Tidens titaner - del 33

De kommende dagene blir sjakkbrettet jeg har i hodet utvidet. Ikke bare steg og slag, hvit og svart, der den ene betinger den andre. For å slå må du røre deg, for å flytte deg unna må du slå. Nå kommer andre farger til. Gul. Finte. Oransje. Et angrep som kommer fra en annen retning. Rød. Han forsøker å ta det til bakken. Grå. Jeg står fast. Blå. Spillet før og under kamp. Hjulet med farger hvirvler videre, og for hver dreining har fargespekteret blitt utvidet. Mest frykter jeg å se fallende stjerner eller blinkende hvitt, fordi da vet jeg at eteren er i ferd med å gå i oppløsning. Og jeg lærer. Drikker av mange ulike kilder som gir meg kraft.

Sparresesjonene med Aziz blir mange og legendariske. Han får ikke til å legge neven på kinnet mitt nå. For å komme til berøring må det komme til slag. Hvirvelvinden som går imellom oss er ikke ensidig, og av og til er det jeg som finner ham. Da stanser han og nikker, og begir seg videre på sin svaiende ferd. Å være bokser er å være en kobra. Jeg foretrekker å være en katt. Ingen regler, bare poten som kommer først. Sekou vil heise meg og sende ræva deisende i gresset som før. Dinglende i magegrepet finner jeg ganske enkelt tak i buksestrikken, og samme hvor mye han haler og drar, greier han ikke å kaste meg fra seg. Han må bruke betydelig med krefter for å slenge meg rundt, men slenge meg rundt gjør han. Jean-Luc får meg fortsatt fast i låser og halsgrep, må bare bruke litt tid for å få det til. Til gjengjeld har han av og til problemer med å få meg i bakken, fordi jeg ganske enkelt spretter bort. Blaise har sluttet å slåss med meg. Alle forstår vi at det er fordi han ikke er så god til å slåss. Vi forstår, og godtar det. Være bror til en bror er plikten. Marquis går det nesten ikke an å bryte med. Han blir bare kåt og peser så mye ved øret når han ender øverst, noe som alltid skjer. De få gangene vi tar det stående og ikke med stå, får jeg med meg at han bruker en slags capoeira-stil. Du vet du har en god venn når du virkelig ikke ønsker å bli hans fiende.

Samme hvor mange utfordringer jeg kommer med, nekter Malick å gå i rette med meg.

«Kom igjen! Bare en gang!»

«Dette har jeg ikke hjerte til,» sier Malick.

Det slår meg at karene av og til trettes av min endeløse energi, fordi de gir meg hintene. Ser meg nok som en urolig valp, noen av dem. Bare Marquis synes fortsatt at den viltre skapningen er søt. Alt er nødvendig. Jeg må vokse og lære, suge i meg egenskapene fra de jeg beundrer.

Når kjempene ikke vil kjempe, må den krigerske krige med seg selv. Hundre armhevinger i en serie blir etter hvert kjedelig. Av polakkene lærer jeg å ‘ta klokka,’ noe som visstnok stammer fra NATO-soldater, altså kriminelle av verste sort. Hvert klokkeslett gjentas i en sirkel etter et eksplosivt støt på armene. Jeg tar runden fem ganger og jobber med å få til den sjette. Kollapser frådende og må ligge langflat en stund for å komme meg. Knotene over armer, skuldre og bryst var ikke de jeg kom inn med. Jeg har forandret meg, og som Marquis sier, med kostbar marmor er enhver forandring av det gode. Er til for å hugges og skapes i. Sten på sten legges trappetrinnene i det åpne rom … opp mot hva?

Svar kommer aldri i løpet av et øyeblikk, fordi svaret finnes i dem alle. En spesielt hard sparringsøkt blir observert av to av mine ‘venner’ i Shrill. Varsomme først og vil ikke komme for nær, men forstår etter hvert at vi er ridderlige nok til ikke bare mose dem på flekken.

«Han liker å bryte, fordi han tar den jo i ræva fra før,» sier de.

Nå kjenner jeg igjen capsen som gjør måneferd. Det er de som truet meg da de ankom via bussen. Jeg klemmer kjeven sammen og senker hodet i marsjen i deres retning. Slikt kan ikke gå upåaktet hen på vårt territorie.

Grepet om armen svinger meg inn i brystkassen til Marquis.

«Nå nei du, vesle frøken. Skal få slippe å slåss. Her beskytter vi deg.»

Skyggene vokser, idet crewet slutter sirkelen omkring oss. Forbannet også. Akkurat når jeg vil bryte ut av kokongen, må jeg kjenne den klebrige massen desto mer.

Strenger er til for å spilles på. Disse små Shrillsene satser på vår sans for lek og fremfører sin egen etterligning av en irsk folkevise.

Come out ye' black and reds!

Come out and fight unless you’re feds!

Show your wife how you tucked tail up in Drontheim!

Tell her how the Shrill,

made you drop rapping drill,

from the green and lovely lanes of Trøndelag!

Marquis kaster hodet tilbake og ler. Sånn var det med meg også. Først nå forstår jeg hvor mye han verdsetter kreativitet og frekkhet, det lavere former for menneskeliv tar sånn på vei for. Det kan utnyttes. Jeg strekker meg opp og finner leppene hans.

«La meg gjøre det. Hvis det går galt, kan dere beskytte meg.»

«Sikker?»

Et kyss søtt som marengs forsegler avtalen. Jeg snur meg og slår armene vidt som en kultleder. Crewet tar hintet og sprer seg.

«Det tyckes meg så at Øyvind Tranøy har blitt etterspurt. Herrene behøver ikke å frykte, fordi han kan påkalles når som helst på hvilken måte som helst. Sverd, pistol eller slagjern.

«Hva snakker du om, homse?»

«Vi skal slåss.»

Gorillabrølet fra crewet ljomer bekreftende. Folk løfter nevene og hopper stampende opp og ned. Hvis omgivelsene ikke har merket at noe foregår, merker de det nå. Noen av stanerne har samlet seg og ser på med velvitende miner. Jeg kjenner igjen rødfjeset som truet meg med et eple. Han forsøker å stanse det hele, men blir forsikret av sin orverordnede.

«Vanligvis får de ikke slåss, men Øyvind er underholdende. Dessuten er det bare et basketak blant barn,» sier fengselslederen og tapper på sigarettesken for å hente ut en røyk, og med det har han sikret dagens underholdning for de ansatte. Cho står der veivende med kameraet i forberedelsene av opptak. Bedre at han filmer den bleke ræva mi fremfor småjenter, antar jeg.

«Liker det ikke, men de tassene greier ikke å gjøre stor skade. Jeg er der når du trenger meg,» sier Marquis og slipper taket på skuldrene mine. Med det er jeg fri.

Ordningen er enkel. Jeg skal dunke ned capshodet først, for han har de hissigste øynene. Om jeg greier ham står nestemann for tur. Tenker å posere litt og gni meg om nevene, men det blir ikke som jeg tror. Alt er mer vagt og flytende med afrikanere. Uten noe signal er vi i gang og han løper rett inn i meg. Det er over på få øyeblikk. Armene låses om hodet hans på instinkt og da han forsøker å løfte meg, strammes bare løkken. Leggene spenner ifra idet dype spor dras gjennom grusen. Joggeskoene forlater småsteinen to ganger før jeg kjenner den desperate tappingen på albuen.

Jeg slipper straks og han stanser for å ta seg til halsen.

«Au! Bare flaks, hvite laks.»

«Jeg vant fordi du er ei lita fitte!» sier jeg og svinger fingrene over capsen, som flyr av og spinner til bakken. Han plukker opp det grønne tøystykket og begir seg slukøret bort. Latteren fra crewet følger ham som en hånlig vegg. Jeg merker knapt støyen, for i øyenkroken har jeg fått med meg at nazistene, Krokum med følge, har tatt oppstilling langs en av veggene, hvor de lener seg tilbake og holder oversikt. Dette er en gylden mulighet til å hamre inn et poeng overfor idiotene … men først må jeg … De to tassene fra Kamerun står der og snakker sammen. Følelsene er lette å spore på ansiktene deres, fordi huden ligger stram om kjeven. Fargen blå faller inn i hodet mitt, og jeg åpner munnen og stikker ut tungen. Det er nok, og kompanjongen hans er på vei. Dagens andre kamp er i gang. Innenfor den vide basketskjorten damper svetten.

Slagserien fra motstanderen tvinger meg på vikende front. Jeg sørger for aldri å flytte meg i en rett linje, men sirkler og avventer. Strakarmen finner haken hans. Ingenting skjer, men neste gang vil jeg følge opp. Nå dukker under han meg og kommer opp med de villeste svingslag. I neste øyeblikk sender min rette høyre ham på rumpa i grusen. Der blir han sittende forvirret, litt som et spedbarn som nettopp har oppdaget sine egne tær. Jeg har ingen illusjoner om hva slikt uttøy ville gjort hvis rollene var snudd. Sammenstøtet av kne mot panne dunker hult og han ligger der flatet ut. Et vakkert syn.

Jubelen som stiger i meg kommer utenfra. Jeg kaster neven i luften til et klingende «JA!» Enkelte av karene er på vei for å omfavne meg, men blir forsene. Jeg spurter allerede mot nazistene.

«Ser dere? SER DERE! Jeg er den beste blant oss! Dere forrådte meg! Svek deres leder!»

Krokum, Thorvaldsen og Vikeby betrakter meg med trette blikk der blant sin lille armé. I mellomtiden løper jeg opp og ned i rekkene, peker på dem og ler.

«Du blir ingen leder av å denge småtasser,» sier Krokum.

Jeg lar meg ikke avspise av slik tilbakeholdenhet og gammelmannstenkning. Våget der de intet våget, så jeg stanser andpusten og fremfører likegodt et kvad ment til å berøre den norrøne hjerterot.

I usselige dåre som frygter sår og død

Nu Hel jer evigt såre med kval og bitter nød

I lod ej hjelmen hvælve om issen kækt i strid

I skabtes til at skælve så skælv til evig tid

En myk lyd får meg til å snu meg. Kamga har stilt opp de to gjengmedlemmene sine på rekke, og jeg rekker akkurat å se at han jeg overvant blir knocket ut for andre gang, styrtende på ansiktet som en statue. Kamga slår igjen og andremann med caps faller i motsatt retning.

«Svakhet tolereres ikke i Shrill.»

«Må være derfor dere ikke tolerer hverandre, dunhode fra Kamerun,» sier Marquis.

«Du kjemper bra til å være et laken. Hva sier du til å slåss mot en ekte mann?»

«Jeg viker aldri der det kalles ut til strid.»

«Øyvind!»

Det er Marquis som protesterer og gjerne vil holde meg i sin trygge favn.

«Hold kjeft! Dette er ærens øyeblikk. Du skal ikke ta det fra meg!»

Crewet liker det heller ikke. Særlig Malick har sitt å si. To kamper på en dag er for mye. Jeg er pumpet for energi og har rast fra meg i feiringen. Nag og tvil kan jeg ikke høre på, og jeg snur meg mot Kamga. Er det han jeg skal slåss mot, eller mener han virkelig at jeg skal gå i rette med den storvokste Ekeke? Akkurat nå føles det som jeg kan ta meg av hvem som helst. Flere Shrills har kommet til, og står der mannsterke ansikt til ansikt med Apex. Blant dem er en mann som Kamga griper om skulderen og bringer frem.

«Nkem. En kriger fra Kamerun. Han har drept en mann og voldtatt en jomfru. Er det godt nok for deg, sønn av Norden?»

Det kan jeg tro. Et bredt bryst. Harde øyne og en panne like fremskutt som leppene. Dette kan bli hardt.

«Han tilfredsstiller min trang til ære.» Det blå lyset blinker og dreier seg i mitt hode. Må holde dem ute av balanse. «Dere svartinger er ingenting mot meg. Jeg skal gni den soten ekstra godt inn i ansiktet ditt, svartingjævel.»

Shrills utvalgte hopper opp og ned og svinger de store armene frem og tilbake. Drar ved ettertanke av seg skjorten.

«Ser ut som din lille bitch har snakket seg inn i juling,» sier Kamga.

«Han er sterkere enn du tror,» sier Marquis. Han har altså avfunnet seg med det jeg gjør.

«Alt er greit,» sier jeg. «Så lenge ærens lover blir ivaretatt.»

«Hva er det han snakker om?» spør Kamga.

«Han sier at niggeren din skal kjempe som en ma …,» sier Marquis.

Det siste ordet rekker ikke uttales, iallfall hører jeg det ikke, før lynnedslaget skjer. Krigeren fra Kamerun forflytter seg umulig fort og langer ut et grotesk gorillaslag jeg bare så vidt greier å flytte meg unna. Bevegelse er ikke nok, for rett etter kastes kjeven min til side. Smerten er blendende den tiden jeg er istand til å kjenne noe. Når sant skal sies flyr sansene bort med bevisstheten, men så er jeg tilbake, fortsatt stående. Det er første gangen noen har slått meg med full kraft, og det var fra noen som er sterk og rørslig. Resultatet er det innbitte raseriet bare jeg kan oppvise. Sjokket i ansiktet til kameruneren er tydelig da jeg går rett i kroppen hans med neven svingende. På kloss hold utveksler vi en storm. Hans slag knaser mot kinnene. Mine preller bare av, enda når jeg forsøker å svinge albuen for å jevne ut ansiktet hans. En gudinnehånd rører ved skulderen, noe som fører til at hver nerve blir ladet med kraft. Spranget sender meg i luften og jeg deiser hodet inn i hans. Rystelsen i brusk er grotesk å høre på, og det er min kropp det skjer med. Sjansespillet gir gevinst, fordi jeg forblir stående og siklende, mens Nkem vakler tilbake med et ul og fingre spredt over det blødende hullet jeg har skapt.

Nølen finnes ikke. Jeg torpederer magen hans med hodet og sender oss begge i bakken. Jeg vet at nevene mine ikke har effekt, så jeg biter. Glefser og hugger mot den veivende skikkelsen under meg og finner åpningen tilslutt. Biter meg fast i halsen hans, slik hun en gang bet seg fast i mitt hjerte. Skriket som kommer er fra noen som blir drept. Store hender finner brystet og skyver ifra med springfjærene fra en enorm styrke. Hudtrevler følger tennene da jeg letter og lander på rumpa et stykke unna. Svimmel reiser jeg meg og overmannes av Afrikas mørke natt. Slagene, sparkene og sprangene er for mange, og etter forsøkene på gjengjeldelse viser seg forgjeves, faller jeg sammen, ganske av meg selv.

Hevnerens hånd finner brystet og Nkem kravler over meg som et tusenben. Fascinert ser jeg på at han hever neven og slår. Grusen på hver side av hodet bankes flat og sender småsteinen sprettende. Han slår ikke meg. Han viser nåde. Han …

«Det må jeg si. Han så aldri bort,» sier en blødende Nkem. «Denne hvite djevelen kjenner ikke frykt.»

«Nå skjønner jeg hvorfor du holder deg med norskien,» hører jeg fra en stemme jeg gjenkjenner som Kamgas. «Har aldri sett maken til underholdning!»

«Du har aldri hatt rett i noe,» sier Marquis. «Men akkurat her har du rett.»

Min elsker henter tak i meg da Nkem reiser seg av meg, og sammen går vi inn blant Apex’ midte. Vet bare altfor godt at nazistene og Shrill vender oss ryggen og går i hver sin retning.

«Jeg sa jo at du skulle være forsiktig. Fra nå av tar jeg kontrollen på deg,» hveser Marquis, alt mens mange hender kommer for å berøre, stryke og rette på tøy. Først nå kjenner jeg smerten i nesen, og da jeg tar meg til ansiktet, bringer blodet jeg spytter ut biten av en tann. Jeg bryr meg ikke mer om hvordan det tar seg ut. Bittert gråter jeg blant mine venner.

Marquis veksler harde ord med noen. Det er staneren som er leder på bygget.

«Som kontaktperson har du ansvar! Hvis skadene trenger tilsyn, blir det bråk! Trøbbel for oss er trøbbel for dere!»

«Trøbbel inn, trøbbel ut,» nynner Marquis og setter de svarte øynene i meg. Han har sett tannfliken jeg har mistet i blodet jeg holder i håndflaten.

«Dette er din skyld,» snerrer jeg til Malick.

«Øyvind, dette er …» sier han forfjamset, med den skyldbetingelse og følsomhet bare hans harde fjes kan frembringe.

«Du skulle ha lært meg opp! Da ville jeg vunnet!»

«Det kan være, men det er likegyldig nå,» sier Marquis. «Fordi fra nå av får du aldri mer slåss.»

Med det kaster han sterke armer omkring meg, og lar meg hulke hemningsløs. Hva gråter jeg for? For nederlaget, den fysiske kvestelsen … og noe like kostbart.

Jeg kunne nemlig ikke slå meg frem til min egen frihet. I brorskap og kjærlighet er jeg Senegals hvite slave.

Sterke armers grep om midjen markerer fangenskapet. Hånddukens hulrom fremkommer som en imitasjon av livmoren. Det frorterte tøyet trekkes bort over våtdryppende hår. Snusende nese kommer på plass bak ørene. Store lepper bemektiger seg resten i utforskende vandringer over huden.

«Jeg vil ikke være en ku,» sier jeg.

«En ku og en kone har beskyttelse,» sier Marquis. «Den sterke mann tillater ikke at noe av hans buskap krenkes.»

«Kan ikke føde noen barn. Gir ingen melk.»

«Bortsett fra når du spruter i vilden sky bare jeg ser på deg.»

Temperaturen øker der under håndduken, så jeg tørker nok på rekordtid, og han må merke hvordan pulsen slår. Trenger ikke se meg for å avsløre alt. Bare kjenne.

«Du føder meg mange barn, Øyvind. De er åndelige. Med deg har jeg blitt flere og sterkere. Det er noe en kvinne aldri kan gjøre. En kvinne kan skape liv, men ingen åndelighet.»

«Lenge leve kvinnehatet. Nå er jeg ikke perfekt.»

«Du mener tannen?»

Jeg kjenner etter med tungen. Høyre fortann i underkjeven mangler en flik. Hodet står som et skjevt og avslått spir. Crewet har sett på det, forfra og i speilet. Merkes knapt. En del de kjenner har opplevd det samme. Så lenge det ikke er stort til ubehag trenger jeg ikke tannlege. Snakker de sant? Lyver de? Det er en logisk mulighet for at de bare vil holde seg inne med stanerne.

«Perfeksjon finnes ikke. Du trenger ikke være perfekt for at jeg skal elske deg. Du trenger heller ikke være en kriger. Beskyttelsen tar jeg meg av.»

«Hva om du ikke kan være der når fiender banker på?»

«Jeg skal alltid være der.»

Åh, hvor vi lyver til våre elskede.

«Du ble for arrogant, Øyvind. For oppsatt på å vise deg selv, noe det slett ikke var behov for. Arr er helters kjennetegn, men nå begjærer jeg at du bruker kreftene dine der du er sterkest.

«Jeg kan ikke bare være ånd. Jeg må være festet til jorden. Jeg må slåss.»

«Alver er ikke festet til jorden.»

Slik vendes jeg rundt og befinner meg svevende i grepet hans. Håndduken faller av og jeg kysses over hele kroppen. Herregud, tenk at han er så betatt. Oppmerksomheten får meg til å grynte lykkelig som en smågris. Denne enkle gleden er av livets lykkeligste øyeblikk, og det skjedde som kontrast til at jeg tapte slåsskampen. Hva skal man med kvinner når man har dette?

«Kan dere slutte med homsingen? Har dere virkelig ikke tid nok for dere selv?» spør en type som kommer inn i baderommet, tydelig ille berørt.

«Mind your biz,» sier Marquis og fortsetter sitt kjærlige angrep. Behandler meg som en hjelpeløs dukke, gjør han. Ja, han kunne virkelig gjøre fangenskapet attraktivt. Men han glemte en ting.

Alver er av de dødeligste skapninger på jorden.

Denne groteske parodien av politiet har blitt mer og mer dokumentarisk. Nå kommer jeg på at jeg en gang stod og pisset på en politibil midt i Trondheim sentrum ... uten å være klar over det. En annen gang stod jeg og pisset mot trafikken på en hovedvei. Da jeg gjorde meg ferdig, stod det to politibiler parkert bak meg. Kompisen min fikk meg av kroken ved å overbevise dem om at jeg var psykisk utviklingshemmet (Her hører jeg noen morsomme stemmer). Hva har jeg ikke sluppet unna med? He he