Tidens titaner - del 33 (ufullstendig)

De kommende dagene blir sjakkbrettet jeg har i hodet utvidet. Ikke bare steg og slag, hvit og svart, der den ene betinger den andre. For å slå må du røre deg, for å flytte deg unna må du slå. Nå kommer andre farger til. Gul. Finte. Oransje. Et angrep som kommer fra en annen retning. Rød. Han forsøker å ta det til bakken. Grå. Jeg står fast. Blå. Spillet før og under kamp. Hjulet med farger hvirvler videre, og for hver dreining har fargespekteret blitt utvidet. Mest frykter jeg å se fallende stjerner eller blinkende hvitt, fordi da vet jeg at eteren er i ferd med å gå i oppløsning. Og jeg lærer. Drikker av mange ulike kilder som gir meg kraft.

Sparresesjonene med Aziz blir mange og legendariske. Han får ikke til å legge neven på kinnet mitt nå. For å komme til berøring må det komme til slag. Hvirvelvinden som går imellom oss er ikke ensidig, og av og til er det jeg som finner ham. Da stanser han og nikker, og begir seg videre på sin svaiende ferd. Å være bokser er å være en kobra. Jeg foretrekker å være en katt. Ingen regler, bare poten som kommer først. Sekou vil heise meg og sende ræva deisende i gresset som før. Dinglende i magegrepet finner jeg ganske enkelt tak i buksestrikken, og samme hvor mye han haler og drar, greier han ikke å kaste meg fra seg. Han må bruke betydelig med krefter for å kaste meg rundt, men kaste meg rundt gjør han. Jean-Luc får meg fortsatt fast i låser og halsgrep, må bare bruke litt tid for å få det til. Til gjengjeld har han av og til problemer med å få meg i bakken, fordi jeg ganske enkelt spretter bort. Blaise har sluttet å slåss med meg. Alle forstår vi at det er fordi han ikke er så god til å slåss. Vi forstår, og godtar det. Være bror til en bror er plikten. Marquis går det nesten ikke an å bryte med. Han blir bare kåt og peser så mye ved øret når han ender øverst, noe som alltid skjer. De få gangene vi tar det stående og ikke med stå, får jeg med meg at han bruker en slags capoeira-stil. Du vet du har en god venn når du virkelig ikke ønsker å bli hans fiende.

Samme hvor mange utfordringer jeg kommer med, nekter Malick å gå i rette med meg.

«Kom igjen! Bare en gang!»

«Dette har jeg ikke hjerte til,» sier Malick.

Det slår meg at karene av og til trettes av min endeløse energi, fordi de gir meg hintene. Ser meg nok som en urolig valp, noe av dem. Bare Marquis synes fortsatt at den viltre skapningen er søt. Alt er nødvendig. Jeg må vokse og lære, suge i meg egenskapene fra de jeg beundrer.

Når kjempene ikke vil kjempe, må den krigerske krige med seg selv. Hundre armhevinger i en serie blir etter hvert kjedelig. Av polakkene lærer jeg å ‘ta klokka,’ noe som visstnok stammer fra NATO-soldater, altså kriminelle av verste sort. Hvert klokkeslett gjentas i en sirkel etter et eksplosivt støt på armene. Jeg tar runden fem ganger og jobber med å få til den sjette. Kollapser frådende og må ligge langflat en stund for å komme meg. Knotene over armer, skuldre og bryst var ikke de jeg kom inn med. Jeg har forandret meg, og som Marquis sier, med kostbar marmor er enhver forandring av det gode. Er til for å hugges og skapes i. Sten på sten legges trappetrinnene i det åpne rom … opp mot hva?

Denne groteske parodien av politiet har blitt mer og mer dokumentarisk. Nå kommer jeg på at jeg en gang stod og pisset på en politibil midt i Trondheim sentrum ... uten å være klar over det. En annen gang stod jeg og pisset mot trafikken på en hovedvei. Da jeg gjorde meg ferdig, stod det to politibiler parkert bak meg. Kompisen min fikk meg av kroken ved å overbevise dem om at jeg var psykisk utviklingshemmet (Her hører jeg noen morsomme stemmer). Hva har jeg ikke sluppet unna med? He he