Tidens titaner - del 31 (ufullstendig)
Kanskje kan jeg tjene penger på å skrive homseporno? Paradoksalt nok (et paradoks i et paradoks?) kollapser jeg når jeg forsøker å skrive heterofil porno. Alt er bedre enn et arbeids"liv." New Yorks bestselgerliste neste. Men folk i denne tidsalderen er hønsehoder som ikke forstår annet enn entydighet. Jeg er grunnleggende ukorrekt og blander inn nazisme dess mer ... og kaos, alltid kaos. Jeg forsøker å fornærme mine lesere mest mulig, så deres kjærlighet, når den kommer, kan bevises til å være ekte. Så mye har jeg ikke blitt elsket. Den som elsker meg, skal møte en storm
7/28/20262 min lese
Marquis ligger på rygg i sengen. Han leser. I mellomtidens hviler jeg hodet på brystet hans og lar fingrene krafse over forherdelsen jeg finner der, fordi jeg vet at han liker det på den måten. Sidene blas langsomt.
«Nei, jeg liker det ikke.»
Fingrene mine stanser avventende opp.
«Han tegner i en slags cartoonish anime-stil. Håret til figurene ser ut som takker. Alt for store øyne. Ansiktene en karikatur. Dette har ingenting med mitt prosjekt å gjøre.»
Marquis merker det ikke, men neven min har knyttet seg. Et ark faller ned på hodet mitt og løftes nysgjerrig opp.
«Men dette liker jeg.»
Han har funnet illustrasjonen Cho tegnet for meg i kantinen.
«Realistisk stil med 80-talls estetikk. Mye bedre.»
Jeg krafser på en måte som jeg tror er forførerisk.
«Du kan få knulle meg om du lar Cho bli en del av crewet.»
Journalen denges over hodet mitt. Ikke hardt, men sjokket får meg til å trekke meg tilbake i indignasjon. Jeg avventer forklaringen med åpen munn.
«Jammen er du skamløs.»
«Er ikke det hva du liker?»
«Jeg liker oppriktighet. Erobringene mine skal være ekte erobringer, ikke forhandlinger eller tyveri. Når du gir deg selv til meg, skal det være fordi du ønsker det.»
«Jeg vet ikke hva jeg ønsker.»
«Så finn det ut. Herregud, Øyvind.»
«Javel da.»
Jeg synker sammen mot brystet hans og lukker øynene. Vil ikke forholde meg til det vanskelige. Verden er sorg nok fra før, og bare i fåtallige øyeblikk som nå har jeg funnet fred.
«Siden du er passiv som en gamling på gamlehjemmet, har jeg tatt valget for deg og reservert tid for oss. Jeg tillater ikke sår på mine menn, og jeg tillater heller ikke indre sår og sjelelig forkrøplelse på min utvalgte protegé. Gjør jeg meg forstått?»
«Det kommer an på mottakeren, det. Vet du ikke at du snakker med vinden?»
Brått bykser jeg frem og setter tennene i håndleddet hans. Biter lett og angriper igjen. Journalen legges til side, og så kommer gjengjeldelsen. På et blunk kastes jeg over på rygg, og samme hvor mye jeg spreller og støter i fra, er det umulig å slippe unna. Stirrende øyne er over meg. Leppene finner hverandre.
«Vinden blir varmere og villere under solen,» sier han i et av mine gispende opphold.
«T-tydeligvis.»
«Hvorfor bryr du deg så mye om den lille spergen din?»
«Du trakk meg ut av avgrunnen. Jeg vil gjøre det samme for ham.»
«Ikke alle kan reddes, Øyvind. Bare de sterke, modige, vakre og heldige. Disse egenskapene har du. Hva han har, vet jeg ikke.»
«Du høres sjalu ut.»
Siden jeg er dårlig til å lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk, tillater jeg meg en hånlig latter, bare i tilfelle jeg har rett.
«Sjalusi er bare så 1983.»
«Hvis han kan reddes, kan jeg.»
Håndleddene mine gripes og klemmes fast ned i madrassen.
«Det er ikke i det ytre at du kan helbredes. Forstå: Det må finnes i deg selv.»
Jeg slåss for å frigjøre håndleddene en lang stund, før jeg finner at det er nyttesløst. Smisking fungerer bedre. Men i de indre landskapene som han snakker om, er uroen tilbake. Han har reservert tid. Snart må vi konfronteres.