Tidens titaner - del 38

Siste dag hos Frydenlund. Det er trist at vi aldri skal se hverandre mer, men jeg kan i det minste ta med meg minnene. Lurer på hvordan hun har følt det? Hun har nok aldri hatt en pasient som meg. På en måte blir jeg som sønnen hun aldri har hatt, eller egentlig den unge elskeren hun alltid har ønsket seg. En prins, hennes høyt avholdte adonis. I gammel tid brakte psykiske fenomener, eller såkalt psykiatri menneskene sammen i stedet for å skille dem. Alt var bedre før. Den gangen kunne hun tatt rollen som min utvalgte prestinne. Ville sørget for å løfte på gevantene hver eneste dag for inspirasjon og kontakt med gudene.

Av en eller annen grunn advarer idiotene i skranken mot å få utlevert epikrisen og se gjennom den. Bak de skarpe advarslene og poengene som stadig blir gjentatt er jeg i stand til å avdekke kjensgjerningen. De kan ikke nekte meg å motta absolutt all dokumentasjon. Jeg insisterer, og de forvirrede skikkelsene må tilslutt kapitulere, som seg hør og bør. Alt sammen lastes ned på min ellers innholdsløse app. Alt vil bli slettet på automatikk på tilbaketur til fengselet, så jeg bestemmer meg for å i det minste skumme over materialet mens jeg sitter i lobbyen og venter på den pakistanske vakten, som er på et eller annet ærend. Detaljene i dagsrapporter overses og essensen fanges, dessverre. Det jeg får se får det til å vrenge seg i meg.

Pasient: Øyvind Tranøy

Alder: Femten

Rettspsykiatrisk erklæring: Vurdering etter alvorlig voldshendelse. Tvangsinnlagt etter psykisk helsevernloven § 3-3.

Dato: 11.09.2080

Behandler: Overlege i psykiatri Lisbeth Frydenlund

1. Aktuell problemstilling

Pasienten er til vurdering etter alvorlig voldshandling mot tidligere medbeboere på ungdomshjem. Handlingen beskrives av pasienten selv som «nødvendig gjenopprettelse av ære.» Under behandling fremstår han periodevis grandios, ideologisk rigid og med tydelige paranoide og religiøst fargede forestillinger.

2. Anamnese

Oppvekst

Langvarig og alvorlig mobbing gjennom tid på ungdomsskole. Gjentatt fysisk og psykisk ydmykelse. Opplever svik fra nær venn. Begrenset sosial støtte. Ingen dokumentert tidlig atferdsforstyrrelse før mobbeperioden.

Psykososial utvikling

Gradvis sosial tilbaketrekning. Økende ideologisk radikalisering. Intens opptatthet av ære, hierarki og styrke. Økende rigiditet i tankemønstre.

Psykisk utvikling

Over det siste året beskrives:

Grandiose selvforestillinger

Kosmiske og mytologiske fortolkninger av hendelser

Paranoid fortolkning av andres intensjoner

Mulige hallusinative opplevelser (ikke fullt verifisert)

Ingen kjent rusproblematikk.

3. Mental status presens

Bevissthet: Klar og orientert for tid, sted og situasjon.

Kontakt: Formelt adekvat, men emosjonelt distansert.

Affekt: Begrenset, periodevis intens ved krenkelsestema.

Stemningsleie: Ikke gjennomgående depressiv eller manisk.

Tankegang: Logisk strukturert, men innholdsmessig preget av:

Grandiositet

Paranoide tolkninger

Ideologisk rigiditet

Æresbasert rettferdiggjøring av vold

Vrangforestillinger: Religiøst og kosmisk fargede forestillinger med mulig realitetsbrist.

Hallusinasjoner: Pasienten beskriver tidligere opplevelser som kan indikere auditive og visuelle hallusinasjoner.

Innsikt: Betydelig redusert. Erkjenner handlingen, men ikke patologisk forståelse av motivasjon.

Impulskontroll: Svekket under krenkelse.

4. Risikovurdering

Statisk risiko:

Gjennomført alvorlig vold

Mann, ungdom

Sosial isolasjon

Dynamisk risiko:

Ideologisk rettferdiggjøring av vold

Lav sykdomsinnsikt

Skjør selvfølelse knyttet til æresbegrep

Potensiell psykotisk dekompensasjon ved stress

Beskyttende faktorer:

Fungerer bedre under struktur

Responderer delvis på tydelige rammer

Ikke generalisert antisosial livsstil

Ingen vedvarende rusproblematikk

Samlet vurdering: Moderat til høy risiko for ny vold ved krenkelse eller ideologisk aktivering uten tett oppfølging.

5. Differensialdiagnostisk vurdering

Schizofrenispektrumlidelse

Schizoaffektiv lidelse

Kompleks traumelidelse (C-PTSD)

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse (sårbar type)

Antisosial personlighetsforstyrrelse (vurderes mindre sannsynlig)

6. Foreløpig diagnostisk formulering

Den samlede kliniske vurderingen taler for:

Kompleks utviklingstraumatisering

Sårbar narsissistisk personlighetsstruktur

Psykotisk gjennombrudd i kontekst av alvorlig krenkelse og ideologisk radikalisering

Det foreligger ikke tilstrekkelig grunnlag for primær psykopatidiagnose. Voldshandlingen fremstår affekt- og æresdrevet snarere enn instrumentell og kalkulert.

7. Behandlingsanbefaling

Fortsatt tvungent psykisk helsevern inntil stabilisering.

Antipsykotisk medikasjon ved vedvarende psykotiske symptomer.

Langvarig traumefokusert behandling når psykotisk nivå er redusert.

Strukturert arbeid med:

Skamregulering

Affektregulering

Identitetsarbeid

Ideologikritisk realitetsorientering

Gradvis rehabilitering anbefales under tett risikovurdering.

8. Prognose

Prognosen avhenger av:

Grad av psykotisk stabilisering

Utvikling av sykdomsinnsikt

Evne til å tåle skam uten voldelig respons

Reduksjon av ideologisk rigiditet

Uten behandling vurderes betydelig risiko for ny alvorlig vold ved opplevd krenkelse.

En dråpe henger fra nesetippen mens jeg leser de siste delene. En frase går igjen: Fortsatt tvungent psykisk helsevern. Hun anbefaler altså å få meg tvangsinnlagt som del av sin rettspsykiatriske vurdering. Hvor jeg har åpnet meg, alt hva jeg har gitt av meg selv og fortalt det beistet i kvinneform, har blitt brukt ned til det minste for maksimal effekt. Aldri skal jeg stole på noen myndighetsperson etter dette. De er forrædere ned til siste mann og kvinne.

Det er ikke for sent. Jeg kan fortsatt nå tak i henne. Jeg vet at hun sitter med en mannlig pasient og at veien dit er åpen. Et øyeblikk og jeg har bestemt meg, og er hurtig på vei ned korridorene. Hun skal ikke få slippe unna med dette.

Døren slås åpen og to hoder rykkes i min retning fra hver sin kant av værelset.

«HVORDAN VÅGER DU!»

Pasienten reiser seg, han er ganske stor uten at det bryr meg nevneverdig, og Frydenlund legger fingrene sammen. Autoritativt, kanskje, eller for å skjerme seg fra konsekvensene av sine egne forbrytelser. Hun må være klar over hva hun har gjort, selv om systemondskapen gjør at hun vil nekte.

«Du må gå ut nå, Øyvind,» sier hun. «Vårt behandlingsrelasjon er omme.»

«Jeg trodde vi var venner! Jeg … jeg trodde at …»

«Ikke gjør det verre for deg selv. Om du opponerer videre nå, vil det få konsekvenser.»

Størrelse er en ting og har aldri reddet noen. Mannspersonen er antakelig en depressiv tufs. Men det er ikke det hun truer med. Hun har selvsagt tilgang på sikkerhetspersonalet via diverse funksjoner, noen av dem antakelig automatiske. Hun har allerede vist at hun er mer enn villig til å få meg sperret inne og ta sjelen via tvangsmedisinering.

«Nei! Du skylder meg en forklaring! Hvordan kan du hate meg så mye!»

«Jeg skal gi deg et tilbud, Øyvind. Du kan få en nødtime på fem minutter. Etter det må du gå. Kan du love meg det?»

«Fem minutter?»

«Ja.»

Etter et kort blikk forlater mannen oss. Jeg finner sete overfor Frydenlund.

«Jeg hater deg ikke, Øyvind.»

«Likevel vil du sende meg dit jeg var. Du vil sende meg til helvete!»

«Du er meget syk. Du trenger behandling.»

Hun legger ut om bevisstgjøring og intervensjoner. Jeg må legge av meg mine religiøse forestillinger. For all del unngå ideologisk ekstremisme, som fungerer som bensin på bålet for de av mitt slag. Øve på å tåle skuffelse uten voldsomme utbrudd. Skjellsord. Slag og spark. Endeløst med forakt for mine medmennesker.

«Du har selv sagt at jeg ikke kan bli bedre. At sånn som det er nå er sånn det kommer til å være. For alltid.»

«Din personlighetsstruktur er svært rigid, men vi kan forhindre fortsatte tilfeller av vold …»

«Nei, ikke gi meg det babbelet der. Jeg vil at du skal innrømme det. Du har selv opplevd det, har du ikke? Du har opplevd en narsissist som meg på kroppen.»

Intuisjonen min var blitt til på et øyeblikk av raseri, men det er den ildlansen som treffer rettest. Et slør av smerte kommer over Frydenlunds øyne.

«Javel, jeg skal innrømme det. Min egen far … nåvel!»

Frydenlund trekker pusten dypt før hun fortsetter.

«Han gjorde meg meget vondt. Det er mulig jeg har vært for bastant og kategorisk med deg, og hvis så har det fra min side vært uprofesjonelt. Du har min personlige beklagelse. Kanskje i noen få tilfeller kan en person forlate sitt falske selv og gjenfinne en menneskelighet, og det håper jeg at du får til.»

«Men … hvordan? Hvorfor har du ikke sagt noe?»

«Det er bortenfor min evne å vite.»

Beregningen går av seg selv. Svakhet funnet. Driv lansen inn til skaftet.

«Der glapp det for deg. Først ble du psykolog på grunn av ham, og så svikter du ved å være uprofesjonell. Han vil nok bli skuffet over deg.» Jeg tillater meg det jeg vet er et ekte haiglis. «Som vanlig.»

«Tiden er omme nå, Øyvind. Du er nødt til å gå umiddelbart.»

For å vise at jeg samarbeider, reiser meg. Vil ikke ha sikkerhetspersonalet over meg på grunn av at jeg nølte for lenge.

«Jeg skal aldri glemme dette forræderiet.»

Frydenlund ser trøtt, nærmest utmattet på meg, og i en slags forsinket effekt faller masken av profesjonalitet for første gang. Det jeg står overfor jeg er en skadet og rasende kvinne. Ordene hennes snirkler som gift.

«Du er som ham. Jeg kan se det på deg. Det er de samme ordene dere bruker, den samme måten å holde kroppen på. Verst er øynene. De er døde. Du har døde øyne, Øyvind, fordi du egentlig er død.»

Jeg rygger i forskrekkelse. Angrer inderlig på at jeg brukte min intuisjon og kastet den ut så fritt og ledig. Angrer på at jeg oppsøkte dette stedet.

«Du, Øyvind Tranøy, kommer aldri til å bli en ekte gutt.»

Gliset mitt kommer frem.

«Så du løy, tispe. Du hater meg. Jeg hadde rett hele tiden. Kanskje jeg skal gjøre som din far og …»

«UT!» skriker Frydenlund og reiser seg med dirrende pekefinger. «KOM DEG UT NÅ!»

Øyeblikksbildet fryser, og med det blir hun nok en demon i livet mitt. De står der alle som statuer i anklagende miner og positurer. Klofingre hevet og grimasene vredefulle. Det er verdenen jeg trår i som er død. Men ikke jeg. Jeg lever fortsatt og skal alltid gjøre det.

Det er alltid Marquis' skjorte, som nå vætes ned. Heldigvis er det bare han som kan se tårene mine her på loftet, så jeg lar dem løpe lett og ledig.

«Til å være en inhuman superkriger er du underlig følsom, lille alv.»

Betraktningen høster et hikst.

«Men det er vel superkrigerne som er følsomst av alle.»

Fingrene hans finner hårene på nakkeroten, og stryker der tankefullt opp og ned. Selv det kan ikke roe meg ned i denne situasjonen.

«De kommer til å sende meg tilbake til galehuset.»

«Nå?»

«Nei, etter rettssaken. Anbefalt av psykolog.»

Han ler en kort latter, noe som forekommer meg uforståelig.

«Du bekymrer deg over noe som ikke har funnet sted,» sier han og forklarer ytterligere deler av sin filosofi. Jesus var en stor lystrollmann og gjennomskuet det. Bekymre deg ikke! Fuglene på himmelen uroer seg ikke over fremtiden og hvor de nå skal finne føde.

«Min intensjon er å gjøre deg til et av de frieste mennesker som har levd. Da må du gjøre deg til en slik fugl.»

«Valentina sa noe av det samme. Da fløy jeg vel bare vekk.»

«Det får du ikke lov til.»

«Herregud …»

Skuldrene mine senkes ømt og forsiktig til loftsfulvet, før de presses ned ganske mye hardere. Han slikker meg på pannen og pusten er ujevn. Jeg benytter anledningen til å spre lårene og ville velte ham over på rygg i en rullende bevegelse. Med litt samarbeid fra hans side går det, og jeg befinner meg på topp.

«Du er den eneste jeg stoler på, Marquis,» sier jeg og presser hendene mot det harde brystet.

«Det er et underlig standpunkt å ha,» kniser han. «Hvorfor det, om jeg tør spørre?»

«Jeg forstår deg. Du er slik jeg vil være. De andre … er ansiktsløse …»

«Ikke crewet også, vel?»

«Noen ganger former de ansikter, men de er forlengelser av deg. Du er grunnen til at jeg er akseptert. Uten deg ville jeg bare vært nok en rar hviting.»

Han reverserer situasjonen simpelhen ved å gå opp i bro og slenge meg over seg. Jeg lander tungt og får vekten hans oppå.

«Du er jo en rar hviting. Bare en jeg liker veldig godt.»

All kamp er forgjeves, og uansett hvor mye jeg bykser og strever, finner leppene hans meg, og jeg blir liggende rolig under oppmerksomheten.

«Du må prøve å se noe menneskelig i andre, Øyvind. Alle er ikke fascister,» sier eieren av glitrende rovdyrøyne.

«Monstre,» hvisker jeg. «Titaner.»

«Jeg er jo en titan.»

Så jeg forteller ham. At han, Marquis Chevalier, er den eneste jeg kjenner som med egen makt og styrke er i stand til å slå seg frem i verden. At dette er egenskaper jeg må ha, så jeg kan forsvare meg på egenhånd den dagen det skulle bli nødvendig.

«Det der tror jeg er oppskrytt. Jeg er ikke Conan barbaren eller en av dine sagahelter. Dessuten er du ikke som meg i det hele tatt. Se på deg. Øm, tander, og gråter over ting som ennå ikke har skjedd.»

«Jeg er ikke som deg …» hvisker jeg, og lar munnen fylles med nok et kyss.

«Bare du er du, vet du.»

«Huff, som du søtsnakker.»

Men han har rett, noe jeg innrømmer. At jeg kom meg gjennom tiden i galehuset ved å hele tiden spille en rolle, gi dem nøyaktig det de ville ha.

«Da har du en metode. De kan ikke holde der for alltid, og hvis de prøver, kommer jeg og bryter deg ut. Tar deg med til Senegal, hvor vi kan være fri for nordmenn og galskapen deres. En diagnose er bare tull. De som setter diagnoser er de sanne sinnssyke.»

«Jeg er redd for at jeg ikke greier å gjøre det igjen. Hver gang jeg skifter form, koster det noe. Det er gudenes pris mot eteren.»

«Så du så sier …»

Dessverre undervurderer jeg stadig intelligensen hans. Hvordan han greier det, forstår jeg ikke, men til alle ordene mine er han i stand til å foreta et dypdykk og komme opp med essensen i sin monsterkjeve. Så også nå. Mørket har vandret inn i rovdyrøynene.

«Hvor mye koster denne rollen deg, Øyvind?»

Det synker i meg, kunne like gjerne vært et slag. Jeg løfter hendene til ansiktet og gråter. Mitt sår og min bane.. Kanskje de fryktelige tingene Frydenlund har sagt om meg er riktige, og nå har Marquis gjennomskuet det. All romantikk er over, og han banner.

«Jeg vet ikke hvem jeg er, Marquis. Jeg beklager, men jeg kan kanskje ikke være det du ønsker deg,» sier jeg fra gulvet og vender ansiktet bort.

Han røsker meg opp fra tregulvet og inn i en omfavnelse.

«Du er allerede alt jeg vil ha. Vekker beskyttelsesinstinktene og sånn. Dessuten fikk jeg deg opp hit for å dele gode nyheter.»

«Hva da?»

«Vi skal på kino.»

«Går ikke her i fengsel.»

Jovisst går det. Vi innvigles en kort permisjon for god oppførsel, og som en test for å se om vi fortjener en lengre avspassering. Marquis har snakket med vaktene og sørget for at våre timer i frihet sammenfaller.

«Vel, hva skal vi se?»

«Ikke Conan barbaren, hvis det er det du tror. Du ser nok av ham her.»

Til tross for alt må jeg le. Han har den egenskapen. Selv det verste tungsinn har det med å virvle bort. Jeg kjenner at jeg gleder meg allerede til å gjøre noe nytt til en forandring.

Du ønsket deg jo dette monsteret ...