Tidens titaner - del 35 (ufullstendig)

Crewet slabbedasker på åttemannsrommet da noen etterlater et slag i dørkarmen på ferden forbi.

«Hviting på vei!»

Vi ser på hverandre med sløve blikk. Engasjement kan være vanskelig tilgjengelig enkelte ganger. Bare vår leder er kjapp i oppfattelsen.

«Fort! Øyvind, kom hit!»

Da han får fatt i meg, presser han likegodt hodet mitt rett ned i sitt eget skritt. Jeg forstår tegningen og legger kinnet inntil et av lårene som han sprer vidt. Joggebuksen lukter syntetisk av hud og svette. Neven finner sammenflettede lokker for å løfte og stryke autorativt. I neste øyeblikk lyder det noen lette tapp på karmen.

«Kan jeg komme inn?»

Det er Sivert Vikebys rike podcaststemme jeg hører.

«Selvfølgelig.»

Forsiktige steg nærmer seg. Jeg løfter øynene i retningen for å studere. Der står han. Høy, hengslete, de blonde tustene vel sparsommelige oppe på hodet. På en måte min rake motsetning i norsk utgave. Han kaster et kort blikk på meg, men om han har latt seg påvirke, viser han det ikke. Adamseplet gjør noen hopp idet Vikeby kremter formelt.

«Eitre-Tor sender sine hilsener. Han vil gjerne invitere deg og ditt crew til festligheter, Marquis.»

«Det var hyggelig å høre, Sivert. Hva skyldes denne generøsiteten?»

«Generøsitetens mulighet er selvfølgelig generøsitetens årsak, min afrikanske venn. Vi sitter på en god ladning sprit som det ville være synd og skam å ikke dele. Dere kommunister tror jo på lik fordeling, så dere setter nok pris på det.»

«Hvor mye sprit har dere, Sivert?»

«Av strategiske årsaker kan jeg ikke gå ut med det.»

Malick kommer opp ved Vikebys høyre skulder. Sekou stiller seg ved hans venstre og legger de kjøttfulle armene i kors.

«Hvor. Mye,» sier Malick.

Vikeby svelger kort.

«Rundt femti liter.»

Rommet bryter ut i latter til denne plutselige kollapsen i integritet, og Sivert blir sprutrød.

«Jeg visste det!»

«De forsøker å kjøpe vårt vennskap!»

«Må være virkelig desperate!»

Utsendingen til nordmennene gjenvinner fatningen etter hvert som han forstår at han ikke får juling og aldri skulle få det.

«Det er sant at vi har visse problemer … mulige bekymringer, kan du si.»

«Fortell meg om det, Sivert, min norski venn. Kanskje kan du overta for Øyvind her?»

Eitre-Tors mann lar seg ikke vippe av pinnen, og forteller. Shrill har vært et problem, siden de har truet og ydmyket de svakeste i normanna-hæren de gangene lederskapet ikke har hatt anledning til å passe på dem. Blant annet ble Ola Thorvaldsen fratruet pølsemiddagen sin, og fikk den behørig stappet opp i munnen da han ga den fra seg. Men problemet eksisterer på prinsipielt nivå. Shrill voldtok en norsk skolegutt og godter seg åpenlyst over saken. Selv om den gutten var overklasse og aldri kommer til å havne her, er det enhver nordmanns plikt å søke hevn.

«Bare du, Øyvind Tranøy den Svikefulle, er skamløs nok til å unndra deg pliktskapen mot heim og ætt.»

Blikket mitt borer seg fast i ham til disse skoldende ord. Bakhånden min følger lårets lengde og finner foretningen som dveler der. Leppene mine plasseres på et slangehodes form som løfter seg en anelse under oppmerksomheten. Vikeby betrakter med åpent hat. I mellomtiden forsterker Marquis sitt løft av lokker og krafs i blondinehår. Får meg til å stønne i nytelse til tross for at vi driver skuespill. Jeg har blitt mer sanselig i det siste, uvisst av hvilken grunn.

«Homsen er ikke invitert,» freser Vikeby. «Det er grenser for vårt storsinn.»

«Ikke fokuser på ham. Fokuser på meg,» advarer Marquis.

«Javel.»

«Apex er Legion. Sjansen for å få Apex’s vennskap beror på å blidgjøre hele Apex.»

«Hele etasjen? Det er meningen at vi skal få ladningen til å vare, og dele med polakkene.»

«Polakkene kan vente, og sparing er spinkelt spikk mot eteren og fornærmer gudene. Dette kan du si til han som kaller seg etter en gud og giftdrypp. Femti liter og femti mann. Jeg synes det regnestykket gir seg selv. Vi er jo kommunister og må tenke på lik fordeling.»

«Jeg skal si det, men det er ikke sikkert at det blir vel mottatt.»

«Bare idioter søker seg sikkerhet,» sier Marquis og dytter hodet mitt unna da han reiser seg. Han spankulerer rundt i rommet med hendene bak ryggen og ser tankefullt ut vinduet. «Jeg må konferere med mine menn for å se om vi godtar tilbudet, ømme og ømfintelige norski venn, og sender dere noen som gir svar i løpet av dagen.»

Øynene til Vikeby flakker over til meg, for jeg står rett foran ham. Fingrene mine kommer opp for å kjærtegne haken, og det distraherer ham nok til at neven kan plantes rett i mellomgulvet hans. Jeg har for så vidt alltid mislikt høye menn, fordi det minner meg om titanen, og ser med et permanent fastfrosset djevelsmil hvordan den høymagre ungdommen klapper sammen. Rett etter slenger Marquis meg inn i en helt annen del av rommet, hvor jeg blir liggende sanseløs over en seng.

«Du må unnskylde det vesle ludderet mitt,» sier Marquis og hjelper inntrengeren på bena. «Han har det med å glemme sin plass, og gjør seg med det fortjent til en god omgang negerbank.»

«Når dere er ferdige, gi ham til oss,» stønner Vikeby bittert. «Jeg skal overbringe budskapet, så venter vi på negersvar fra dere. Brukt helst noe annet enn trommer.»

Vikeby bukker seg ut av rommet. Det er tydelig at det er fordi han ikke våger å snu ryggen til noen av oss.

«Hvor mange ganger skal jeg si det, Øyvind! SKJERP DEG!» runger stemmen til Marquis. Jeg krymper tilbake i sengen jeg var i ferd med å reise meg fra.

«Det kan være en felle!» sier Jean-Luc.

«Tviler jeg på. De er gjennomsiktige som glass,» grynter Malick.

«Hva skal de gjøre? Gå til krig med hele bygget?» stemmer Alain i.

Straffen min kommer kontant og drastisk som den pleier å gjøre, og jeg kastes like godt ut av rommet mens crewet konfererer. Jeg sitter molefonken for meg selv i glasshuset da en svær type dukker opp og haler meg opp etter skjorten. Med det kastes jeg foran føttene til Marquis. Jeg er såpass redd for ytterligere avstraffelse at jeg forblir på gulvet.

«Du skal overbringe budskapet, Øyvind. Du skal si dem ja, så lenge de vil beverte hele Apex. Utover det har du ingen autoritet til å forhandle noe som helst, fordi det har du vist deg altfor umoden til, småbarn der du er.»

«Men Marquis …» stønner jeg. «Hva om det er en felle?»

«Vi er sterke nok til å håndtere de bleke sveklingene. Så du ikke hvordan podcasthora ristet?»

«Jeg mener for meg.»

«UT!» roper Marquis. «KOM DEG UT!»

Så jeg skyves ut av rommet en gang til, og må begi meg på min vei.