Tidens titaner - del 3

Det ville vært en lettelse å kastes i et betonghull. Cellen jeg får er romslig nok, det er et ståltoalett og sengen har til og med laken. Vegger til tross, der inne kjenner jeg at presset letter, at verden rykker bort så rommet er frigjort og jeg kan være. Endelig er jeg for meg selv, noe jeg nesten aldri opplever. Alt jeg vil er å bli latt i fred. Om jeg bare fikk grei mat, varme og et sted å sove, kunne jeg tilbrakt hele livet alene. Mennesker er svært dårlig selvskap. Jeg hater alt menneskeri, sosialeri og flertalleri, der avskyelig avskum går rundt for å vokte på hverandre og angripe deg for den minste form for avvik. Jeg er en avviker og vil være det.

Bør jeg bruke tiden på å føle skyld? Nei. De tvang meg til å gjøre det og fikk sin bekomst. Riktignok var noe av det utilsiktet. Jeg traff ludderet uten å mene det, og etterpå gjorde hun det verre ved å stille seg imellom. Håper det gjorde vondt for de andre. Hvert brukne bein er en bonus. Når det gjelder titanen … har jeg drept ham? Forhåpentligvis er det likegyldig. Jeg er jo mindreårig, så det er begrenset hva staten kan gjøre mot meg. I første omgang vil de forsøke å angripe psyken og følelsene mine, derfor må jeg gjøre sinnet rent og følelsene utilgjengelig. Kun senere i livet vil de forsøke å sperre deg inne over lange tidsspenn, og det verste med det er vel at du må holde deg inne med idioter som har ADHD. Litt som stedet jeg vokste opp, med andre ord. Staten er der for å ødelegge de fattige og svake, og la de rike og sterke gå. Litt som en hvilken som helst vanlig person, med andre ord. Min store uro er at jeg er både fattig, alene og svak. Kun min lave alder beskytter meg.

Appen min er selvsagt blokkert bortsett fra svært enkle funksjoner, som klokke og notatblokk. Pornosamlingen og musikkarkivet er også gjort utilgjengelig. Jeg setter meg på gulvet med bena i kors og klarner tankene. Ja, nå som den urene innflytelsen til rottepakket er fjernet for godt, kjenner jeg fred. Jeg er den jeg burde være og vil bruke resten av min tid til å få mer av det.

Det går altfor kort tid før døren åpnes.

Jeg blir brakt til et slags avhørsrom. På bordet foran er det en eske papirtørkler. Jeg misliker implikasjonen. Aldri om de skal få tårene mine. Følelsene mine trekkes enda lenger inn i brystet, jeg komprimerer dem i et svart hull hvor de kan være trygge. Og sinnet mitt gjøres skarpere. Jeg har den evnen. Når det teller, teller jeg.

«Jeg skal snakke,» sier jeg til politimannen som kommer inn. «Hvis jeg får en baguett og en brus.»

Han presenterer seg som avhørsleder John Fossli, en ungt utseende fyr, selv om han er voksen. Det føles ikke ut som han er langt unna min alder. Jeg hadde foretrukket noen eldre, for å få avstand til både meg og situasjonen.

«Vi gir ikke ut spesialprivilegier. Måltider skjer til faste tider her på bygget.»

«Da snakker jeg ikke.»

«Kan du fortelle meg om hva du gjorde i dag?»

«Jeg snakker ikke.»

Blikket snur jeg mot veggen, og der holdet jeg det. Samme hvor mye politimannen spør, først mildt, så hardt og etter hvert truende med både det ene og andre. Tilslutt reiser han seg.

«Jeg skal forhøre meg med mine kollegaer.»

Med det etterlates jeg alene. Litt tid går. Politimannen kommer tilbake med en annen. Sammen fører de meg tilbake til cellen.

«Det skal være en Dr. Pepper,» sier jeg.

Celledøren stenges bak meg. Jeg gjenopptar plassen på gulvet og lukker øynene. Forsøker å se for meg landskaper jeg kan vandre gjennom. Andre verdener enn denne, fordi dette stedet synes å ha alvorlige feil. Jeg liker meg selv, men jeg burde være født i en annen omstendighet. Og makten i verden burde være strukturert på en helt annen måte. Verden burde vært vrengt. Min celle gjort til det høyeste kammer i slottet. De som rasler med jern og køller gjort til ydmyke tjenere.

De kommer. De har med seg en baguett med ost og skinke, min favoritt, og en flaske Dr. Pepper. Ikke helt bra. Det kunne tyde på at de tar dette alvorlig.

«Et kvarter. Så begynner vi,» sier avhørslederen.

Jeg nikker og setter tennene i saftig ost og skinke. Glefser ned loffen, som er like mye sukker som min favorittbrus. Suger i meg smøret. Alt som kan nære monsteret som bor i meg, er bra.

Vel oppe i avhørsrommet gir jeg min innledende forklaring. Jeg forteller politimannen at Odin befalte meg å begå disse handlingene. Han synes å overse min guddommelige misjon.

John Fossli, jeg hadde glemt navnet hans, men kan se det fra skiltet han har på bryster, sier at Tommy Thomasen har pådratt seg alvorlige ansiktsskader og dessverre har blitt blind på begge øyne. Andre skader er det også. Et lite brudd i ryggvirvlene til jenta, samt tapte fortenner. Den ansatte fikk hjernerystelse. Hos de andre guttene er det kutt, blodsutredelser og en brukken arm. Schæferen sprang seg vill og har ikke blitt funnet igjen. Vanvittige ødeleggelser på kort tid. Avhørslederen lurer på hvordan jeg stiller meg til det.

Til det sier jeg at jeg er strålende fornøyd, fordi det var nøyaktig hva jeg hadde til hensikt.

«Sikker på det?»

Jeg tenker meg om. Nei, jeg mente ikke helt dette med å skade jenta. Jeg rammet henne ved et uhell, og etterpå stilte hun seg mellom meg og min fiende, som jeg hadde bestemt meg for å kveste så mye som mulig.

Fossli vil vite hvorfor jeg hater Tommy så grenseløst. Jeg forteller at jeg hater hver eneste en av dem. Ville skutt hver og en av dem i hodet uten et øyeblikks anger om jeg kunne. Men Tommy var lederen deres. Siden jeg fikset han, har jeg gjenopprettet min ære, og signalisert at det de gjorde mot meg var uakseptabelt.

«Hva gjorde de?»

Forsiktig nå, fordi jernmasken er i ferd med å sprekke. Jeg forteller at de mobbet meg, langvarig og intenst. At det var fysiske angrep hver dag, og endeløst med trakassering. De forsøkte å knekke meg på hver eneste måte og så litt til.

«Hvorfor har du ikke fortalt noen om dette?»

Hvordan kunne jeg. De ansatte, om de ikke var med på det, så en annen vei. De visste meget godt hva som foregikk. Men de var med på det. En av lederne laget et foraktelig lydord av navnet mitt. Tran-tran, pleide han å kalle meg. Han ville vel hode seg inne med sine motbydelige underlings. En mørkalv med sine goblins. Den slags er det bare for helten å hugge ned, uten omsyn, omsvøp, hensyn, tvil eller anger, lov og dom.

Fossli sier at dette med mobbingen nok kan stemme, men at det er ufordelaktig at det ikke er dokumentert. De andre kan hevde at dette aldri fant sted, og at angrepet var umotivert.

«Jeg bryr meg ikke om hva de mener. Jeg bryr meg om hva jeg mener, og det bryr jeg meg om.»

«Det finnes virkemidler. Du kunne ha blitt forflyttet til et annet sted.»

Jeg forteller at jeg foretrekker å ta meg av problemene mine på egen hånd. Slik er jeg. Øyvind Tranøy til tjeneste.

«Dessuten … hvis det var snakk om ære. Du angrep dem bakfra, uten forvarsel. Neppe særlig ærerikt.»

Jo, det var ærerikt. Dette bestemmer ikke han. De slåss mange mot en. Tommy kneet meg i skrittet under en brytekamp. De brøt reglene for riddelighet først, og da er det min rett å bruke alle absolutt alle krefter jeg har tilbake. Dette er del av virkeligheten. Dette finnes.

«Jeg er nemlig opptatt av å vinne. Det er naturens målestokk, skillet mellom rett og galt, akkurat som Hitler sa.»

«Jeg trodde du handlet under befalning fra Odin.»

Ærlig talt. Hitler var Odins skikkelse på jorden, for en tid. Dette vet da alle.

Politimannen ber meg utdype mine syn, noe jeg gjerne gjør. Ivrig forklarer jeg ham alt sammen. Alt som gjøres blir del av virkeligheten. Rottepakket var kanskje overlegne meg, for en tid, siden de rottet seg sammen så, og fikk påført sine feige stikk. Men når jeg meide dem ned, ble det også del av virkeligheten. Nå dikterer virkeligheten at jeg er overlegen. Virkeligheten viser klart og tydelig at jeg er den beste, fordi min fiende ligger slagen, og her sitter jeg, rørslig og frisk.

Politimannen hever pannebrynene. «For argumentets skyld, la oss si at jeg skulle trekke tjenestepistolen min her og nå, og skyte deg i brystet. Ville jeg ikke da være overlegen?»

Jo, fra naturens side ville han være det. Jeg ville være utslettet, mens han fikk leve videre, sikkert formere seg med sin kone og sånn. Han ville vinne, men det ville vært feigt og æreløst. Det er nok derfor folk er så usle, jevnt over, fordi dette er naturens betingelse for fortsatt eksistens.

«Det er interessant å høre noen så ung snakke så filosofisk,» sier politimannen. «Men nå er det en gang sånn at loven har problemer med denne fremferden, som høres ut som den kunne høre eldre bronsealder til.»

Akkurat det siste gjør meg stolt.

«Desinite leges nobis recitare qui gladiis cingimur,» sier jeg.

Politimannen ser ut til å bli bekymret.

«Hva betyr det?»

«Vil De ei fraholde Dem fra å snakke om lover til oss som med sverd er smykket.»

Nå blir bildet mye klarere, sier politimann Fossli. Jeg ble mobbet fordi jeg skilte meg såpass mye ut. Dessverre er det ingen unnskyldning for det jeg gjorde, og det kan virkes konsekvenser mot meg, både gjennom strafferett og sivilrett.

«Jeg er for ung for å straffes.»

Det er mitt ultimate forsvar, men han virker ikke å bli særlig imponert. Han forklarer meg at avhøret er over, men at jeg snart skal snakke med en dame som vet mer om tingene jeg er opptatt av. Synd at det måtte avsluttes så tidlig. Munnen min skummet over. Jeg likte virkelig å snakke med politimannen. Har nok savnet en venn.

Men det er del av illusjonen. Politiet er kan hende maskuline på overflaten, men de eier ikke sann mandighet, og der du tror du taler til en mann, taler du til et monster. En som tjener det største monster av alle. Staten som vrengte livet av den ariske rase.

Jeg har bekjempet verden og har tatt imot alle slag ... Det er stunder mitt hjerte henger lavt. Født til å gå mot vinden. Hvorenn jeg står, er jeg alene