Tidens titaner - del 37

Det tar sin tid, og denne gangen har ikke vaktene noen grunn til å vise velvilje. Crewet kommer ut og sendes inn i flere omganger. I mellomtiden kan jeg lukke øynene og se inn i meg selv. Der finner jeg … ingenting. Jeg har en vag formening om at jeg var en annen person før den forpulte mobbingen begynte. En som leste ting. En som hadde klarhet, og fred. Nå leser jeg ingenting mer. Den jeg var den gangen har jeg ikke tilgang til. Den jeg er nå, er på tilsvarende vis utilgjengelig. Jeg har mistet min kjerne, og drives som en dukke festet i tråder av krefter og forventninger. Det er et slags … script. En template som ble tilrettelagt av en mann i hette. Jeg ser ham vandre ned kornåkrene, kaste bryn i luften og se blodet renne ved føttene. Kaossjøen, den jeg skal se hele livet, kverner stadig i ventende uro. Jeg tror ikke at jeg vil meg selv godt.

En liten gruppe polakker ender etter hvert utenfor. De lener seg mot veggen og legger seg oppgitt i grusen. Sannelig kjenner jeg ikke igjen noen også, nemlig de som truet meg da jeg først ble kjent med Marquis, kan jeg konstatere gjennom smalnende øyne. En ny protokoll åpnes og det singler i grusen når jeg hurtig er på vei.

«Er det ikke mine favorittpotetplukkere?» sier jeg. «POTAT AV FORSKJELLIG SORT GÅR I VARR BØTTA! Tror dere at dere greier å huske det?»

De løfter sine blikk mot meg i rent hat, men enn så lenge gjør de ikke noe.

«Ahh … jeg glemte jo at polakker aldri har blitt sugd, fordi damene deres har for lang nese! Er nok den som er i veien!»

«Kunne godt tenke meg å klonke deg ned,» sier en spesielt storvokst en.

«Du? Tenke? Det tviler jeg på.»

Kompanjongen legger hånden på skulderen hans. Javisst, de samme to som truet meg i kantinen.

«Ser hva du forsøker å gjøre,» sier han. «Du vil skape kaos. Du vil lage et helvete. Sende negrene dine etter oss, eller finne en unnskyldning til å bruke kniven. Jeg er en god katolikk og lar meg ikke bruke på den måten.»

«Katolikk? Finnes den religionen ennå? Faen, jeg burde avskaffe dere alle sammen. Kjærlige hilsener fra et prøysisk hedningesverd!»

Foten min sender en sky av stein og sand direkte i et rasende oppsyn. Direkte opp han farer og hever neven til slag. Jeg ler ham rett opp i ansiktet.

«Forsiktig med fletta, frøken! Vi er jo på samme side nå!»

«Hva du er vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Men en ting vet jeg. Vi er ikke venner og kommer aldri til å bli det.»

«Åjoda! Nordmennene har laget avtale med Apex! De står over dere. De bestemmer. Så vi endte på samme side tilslutt. Rasekrigen er avblåst til en ny type krig. Hvordan føles det å være på samme side som en homse?»

«Du har ikke så mye å gå på som du tror, din vesle Satan. Apex trenger oss mer enn vi trenger dere.»

«Hvordan da? Dere er jo livredde for oss. Våger ikke engang røre meg, her jeg står alene.»

«Shrill har også allierte, din lille tosk. Vet du ikke det? Alle muslinger slåss med dem. En gammel ordning fra felles hasjsalg eller noe.

«Åh, faen … Det betyr …»

Det berusende bildet av Ibrahim står klart foran meg. Det ville være for ille om jeg måtte slåss med ham, eller om crewet skadet en så hellig mann.

«Javisst. Alle sider sikrer sine allierte. Frontene står steile. Det rustes til krig. Men hva bryr det deg? Du er jo gal og forsøker å begå selvmord.»

Polakkene mister interessen for meg, og skjuler seg for dagslyset under klesplagg, hender og jakker. Bakrusen krever sitt. Det er i en vag nummenhet at jeg registrerer at noen drar meg med seg. Crewet har fullført sin botsgang overfor vaktene, og vi er på vei til kantinen.

Vel der inne vil Marquis tydelig ha min oppmerksomhet.

«Se, Øyvind. Det er jo favorittmaten din.»

Han har rett. Gryterett med bambusskudd. Dette har vi til lønsj. Politikerne blir bare mer og mer generøse med bevilgningene sine. Ungdomsfengslet er tross alt prestisjeprosjektet til landets dominerende politiske parti, noe vi selvsagt ikke kan unngå å ha fått med oss.

«Det spørs hvem jeg må spise den med, det.»

Noen griper armen min i matkøen. Det er Malick.

«Jeg kjenner dere begge,» brummer han stygt. «Drama Queens begge to. Dere får ikke lage en scene eller vise splid foran Shrill. Det tilgir jeg aldri.»

Køen går sin gang og vi finner crewets vante bordplasseringen. Marquis vil at vi skal ha fellesfat som før, og heller like godt over min porsjon uten å spørre. Han strekker frem det første bambusskuddet. Jeg vender hodet hurtig bort.

«Ingen panda i dag? Hm?»

De andre pirker bare i maten sin, men får med seg det som foregår.

«Ikke rart han er sur,» sier Aziz.

«Du burde ikke ha behandlet ham som en renspikka fascist,» følger Blaise opp.

Slaget i bordet får både meg og fatet til å gjøre et lite hopp.

«Jovisst skal du være en liten panda for meg,» brøler Marquis. «Du og nordmenn flest må jo omtrent ha en elektrosjokkstav opp ræva for å formere dere!»

«Jeg advarer dere …» sier Malick. «Ingen splid i fiendens ansikt.»

«Hør, Øyvind,» sier Jean-Luc. «Du har lavest rang. Hva enn som har skjedd må du føye deg. Akilles er en løve, men det er ikke maskotten vår.»

Han og det mytemakeriet sitt. Maskot, ja? Så det er sånn de egentlig ser meg. Etter alt jeg har gjort for dem. Noen skal få betale for dette forræderiet.

Bambusskuddet stikkes oppunder nesen min. Jeg åpner munnen og lar Marquis mate meg, bit etter bit som han alltid har gjort disse ukene. I mellomtiden markerer rennende tårer min tause anklage. Det er slik en kvinne ville gjort det, vet jeg, og nå bruker jeg våpenet for hva det er verdt. Marquis lar seg ikke påvirke og mater meg gryntende mellom sine egne munnfuller.

Selv om vi ikke roper til hverandre, blir opptrinnet lagt merke til. Alle ser det. Sikkert Ibrahim også. Shrill får seg en god latter.

«Han har oppdaget at han ikke er sammen med en ordentlig mann!» hoier de.

Noen reiser seg og gjør harde støt ut i luften.

«Kom til Shrill, blondie. Der skal du få hard negerkuk! Mil etter mil!»

Gjennom tårers ferd ser jeg at bare Kamga er taus blant dem, og at han ser spesielt tankefull ut.

«Vi skal snakke sammen. Vi krever et rådsmøte,» sier Blaise.

«Hele Apex kan ikke involveres i dette her!» snerrer Marquis. «Bare fordi det vesle ludderet kniper igjen med rassen!»

«Men crewet skal samles,» sier Malick. «Vi krever det. Ellers går vi bort fra prosjektet ditt, om vi ikke alt har gjort det.»

Marquis vender seg bort fra meg, og etterlater den åpne munnen min full med mat.

Snart står vi i dagslys. Karene ser ut til å ha kommet seg, kanskje på grunn av måltidet, kanskje fordi litt tid har gått. De er sterke med ungdom, og jeg er en av dem. Med den vekkede vigør kan det endelig tales fritt, nå som ingen fiendeører lytter.

«Du er en idiot og et svin! Du kan ikke behandle Øyvind sånn. Fremstår jo som den reneste voldsfascist,» sier Blaine.

«Jeg beklager,» sier Marquis. «Mistet vettet. Var ikke meg selv.»

«Fortsetter du sånn, kaster vi deg fra lederskapet. Malick får overta. Han er kanskje hard, men han er rettferdig. Belønning og straff er i det minste forutsigbart fra hans runde negerhånd.»

De trette, rødskutte øynene til Marquis vandrer over til Malick, og blir der. De mønstrer hverandre på måter jeg aldri kunne gjort, uten å vike eller vise tegn til uro.

«Jeg har ikke noe ønske om lederskap. Ikke akkurat nå, fordi du har behandlet oss bra,» sier Malick og legger de store armene i kors. «Men jeg gjør det om de andre krever det. Dessuten blir jeg sint når du driver og mishandler Øyvind. Jeg med er glad i den gutten.»

«Jeg beklager,» sier Marquis. «Jeg ber dere alle om unnskyldning.»

«Det er vel mottatt,» sier Blaine og høster nikk og bifall fra forsamlingen. «Du skal også be Øyvind om unnskyldning personlig.

Marquis kommer bort til meg og legger hånden på skulderen min.

«Beklager, Øyvind, min venn. Det skulle aldri ha skjedd. Ønsker at jeg kunne ta det tilbake.»

«Jeg ….» begynner jeg og kniper igjen øynene. «… godtar unnskyldningen din.»

Et slør løftes fra Marquis øyne i lettelse, og jeg liker det ikke, fordi jeg gjerne vil straffe ham mer. Rettere sagt fått slått og sparket fra meg som om han var en punching bag.

«Vi har flere krav,» sier Alain. «Dere har å forsones og bli venner igjen, hvis ikke sender vi Øyvind fra oss.»

Det tar litt tid før ordenes betydning blir klare

«Hv-hva …?» stønner jeg.

Både jeg og Marquis vender oss mot de andre. Min beskytter legger armen over meg.

«Dere vet veldig godt at det vil jeg ikke tillate,» brummer han. Først nå har en underliggende tone av trusler kommet frem.

«Vi bryr oss ikke om hva du mener. Vi bryr oss om hva vi mener. Du vet hvordan han er!»

Lenger kommer han ikke, fordi jeg gir Alain et hardt dytt på brystet.

«Hva slags menn er dere, egentlig! Dette er høyforræderi! Jeg trodde vi var venner!»

«Venner?» sier Aziz og griper håndleddet mitt fast, og dytter meg tilbake til Marquis’ grep. «Det ville være en vennetjeneste å sende deg fra oss.»

«Du lovte å ta mitt parti!» hulker jeg.

Skikkelsene deres står klare for meg i en uklar virvel. Sekou som ser sørgmodig på. Harde blikk fra Alain og Aziz. Jean-Luc som står og klør seg på hodet, og til sist tar ordet.

«Du er hevngjerrig, Øyvind. Dine fiender sier det om deg, og det de vet, vet dine venner dobbelt og tredobbelt opp! Hvis dere to ikke kan forsones, er ingen av oss trygge. Grekerne hadde et navn for det.»

Jean-Luc trekker pusten.

«Da blir du vår Nemesis.»

Bakhodet mitt dunker inn i Marquis’ bryst da han trekker meg til seg.

«Dere har talt, og selv om jeg ikke liker det, skal jeg godta det. Men jeg har en forespørsel.»

«Tal så da, Sol invictus,» sier Blaise, og høster en lett latter fra de andre.

Det er da, i det øyeblikk, at min sorg blir til sinne, og det skjer på et øyeblikk.

«Jævler …» hveser jeg. Der og da ønsker jeg å fly i synet på nærmeste mann. Bare at det ikke er menn. Det er forrædere.

Jeg åpner munnen for å rope, men hånden til Marquis har alt kommet opp for å blokkere både innpust og utpust.

«Jeg ønsker å forsones med Øyvind alene. Vil dere godta det?»

«Vi godtar det,» sier Alain. «Men vi vil ha svaret snart.»

Jeg vet ikke hvordan det har skjedd, men Marquis har tatt meg bort derifra, og mørket til et idrettsskur lukker seg omkring oss med døren. I meg bor krefter. Av hvilket slag vet jeg ikke noe om, bare at de ikke har med meg å gjøre. Blikket vandrer, vandrer, der iblant skumringslagt inventar. Talløse vester, kjegler og boucciakuler. Men ingen våpen. Ingen kølle som jeg kan bruke.

«Dropp skuespillet. Jeg kommer aldri til å være redd deg og later heller ikke som.»

«Da gjør du en stor feil.»

Han nærmer seg og er en del av mørket. Lange, slanke armer legges på skuldrene, og jeg ser trassig opp mot titanhodet som bøyer seg langsomt i min retning. I neste øyeblikk synker han på kne og presser kinnet inntil magen.

«Jeg kan ikke miste deg, Øyvind. Du betyr alt for meg.»

«Det er meningen at du skal beskytte meg. Hvordan kan jeg stole på deg nå?»

«Spriten gjorde meg til en annen. Fikk frem det verste.»

Jeg passer på å la magen heve og senke seg rolig. Vil gjerne beholde det strategiske overtaket.

«Du forsøkte å voldta meg.»

Til min tilfredsstillelse vætes tøystoffet ved navlen. Det er avstraffelsens begynnelse. Helst ville jeg dunke litt i ham med neven, men det ville forhindre at han ble slukt av bare mykhet og ettergivelse, det alle menn vil ha.

«Det skal ikke skje igjen, Øyvind. Du er så deilig og nusselig, og så vil du ikke ha meg. Du må tilgi. Jeg er jo bare en neger, og …»

«ÅH HERREGUD MARQUIS DU ER SÅNN EN HYKLER!»

«Sofisme er verdens vei. Dette har vi snakket om, lille fugl.»

Hånden min kommer til berøring med de fyldige rastaflettene, hvorunder hviler en usedvanlig intelligens. For tidlig og det lar ham vite at jeg ikke er helt uvillig. Hånden trekkes hurtig vekk.

«Vet du hva jeg tror? Jeg tror at du ser på oss hvite som overlegne, og derfor vil du hevne deg ved å pule en hvit gutt i rumpa. Har jeg rett?»

«Hvis jeg innrømmer det, får jeg pule deg da?»

«Nei.»

Marquis smiler og lirker basketskjorten opp. Huden over og under navlen utsettes for erfarne kyss.

«Da innrømmer jeg selvsagt ingenting.»

Nesen sender ilninger både oppe og nede ved å følge sporet av en våtfuktet sti.

«Kanskje får du ingenting også.»

Han bikker hodet tilbake, så han kan betrakte det som for ham ruver fra oven.

«Hvis du vil straffe meg, greit, men ikke hold tilbake. Når skal jeg få deg?»

«Du har ikke akkurat gjort underverker for din sak.»

«Men NÅR!»

Jeg lar meg synke på knærne ned sammen med Marquis, og favner kinnene hans med begge hender.

«Har du ikke merket det? Snart. Jeg tilgir deg, Marquis. Liker at du vil ha meg. Men ikke gjør det igjen.»

Like etter blir jeg tatt i et knusende grep. Jeg rugger Marquis frem og tilbake og lar ham gråte ut mot halsen min. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle disse følelsene.

Selv er jeg helt kald.

Da døren går opp går vi hånd i hånd, godt i syne for crewet. Det er tydelig at de er lettet, og vi mottar anerkjennende klapp og godord fra hver av dem.

«Du hører til blant oss, Øyvind,» sier Jean-Luc.

«Det gjør jeg, og det gjør meg glad.»

Det store ansiktet til Sekou kommer siklende mot meg med bollekinn og kyss.

Folk ser ut til å ha kommet seg litt, så jeg gjentar mitt poeng. Noen var på rommet. Noen afrikanske. Helt sikkert Shrill.

«Skjønner ikke hva de lette etter,» sier jeg.

«De lette etter deg,» sier Malick. «Noen har sagt dem at du ikke var velkommen på festen.»

«Meg? De lot meg jo gå sist.»

«Ting har forandret seg,» brummer Malick stygt.

På dette stadiet av mitt liv er jeg nesten helt likegyldig til fare, så lenge jeg ikke står til anklene i den. Helst vil jeg sette i gang med albumet igjen, men Marquis gir meg noen advarende dult og trekker meg tilside.

«Gi dem litt tid. Autoriteten min må få bygge seg opp.»

«Du har rett. Vi er pådriverne,» sier jeg. «Og nå har du bygget en mektig allianse.»

«Det har jeg, alvevenn som er min. Og jeg har lagt til rette for det avgjørende slag. Kjenner jeg deg rett, liker du det.»

«Jeg liker det.»

Der ser jeg dem slutte rekke i sanden, de som er mine brødre, med bandaner og tørkler over glatte ansikter. Blant dem er min skikkelse, som i et innfall snur seg for å se på hildringen som oppsøker minner i det fjerne. Så ung jeg var den gangen, og det er min eneste grunn til å tilgi han som nå står så langt borte.

Ingen latin-amerikansk dame meldte meg noensinne til terrorpolitiet for et dikt