han samler meg opp i armene sine.

«Men det kan hende at det er jeg som sendes fra deg. Jeg har nemlig drept to stykker. Det vet du, ikke sant?»

«Ja, Marquis. Jeg vet. Sier det ikke til noen.»

«Vi får kjempe så godt vi kan for hverandre. Men hvis dette er slutten, vil jeg ha noe. Det forstår du vel?»

Rommet virker å være en slags romstasjon, fordi alt flyter bare rundt. Noen er opptatt med å sette skapet opp mot veggen igjen.

«Ja,» hvisker jeg halvkvalt. «Jeg forstår.»

Han leier meg bort til vårt felles sengeleie. Natten har for lengst kommet, og snart må lysene være av. Når ingen andre ser, kommer vi til å være alene med hverandre. Jeg har allerede bestemt meg for å være myk som smør og ikke gjøre motstand. Han fortjener det jo.

Hendene over meg er ikke som før. Ikke begjærlige, ikke grådige. Nervøse. Pusten mot hud er ujevn. Vi er i skjul og jeg klemmer betryggende tilbake på hardhet og ujevnheter.

«Juveler er ikke juveler. Vi er,» pruster leppene som åpnes mot øret mitt dypt.

«Bare vær forsiktig,» hvisker jeg.

«For sent for det nå. Du er ingen forsiktig skapning, selv om du later som.»

Som for å gi svar kravler jeg opp for å ligge på brystet. Der får jeg ikke være. Skuldrene mine gripes og jeg presses mykt ned til dypet av madrassen. Spreller slett ikke, siden jeg har lovet meg selv ikke å gjøre motstand. Lar håndleddene synke kraftløse ned mot lakenet og lar hendene forbli åpne. Korsfestet av meg selv og min egen kjærlighet. Til besk svettelukt passerer den fortettede natt: Et studerende leopardhode, krigerens bryst og magen som jeg løfter hodet for å møte med et kyss.

«Bestikkelser vil ikke hjelpe deg.»

Marquis snor leggene inn i overarmene så bindingen blir fysisk og for så vidt umulig å unnslippe. Dette har han gjort før. Med hvem er jeg for sjalu til å tenke på.

«Åpne.»

Farefull slange plasseres i munnen min og synker inn. Sansene konsentreres straks til kun smak. Han stønner fredfullt og lener seg frem på knakende sengegavl.

«Alver får ikke være grådige med kyssene.»

Tydeligvis får vi ikke snakke heller. Leppene presses åpne til bristepunktet mens han beveger seg langsomt frem og tilbake. Jeg kan fortsatt kommunisere på et vis, og bruker klorende negler i korsryggen når han går for langt inn. Han finner et tempo jeg kan leve med, noe jeg lar ham vite ved å kna på baken. Gradvis økes tempoet og rumpeballene jeg holder fast i pulserer. Jeg griper hardere og støtene blir til en storm. Kan så vidt høre ham stønne under kroppsmassen som har naglet meg fast. Ellers er det kun de våte lydene fra munnen og gakkene fra en anstrengt hals. Bevisstheten forsvinner mens han denger løs mot hodet mitt. Hvor lenge skal det vare? Surklene fra brystet mitt er hjelpesløse. Tilslutt stivner angriperen til og lar overflomme en hellig lund der det ikke er plass til mer. Sæden ekploderer fra lepper og nesebor, uten at han fjerner seg. Vi blir liggende lenge slik, mens han blir myk i munnen min. Tilslutt bruker han hånden til å trekke seg ut og gir meg noen fornøyde klask. Idet jeg får vrikket meg fri, kravler jeg rett opp på det ventende brystet. Denne gangen får jeg ligge rolig.

«Takk, lysalv.»

«H-heter jeg virkelig det?»

Stemmen min høres ut som den aldri har blitt brukt før. Ikke så rart. Halsen er veldig sår.

«Javisst. Nå har jeg gitt deg et navn.»

De store armene hans klemmer til.

«Et navn som passer.»

Blodguden er tilfreds med Øyvind. Hva blir det neste? Snart skal ekte fiender ligge der slaktet