Tidens titaner- del 34

Hendene legges lett på et bakhode og pannen kommer til hvile mot en annens. Blikkontakt vekker gjerne ubehag, men en gang jeg ikke kan huske lærte jeg meg å elske smerte, og jeg ser inn i Chos uutgrunnelige mandeløynene.

«Du skal vise meg hvem du er.»

Jeg holder ham fast på den måten og fortsetter å stirre. Vet at jeg har en uforlignelig evne til å kommunisere med hankjønn. Oppriktighet og ærlig tale er det som skal til. Bare de som er onde om hjertet blir hysteriske. De slår man gjerne ned med klubbe. En trell skal ikke heve stemmen mot en jarl, heller ikke om jarlen er gal som meg.

«Ok, nå føler jeg meg sjalu,» sier Marquis i observasjon av vår intime omfavnelse.

«Det er det ingen grunn til, fordi jeg er gift med Senegal,» sier jeg og skyver Cho inn på loftsrommet. «Denne samtalen er dog for de som overlevde istiden.»

Døren lukkes bak oss. Jeg vet at jeg tar meg friheter mot Marquis. Noe i meg får meg alltid til å teste grensene hans. Jeg sier til meg selv at det er fordi jeg vil at han skal slå ned på det. Ta kontrollen, så jeg kan være trygg.

Cho åpner journalen som han har lånt de siste ukene ved et improvisert bord, og med det viser han meg hva vi kan bli sammen. Skjelvende fingre følger andektig de sirlige innrissene fra en flittig blyant. Realistisk stil, med en estetikk fra 80-tallet. Det rommer vårt prosjekt. Slektsskapet med musikken til Plunge to the Underworld er ubestridelig. Rundt en tredjedel av sangene har fått illustrasjoner allerede. Jeg må le når jeg ser Marquis på toppen av en elefant, en trofast Malick gir ham skygge med en parasoll fra ryggen på beistet. Det er bronsealderkamper og feiringer i vin. Kvinner plasker villig rundt i et basseng for crewet. Cho har ennå til gode å lage forsidebildet til albumet. Det skal være et samlebilde av oss rappere sammen. Han trenger å se oss og få målene nøyaktig, har han gitt uttrykk for. Kamerabilder er ikke nok til å fungere som mal.

«Du har gjort vel, min venn. Hvor fort kan du ha dette materialet ferdig?»

Cho viser meg. Mutismen hans er så omfattende at den eksisterer over flere sfærer samtidig. Sjelden snakker han og setter ikke fullstendige setninger på papiret. Rebusene han tegner har jeg blitt stadig flinkere til å fortolke. På et løst blankt ark tegnes det en fullmåne.

«En måned? Nei, det er altfor sent. Rettssaken min kan være ferdig innen da.»

Cho tegner et røykpuff og et spørsmålstegn.

«Ja, jeg ville foretrekke det om du satte fart.»

Tegningen som kommer viser en presteskikkelse som holder et spedbarn etter ankelen over den åpne flammen til et ildkar.

«Det har sin pris, mener du? Vel, da betaler du den prisen.»

Den flittige blyanten stanser, og Cho gjør en skjærende bevegelse over sitt eget bryst.

«Bryr meg ikke. Gjør det.»

Min tause venn senker haken mot brystet. Så jeg må forklare ham æren som kommer til å bli ham til del. Navnet på albumet. Del av crewet. De mange intervjuene, hans kunst som blir ettertraktet over hele verden. Pengene han blir berettiget til vil alene være nok til at hete damer blir både tålsomme og føyelige, for ikke å si bøyelige. Kan man virkelig si nei til å hamre løs på noen herlige rumpeballer?

«Ja, hvorfor tegner du aldri deg selv, egentlig?»

Pekefingeren hans tapper på et ark som han således gjør meg oppmerksom på. Der har han tegnet en mørk, kvernende sky som holder på tunge regndråper. Antydningen til en tordenkile ligger latent i de mørke fargene.

«Nei, Cho. Du er mer enn det. Crewet respekterer deg. Jeg elsker deg. Alt jeg ønsker er at du skal vise aktelse for deg selv.»

Cho begynner å tegne på et nytt ark, og han stopper ikke. Fra en mørk himmel regner det spedbarn, opp ned og med hodene først. De små lemmene er sprikende. I det fjerne kretser rovfugler rundt knausen av et fjell.

«Alright, jeg forstår …»

Bildet utvikler seg. Fra himmelen regner det også sverd og kniver. En smilende kvinne holder frem en åpnet boks. Den er foruten innhold. Boksen vendes hånlig mot jorden. På et mørkt rom blåser kvinnen ut stearinlyset til en sørgende skikkelse.

«Vent, håp tapt, ensomhet … Det går for fort, Cho. Stopp.»

Blyanten skribler som en skygge. Et skrømt sniker seg rundt i natten. En lyskaster og uniformert politi. Cho peker mot sitt eget bryst.

«Nei, du er ikke noe spøkelse. Du er ekte. Stopp.»

Blyet virvler over arket i stadig større sirkler. Barneansikter kommer frem, skrikende i smerte.

«JEG SA STOPP!»

Uten at jeg har tenkt over det, har jeg grepet håndleddet hans og holder fast den demonisk tegnende hånden. Blyanten faller til klaprende til gulvet. Det isner i meg. Chos vanligvis så uttrykksløse ansikt er forvridd i raseri. Går det lengre nå, blir vi nødt til å drepe hverandre her og nå. Merkurs gave er over meg, tankene blir til kvikksølv i nødens stund, og jeg finner ut hva jeg skal si.

«Du er skyldig, er du ikke?»

Tanngarden blottet i smerte trekkes sammen, og Cho nikker fort.

«Så du så barneporno?»

Cho gjør løftende bevegelser med hendene.

«Du er pedofil.»

Min venn nikker, og jeg vender meg bort. Bryr meg ikke om han kommer til å fly løs på meg, kanskje dolke meg i ryggen i neste øyeblikk. Vandrer rundt med hendene bak ryggen. Trekkene og karismaen til Marquis har blitt overført til meg siden vi holder så mye sammen, og som ham trekker jeg langsomt luften inn nesen. Jeg snur meg mot skikkelsen som atter har blitt uttrykksløs.

«Vet du hva? Jeg bryr meg ikke,» sier jeg. «Det er lett for de som aldri har lidd å fordømme den som kjemper. Din synd skal vaskes ren gjennom tårer av blod.»

Ingenting som litt patos når man snakker om store ting. Ordene mine blir møtt med et langsomt ristende hode.

«Du … kjemper ikke …»

Papires som holdes frem viser en bamse. Cho tar seg til hjertet.

«Du er pedofil fordi du vil være det … Det er det vakreste du har kjent til.»

Hva skal jeg gjøre med dette, hva? Jeg synker sammen på gulvet og løfter knærne til brystet. Min venn, mitt prosjekt har en råtten kjerne, og han er enkel nok til ikke å lyve. Vil ikke alt han kommer i berøring med få tilsvarende preg? Dilemmaet er umulig. Jeg står mellom å måtte støte ham ut i kulden på grusomste måte, det jeg har tatt avstand til hele livet, eller ta del i hans forbrytelse bare ved å overse og vise ham min støtte.

En hånd stryker varlig over skulderen min, og Cho setter seg overfor meg. Han peker frem og tilbake mellom oss.

«Jeg pedo? Nei, faen heller!»

Til tross for det absurde i situasjonen, må jeg le. Har vel egentlig alltid mislikt barn, fordi de tar min plass i livet, å være den som veiledes, beskyttes og mottar omsorg. Kunne vel helst tenkt meg å sparke krekene himmelhøyt. Latteren min stilner. Hva gjør jeg med Cho? Han er altfor enkel til å forstå alvoret i situasjonen og det jeg vurderer … for ham.

Anvendelsen av empati og kjærlighet satte meg bare i et umulig dilemma. Kanskje fører den stien alltid dit? I stedet må jeg vurdere dette iskaldt. Det er min fremste gave, tross alt. Først etter å ha tilnærmet oss dette filosofisk, vil det være mulig å få noen mening ut av elendigheta. Fordi … hva kan være grunnen til at forbrytelsen er så universelt mislikt, og den ekstreme reaksjonen som hører til? Hvis noen så på nakenbilder av tolvåringer, ville det vært verre enn en seriemorder. Alt annet kan tilgis, bare ikke dette.

Verden er vevet i falskhet. De som sier de bryr seg om barn, bryr seg ikke om barn. De fryder seg over lidelse og dødsfall, tråkker over kroppene til de som ligger der. Jeg har kjent dem på kroppen, har hørt dem godte seg. Så hva er nagets opphav, det de tvang alle andre til å internalisere? Jo, deres makthunger er så stor at de vil ha kontrollen selv på de forsvarsløse, de som kan formes mest innenfor deres morbide verdensbilde. Enhver som kommer i veien for denne kontrollen, om så på mest mulig primitiv måte, er en trussel. De er også selektive i sin ‘empati.’ Tolererer og forstår seg på voldtektene til såkalt offer-grupper. Følelsene deres er oppkonstruerte og brukes som våpen. Alle andre som ikke automatisk underkaster seg disse ‘følelsene’ isoleres og drepes. Standpunktet mot mishandling av barn handler altså om retten til å misbruke barn enda mer, ved å gjøre disse barna del av flertallet og fornuften. Resultatet ser man da også. De fleste som vokser til ender opp som stakkarslige karikaturer av seg selv, fordi voldtekten har vært åndelig.

Jeg skremmer meg selv. Merkurs hjul spinner hurtig, stadig hurtigere, kaster av ett verdensbilde og erstatter det med et annet. Det fryktes meg at det hjulet aldri vil stå stille for meg, kvikksølvet som er kastet på verden. På den måten gir jeg Cho en gave og får et varsel tilbake. Tomlene mine finner kinnene hans og stryker tankefullt.

«Hør, du som er min venn. Jeg forstår at du en gang ble skadet og at den skaden ikke kan gå bort. Du er låst fast nå … i din legning. Det var ikke din skyld. Jeg tilgir deg.»

Mandeløynene betrakter, betrakter. Det er forferdelig å se på, fordi det er en betraktning uten viten. Kunne like gjerne sett inn i øynene til en ugle eller en mus.

«Du skal få gløtte på de småjentene dine, som antakelig er hva all Anime handler om. Det er greit. Men du vet … spedbarn kan ikke forsvare seg. De får ikke noe valg og skades for livet. Får jeg vite at du noensinne ser på det igjen, er vårt vennskap brutt. Da vil jeg aldri vite av deg mer. Vis meg at du forstår.»

I et øyeblikk forsvinner sløret for hans øyne og erstattes av … antakelig et nytt slør, en høyere forståelse innenfor illusjonen. Min venn nikker bestemt. Øyeblikket passerer, og det er igjen det umælende dyr jeg har i armene foran meg … Den gudinnene i sin grusomhet viet til kunsten, og derfor må han enn så lenge være del av min flokk.

Cho blar opp den sagnomsuste journalen og viser meg noe. Et bilde over to sider. Til venstre er crewet, vennene fra Afrika. Under sypresstreets evige skygge sitter de når dagen er på hell. Syv mann hvilende med sitt bytte og sine våpen. En antilope er heist opp etter føttene fra greinene, og rundt dem er kurver fylt til sin rand med druer og fiken. Til høyre er jeg, alene. Jeg står i et vinterlandskap med munnen gispende, frostrøyken stående til alle kanter. Over skuldrene er slengt en bjørnefell. Bena er spredt og stillingen er lav, likevel står jeg knapt. I neven løfter jeg sverdet med mye møye i retning betrakteren av bildet, trassig reist mot en usett fiende.

Journalen lukkes mykt i hendene hans.

«Kom, min begavede venn. Vi har bare i dag.»

Spådommen er gitt