Tidens titaner - del 30

«D-du hører ikke til her!»

«Ikke?»

«Hvordan våger du å stille slike spørsmål!»

«Jeg spør aldri. Jeg er svaret.»

«På tide at noen gir deg en lekse!»

«Vis meg. For all del. Vis meg.»

Jeg flytter foten litt til venstre, så til venstre enda en gang og lar den svære branden følge etter. Nok til at han ikke ser det som er bak seg. Da han hever neven til slag, fanges hånden hans i løse luften. På noen korte øyeblikk går uttrykket fra bondsk indignasjon til ektefølt frykt, idet Malick og Sekou tvinger ham ned på kne.

«Du må være ny her!» kniser jeg med fingrene for munnen. «Og jeg tror du nettopp har flørtet med meg!»

Branden ser panikkslagent fra side til side på mennene jeg har brakt med. Blikket hans vandrer over til meg, og først da han ser demonen jeg skjuler, blir han klar over hvilken feil han har gjort.

En stemme. Ikke helt min egen.

«JEG SKAL FÅ DEG TIL Å BLØ HORE!»

Branden løftes opp i en omvendt svevetur, armene og bena spredt. Buksen hales av, bokser, sokker og sko likeså. Undertøyet og sokkene blir effektivt stappet inn i munnen. De vilt flakkende øynene ser at jeg tar steget frem. Glidelåsen trekkes ned og jeg vipper ut penis, som flittig masseres frem til ereksjon.

«Gjør ham klar. Denne skreppa er lysten. Har jo flørtet sånn.»

Branden slamres over en bordkant. Malick og Sekou holder armene hans ut til hver side i en slags korsfestelse, den Jesussveklingen egentlig burde fått. To andre fra Apex tvinger bena ut i samme retning, så alt av intimitet gjøres til et offentlig anliggende, dinglende, smått og hårete. Fjolset bøyer nakken bakover for å få med seg hva som skjer. Foraktelig.

Mot den ene veggen får jeg øye på et brannslokkingsapparat. Et plutselig innfall får meg til å hente det og trekke ut sikringen. I neste øyeblikk treffer en kraftig pulverstråle ham midt i skrevet. Hylene er uforlignelige. Nesten som et kunstverk. Burde tatt opptak for videre referanse. Pulverapparatet tømmes over hele ham, mens crewet hoier og flirer.

«Ja, det er riktig, din hore … Denne rassen er het,» mumler jeg og lar skummet dekke over restene av menneskelighet. Ærlig talt vet jeg ikke om pulveret holder kuldegrader, men det gjør tydeligvis vondt og er kilde til endeløst med frykt, akkurat som tiltenkt. Da strålen fisler ut, svinger jeg apparatet med alle krefter og skal til å denge det over den skjelvende og eksponerte ryggen, men denne gangen er det jeg som stanses midt i bevegelsen.

«Nok nå, Øyvind,» sier Aziz. «Vi er gangstere, ikke slaktere.»

Apparatet slippes skranglende ned på gulvet til mitt forvridde glis.

«Vel, på tide å sende deg hjulbent hjem!»

Jeg tar springfart og sender et spark i brandens bak. Han og det lille bordet vipper overende og faller sammen i en kaotisk ball av bordben og blottet kjøtt. Kavende ujevnt på gulvet som et dyr med brukken rygg, kommer han seg endelig opp og løper derifra. Selv om han har sitt eget undertøy i munnen, hører vi tydelig at han gråter.

«Herregud, tenk å ta sånn på vei,» sier jeg tankefullt.

Overalt rundt oss er skrekkslagne ansikter og vidåpne blikk. Uten at det var planlagt, ble min konfrontasjon med nykommeren til et show for allmenn beskuelse. Jeg vet hva det er de sier om meg. Det er meningen at jeg skal være en åndsforlatt transe med en påmontert, men fortsatt fungerende pikk. Ultravoldelig, ustabil, like uberegnelig som en spent rottefelle i frifall. Dette imaget underbygges av at jeg gikk til angrep på Apex og Shrill i løpet av samme halvtime. At gjengene banket meg i etterkant blir detaljer for idioter i så måte. Dessuten går jeg jo til psykolog for voldelige innfall og voldspotensiale, eller så det sies. Crewet har selvsagt gjort sitt for å bygge en mytos. I offentlighet behandler de meg som en flaggermus fra Wuhan. Flere av de yngste guttene skal visstnok frykte å bli dratt inn på et toalett og voldtatt av meg. Ja, det hadde jo vært noe. He he!

Av de kreative hårfargene, ser jo ut som skogstroll enkelte av dem, er det tydelig vi er ved byggets nedre del i kvarteret til freakene. Fremtoning og kroppsform er tilsvarende variabel for innvånerne. For hengslete. For fremoverbøyd. Liten som tykk forent av en eller annen indre alkymi. Hadde jeg ikke blitt en affiliate av Apex, er det her jeg ville holdt til. Åssen jeg hadde klart meg alene? Det er en sorg jeg slapp å forholde meg til. På tide å ta til med dagens ærend. Utfallet vekker bekymring, og det var før jeg ble avbrutt av det tanketomme fjolset. Husker ikke helt hva han sa for å provosere meg sånn. Nåja, jeg dundrer på døren, omringet av soldater som alle egentlig er høyere rangert.

Intet svar. Venter de innenfor med en øks? Jeg tar sjansen og skyver meg inn døren. I selvsamme øyeblikk blir jeg klar over at jeg fortsatt går rundt med blottet kjønnsorgan.

«Nei, for helvete …» snerrer jeg og strever med å få utstyret på plass. Da jeg løfter blikket, ser jeg den vesle mengden som har gjemt seg alle steder på åttemannsrommet.

I-ikke skad oss. Ta alt du vil ha!» klynker en av dem.

«Skal jeg … ta deg?»

«N-nei!»

«Så slutt å komme med slike forespørsler!»

Crewet presser seg forbi på hver side og tar til å ransake rommet. Skapdører rives opp, senger endevendes og innholdet i bokser ristes utover gulvet. De finner lite av interesse. Med den slags mandig forsvar har nok autistene blitt ranet mange ganger før. Ikke at vi tyr til direkte ran. Det er mer humant og snedig enn som så. Skal du egentlig ha det der? Kan jeg få låne det? Hva med en liten byttehandel, kompis? For vi er vel kompiser, kompis?

Bare en av dem er rolig. Det er min mann.

«Har du holdt gudenes eiendel trygg?»

Cho løfter på skummadrassen, drar trekket tilside og avslører en firkantet luke som har blitt skåret inn i stoffet. Til og med jeg må innrømme at det er oppfinnsomt. Han fisker ut det som er gjemt der inne og overrekker meg journalen.

«Godt gjort! Jeg skal se på det og vurdere en passende belønning eller straff.»

Forstår han egentlig humor? Av det uttrykksløse ansiktet er det umulig å lese noenting. Min humor er annerledes. Jeg ler når andre må gråte, og jeg gråter når andre ler. Kanskje like greit at han ikke forstår alt det jeg sier. Fornøyd gjemmer jeg journalen i brystlommen. Et av mine plutselige innfall over meg, og jeg vender meg rolig mot ofrene som er fanget på samme værelse og tilsvarende tilværelse som meg.

«Kjipt å bli huket tak i av onkel politi, hæ? Men nå som dere runker rundt på dette stedet, kan dere like godt oppleve noe.»

Jeg gir dem mitt tilbud. Neste gang de har perm, samler de sosialpengene i en felles skjerv og går til innkjøp av gavekort. Til gjengjeld vil jeg sørge for at de kan få puffe litt av det grønne. Jeg vet at det kommer til å være overpriset, fordi afrikanerne mine er grådige på dopet der de er generøse med alt annet, men … forhåpentligvis ikke for overpriset.

«Jeg vil spare pengene til jeg kommer ut,» sier en kvisete nerd med tenna på tørk som er talefør nok til å ha blitt deres talsmann.

«Tull! Tiden er kort og fremtiden finnes ikke. Det som ikke brukes i dag blir tatt i morgen. Skaff det gavekortet.»

Til min tilfredsstillelse ser jeg at de andre nikker, også Cho, og jeg ser iveren i øynene deres. Alle, absolutt alle liker å bryte reglene og få det man strengt talt ikke fortjener, spesielt når du allerede har blitt stemplet for både det ene og andre.

«Ja, hva er dere inne for, forresten? For meg var det flittig bruk av kølle som ga gleden.»

Det siste mener jeg oppriktig.

«Det … det vil jeg ikke si,» sier nerden.

«Ser det ut som jeg bryr meg om hva du vil? Svar, for helvete. Dere vil vel ikke vekke mitt raseri?»

Det er fåfengt. Overalt der jeg ser, er de samme unnvikende blikkene og skikkelser som krymper unna.

«Hva. Gjorde. Dere?»

«Vær så snill,» stønner en annen.

Jeg gir opp mitt forsett og forlater rommet. Det viktigste er oppnådd, og det er journalen. Crewet slår følge og vi tar trappene, til afrikanerne først og deretter til oss selv.

«Et ord, Øyvind. Kritikk skjer ikke i offentlighet, men det skjer nå,» sier Aziz før vi når åttemannsrommet. «Må du virkelig torturere dem sånn?»

«Jeg overdrev kanskje med den brannspyleren.»

«Niggeren fortjente det,» sier Malick. «Mangelen på respekt kan aldri tåles.»

Malick har allerede vist meg at han ibor den lærdommen.

«Tenk, Øyvind. De er autister. Ikke akkurat kriminelle. Hvorfor tror du de er inne?» sier Aziz.

Så det kommer frem. De som bort i ulykkelig fellesskap på det rommet var alle involvert i en barnepornoring. Ikke noe animerte greier, og ikke noen litt for unge tenåringer i bikini. Her snakker vi hundretusenvis av bilder og klipp. Ekte barneporno av groveste type, inkludert spedbarnsvoldtekt. De trodde at jeg ved å fremtvinge en tilståelse ville bruke det som unnskyldning til å fare løs på dem.

«Nei … Ikke Cho også?»

«Vi vet ikke,» sier Sekou.

«Han er jo inne for den episoden i jentegarderoben.»

«Av og til er du underlig enkel, på tross for at Marquis elsker deg for din gullbeslåtte topp,» sier Aziz. På mange måter er han min referanseperson og til og med samvittighet innad i crewet, og derfor svir irrettesettelsene hans ekstra hardt. Episoden i jentegarderoben var en røverhistorie jeg falt pladask for, gjenfortalt hundrevis av ganger av folk som ikke engang var der, og som de pakistanske vaktene har brukt som sin særegne form for underholdning.

«Du av alle burde vite at du skal ikke tro alt du hører.»

Jeg, hvis liv og virke består av illusjoner, nesten så en skulle tro jeg var en levende luftspeiling selv, valgte å tro på den største illusjonen av alle. Ingen som kommer hit inn er ren. Jeg forelsket meg i Cho som et avbilde av hva jeg burde ha vært … Jeg er i det minste et åpent monster, der han tydeligvis er langt, langt verre, skjult et sted bak mutismen og et ansikt uten uttrykk.