Tidens titaner - del 28 (ufullstendig)

Ferden ned gangen skjer robotisk. Jeg kan ha sex nå, om jeg ønsker. Er ikke det hva jeg alltid har begjært fordi det ble meg forbudt? Uverdig. Kallenavnet mitt Kiss kiss og hånen trøsket ned av stor som liten. Alt for å holde meg nede, for å splintre psyken min, for å sikre seg ressursene på egen hånd. Mobbing skjer for å ødelegge og drive vekk et fremmedelement, og det er hva jeg er, endte tilslutt som fremmed for meg selv. Nå kan jeg få oppreisning, hevne meg på fortiden. Er ikke det hva jeg alltid har ønsket? Pornobildene jeg så på i smug. Mine hemmelige ønsker og begjær. Å få holde en jente i hånden. At hun kysser kinnet mitt, og at jeg vender meg og kysser henne tilbake.

Nei, dette ligner overhodet ikke. Noe i meg steiler som den villeste hest, og dette beistet banker og slår ukontrollert da jeg nærmer meg døren. Ikke slik. Ikke med dem. Ikke på den måten. Sex-lydene er umiskjennelige. Mindre overdrevne enn i en pornofilm, men nærmere og ekte. Hvis ikke nå, når? Er jeg virkelig ødelagt for alltid? Hånden min klamres fast i dørkarmen og jeg skviser igjen øynene. Det er de rytmiske klaskene mot en rumpe, så en annen. Crewet veksler på å ta Lone og Valentina bakfra samtidig. Like fort som en gjør seg ferdig, markert med noen korte stønn, overtar en annen. Lone vil hvile litt, men får det ikke. Jeg lar meg synke kraftløs ned langs veggen.

«Hvor blir det av ham? Jeg vil at han skal slikke før han får forsyne seg.»

Det er Marquis som kommer ut, kliss naken og en flaske i neven. Penisen hans glinsende seierrik. Han stanser opp litt perpleks.

«Jasså? Er det her du sitter?»

Han tar en slurk av Lones snart tomme rosévin.

«Jeg går ikke inn dit.»

«Ikke vær dum. Kom nå.»

Han bøyer seg og griper meg om armen.

«NEI!»

Jeg rykker vekk som om det er ild som tar på meg. Det er solens ild. Først da blir de slørede øynene hans våkne.

«Hva er …» Dessverre er hodet hans kjapt og intelligent. «… Øyvind, er du jomfru?»

«Ja.»

Han utgyter et høyt latterbjeff. Det gjør at jeg stønnende må gjemme ansiktet mellom knærne

«Nei, jeg mente det ikke på den måten. Jeg ler fordi … Vel …»

Flaskebunnen dunker hult mot gulvet. Han setter seg overfor meg.

«Du løy for meg, min lille protégé.»

«Det var … nødvendig. En hvit løgn.»

«Den type løgn som hvite menn kommer med?» sier han og smiler. Stemmen hans blir en tilnærmet imitasjon av min egen. «Joda! Foretrekker det velfrisert! Bakfra er selvsagt best!»

Min time av skam avbrytes bare av vinskvetten han heller ned pannen min, som han kysser. Det er uheldig for ham at han er så nært. Ulvekvinnen kaller og lokker. Kan jeg ta ham? Kun hvis jeg har våpen. Hadde jeg en kniv i hånden nå, ville et uforsonelig raseri drive den inn til skaftet.

Han har sett hatet i øynene mine da jeg slikker i meg det rennende rosa.

«Forsiktig nå. Det er grenser for hvor mye jeg vil tolerere.»

I mellomtiden har ulvetennene kommet frem i et glis. «Hva … tror du … jeg har tolerert.»

Reaksjonen hans er direkte som den alltid er. Han griper tak i hodet mitt med begge hender og klemmer hardt.

«Misfornøyd, er du? Mener du deg urettferdig behandlet? Hva er det du ikke har fått?»

«Jeg er ikke redd for deg.»

«Tydelig at du vil ha konfrontasjon. Det skal du få. Var sånn vi møttes. Da forsøkte du også å låse horn med meg.»

Han presser pannen mot min. Jeg passer på å presse og stirre tilbake, selv om armene mine henger slapt ned, der han holder meg fast.

Innenfra lyder klagende spanske gloser. Crewet high-fiver seg imellom.

«Men ikke nå. Gå til loftet og gjem deg der. Det er ikke bra for deg å høre på dette.

Jeg reiser meg. Det robotiske er helt borte og blodårene må være fylt med et svimlende tomrom. Han ser etter meg, og jeg ser tilbake. Det siste jeg ser til ham er at han trekker på skuldrene og går tilbake inn i rommet.