Tidens titaner - del 36

Glasshuset i vår etasje fører opp til taket, og der lyder det et voldsomt rabalder. Luften er fri for alle, pleier Marquis å si, men nå iler han til for å hjelpe folketoget fra Volkssturm.

«Trenger dere hjelp?»

«En afrikaner som tilbyr å bære. Den var ny,» hører jeg Krokums stemme.

«Vi bærer jo kvinnene deres bort når det passer.»

Marquis vinker Apex til seg med armen. Under den andre har han et klirrende innhold i en diger pappeske.

«Menn! I natt drikker vi som de hedenske konger av fordums tid!»

Jeg blir nesten revet med i strømmen av kropper. Men det er ikke for meg, så jeg kjemper meg tilbake inntil jeg når rommet. Har min egen plan for kvelden, så jeg setter meg i sengen, fisker frem en bok og putter bena i kors. Might is Right av Ragnar Redbeard. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst. Kun etter en tid blir jeg klar over at Malick lener seg på dørkarmen.

«Jeg bryr meg om deg, Øyvind.»

«Øh, takk.»

«Kom deg under sengen.»

«Men jeg kan jo ikke lese noe på den måten!»

Malick gnir neven rundt i hulrommet av sin mektige hånd. Det sier noe om meg at jeg vurderer tvekampens mulighet. Inntil jeg kommer på misforholdet i størrelse og en hel del andre ting. Så jeg dropper ned på alle fire og kravler inn under stedet der det er mest rot. Malick blir opptatt med å skyve bagger og skrot i formasjon rundt meg.

«Jeg tar lyset. Ser deg på den andre siden av en helvetes fyll.»

Verden, iallfall de delene som teller, dropper av syne til smellet av en dør, og jeg blir liggende å banne til lyden av min egen pust. Hva skal jeg gjøre nå? Tankene mine tar enkelte ganger form av mørke og pulserende bilder, men det er stort sett når jeg har hatt lang alenetid. Nå? Hva ser jeg nå? Jeg ser de blanke øynene til den gyldne mannen smelte sammen med de til Kamga. Like triste de også. Bildet forandrer seg. Det er den svarte varmen til Maquis, etterfulgt av Krokums glitrende blå lys. Til sist ser jeg øynene til Ibrahim, før mørket lukker seg omkring seg selv. Det må være en sammenheng her et sted. Så kommer jeg på. De er jo alle mine fedre.

Jeg presser meg over på siden og gjør mitt beste for å sovne. Det er slik, i en halvveis døs, at jeg forstår at verden har blitt løftet til lyset. Et øyeblikk vurderer jeg å rope ut, men en gud har gitt det så at jeg har visdom når det behøves, og jeg forblir taus. Blir liggende å lytte til skrittene som flytter seg rundt omkring i rommet.

«Fay huunde.»

Et nytt par skritt kommer nærmere. Det er minst to av dem. Mykt og forsiktig presser en arm inn til stedet der jeg ligger. Det knitrer litt i baggen, så ser jeg den hvite håndflaten til en mørk hånd søke frem og tilbake, rett foran øynene. Når det kommer til berøring skal jeg bite av en finger, velte sengen idet jeg reiser meg og ha livets siste øyeblikk.

Det øyeblikket kommer aldri. Håndet trekkes tilbake. Lyset slukkes. Døren stenges, og jeg får ha det mørke hvor jeg skjelver. Malick bryr seg om meg. Hvorfor gjør ikke de andre det? I det fjerne hører jeg skriket og skrålet deres foregå under det som for meg er usette stjerner.

Det er ikke vanskelig å vite når de kommer. Døren sparkes opp til vellystige brøl. Latteren kakler gjennom rommet.

«Artige karer de nordmennene!»

«Skulle nesten tro de var mennesker!»

«Det er de ikke, men det var jo et godt forsøk! Når vi snakker om det, hvor i helvete er tispa mi?»

Marquis får tak i ankelen min, og brått og brutalt hales jeg ut fra mitt skjulested langsetter gulvet. Jeg skriker ut i protest og kjemper meg på bena.

«Lyd i småtrollet, ja!» gauler Marquis og griper meg om skuldrene. Han ser helt annerledes ut og sjangler fra side til side. De andre ser ikke bedre ut, og stavrer rundt som dukkefigurer. Har dratt av seg skjortene og avgir skrål og utrop helt tilfeldig.

«Det var noen her,» sier jeg.

Absolutt ingen tar notis av det.

«Hører dere eller? DET VAR NOEN HER!»

«Vi er jo her.»

«Inntrengere,» hveser jeg. «Fiender.»

«Som jeg mistenkte,» sier Malick.

«Dette tenker vi på i morgen. Hjernen er ikke helt på plass,» sier Marquis.

«Tydelig det, idiot.»

Marquis klemmer hånden om munnen min.

«Kun s-s-s-sølverklang skal komme ut veslenebbet ditt, s-s-s-sangfugl!»

Kaukinga og ristingen i knyttede never fortsetter en stund. Lyset tas og jeg befinner meg under dynen. Marquis kravler innunder med meg, så uvøren at jeg kan kjenne de harde lemmene og bulende muskler før de er på plass. Straks er armene hans rundt meg og jeg pustes i nakken.

«Deilig hore, hva? Prippent ludder.»

Bokseren min trekkes kontant ned forbi knehasene. En finger skyves rett inn i rumpehullet og dytter frem og tilbake.

«Du har sånn ei deilig rumpe. Det er det beste med deg. Liten, rund og stram. Akkurat som jeg foretrekker det.»

«Marquis … Nei … Stopp nå … Jeg vil ikke.»

Den prøvende fingeren blir bare mer inntrengende og smertefull.

«På tide å sprette hinna. Her og nå,» hveser han.

«Jeg vil at det skal være spesielt. Ikke nå, i fylla.»

Det er tydelig at han ikke hører. Fingeren forlater meg, men det er fordi han har penisen sin ut. Den klasker meg forventningsfullt på korsryggen, før den trekkes tilbake for å plasseres til det avgjørende støt. Jeg kan kjenne det, der jeg dytter hånden avvergende mot invasjonen som kommer bakfra.

Min vilje er sterk, og om jeg ikke kjemper nå kommer jeg aldri til å gjøre det. Så jeg vrir meg rundt og biter ham i hånden. Ikke voldsomt hardt, men nok til å bære det jeg håper er en advarsel. Det virker ikke. Ingenting virker. Han presser seg forbi meg og kysser på halsen og brystet under kragebenet. Bena presses tilbake like lett som jeg var et spedbarn, så baken gjøres ubeskyttet bar igjen. Jeg kan kjenne penishodet komme på plass.

«Gi det til meg nå!»

«Nei!»

«Kan dere holde fred!» sier noen.

Jeg kjemper for livet på en måte jeg aldri trodde ville skje. Håndleddende mine har han klemt fast ned i madrassen, men med styrken i lårene støter jeg ifra. Han legger all sin tyngde på meg, mens han bykser på for å komme til fra alle retninger. Freset som kommer fra meg er dyrisk og forplanter seg videre til et knurr fra brystet. Penisen hans slår forgjeves i tomrommet mellom oss. Endelig får jeg frigjort foten som sitter fast mot brystet hans for å sparke. Langer ut noen ganger og kjenner de kontinuerlige fulltrefferne. Da den ene hånden spretter fri, klorer jeg. Lar fingrene rake hele ansiktets lengde.

«AU! Din lille jævel!»

Plutselig befinner jeg meg lettende i nattemørket. Sparket hans får meg til å rulle over vinylgulvet, hvor jeg kommer til en stopp, ben og armer spredt i en naken kulde.

«Kom deg ut da, din ubrukelige tosk,» grynter han. Ikke lenge etter høres høydlydt snorking.

«Åh … åh,» stønner jeg. Kan ikke røre meg. Klumpen i brystet er så stor at jeg greier ikke å gråte.

«Øyvind.»

Hylet mitt lyder surklende gjennom rommet.

«Øyvind, kom hit.»

Det er Sekou som holder dynen løftet. I halvblinde skynder jeg meg dit, legger hodet mot det kjøttfulle brystet, og gråter.

«Så så,» sier han og stryker meg over hodet. Det er ikke nok overhodet til å stagge sorgen. Jeg vil sovne, men kan ikke, for kaossjøen har overtatt i hodet. Virvler i galskap og ut fra pølen ser jeg henne stige, håndflatene løftet mot meg i et glis. Jeg har nesen lagt mot Sekous mørke hud, mens jeg taler med gudinnen.

«Husk hva jeg sa.»

«Vil ikke.»

«Han har insektøyne.»

«Vil ikke.»

«Tenk hvilken ære du får om du dreper slik en fiende.»

«Så så,» sier Sekou. Han er der fortsatt, men en del av meg har sunket dypt i sjøen av rent og uforståelig kaos, nå som min nye verden har blitt dratt bort som restene av en splintret redningsflåte. De reddet meg for å drepe meg.

Men ikke hvis jeg dreper dem først.

Dagen derpå er ikke det for meg, men jeg er rasende som jeg aldri før har vært. Marquis ligger langflat med armene over hodet, som om han når som helst venter seg et bombenedslag. Enkelte av karene har kastet opp, gjerne på kreative steder. Bak madrasser og langsetter veggene. Det er med en vag vemmelse at jeg kan konstatere at Sekou har kastet opp over meg. Mens de andre panisk forsøker å rette opp de verste skadene, tramper jeg rundt på gulvet. Ser hvordan oppkastet som ikke er mitt klumper håret gjennom øyenvipper som også er merket av Sekous matrester.

«Idioter! Var det verdt det?»

«Kan noen slå av den tispa?» stønner Marquis.

«Svin! Forræder!» sier jeg og sender noen spark skranglende gjennom vår felles seng.

«Ikke tving meg til å drepe deg,» sier han og gjemmer hodet under puten.

«Jeg kommer IKKE til å hjelpe dere vaske opp!» brøler jeg og slamrer døren drønnende i fleisen på alle sammen, for å begi meg til dusjen. Ansiktene rundt meg er vel bleke og molefonkne. Hele etasjebildet er preget. Ikke min sak, for jeg er ikke del av det. Da de varme strålene treffer, kommer tårene.

Morgenoppstillingen blir en miserabel affære. Vaktene er rasende på oss, og med god grunn. For mye rop og kauking fra takene når avtalen var at det overhodet ikke skulle skje, noe som var forutsetningen for at de skulle se gjennom fingrene på litt festing. Inspeksjonen avdekket et katastrofeområde både oppe og nede. Ordensholdet er ettertrykkelig trykket ned i dass.

«Rommene ser ut som et HÆLVETE!» brøler sjefstaneren og får flere i den skamfulle mengden til å ta seg til hodet. Men ikke grupperingene som ble utelatt. Fiendegjengen, arabere, alt av freaker … Det er strategisk uheldig å utvise svakhet på den måten. Shrill ser på med frekke øyne og flirer bare idiotisk til vår reduserte flokk. Nordmennene og mange av polakkene er tilsvarende bleke om nebbet. Malick hadde rett. En helvetes fest.

Jeg kan ikke vise illojalitet og stille meg utenfor Apex, selv om jeg aldri så gjerne skulle ønske. Hvem skulle jeg stille meg med? Nordmenn hater meg, Shrill kommer til å slå meg i hjel, afrikanerne vet hvor jeg hører til og vil bare skyve meg tilbake. Jeg vil ikke at tanken skal komme, men den gjør det likevel. Kanskje araberne vil ha meg? Sikkert er det at ingen kan stå alene.

Men Marquis holder jeg meg langt unna. Det legges merke til, siden vi vanligvis henger sammen som erteris. Enkelte av Shrill og araberne observerer forandringen og hvisker til hverandre. I stedet stiller jeg meg bak i rekken med Aziz og Blaise, de som alltid har sympati med meg og er på min side når ting går galt. Vi ser på hvordan vår leder blir brakt for stanerne og må ta ubegrenset med armhevinger som straff. Marquis er tross alt hovedsansvarlig for det som foregår på bygget. Han kollapser etter tjue, et begredelig syn, og blir bare liggende å pese som en slagen hund, samme hvor mye stanerne sparker i ham og roper.

«Du har rett til å være sint, Øyvind,» sier Aziz og legger hånden på skulderen min, mens vi iakttar det som foregår.

Blaise går lengre og kommer opp på den andre siden.

«Marquis burde aldri gjort det der mot deg. Det er for brutalt. Dette skal få konsekvenser for ham.»

Når det gjelder følelser, er de stort sett avstengt hos meg, eller de kommer flommende ut. Derfor kan jeg ikke skjule for dem at jeg skjelver.

«Vi har ryggen din,» konstaterer Blaise, og viser seg med det å være min nærmeste venn. Han skal også vise at han er mer enn den fysiske styrken han mangler.

«Dere er udugelige alle mann!» sier sjefsstaneren med rynket nese. Vi får beskjed om at områdene skal klareres, og at det etterpå blir en ny inspeksjon. De som greide å stille med rene rom og fellesområder, har fri. En trimfuerende jubel bryter ut blant våre rivaler, mens de svarte og hvite brikkene på sjakkbrettet, de som på utrolig vis har gjort seg til allierte, lusker seg tilbake. Jeg akter ikke å være blant dem nå, så jeg nikker farvel til Aziz og Blaise, og setter meg på bakken. Har ikke demonstrert nok, mener jeg selv.

Sjefsstaneren får straks øye på meg og strener i retning avviket.

«Hva er det du driver med? Kom deg opp!»

«Var ikke med på svineriet! Jeg nekter!»

«Du hører til den etasjen. Alle er like ansvarlige!»

Armen min gripes og jeg ristes idet han forsøker å løfte meg på bena. Nekte gjør jeg like fullt. Opptrinnet har blitt observert av den rødfjesede staneren som jeg så godt kjent med, og han intervenerer på mine vegne.

«Øyvind er en av de dyktige. Det han sier er sant. Så han skal få slippe denne gangen.»

«Takk.»

Sjefstaneren slipper taket i meg og etter litt betenkning vandrer han bort med et skuldertrekk.

«Du får dette unntaket, fordi du har vist evne til forbedring. Men ikke forsøk å utnytte deg av det,» sier rødfjes.

«Det skal jeg ikke.»

Nå har jeg altså fått vite hvem som er min venn blant vaktene også. Han som behandlet meg hardest og ville få meg til å skjelve med et eple i hånden, er altså den som er mykest innerst inne … Iallfall for meg. Menn er interessante skapninger, og som det har vist seg, er det noe jeg definitivt har lært å dra nytte av. Alle menn har en automatisk dragning mot den feminine kraften jeg representerer. Mer. De fascineres endeløst, fordi jeg med mannens og kvinnens egenskaper er noe ganske mer enn en kvinne. Jeg er mennesket som det skal være, var det helt og Platons ettyn hadde enet seg. Hvorfor enet kreftene seg i meg? Enkelt. Fordi jeg forelsket meg i meg selv. Av den grunn kan jeg ikke tolerere det Marquis har gjort.

Tankene blir tunge og tomme, mens jeg ser ned i den grusen jeg graver fingrene i. Et eller annet sted i løpet av denne ville ferden lærte jeg meg å føle, og sansene mine er allerede mer akutte enn alle andres, så jeg kjenner nærværet før varmen forsvinner fra ansiktet.

«Stig ut av min sol.»

«Er det ikke underlig hvordan et lite sandkorn kan blokkere for kraften fra selv det mektigste himmellegeme? Det er skaperens måte å vise at man ikke skal tilbe Hans verk.»

«Stig ut av min sol.»

En liten pause, men så kommer etterfølgelsen av mitt bud.

«Selvfølgelig.»

Kinn som har kjent fregner, rødme og tårer, men ingen alderdom, varmes atter. Jeg løfter blikket og ser Ibrahim stå der og betrakte meg med fornøyelse i blikket.

«Vil du ta meg i hånden, Øyvind?»

Etter litt betenkning reiser jeg meg brått så øynene våre er i høyde med hverandre. Siden vi er alene og ikke fanget i en virvelvind av makt, trusler og enda mer makt, kan jeg studere nøye. Trekkene er delikate. Den brune huden er myk, nærmest kremet. Nesen krum, adelig og hevet. Denne ungdommen er stoltere og mer følsom enn meg, og det får meg til å frykte kjernen som finnes innenfor. Jeg aner sverdets eleganse og vingeslagene fra en falk.

«Jeg ønsker ikke å fornærme deg, Ibrahim.»

«Ingen fornærmelse har skjedd så langt, kjære venn.»

«Du forstår kanskje at jeg er tilnærmet fullstendig homofil? Dessuten er jeg en hedning. Det finnes ikke den ånd eller gud jeg ikke tilber i samkvem med mine venner, bortsett fra din, selvfølgelig.»

«Dine feil er nesten usynlige for meg, mens dine dyder skinner. Dessuten tror jeg ikke alt har skjedd med fullstendig frivillighet fra din side.»

«Skinne gjør jeg alltid, men muslimer dreper slike som meg. Dere hater meg.»

«Hvis noen usle kriminelle truer deg, må disse selvsagt straffes hardt. Dette er ikke ekte muslimer.»

Ibrahim slår ut med hånden så lintøyet blafrer.

«De har hørt Allahs bud, likevel lyver de, likevel stjeler de. Hvordan kan noen som kaller seg muslim, gå inn på en butikk og stjele en joggedress? Det fyller meg med en usigelig vrede. Mens dere nordmenn, som ikke vet om den rette lære, er på mange måter perfekte muslimer. Dere lyver ikke. Dere stjeler ikke. Dere voldtar ikke, og har i alle ting en form for rettskaffenhet.»

«Nordmenn hater meg også.»

Ibrahim smiler.

«Det min venn, tror jeg må skyldes en forferdelig misforståelse. Si meg, Øyvind, hva ville du gjort om du påtraff et bortkomment barn på gaten?»

«Jeg ville hjulpet ungen hjem.»

«Javisst. Enhver rettskaffen ville tatt barnet ved hånden, og ført det tilbake til sitt opphav. Si meg nå, vil du ta hånden min?»

«Det vil jeg, venn.»

Vi tar hverandre i hånden, og Ibrahim legger hånden på skulderen min.

«Du har mange gode egenskaper, Øyvind. Jeg forstår at du vil utvise lojalitet til din venn, og for det berømmer jeg deg. Frykt ikke, jeg skal ikke komme mellom deg og din afrikanske solkonge. Jeg vil likevel overbringe en invitasjon.»

«Åh? Til hva da?»

«Til mitt hjem. Før eller siden slipper vi ut, eller hva?»

«Hvorfor det? Hva sitter du inne for, forresten?»

Et glimt av irritasjon kommer over de kremede trekkene, men øyeblikket passerer.

«Det er ikke viktig nå. Vi har alle våre feil, og kan ikke dømmes for det før Kalifatet er innført. Invitasjonen er personlig, Øyvind.»

«Så jeg kan ikke ta med meg noen? Heller ikke solkongen?»

«Nei, jeg vil ikke at noe skal komme mellom oss. Det er deg jeg er interessert i, Øyvind. Ingen andre.»

«Hvorfor det?»

«Fordi du virker som en interessant person å diskutere med. Du synes å ha mye viten, og alle her, venn og fiende, legger merke til kraften i deg. Du er øyensynlig av god rase.»

«Takk. Invitasjonen mottas selvsagt med glede. Hvis jeg får muligheten til det, skal jeg besøke deg. Men jeg må advare deg. Jeg er en Odinsmann i ett og alt, og det får du meg ikke bort ifra.»

«Du drakk ikke, der alle andre av dine venner, afrikanske og norske, så gjorde.»

«Fikk ikke lov, men …»

Jeg rekker ikke si mer, fordi Ibrahim fremfører et kvad, og lar sølverstemmen komme til sin rett.

Så godt for folk

som folk sier,

det er ølet ikke;

jo mer en drikker

dess mindre kan en

styre sitt vesle vett

«Trodde aldri jeg skulle høre en araber fremføre fra Håvamål,» sier jeg med beundring i blikket. «Dere arabere er et boklig folk.»

«Absolutt,» sier Ibrahim. «Odin var en stormann som levde i fordums tid. Som så mange storheter ante han skaperens bud, men kunne naturlig nok ikke fullt ut formulere det før åpenbaringen ble gitt av profeten, fred være med ham. Folk merket kraften i det som ble sagt, men tragisk nok misforstod de alt sammen og begynte å dyrke mannen i stedet. Slik ble deres norrøne guder til, alle følgere av Allah.»

«Jeg har aldri hørt noen si det på den måten.»

«Du er et barn, Øyvind. Du kan ikke lastes for noe, men dine dyder er en inspirasjon for oss alle.»

Munnen renner nesten over med glede av å snakke med noen så kunnskapsrik, og jeg vil gjerne høre mer, så Ibrahim forteller meg en myte fra sitt hjemland. Her står vi alene og snakker i en stund der jeg burde være deprimert, og hodet føles som en rus.

«Noah hadde tre sønner. Ham, Shem og Japeth. Den første hadde sort hud, sterk i kropp og svak i sinn, egnet til å være en slave. Den andre hadde brun hud, og ingen kunne mestre ham i religion. Den tredje hadde hvit hud. Klar i hodet og en erobrer, men dessverre svak i åndelighet.»

«Minner om Heimdalls skapelse av stendene, eller bare nesten.»

«Heimdall var også Allahs tjener.»

Jeg tror jeg aner et poeng i det du sier…»

«Jeg vil veilede deg, Øyvind, og det finnes ingen tvang i troen. Men enn så lenge er du erobret av de du burde erobre. Jeg har ingenting vondt å si om Marquis, og ønsker at også han skal motta rettledning, men ingenting kan forandre at han er av Hams blod, og derfor ikke kan forstå så mye annet enn frykt og straff. Ikke så for en kriger som deg, som er av langt større verdighet. Inntil vår tid kommer …»

Ibrahims hånd forlater skulderen, og han snur seg og går. I det lengste blir jeg stående og se etter ham, med en lengsel. Jeg vet at jeg ikke burde, men kan ikke motstå trangen.

«Ibrahim, vent …!»

Han snur seg langsomt og hever øyenbrynene i spørsmål. Jeg haster bort til ham.

«Ibrahim, vil du ta hånden min også …?»

«Selvfølgelig, kjærkomne venn.»

Jeg tar ham i mitt grep. Før jeg gjør noe, må jeg sjekke om noen er rundt oss og ser på. Det er ingen i syne. Så jeg bukker dypt og lar håret falle ansiktet, og kysser den overbrakte hånden dypt.

«A la mi presente! Al vostra signori!»

Da jeg reiser meg, ser jeg tilfredsstillelsen disse edle trekk er laget for.

«Hva betyr det, Øyvind?» sier han, dels med stemmens beven, dels lattermildt.

«Det er fra en sang om tyske leiesoldater i tjeneste hos en italiensk adelsmann. Wir zogen in das Feld, heter den. Du er ikke italiensk, men … Jeg presenterer meg for deg og står til tjeneste, fordi jeg gjenkjenner en herre når jeg ser en.»

«Du gjør ære på meg!» utbryter han. «Det er bra … og jeg skal ikke nekte ...»

Hånden hans finner kinnet, som koppes og strykes kjærlig.

«Jeg kunne nemlig godt tenke meg en germaner i min tjeneste, og nå har Allah i sitt forsyn sørget for å la det skje.»

Ibrahims lepper finner pannen, og han kysser mildt og kjærlig, som på et barn.

Utro lolitaer finnes av begge kjønn