Tidens titaner - del 29

«Så hva ville du gjort hvis du visste at ulvekvinnen hadde kommet tilbake?»

Lisbeth senker brillene og ser på meg i stillhet.

«Har du opplevd indikasjoner på det, Øyvind?»

«He he … neida. Lite stress for tiden. Ingenting som kan presse det frem.»

«Jeg ville betraktet det som en svært alvorlig psykotisk episode og tatt passende grep.»

«Som hva da?»

«Når du ser dine indre konstrukter er du en ekstrem fare for deg selv og andre mennesker, Øyvind. Du vil være helt og holdent utilregnelig og ha behov for umiddelbar intervensjon.»

«Da er det bra at hjelp er å få,» prøver jeg meg.

«Sikker på at alt er bra med deg?»

«S-selvsagt.»

Det skal visstnok være lettere å lyve for kvinner enn for menn, men jeg nå ikke så sikker. Var antakelig på nippet før hun så rett igjennom meg. En dag må jeg slutte å la egen nysgjerrighet utsette meg for slike risikoer. Jeg vet meget godt at hun har både autoritet og vilje til å ødelegge livet mitt dersom protokollene hun har fått skjøvet inn i hodet gir rom for det.

«Jeg vil snakke med deg om narsissistiske vekslinger, Øyvind?»

«Hva slags vekslinger er det?»

«Nøyaktig det du gjør nå.»

Lisbeth Frydenlund legger hendene sammen. Det som for andre ville sett ut som en tenksom gest, viser her et autoritært preg.

«Da du kom inn i dette rommet begynte du å spille en rolle. Du er ikke klar over denne rollen, men du spiller den alltid. En observant, formell og distansert gutt, som søker å forstå og som for all del ikke involverer noen følelser, vokter seg vel for å si noe dumt.»

«Er ikke det alle gjør?»

«Du gjør det mer enn andre, noe som er terskelen til enhver patologi. Det er ikke så utpreget som dissosiativ identitetsforstyrrelse, hvor personligheten er splintret i flere deler. Nei, ikke flere personligheter i virksomhet, men roller. Alt du gjør er ulike roller du tar på deg, som det reneste rollespill. Du bytter mellom disse rollene etter behov og lever deg bedre inn i det enn noen andre, fordi du har ingen egentlig identitet.»

«Vel, da kan jeg jo like gjerne være den jeg er i øyeblikket, og spille rollen godt.»

«Det er akkurat det du gjør,» glefser hun brått. Det plutselige utbruddet får meg til å skvette tilbake i stolen. Jeg har aldri før opplevd noe brudd i formalitet fra henne. «Du manipulerer, uten å vite at du manipulerer. Hva er du nå? Rapper? Gangster? Elsker? Alt sammen for å nære hoveddirektivet.»

«Hva er mitt hoveddirektiv?»

«Å absorbere andres oppfattede ideelle kvaliteterer, devaluere dem og forkaste dem. Du gjenopplever morstraumet ditt gang på gang og skal gjøre det hele livet. Du kan ikke fraseparere deg din fraværende mor og bruker derfor andre for å simulere prosessen.»

«Vil jeg ikke da tilslutt bli meget sterk … Hvis jeg tar deres styrke?»

«Forestilte styrke, Øyvind. Dine idealiseringer og din forakt har svært lite med noen ytre virkelighet å gjøre. Det er et fenomen i ditt eget hode, som er avsondret fra noen egentlig menneskelig kontakt.» Hun trekker pusten. «Det er et barnespill fra et svært skadet barn.»

«Hvis du ikke kan helbrede meg, hva er vitsen da? Jeg kommer jo uansett alltid til å spille disse rollene.»

«Jeg vil gjøre mitt for å dempe utslagene, ved å gi deg en bevissthet om det, Øyvind. Du må finne måter å idealisere og forkaste på som ikke involverer andre mennesker.»

«Livet er andre mennesker.»

«Du kan ikke delta i livet.»

Hun sitter her og sier alt dette, men jeg velger å ikke tro henne. Det jeg opplever virker ekte nok for meg. Spiller jeg bare rollene hardt nok, vil de bli til virkelighet, for meg og for andre. Jeg vet hvilke roller det er, fordi jeg alt har valgt dem. Der og da bestemmer jeg meg for å doble og triple min lojalitet til crewet, og gi Marquis alt jeg har og kan tenkes å ha. På den måten kan jeg omgå Frydenlunds onde labyrint av uoverstigelige premisser, og hvis jeg overfor dem oppleves som å være et menneske, vil jeg være et menneske. Terningene i mitt indre som de har ladet med varme venter på hånden som skal bringe kastet. Det skal være min hånd. Forandring vil komme, og jeg vet hvor jeg vil rette gaven jeg har kjent. En ting vet jeg. Det må gjøres med omhu, for jeg får kanskje ikke så mange sjanser. Empatien og medmenneskeligheten jeg har ant presses gjennom lag på lag med is, og kan derfor når som helst glippe om jeg griper for hardt og tidlig.

Du er ingen fake, min edle Øyvind. Jeg er din far og vet