Tidens titaner - del 36 (ufullstendig)

Glasshuset i vår etasje fører opp til taket, og der lyder det et voldsomt rabalder. Luften er fri for alle, pleier Marquis å si, men nå iler han til for å hjelpe folketoget fra Volkssturm.

«Trenger dere hjelp?»

«En afrikaner som tilbyr å bære. Den var ny,» hører jeg Krokums stemme.

«Vi bærer jo kvinnene deres bort når det passer.»

Marquis vinker Apex til seg med armen. Under den andre har han et klirrende innhold i en diger pappeske.

«Menn! I natt drikker vi som de hedenske konger av fordums tid!»

Jeg blir nesten revet med i strømmen av kropper. Men det er ikke for meg, så jeg kjemper meg tilbake inntil jeg når rommet. Har min egen plan for kvelden, så jeg setter meg i sengen, fisker frem en bok og putter bena i kors. Might is Right av Ragnar Redbeard. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst. Kun etter en tid blir jeg klar over at Malick lener seg på dørkarmen.

«Jeg bryr meg om deg, Øyvind.»

«Øh, takk.»

«Kom deg under sengen.»

«Men jeg kan jo ikke lese noe på den måten!»

Malick gnir neven rundt i hulrommet av sin mektige hånd. Det sier noe om meg at jeg vurderer tvekampens mulighet. Inntil jeg kommer på misforholdet i størrelse og en hel del andre ting. Så jeg dropper ned på alle fire og kravler inn under stedet der det er mest rot. Malick blir opptatt med å skyve bagger og skrot i formasjon rundt meg.

«Jeg tar lyset. Ser deg på den andre siden av en helvetes fyll.»

Verden, iallfall de delene som teller, dropper av syne til smellet av en dør, og jeg blir liggende å banne til lyden av min egen pust. Hva skal jeg gjøre nå? Tankene mine tar enkelte ganger form av mørke og pulserende bilder, men det er stort sett når jeg har hatt lang alenetid. Nå? Hva ser jeg nå? Jeg ser de blanke øynene til den gyldne mannen smelte sammen med de til Kamga. Like triste de også. Bildet forandrer seg. Det er den svarte varmen til Maquis, etterfulgt av Krokums glitrende blå lys. Til sist ser jeg øynene til Ibrahim, før mørket lukker seg omkring seg selv. Det må være en sammenheng her et sted. Så kommer jeg på. De er jo alle mine fedre.

Jeg presser meg over på siden og gjør mitt beste for å sovne. Det er slik, i en halvveis døs, at jeg forstår at verden har blitt løftet til lyset. Et øyeblikk vurderer jeg å rope ut, men en gud har gitt det så at jeg har visdom når det behøves, og jeg forblir taus. Blir liggende å lytte til skrittene som flytter seg rundt omkring i rommet.

«Fay huunde.»

Et nytt par skritt kommer nærmere. Det er minst to av dem. Mykt og forsiktig presser en arm inn til stedet der jeg ligger. Det knitrer litt i baggen, så ser jeg den hvite håndflaten til en mørk hånd søke frem og tilbake, rett foran øynene. Når det kommer til berøring skal jeg bite av en finger, velte sengen idet jeg reiser meg og ha livets siste øyeblikk.

Det øyeblikket kommer aldri. Håndet trekkes tilbake. Lyset slukkes. Døren stenges, og jeg får ha det mørke hvor jeg skjelver. Malick bryr seg om meg. Hvorfor gjør ikke de andre det?

Det er ikke vanskelig å vite når de kommer. Døren sparkes opp til vellystige brøl. Latteren kakler gjennom rommet.

«Artige karer de nordmennene!»

«Skulle nesten tro de var mennesker!»

«Det er de ikke, men det var jo et godt forsøk! Når vi snakker om det, hvor i helvete er tispa mi?»

Marquis får tak i ankelen min, og brått og brutalt hales jeg ut fra mitt skjulested langsetter gulvet. Jeg skriker ut i protest og kjemper meg på bena.

«Lyd i småtrollet, ja!» gauler Marquis og griper meg om skuldrene. Han ser helt annerledes ut og sjangler fra side til side. De andre ser ikke bedre ut, og stavrer rundt som dukkefigur. Har dratt av seg skjortene og avgir skrål og utrop helt tilfeldig.

«Det var noen her,» sier jeg.

Absolutt ingen tar notis av det.

«Hører dere eller? DET VAR NOEN HER!»

«Vi er jo her.»

«Inntrengere,» hveser jeg. «Fiender.»

«Som jeg mistenkte,» sier Malick.

«Dette tenker vi på i morgen. Hjernen er ikke helt på plass,» sier Marquis.

«Tydelig det, idiot.»

Marquis klemmer hånden om munnen min.

«Kun s-s-s-sølverklang skal komme ut veslenebbet ditt, s-s-s-sangfugl!»

Kaukinga og ristingen i knyttede never fortsetter en stund. Lyset tas og jeg befinner meg under dynen. Marquis kravler innunder med meg, gjør at jeg kan kjenne de harde lemmene og bulende muskler før de er på plass. Straks er armene hans rundt meg og jeg pustes i nakken.

«Deilig hore, hva? Prippent ludder.»

Bokseren min trekkes kontant ned forbi knehasene. En finger skyves rett inn i rumpehullet og dytter frem og tilbake.

«Du har sånn ei deilig rumpe. Det er det beste med deg. Liten, rund og stram. Akkurat som jeg foretrekker det.»

«Marquis … Nei … Stopp nå … Jeg vil ikke.»

Den prøvende fingeren blir bare mer inntrengende og smertefull.

«På tide å sprette hinna. Her og nå,» hveser han.

«Jeg vil at det skal være spesielt. Ikke nå, i fylla.»

Det er tydelig at han ikke hører. Fingeren forlater meg, men det er fordi han har penisen sin ut. Den klasker meg forventningsfullt på korsryggen, før den trekkes tilbake for å plasseres til det avgjørende støt. Jeg kan kjenne det, der jeg dytter hånden avvergende mot invasjonen som kommer bakfra.

Min vilje er sterk, og om jeg ikke kjemper nå kommer jeg aldri til å gjøre det. Så jeg vrir meg rundt og biter ham i hånden. Ikke voldsomt hardt, men nok til å bære det jeg håper er en advarsel. Det virker ikke. Ingenting virker. Han presser seg forbi meg og kysser halsen og på brystet under kragebenet. Bena presses tilbake like lett som jeg var et spedbarn, så baken er bar igjen. Jeg kan kjenne penishodet komme på plass.

«Gi det til meg nå!»

«Nei!»

«Kan dere holde fred!» sier noen.

Jeg kjemper for livet på en måte jeg aldri trodde ville skje. Håndleddende mine har han klemt fast ned i madrassen, men med styrken i lårene støter jeg ifra. Han legger all sin tyngde på meg, mens han bykser på for å komme til fra alle retninger. Freset som kommer fra meg er dyrisk og forplanter seg videre til et knurr fra brystet. Endelig får jeg frigjort foten som sitter fast mot brystet hans for å sparke. Langer ut noen ganger og kjenner de kontinuerlige fulltrefferne. Da den ene hånden spretter fri, klorer jeg. Lar fingrene rake hele ansiktets lengde.

«AU! Din lille jævel!»

Plutselig befinner jeg meg lettende i nattemørket. Sparket hans får meg til å rulle over vinylgulvet, kommer til en stopp, ben og armer spredt i en naken kulde.

«Kom deg ut da, din ubrukelige tosk,» grynter han. Ikke lenge etter snorker han høylydt.

«Åh … åh,» stønner jeg. Kan ikke røre meg. Klumpen i brystet er så stor at jeg greier ikke å gråte.

«Øyvind.»

Hylet mitt lyder surklende gjennom rommet.

«Øyvind, kom hit.»

Det er Sekou som holder dynen løftet. I halvblinde skynder jeg meg dit, legger hodet mot det kjøttfulle brystet, og gråter.

«Så så,» sier han og stryker meg over hodet. Det er ikke nok overhodet til å stagge sorgen. Jeg vil sovne, men kan ikke, for kaossjøen har overtatt i hodet. Virvler i galskap og ut fra pølen ser jeg henne stige, håndflatene løftet mot meg i et glis. Jeg har nesen lagt mot Sekous mørke hud, mens jeg taler med gudinnen.

«Husk hva jeg sa.»

«Vil ikke.»

«Han har insektøyne.»

«Vil ikke.»

«Tenk hvilken ære du får om du dreper slik en fiende.»

«Så så,» sier Sekou. Han er der fortsatt, men en del av meg har sunket dypt i sjøen av rent og uforståelig kaos, nå som min nye verden har blitt dratt bort som restene av en splintret redningsflåte. De reddet meg for å drepe meg.

Men ikke hvis jeg dreper dem først.