Tidens titaner - del 35

Crewet slabbedasker på åttemannsrommet da noen etterlater et slag i dørkarmen på ferden forbi.

«Hviting på vei!»

Vi ser på hverandre med sløve blikk. Engasjement kan være vanskelig tilgjengelig enkelte ganger. Bare vår leder er kjapp i oppfattelsen.

«Fort! Øyvind, kom hit!»

Da han får fatt i meg, presser han likegodt hodet mitt rett ned i sitt eget skritt. Jeg forstår tegningen og legger kinnet inntil et av lårene som han sprer vidt. Joggebuksen lukter syntetisk av hud og svette. Neven finner sammenflettede lokker for å løfte og stryke autorativt. I neste øyeblikk lyder det noen lette tapp på karmen.

«Kan jeg komme inn?»

Det er Sivert Vikebys rike podcaststemme jeg hører.

«Selvfølgelig.»

Forsiktige steg nærmer seg. Jeg løfter øynene i retningen for å studere. Der står han. Høy, hengslete, de blonde tustene vel sparsommelige oppe på hodet. På en måte min rake motsetning i norsk utgave. Han kaster et kort blikk på meg, men om han har latt seg påvirke, viser han det ikke. Adamseplet gjør noen hopp idet Vikeby kremter formelt.

«Eitre-Tor sender sine hilsener. Han vil gjerne invitere deg og ditt crew til festligheter, Marquis.»

«Det var hyggelig å høre, Sivert. Hva skyldes denne generøsiteten?»

«Generøsitetens mulighet er selvfølgelig generøsitetens årsak, min afrikanske venn. Vi sitter på en god ladning sprit som det ville være synd og skam å ikke dele. Dere kommunister tror jo på lik fordeling, så dere setter nok pris på det.»

«Hvor mye sprit har dere, Sivert?»

«Av strategiske årsaker kan jeg ikke gå ut med det.»

Malick kommer opp ved Vikebys høyre skulder. Sekou stiller seg ved hans venstre og legger de kjøttfulle armene i kors.

«Hvor. Mye,» sier Malick.

Vikeby svelger kort.

«Rundt femti liter.»

Rommet bryter ut i latter til denne plutselige kollapsen i integritet, og Sivert blir sprutrød.

«Jeg visste det!»

«De forsøker å kjøpe vårt vennskap!»

«Må være virkelig desperate!»

Utsendingen til nordmennene gjenvinner fatningen etter hvert som han forstår at han ikke får juling og aldri skulle få det.

«Det er sant at vi har visse problemer … mulige bekymringer, kan du si.»

«Fortell meg om det, Sivert, min norski venn. Kanskje kan du overta for Øyvind her?»

Eitre-Tors mann lar seg ikke vippe av pinnen, og forteller. Shrill har vært et problem, siden de har truet og ydmyket de svakeste i normanna-hæren de gangene lederskapet ikke har hatt anledning til å passe på dem. Blant annet ble Ola Thorvaldsen fratruet pølsemiddagen sin, og fikk den behørig stappet opp i munnen da han ga den fra seg. Men problemet eksisterer på prinsipielt nivå. Shrill voldtok en norsk skolegutt og godter seg åpenlyst over saken. Selv om den gutten var overklasse og aldri kommer til å havne her, er det enhver nordmanns plikt å søke hevn.

«Bare du, Øyvind Tranøy den Svikefulle, er skamløs nok til å unndra deg pliktskapen mot heim og ætt.»

Blikket mitt borer seg fast i ham til disse skoldende ord. Bakhånden min følger lårets lengde og finner foretningen som dveler der. Leppene mine plasseres på et slangehodes form som løfter seg en anelse under oppmerksomheten. Vikeby betrakter med åpent hat. I mellomtiden forsterker Marquis sitt løft av lokker og krafs i blondinehår. Får meg til å stønne i nytelse til tross for at vi driver skuespill. Jeg har blitt mer sanselig i det siste, uvisst av hvilken grunn.

«Homsen er ikke invitert,» freser Vikeby. «Det er grenser for vårt storsinn.»

«Ikke fokuser på ham. Fokuser på meg,» advarer Marquis.

«Javel.»

«Apex er Legion. Sjansen for å få Apex’s vennskap beror på å blidgjøre hele Apex.»

«Hele etasjen? Det er meningen at vi skal få ladningen til å vare, og dele med polakkene.»

«Polakkene kan vente, og sparing er spinkelt spikk mot eteren og fornærmer gudene. Dette kan du si til han som kaller seg etter en gud og giftdrypp. Femti liter og femti mann. Jeg synes det regnestykket gir seg selv. Vi er jo kommunister og må tenke på lik fordeling.»

«Jeg skal si det, men det er ikke sikkert at det blir vel mottatt.»

«Bare idioter søker seg sikkerhet,» sier Marquis og dytter hodet mitt unna da han reiser seg. Han spankulerer rundt i rommet med hendene bak ryggen og ser tankefullt ut vinduet. «Jeg må konferere med mine menn for å se om vi godtar tilbudet, ømme og ømfintelige norski venn, og sender dere noen som gir svar i løpet av dagen.»

Øynene til Vikeby flakker over til meg, for jeg står rett foran ham. Fingrene mine kommer opp for å kjærtegne haken, og det distraherer ham nok til at neven kan plantes rett i mellomgulvet hans. Jeg har for så vidt alltid mislikt høye menn, fordi det minner meg om titanen, og ser med et permanent fastfrosset djevelsmil hvordan den høymagre ungdommen klapper sammen. Rett etter slenger Marquis meg inn i en helt annen del av rommet, hvor jeg blir liggende sanseløs over en seng.

«Du må unnskylde det vesle ludderet mitt,» sier Marquis og hjelper inntrengeren på bena. «Han har det med å glemme sin plass, og gjør seg med det fortjent til en god omgang negerbank.»

«Når dere er ferdige, gi ham til oss,» stønner Vikeby bittert. «Jeg skal overbringe budskapet, så venter vi på negersvar fra dere. Bruk helst noe annet enn trommer.»

Vikeby bukker seg ut av rommet. Det er tydelig at det er fordi han ikke våger å snu ryggen til noen av oss.

«Hvor mange ganger skal jeg si det, Øyvind! SKJERP DEG!» runger stemmen til Marquis. Jeg krymper tilbake i sengen jeg var i ferd med å reise meg fra.

«Det kan være en felle!» sier Jean-Luc.

«Tviler jeg på. De er gjennomsiktige som glass,» grynter Malick.

«Hva skal de gjøre? Gå til krig med hele bygget?» stemmer Alain i.

Straffen min kommer kontant og drastisk som den pleier å gjøre, og jeg kastes like godt ut av rommet mens crewet konfererer. Jeg sitter molefonken for meg selv i glasshuset da en svær type dukker opp og haler meg opp etter skjorten. Med det kastes jeg foran føttene til Marquis. Jeg er såpass redd for ytterligere avstraffelse at jeg forblir på gulvet.

«Du skal overbringe budskapet, Øyvind. Du skal si dem ja, så lenge de vil beverte hele Apex. Utover det har du ingen autoritet til å forhandle noe som helst, fordi det har du vist deg altfor umoden til, småbarn der du er.»

«Men Marquis …» stønner jeg. «Hva om det er en felle?»

«Vi er sterke nok til å håndtere de bleke sveklingene. Så du ikke hvordan podcasthora ristet?»

«Jeg mener for meg.»

«UT!» roper Marquis. «KOM DEG UT!»

Så jeg skyves ut av rommet en gang til, og må begi meg på min vei. Går omtrent aldri alene ellers, så jeg tar det som et kjærkomment avbrekk. På den måten tar jeg trappenedgangen til etasjen over på den andre siden. Afrikanerne er godt vant til meg, men noe av vennligheten i øynene deres er borte nå som jeg er alene. Vennskapets bredde har trukket seg fra sitt ytterpunkt i fraværet av den usynlige kraften som driver dønningene. Likevel vet jeg at denne kraften er min, bare jeg kaller den ved sitt navn Marquis.

Jeg krysser over i retningen jeg kom ifra, og befinner meg på gulvplanet i kvarteret til freakene. Lyd, lukt og farge er helt annerledes, idet grensene til verdener har blitt passert. Det er forbudt å lage mat i boområdene, på ymse måter skjer det likevel. Hos flikene av afrika i de to seksjonene ovenfor er lukten av teff, bambara-nøtt og Sorghum gjennomgående. Særlig teff og bambara-nøtt har jeg fått sansen for og kan ganske enkelt ikke få nok. Her nede er det standard vestlig studentmat som råder. Pasta, tomat og den motbydelige Kraft Mac & Cheese. Klientellet her er en del spakere og ikke særlig fysisk imponerende, likevel frykter jeg å passere forbi. Å støte på psykisk ustabilitet er en klar mulighet, det samme med folk som ikke har mottatt memoet og ikke kjenner rangordenen eller hvem noen er. Han jeg korrigerte med brannslokningsapparatet går vel fortsatt rundt som en pingvin.

Glassdøren sklir på plass bak meg og gulvplanet spankuleres over, alt mens jeg ser lengselsfullt i retning kantinen. En ny glassdør skyves opp, og jeg befinner meg i området til araberne. Varm lukt av hvetebrød og egg slår mot meg. Her er det sjelden jeg befinner meg, fordi jeg har lite å bestille med de som befinner seg lenger opp. Nysgjerrige øyne følger med på ferden og om det er noen uhumskheter eller tyveritokt i gjære, likevel vet de bedre enn å forsøke å stoppe meg.

«En nordmann! Så de finnes fortsatt!» sier en lattermild stemme idet jeg passerer forbi.

«Vi venter ved Teutenburg,» glefser jeg tilbake. Vet ikke om proletaren er istand til å ta den referansen. Som oftest gjør de ikke det, og blir desto mer hysteriske jo mindre de forstår.

«Hvorfor har du kledd deg som en papegøye?» kommer det fra motsatt hold.

«Farger er den høyeste form for visdom.»

Jeg er ved glassburet til trappen da jeg innhentes av en sølvstemme.

«Er det sant at du er en profet?»

Om stemmen er forlokkende, berører ordene min innerste hemmelighet. Likevel aner jeg en dobbel bunn og snur meg bare langsomt. To menn står der. En høy og med svart skjegg. Den andre ganske liten.

«Gudene taler gjennom meg. Uten aktelse gis en spådom som er falsk.»

«Jeg vil høre en profeti fra deg, Øy-Vind,» sier den høyreiste i sølverklang. Har som sagt alltid mislikt høye menn. Enten for medgjørlige og trege, eller direkte tråkkende på min ære. Gangen har etter hvert fortettet seg i soten fra svartinger, nesten som som en potte tett eksospotte. All fornuft tilsier at jeg bør være redd. Så er det bare det at jeg aldri har hatt snevet i fornuft i meg. Registrerer at jeg har hvilepuls da jeg går tospannet i møte til utallige vitner. De står der mot veggene og presser seg ut av dørene.

«Det finnes ingen Gud utenom Allah,» sier den lille. «Det du driver med er polyteisme.»

«Gud er bare en meningsløs avgrunn. Hvorom allting er, ingen av dere har noen Gud, og kommer heller aldri til å få det.»

En rystelse går gjennom forsamlingen. Det er suset og fallet før aggresjon. Jeg føler ingenting og ser bare uttrykksløs på. Vet at enhver handling mot meg må skje gjennom den høye.

«Ville være synd om jentehåret ditt ble klippet av,» sier en stemme bak meg, samtidig som en av flettene løftes. Det er nok. Jeg virvler rundt og klemmer hånden rundt en strupe. Ser inn i sjokkerte øyne med et uforlignelig raseri.

«Håret mitt er hellig. Det er gudenes fingre som strekker seg inn i verden. Et stjålet strå er døden.»

Noen legger hånden på skulderen min, mildt og vennlig.

«Spådommen din, Øyvind.»

Jeg skyver fortrederen fra meg og forsøker å se lederen direkte i øynene. Det er vanskelig på grunn av høydeforskjellen.

«Meget vel. Her er min spådom. Dere har ingen gud, men en gudinne. Ishtar er hennes navn. Alt ondt i livet skjer fordi dere svek hennes bud. Hun er avbildet naken, og inntil araberen tillater seg å avbildes i sin egen nakenhet kommer han til å være sin og verdens fiende. Alt dette er selvsagt og jeg skjønner ikke at jeg orker å bruke tid på det.»

«Det var et veldig interessant perspektiv, Øyvind. Ishtar spyr insekter ut av sin munn og jevner landene hun erobrer med jorden. Vil du at Norge skal legges øde?»

«Dere er for svake til å noensinne erobre Norge, med eller uten noen gudinne til hjelp.»

«Hvorfor det?»

«Mine gudinner er sterkere,» sier jeg, og etter litt ettertanke legger jeg til «Og grusommere.»

«Dette vil jeg diskutere nærmere,» sier lederen og slår hånden ut. «Kom på rommet vårt, så kan det gjøres i ro og mak.»

«Jeg sier nei.»

«Hva sa du?»

«Nei.»

«Dette er sørgelig, og skuffende, Øye-vind.»

«Jeg har en annen herre. Det er han jeg tjener nå.»

«Ta meg i det minste i hånden. Vil du det?»

«Ja.»

Hvem oppfant håndtrykket? Ikke alle folkeslag hadde den form for utveksling i sitt repertoar. Men vi har det, dessverre, grunnet en for stor proksimitet. Så jeg tar hånden hans, og lar min egen omsluttes av varmen hans.

«Ibrahim Al-Najjar av det granadiske kalifat,» sier han.

«Øyvind Tranøy av Håløygs ætt,» sier jeg.

Jeg forlater etasjen og vet at jeg har funnet en ny kjerne i disse mange fangarmene til galaksen. Det går opp for meg: Alltid driver jeg mot slike kjerner, og de tar meg villig imot.

Det er min fremste gave.

De norske områdene er påvirket fra sin opprinnelige form, derfor er melkelukten som kjennetegner oss iblandet den beske duften av øst-europeisk surkål. Ellers er omgivelsene mer sterile og ryddigere enn det jeg er vant til. En hjelpsom skikkelse kledd i en slags forenklet utgave av en dress viser meg til rommet hvor mine landsmenn holder til.

«Og her er almuen samlet,» konstaterer jeg etter å ha banket på og hatt min inntreden på denne sjelens avtrede. Krokums katteøyne løftes straks for å ta meg i betraktning. Som alle ledere er han sterkt tilstedeværende i verden. Jeg er motstatt og er bare delvis tilstede, enten fordi jeg er en levende død eller ibor en guddommelig sfære. Tjukassen Ola og pingla Sivert er der, selvsagt. Urovekkende nok er resten av karene på åttemannsrommet underlig atletiske, og alle har de crew cut. Det er landets elite som viser seg. Alt de har å stille opp med.

«Det overrasker meg ikke at han sender deg,» sier Krokum.

«Er ikke dette hva du planla? Skal du ikke drepe meg? Omvende meg?»

«Du er ikke så viktig som du tror, din narsissist. Er bare svakeste ledd i din folkestamme, noe som gjør deg til en overløper og attpåtil en seksualpervers.»

«Er ingenting å omvende,» sier Sivert.

«Jeg har det litt gøy, det er alt. Dere burde prøve.»

«Ekte menn ville heller tatt sin død,» sier Sivert.

«Vi tar den ikke i ræva,» sier Ola.

Krokum avfeier dem med en håndsbevegelse.

«Hva er budskapet fra negerkongen din, veslemøy?»

«Budskapet er at det er greit, så lenge dere vet å oppføre dere. Ingen nazi-rop eller lignende. Apex er med på festen, og etterpå er dere venner. Med det vil dere ha et skjold mot Shrill.»

«Du er ikke invitert, Øyvind. Hva har du å si til det?»

«Jeg bryr meg ikke, bortsett fra at du vil få din straff i en eller annen fremtid for fornærmelsen.»

«Å se deg utkledd som en homse er straff nok, tro du meg.»

Joda, sinnet mitt har gradvis bygget seg opp, så jeg blir taus og kjeven klemmes hardt sammen. Trioen og atletene betrakter meg i taushet, mens jeg lar blikket vandre rundt i rommet. Øynene mine kommer til hvile på en plakat som henger på veggen. Den viser enorme rekker tyske soldater på knappesekker på ryggen. Var nok fra en mønstring på Nuremberg eller noe. Meningsløst nå. Så langt unna og lenge siden. Av erfaring ser jeg at plakaten ikke er hengt opp med teip. De bruker klisterlim så den er lett å ta ned, om det skulle komme til inspeksjon eller politikere er på omvisning. Sistnevnte gruppe har jeg allerede fornærmet så jeg nesten ble drept på flekken av vaktene. Egentlig har de aldri tilgitt meg for det jeg gjorde.

«Så dette er idealet deres, hva? En gjeng med sveklinger som gjorde som de ble fortalt.»

«De er de edleste menn som har levd gjennom historien,» sier Krokum høytidelig. «De kjempet mot den jødiske overmakt og var nær ved å vinne.»

«Gjorde sin plikt til det siste, noe som er fremmed for deg,» legger Vikeby til.

«Feil. Hvis de ikke hadde kjempet, og hvis de ga slipp på pliktene, ville vi ikke vært i situasjonen vi er i nå. Hvorfor er Europa oversvømt av svartinger? Jo, fordi de lever på velstanden vår. Hvis alle bare gikk rundt og latet seg slik som jeg gjør det, ville svartingene måtte dra. Bedre fattig enn utryddet. Men her sitter dere og gjør deres plikt.»

«Vi har visse standarder. I atferd. I fremtoning. I arbeid og resultat. Om Europeere begynte å leve som buskmenn, eller deg, ville vi ha dødd ut av oss selv, eller blitt erobret av mongoler og raseblandet for svært lenge siden.»

«Jeg kan da slåss,» sier jeg og smiler. «Si meg, landsmenn, hvorfor sitter dere inne? Min historie kjenner dere.»

Utrolig nok forteller de. Det er vel noe fengselsfugler gjerne deler. Krokum slo ned en lokalpolitiker grunnet uenigheter om den globale politikk gitt lokalt utslag. Atletene er stort sett inne for plakatoppklistring og besittelse av ulovlig litteratur. Thorvaldsen og Vikeby planla en terroaksjon mot den lokale kebabsjappa. Til det får jeg store øyne.

«Noen må gjøre noe!» sier Ola.

«Bare angivelig. Korrespondansen oss i mellom ble misforstått med vilje av terrorpolitiet. Nå er podcasten min på pause i noen år.»

Til og med jeg kan like en spenstig historie, om den er sann eller ikke. Jeg tar farvel med nordmennene i sin omgivelse med polakker. Hver part ser på den andre som en forræder, og sånn må det være. Sterke og sarte følelser i sving får alltid det utslag. Over er bare Shrill. Jeg går ned fra nazi-enkleven til araberne og over til freakene på grunnplanet. Derfra går ferden til afrikas sønner, og så jeg endelig kan klyve opp til Apex’ stormfulle høyde.

Marquis møter meg med et kyss på leppene, og får bekreftelse på et oppdrag utført.

«Du kan ikke la meg gå alene sånn,» sier jeg. «De vil alle ha klørne i meg.»

«Jeg har allerede stjålet deg fra Norge og nordmenn,» sier han.

«Araberne også. Skjønner det ikke. Jeg er jo polyteist og homo.»

«Kraft gjenkjenner kraft. Fra nå av skal båndet være strammere.»

Idiot som jeg var, forsterket jeg bare mitt eget fangenskap gjennom mine egne ord.

«Jeg mente det jeg sa,» sier Marquis. «Du slåss ikke mer. Jeg elsker deg, men neste gang blir det konsekvenser.»

Sterke armer løfter meg klar av bakken, og jeg holdes oppe i luften som et trofé. Det er jo hva jeg er. Et gyldent trofé, for Marquis fylt med en guddommelig nektar.

Nå som jeg er blakk viser det seg at jeg er for lat til å tigge om penger til alkohol. Det betyr vel at latskapen overgår selv rusavhengigheten. Utrolig. Større enn det er vel lyst. Størst er stoltheten. En stolthet det selvsagt ikke er noe grunnlag for