Tidens titaner - del 31

Verdenen jeg befant meg i var digital. Verdenen jeg befinner meg i er analog, og forunderlig nok kan nesten alt gjøres bedre på gammelmåten. Ordningen er genial i sin enkelthet. Man skribler bare dato og klokkeslett på dørkarmen til dusjen, og dermed er området reservert for den perioden. Jeg vet ikke hvem andre i vår etasje som driver med dette, og bryr meg heller ikke. Har bare registrert at blyantstrekene fra tid til annen oppstår. Første gangen ble jeg halt baklengs ut etter kragen av en brysk Aziz. Respekt er viktig for oss som ikke har noe annet. Ikke fornærme noen. Ikke ydmyke noen. Vis aktelse til de som er sterkere, og ikke spark for langt ned. Din bror skal du holde høyt i hevd. Vennlighet og generøsitet kommer du langt med, selv overfor de som ikke kjenner deg.

De sterile garderobeområdene gjør at vi ikke har skygger. Stemmene våre slår ekko her i tomheten. Kombinasjonen av tid, rom og omstendighet har gjort det til et skjebnested, og det er vi klar over.

«Frykt har ingen plass blant venner. Er du enig?»

«I teorien.»

«Vel, kom deg ut av teoriskjemaet ditt. Dette er ekte. Husk på at du allerede har vunnet. Du er valgt av meg, og som jeg sa, mine menn skal ikke kjenne savn.»

«Marquis … Hvordan snakker du så godt norsk? Når kom du egentlig til Norge?»

«Da jeg var elleve, frøken nesevis.»

«Men da … ferden deres gjennom Europa. Flukten langs motorveier og alle drapene på hospits …»

Genseren hans droppes på hodet mitt så et sanseapparat overtar for et annet idet synsevnen erstattes med lukt.

«En historie til å imponere skrepper med, inkludert deg. Ser deg på den andre siden.»

Den nakne skikkelsen hans forsvinner inn i dusjområdet da jeg løfter på plagget. Du vet, jeg tenker det. Jeg kunne flyktet fra dusjområdet, løpt fra etasjen og dratt rett ned til vaktene. Tryglet om sikkerhet og bedt om en umiddelbar nødsamtale til Frydenlund. Hun ville sørget for å få meg evakuert iløpet av få timer, det er jeg sikker på. Et nytt sted, mye roligere, ingen gjengvold og syke nazister overalt. Ingen som forsøker å presse seg inn steder som er ekstremt ydmykende for noen gutt. Men det er prisen å betale. Positivene kommer alltid med en tilsvarende skyggeside. Her fikk jeg venner. Her fikk jeg aktelse. Her fant jeg meg selv og likte det jeg så, fordi noen for første gang anerkjente mitt lys. I en kraftanstrengelse av mot kaster jeg bylten av klær over Marquis sine på benken, og begir meg inn i dusjen.

Første stråle treffer meg. Ikke veldig varm, og bryteren må stadig denges på grunn av den økonomiske krisen. På motsatt dusjrad er Marquis. Selv om vi har kjent hverandre hud mot hud om nettene, har jeg sjelden sett ham helt naken, og sjelden med muligheten til å betrakte, som nå. Jeg digger jo gammel MMA, og han ser ut som Cheick Kongo på høyden, eller som posterboyen i en homseporno. Hva er det jeg sier til meg selv? Dette er jo en homseporno.

«Du ser bra ut.»

«Kan si det samme, twinkie-twinkie star.»

Den mørke huden er ikke så fremmed mer, eller skremmende som jeg opplevde det først. De fleste jeg ser har jo mørk hud. Jeg lurer på om jeg noensinne vil greie å ta ham i nærkamp? En ubendig trang til å løpe rett på ham melder seg. Vil gjerne måle krefter med gudene som vandrer på jorden. De som elsker meg, skal møte en storm.

Rastaflettene hans har blitt tykke og kompakte under våte dryss.

«Så, Øyvind?»

«Ja, Marquis av de mange løgner.»

«Hvordan føles det at jeg kommer til å knulle deg?»

Sjokkbølgen fra ordene får ereksjonen til å sprette opp. Dette er altså meg, det stikk motsatte av det jeg har blitt fortalt at en mann skal være. Vissheten om min kropps forræderi gjør at jeg forsøker å skjerme for skrittet.

«Du har nøyaktig tre sekunder til å fjerne de hendene, og så får du rundjuling. Tre, to …»

Langsomt gjør jeg som han sier. Hodet mitt henger ned i skamfullhet. En lang strime snørr henger fra nesen. Plaskene ved føttene har opphørt.

«Vel, det må jeg virkelig si, du er inne i dette, og folk sier at jeg utnytter deg.»

«Folkemeningen er alltid feil.»

«Løft blikket, lille alv. Se hva du gjør med meg.»

Det jeg får se gjennom sløret av tårer er at han også har reisning. Nifst, selv om jeg selvsagt har sett det der før. Til fiender hadde grekerne lanse. Til venner dette, tydeligvis. I en iskald form for betraktning registrerer jeg en forskjell på oss. Han er omskåret der jeg ikke er det.

«Gå mot meg. Du må ta første steg. Gjør det nå.»

Jeg tar prøvende steget frem. Et trinn følges av et varsomt annet. Flodbølgen av frykt rammer, og så rykker jeg tilbake og finner ryggen presset opp mot veggen. Jeg vil si noe, men leppene skjelver for mye til at jeg får det til.

En hånd plasseres vått like ved hodet.

«De som la denne frykten på deg var noen usle dverger. Glem aldri det. Jeg skal helbrede deg her og nå. Se på meg.»

«Marquis … vær så snill … la meg være …»

«Jeg er din herre. Din hersker. Jeg befaler deg å se på meg.»

Det er umulig. Jeg greier det ikke. Jeg kan ikke.

SE. PÅ. MEG.

En uforsonelig kraft trekker blikket mitt opp til noe som er nådeløst. To kullsvarte soler som brenner vilt på min himmel. Flammene slikker omkring den bleke hinnen som alltid har hengt ved meg, underverdenens tåke som noen la på meg, død før en død, fordi de ønsket meg utslettet. Hvem var de? Noen usle dverger. De så en kjempe og spredte sin gift. Tennene bites sammen og jeg ser tilbake på Marquis. Solkraftens tyngde slår hardt, og som ved et trylleslag sprer tåken seg og flyr bort.

I samme øyeblikk får jeg utløsning. Hver kraftige stråle treffer magen til Marquis, uten at han rører seg det minste. Jeg kaster armene omkring ham og klamrer meg fast. Pusten kommer surklende ut.

Armene hans er der. Klemmer hardere enn min desperate styrke kan makte.

«De gjorde deg vondt, gjorde de ikke?»

Jeg gjemmer øyenene mot en skulder og gråter, for første gang utført med min egen stemme.

Lange fingre styrker gjennom våte kveiler

«Så nå, lille alv. Jeg er her. Jeg skal alltid være her.»

Marquis, løgneren. Det er ham jeg ble kjent med en gang i en tid jeg knapt kan huske, fordi jeg var en annen og verden var så annerledes. Likevel er det ikke til å hjelpe for at jeg husker visse av smertens gapende øyeblikk.

Han er på langt nær ferdig med sin kur. Jeg har gjenvunnet noe av førligheten og de verste skjelvingene har opphørt da en hånd søker mot skrittet. Før ville mitt instinkt vært å vri berøringen unna med håndleddene, men ikke nå. Ikke mer. Fjerde fødsel er nært sin fullbyrdelse.

«Jeg kan berøre deg hvis jeg vil.»

«Det kan du.»

Nå som jeg har blitt slått ren av solen, kan han gjøre hva han vil, og det er dominanse jeg venter. For sent forstår jeg hva som er i ferd med å skje. Gjør oppdagelsen idet han senker seg foran meg. De mørke øynene ser opp, like ufravikelige nå også.

Nei … han kan ikke gjøre det … ikke med meg … Jeg er … foraktelig.

Marquis putter meg i munnen. Hendene mine slår i dusjveggen, men det er slett ikke et forsvar mot det som skjer. Så jeg griper hardt i de myke dreadsene og klemmer meg fast. Den hvite blomsten av sanselighet folder seg ut i hodet. Kronbladene berører en ytterkant jeg aldri trodde kunne finnes. Ikke for meg. Nå roper jeg ut og lar tvilen forsvinne.

Da en slags virkelighet kommer tilbake, befinner vi oss på knærne overfor hverandre, panne mot panne. De tomme dusjlokalene er usynlig og taust vitne til at sjelefrøene kan spire for første gang. Jeg føler. Jeg elsker. Jeg ER.

Etterpå hjelper jeg til med å klemme vannet ut av dreadsene. De suger fukten til seg, så hendene løper flittig opp og ned langs hele hårets lengde. Endelig synes han fornøyd, og han lar håret falle ned de kraftige skuldrene.

«Nå er bare ett steg igjen. Jeg er stolt av deg. Dette er større enn noen prestasjon på slagmarken.» Han lar fingrene røre lepper i det han kaller en velformet munn. «Min lille kriger.»

Vår tilmålte garderobetid er brukt opp. Lokalene brukes jo av alle på etasjen. Så vi lar vår natt fortsette på åttemannsrommet. Det nye er at Marquis suger meg under dynen. Det er ikke å hjelpe for. Jeg lager for mye lyd.

«Kan dere snart bli ferdige,» stønner Malick. «Jeg vil i vennlighetens navn få sove.»

Marquis gjør noe med munnen som høster nye stønn fra meg, selv om jeg gjør mitt beste for å dempe meg.

«Snedig å være homo,» sier Alain fra sin sengekant. «De har tilgang på sex hele tiden, ikke bare en norsk tøyte nå og da, som oss.»

Crewet flirer seg imellom. Jeg merker det knapt, mens dynen fortsetter å være i bevegelse. Så mye er diskresjonene verdt.

Noen sendte meg denne sangen på brent-cd en gang i tiden. I ettertankens blekhet ble nok noe kommunisert ...