Tidens titaner - del 30 (ufullstendig)
Kreativ bruk av et brannslokkingsapparat her. Du kan ikke tenke ut slike ting uten å være sadist (men dette er bare begynnelsen)
7/19/20262 min lese
«D-du hører ikke til her!»
«Ikke?»
«Hvordan våger du å stille slike spørsmål!»
«Jeg spør aldri. Jeg er svaret.»
«På tide at noen gir deg en lekse!»
«Vis meg. For all del. Vis meg.»
Jeg flytter foten litt til venstre, så til venstre enda en gang og lar den svære branden følge etter. Nok til at han ikke ser det som er bak seg. Da han hever neven til slag, fanges hånden hans i løse luften. På noen korte øyeblikk går uttrykket fra bondsk indignasjon til ektefølt frykt, idet Malick og Sekou tvinger ham ned på kne.
«Du må være ny her!» kniser jeg med fingrene for munnen. «Og jeg tror du nettopp har flørtet med meg!»
Branden ser panikkslagent fra side til side på mennene jeg har brakt med her i kvarteret til freakene ved byggets nedre del. Blikket hans vandrer over til meg, og først da han ser demonen jeg skjuler, blir han klar over hvilken feil han har gjort.
En stemme. Ikke helt min egen.
«JEG SKAL FÅ DEG TIL Å BLØ HORE!»
Branden løftes opp i en omvendt svevetur, armene og bena spredt. Buksen hales av, bokser, sokker og sko likeså. Undertøyet og sokkene blir effektivt stappet inn i munnen. De vilt flakkende øynene ser at jeg tar steget frem. Glidelåsen trekkes ned og jeg vipper ut penis, som flittig masseres frem til ereksjon.
«Gjør ham klar. Denne skreppa er lysten. Har jo flørtet sånn.»
Branden slamres over en bordkant. Malick og Sekou holder armene hans ut til hver side i en slags korsfestelse, den Jesussveklingen egentlig burde fått. To andre fra Apex tvinger bena ut i samme retning, så alt av intimitet gjøres til et offentlig anliggende, dinglende, smått og hårete. Fjolset bøyer nakken bakover for å få med seg hva som skjer. Foraktelig.
Mot den ene veggen får jeg øye på et brannslokkingsapparat. Et plutselig innfall får meg til å hente det og trekke ut sikringen. I neste øyeblikk treffer en kraftig pulverstråle ham midt i skrevet. Hylene er uforlignelige. Nesten som et kunstverk. Burde tatt opptak for videre referanse. Pulverapparatet tømmes over hele ham, mens crewet hoier og flirer.
«Ja, det er riktig, din hore …» mumler jeg og lar skummet dekke over restene av menneskelighet. Ærlig talt vet jeg ikke om pulveret holder kuldegrader, men det gjør tydeligvis vondt og er kilde til endeløst med frykt, akkurat som tiltenkt. Da strålen fisler ut, svinger jeg apparatet med alle krefter og skal til å denge det over den skjelvende og eksponerte ryggen, men denne gangen er det jeg som stanses midt i bevegelsen.
«Nok nå, Øyvind,» sier Aziz. «Vi er gangstere, ikke slaktere.»
Apparatet slippes skranglende ned på gulvet til mitt forvridde glis.
«Vel, på tide å sende deg hjem!»
Jeg tar springfart og sender et spark i brandens bak. Han og det lille bordet vipper overende og faller sammen i en kaotisk ball av bordben og blottet kjøtt. Kavende ujevnt på gulvet som et dyr med brukken rygg, kommer han seg endelig opp og løper derifra. Selv om han har sitt eget undertøy i munnen, kan vi tydelig høre at han gråter.
«Herregud, tenk å ta sånn på vei,» sier jeg tankefullt.
Overalt rundt oss er skrekkslagne ansikter og vidåpne blikk. Uten at det var planlagt, ble min konfrontasjon med nykommeren til et show for allmenn beskuelse. Jeg vet hva det er de sier om meg.