Tidens titaner - del 37 (ufullstendig)
Er selvmorderisk deprimert med mindre jeg drikker 12 øl dagen. Vurderer å skrive ting som vil gjøre meg til en kandidat for galehuset og drepe siste rest av sosialt liv. Hvorfor ikke? Jeg er jo selvmorderisk
9/24/20262 min lese
Det tar sin tid, og denne gangen har ikke vaktene noen grunn til å vise velvilje. Crewet kommer ut og sendes inn i flere omganger. I mellomtiden kan jeg lukke øynene og se inn i meg selv. Der finner jeg … ingenting. Jeg har en vag formening om at jeg var en annen person før den forpulte mobbingen begynte. En som leste ting. En som hadde klarhet, og fred. Nå leser jeg ingenting mer. Den jeg var den gangen har jeg ikke tilgang til. Den jeg er nå, er på tilsvarende vis utilgjengelig. Jeg har mistet min kjerne, og drives som en dukke festet i tråder av krefter og forventninger. Det er et slags … script. En template som ble tilrettelagt av en mann i hette. Jeg ser ham vandre ned kornåkrene, kaste bryn i luften og se blodet renne ved føttene. Kaossjøen, den jeg skal se hele livet, kverner stadig i ventende uro. Jeg tror ikke at jeg vil meg selv godt.
En liten gruppe polakker ender etter hvert utenfor. De lener seg mot veggen og legger seg oppgitt i grusen. Sannelig kjenner jeg ikke igjen noen også, nemlig de som truet meg da jeg først ble kjent med Marquis, kan jeg konstatere gjennom smalnende øyne. En ny protokoll åpnes og det singler i grusen når jeg hurtig er på vei.
«Er det ikke mine favorittpotetplukkere?» sier jeg. «POTAT AV FORSKJELLIG SORT GÅR I VARR BØTTA! Tror dere at dere greier å huske det?»
De løfter sine blikk mot meg i rent hat, men enn så lenge gjør de ikke noe.
«Ahh … jeg glemte jo at polakker aldri har blitt sugd, fordi damene deres har for lang nese! Er nok det som er i veien!»
«Kunne godt tenke meg å klonke deg ned,» sier en spesielt storvokst en.
«Du? Tenke? Det tviler jeg på.»
Kompanjongen legger hånden på skulderen hans. Javisst, de samme to som truet meg i kantinen.
«Ser hva du forsøker å gjøre,» sier han. «Du vil skape kaos. Du vil lage et helvete. Sende negrene dine etter oss, eller finne en unnskyldning til å bruke kniven. Jeg er en god katolikk og lar meg ikke bruke på den måten.»
«Katolikk? Finnes den religionen ennå? Faen, jeg burde avskaffe dere alle sammen. Kjærlige hilsener fra et prøysisk hedningesverd!»
Foten min sender en sky av stein og sand direkte i et rasende oppsyn. Direkte opp han farer, og hever neven til slag. Jeg ler ham rett opp i ansiktet.
«Forsiktig med fletta, frøken! Vi er jo på samme side nå!»
«Hva du er vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Men en ting vet jeg. Vi er ikke venner og kommer aldri til å bli det.»
«Åjoda! Nordmennene har laget avtale med Apex! De står over dere. De bestemmer. Så vi endte på samme side tilslutt. Rasekrigen er avblåst til en ny type krig. Hvordan føles det å være på samme side som en homse?»
«Du har ikke så mye å gå på som du tror, din vesle Satan. Apex trenger oss mer enn vi trenger dere.»
«Hvordan da? Dere er jo livredde for oss. Våger ikke engang røre meg, her jeg står alene.»
«Shrill har også allierte, din lille tosk. Vet du ikke det? Alle muslinger slåss med dem. En gammel ordning fra felles hasjsalg eller noe.
«Åh, faen … Det betyr …»
Det berusende bildet av Ibrahim står klart foran meg. Det ville være for ille om jeg måtte slåss med ham, eller om crewet skadet en så hellig mann.
«Javisst. Alle sider sikrer sine allierte. Frontene står steile. Det rustes til krig. Men hva bryr det deg? Du er jo gal og forsøker å begå selvmord.»
Polakkene mister interessen for meg, og skjuler seg for dagslyset under klesplagg, hender og jakker. Bakrusen krever sitt. Det er i en vag nummenhet at jeg registrerer at noen drar meg med seg. Crewet har fullført sin botsgang overfor vaktene, og vi er på vei til kantinen.