Tidens titaner - del 32

Jeg befinner meg i de lange gangene i kjelleren på utsikt på utsikt etter verktøy. Her skal jeg egentlig ikke være, fordi jeg passerer teknisk rom på ferden og kunne antakelig fått hele fengselet stengt ned. Tilliten gitt fra vaktene blir bare større, eventuelt er det vitnesbyrd om mangelen på oppsyn. Kanskje kunne jeg kortslutte strømanlegget, slå i stykker noen vannrør eller detonere en bombe under kjellergulvet og kollapse bygningen over seg selv? Et smil leker over leppene mine. Hvorfor ikke? Jeg vil gjerne være litt nærmere fantasien, så jeg svinger meg inn på driftsrommet med den store dampkjelen.

Det første som slår meg er hetebølgen. Må være minst 40-50 grader her inne. Ståltankene vandrer fra vegg til vegg. Jeg vil ikke røre de glattmalte flatene, men kommer over en plakett: Bosch Industriekessel 2057. Hva i helvete? Det er et mirakel at alt fungerer med noe så gammelt. Det er lenge siden tyskerne produserte noe.

Alltid har jeg vært varsom. På mange måter er jeg som en katt. Så når jeg hører en plutselig dunkelyd, fryser jeg til og venter det verste. Det er selvsagt maskineriet som strever med seg selv i en eller annen usett og uforståelig prosess. Hvem er det som forstår seg på gammel teknologi i dag? Svært få, så her kan jeg ikke lastes. Skuldrene senkes i et sjeldent utslag av rasjonalitet. For tidlig. Dunkelydene fortsetter. Det virker som … noen forsøker å komme ut. Bildet entrer hodet i samme stund. En demonarm svinges med full kraft for å hamre. En kropp som kastes med full vekt mot en tredør. Noen som forsøker å bryte seg … inn. Bildets livaktighet vekker en stor motvilje, og jeg rygger instinktivt for å befinne meg i noe som er umulig. Veggene har falt bort og jeg står i et slags glassbur. Underlaget er et slags skittent teppe, det er rot alle steder. Kveilende plantearmer strekker seg mot natten utenfor i påvente av en fraværende sol.

«Velkommen, min unge venn. Jeg ser deg oftere enn du ser meg.»

Det er en langhåret mann som sitter der i en skinnstol. Han har på seg en flanelskjorte og røyker en sigarillo. Han svinger armen mot en annen skinnstol.

«Vennligst ta sete.»

Jeg rydder unna bøkene som ligger der og senker meg langsomt i den døde huden til en eller annen skapning.

«Det er så mørkt her,» sier jeg. «Ser deg knapt.»

«Visse tider på døgnet gjør grensene tynnere,» sier mannen. «Dessuten er jeg bare våken om natten.»

«Hvem i helvete er du?»

Mannen kaster hodet tilbake og ler.

«Ja, hvem egentlig på det stedet?»

Jeg er ikke akkurat fornøyd med svaret og viser det ved å forbli uttrykksløs. Mannen roer seg fra sitt plutselige utbrudd og speiler min egen positur. Tilbakelent, granskende. Jeg forstår at dette er vår største evne.

«I alle andre aspekter enn det biologiske, Øyvind, er jeg din far.»

«Hva heter du?»

«Navnet mitt er ganske likt ditt eget.»

Jeg vender meg bekymret om i skinnstolen. Mot de blinde vinduene. Mot plantevekstene. Mot en dør hvor lyset fra en stue skinner gjennom et vindusfelt. Hvordan beveger tiden seg i virkeligheten? Har jeg besvimt?

«Ta det med ro. Din skjebne er upåvirket. Jeg kunne ikke gjort noe til eller fra, selv om jeg skulle ha ønsket.»

«Så hva er poenget da? Du er min far, men ingenting av det du gjør kan gagne meg.»

«Det er to grunner. Dette skjer mest for min skyld. Jeg ville så gjerne se deg. Fullt og helt, mener jeg, ikke bare som glimt i dagslys. Det varmer det som er igjen av et hjerte. Den andre grunnen er dette: Noen tilførsler av kunnskap, for mange, har ikke innvirkning på et menneskeliv. Dette er en slik forøkning.»

«Hvem har sagt at jeg vil ha slik kunnskap? Virker helt unyttig på meg.»

Mannen legger hendene sammen.

«Noen ganger kan selv guder narres … eller kanskje til og med slåersken ved veven. Skal vi prøve? Ikke reis deg. Hvis jeg ser deg i klarhet, vil visjonen bli brutt.»

«Hvis dette gjelder triks og tyveri mot gudene, er jeg med.»

Mannen kaster stumpen av sigarilloen fresende ned i et beger.

«Min lærdom er filosofisk og praktisk. All filosofi bør være så konkret som mulig. Se på plantene mine.»

«Keiser Diocletian tok stolthet i kålhodene sine da han hadde gitt opp riket. Kanskje er du slikt et kålhode.»

«Det finnes ikke noe kanskje. Jeg nyter mitt otium, som kom for tidlig, eller for sent, alt ettersom hvordan man regner det. Men saken er at jeg startet sent og sluttet tidlig. Hvorfor det?»

Mannen nikker mot plantene sine.

«Jeg var så tåpelig å plante tomater på dette stedet. De er laget for mer tropiske strøk og rekker ikke bære frukt. Kanskje litt som dine eksotiske venner. Deres form er rik, men de har ingen omstendighet som passer til sin form.»

«Nok en grunn til å hate Norge. Det er landet uten kjærlighet.»

«Jeg har følt det samme. Riktignok ga de meg mitt otium da de stuet meg bort. Nå sender de bare politiet på meg om jeg skriver for mange dikt. Se den planten. Jeg tror du også kan se den fra der du sitter.»

Først forstår jeg ikke hva han mener, men i skjæret fra lyset gjennom ruten på døren, får jeg øye på en liten stilk. Den står bak og under tomatplantene, så tilgangen til vinduet er nesten helt blokkert.

«Denne ble utsatt for stress fra første stund. Derfor falt de lavere bladene ned. Den står i skyggen av alt annet. Da den klappet sammen og jeg ville støtte den opp, var jeg uheldig og rev av enda et blad. Hver for seg er problemene uoverstigelige, og i summen av omstendighet kan den bare klare seg, men aldri trives. Denne planten er meg.»

Jeg betrakter mannen i skinnstolen. De mange hullene på nesen. Det grånende skjegget og de sørgmodige øynene. Nå husker jeg at jeg har sett ham før.

«Se mitt mest vellykkede verk. Der, ved vinduet.»

Jeg ser. Det er en slags pepperplante. Den står under tomatplantene, men har presset frem seg slags hulrom. Stenglene bugner over av lange rader med pepperfrukt.

«Denne planten er deg, min sønn. Iallfall er det mitt inderlige ønske at den skal være det. De tingene jeg ikke kan gi til meg selv, vil jeg gi til deg. Dette kan jeg si deg: Det vil overraske deg hva det er.»

«Det slår meg at du er ingen vanlig filosof.»

Blant oss der vi sitter, stiger dunkelydene. De er vage, men de er der. Slutter ikke. Tar aldri slutt.

«En gudinne stengte døren der også. Nå lever jeg bare av et forgangent lys. Jeg misliker selvsagt Platon, men hvis vi tillater oss å gjøre våre sinn rudimentære, ser vi en slags middelvei i ditt eksempel. Motstand, men ikke for mye. Tilpasset sin sesong. Kamp, og kampens resultat. Planten du ser var bare en liten kvast, og det hadde sin pris. Jeg vil forsikre meg om at du kan gjøre det samme.»

«Hvordan skal du gjøre det, du som ikke kan gi gaver, bare stjele fra det aller høyeste?»

«Jeg skal vise deg min skjebne, så den ikke skal bli din. Er du villig? Sitt, ikke reis deg. Om du reiser deg, slås alt i klarhet, og du vil være tilbake.»

«Jeg er villig.»

Mannen instruerer meg. Jeg skal svinge stolen rundt så jeg er vendt med ryggen mot ham, og holde hendene for øynene. Dunkelydene tiltar i styrke. De stiger, stiger. Det siste han sier er dette:

«Han kommer ikke til å kjenne deg.»

Jeg fjerner synets stengsel. Ryggen er presset mot en seng skjøven for døren. Nå og da utsettes døren for splintrende hammerslag som skyver sengen inn i rommet. Ved min side løfter en gutt fingrene fra fjeset likeså, ser ganske lik ut meg da jeg var på den alderen, bare mer prestelig. Han vender ansiktet mot meg i frykt. Hver gang sengen flytter seg, skyver vi den tilbake på plass mot døren. En av plankene er svakere enn de andre og har allerede sprukket.

«Når skal han gi seg,» stønner gutten.

«Jeg tror aldri,» sier jeg.

«Da er vi fanget her.»

Kampen uten ende fortsetter. Demonen på den andre siden er pågående, som demoner gjerne er. Det nytter ikke å rope at han skal gi seg, for da kjeftes det av stemmer nedenfra. Bare sengerammen gir en delvis trygghet. Jeg kan kjenne rystningene mot ryggen hver gang den på den andre siden kaster seg mot døren.

«Hva om du slipper ham inn?»

«Da kaster han en krakk i hodet på meg, eller kaster fiolinkassen i veggen. Da jeg åpnet den, var strengene sprengt og en trebit sprukket.»

«Har du ingen frihet?»

Gutten ser mot et topphengslet vindu som dingler åpent.

«Av og til kravler jeg ut på taket. Kan klatre opp takrennen, men ikke ned.»

«Får du fred da?» spør jeg og reiser meg.

«Ja. Hvis han ikke vet hvor jeg er.»

Jeg ser ut mot det skrånende taket. Der har gutten sittet i timesvis.

«En gang brukte min tante boken min for å holde vinduet åpent. Jeg lette i en uke før jeg skjønte hvor boken var. Hun stanset meg midt i fortellingen.»

«Hva slags bok var det?»

«To tårn. Skogen er verre. Der skjedde noe fryktelig.»

«Kan du ikke si det til noen?»

Den vidøyede gutten ser forundret på meg, men så nikker han mot en kassetspiller som står på en liten kommode. Jeg trykker på Play og hjulene snurrer i kveilen av magnetbånd. Ut kommer en kvinnestemme. Det er den frykteligste stemmen jeg har hørt. Hun kjefter på noen. Det er så ille at jeg presser straks inn stoppknappen. Hjulene står stille. Fastfrosset.

«Hun kjefter ikke på meg. Hun kjefter på demonen.»

«Har du tenkt på at det er derfor han er sånn?»

«Jeg kan ikke tenke på det. Ikke ennå.»

«Hva kan jeg gjøre for deg?»

Utenfor har angrepet stilnet. Hele huset er taust. Gutten reiser seg skjelvende fra sengekarmen. Han reiser seg og trekker av seg skjorten, viser en tynn, meget hvit kropp.

«Kan du helbrede dette?»

Han former hendene i en omvendt V-form mot magen. Jeg skjønner at han er hul. At mage og underliv er tilstede er egentlig bare en illusjon. En fremtredelse i skjødet kun. Alt som er helt har ånd. Fargen oransje blinker skadet og syk. Synet vekker en slags medynk, men den følelsen kan jeg bare kjenne i vaghet. Det er det meningsløse som slår meg og til det er jeg alltid likegyldig. Jeg må passe på at jeg ikke blir likegyldig til mitt eget liv, at ingen får fylle meg med sement eller hulrom.

«Nei, jeg ser nå at du ikke kan hjelpe meg, hvem enn du er. Gå bort.»

Ordene er et trylleslag. Jeg står i glasshuset igjen.

«Ikke kom nærmere så gudene får påskudd til å ta siste del av lærdommen. Det er ikke til ende. Snu deg,» sier den som nå har blitt til en mann fra skinnstolen.

Jeg adlyder, lik en sønn ville adlyde en far når det er viktig.

«Let blant papirene og rotet. Jeg har skjult den der for deg. Visste du ville komme.»

Så jeg leter. Kaster gamle ølkartonger og byråkratiske papirer til side. Finner et skjefte. Det er en slags kniv puttet i en ruglete slire av metall. Ferden ut er stanset av en reim i en knapp. Bakfra hører jeg min fars stemme.

«Trekk den.»

Jeg vipper reimen ut av knappen og lar det kalde metallet gli ut. Våpenet er helt rett, slankt og spist, og har en blodrand. Ulikt noen kniv jeg har sett.

«Dette er en bajonett til en Ak-47 fra Bulgaria. Jeg fikk den av min far. Gorillaen og hans venn ødela sliren. Du kan ikke ta den med deg, men nå får du den av meg i ånden, og det er ved dette vi skal lure skjebnegudinnene.»

Jeg snur meg med bajonetten i hånden.

«Blott tennene for meg.»

Tennene blottes.

«Skrik.»

Skriket som kommer er langtrukkent og gutturalt. De trette øynene hans lyser opp, og han smiler uten bitterhet.

«Jeg kunne ikke drepe demonen og hans mor. Hvem kan … Det er det samme. Men du, Øyvind Tranøy, skal ikke ha dine blader revet av. Hvordan skal du få din frihet?»

Vaklende går jeg frem og legger hånden på mannens hjerte.

«Jeg skal få min frihet gjennom drap. Når jeg får en fiende, og denne fienden er stor nok, må han eller hun dø.»

Visjonen famler. Jeg kommer til meg selv med hånden presset mot ståltanken. Varmen mot hud og fingre er intens. Innenfra kan jeg kjenne et hjerte banke. Det banker i kjærlighet.

Til meg, av noen som ellers aldri har elsket.

Til melodi av "Til ungdommen"

Eg eig ikkje anger i bringa,
og kjem eg meg ein gong på dør
skal kniven på ny eg svinga,
med kaldare hat enn før!