Tidens titaner - del 28

Ferden ned gangen skjer robotisk. Jeg kan ha sex nå, om jeg ønsker. Er ikke det hva som ble meg forbudt? Uverdig. Kallenavnet mitt Kiss kiss og hånen trøsket ned av stor som liten. Alt for å holde meg nede, for å splintre psyken min, for å sikre seg ressursene på egen hånd. Mobbing skjer for å ødelegge og drive vekk et fremmedelement, og det er hva jeg er, endte tilslutt som fremmed for meg selv. Nå kan jeg få oppreisning, hevne meg på fortiden. Er ikke det hva jeg alltid har villet? Pornobildene jeg så på i smug. Mine hemmelige ønsker og begjær. Å få holde en jente i hånden. At hun kysser kinnet mitt, og at jeg vender meg og kysser henne tilbake.

Nei, dette ligner overhodet ikke. Noe i meg steiler som den villeste hest, og dette beistet banker og slår ukontrollert da jeg nærmer meg døren. Ikke slik. Ikke med dem. Ikke på den måten. Sex-lydene er umiskjennelige. Mindre overdrevne enn i en pornofilm, men nærmere og ekte. Hvis ikke nå, når? Er jeg virkelig ødelagt for alltid? Hånden min klamres fast i dørkarmen og jeg skviser igjen øynene. Det er de rytmiske klaskene mot en rumpe, så en annen. Crewet veksler på å ta Lone og Valentina bakfra samtidig. Like fort som en gjør seg ferdig, markert med noen korte stønn, overtar en annen. Lone vil hvile litt, men får det ikke. Jeg lar meg synke kraftløs ned langs veggen.

«Hvor blir det av ham? Jeg vil at han skal slikke før han får forsyne seg.»

Det er Marquis som kommer ut, kliss naken og en flaske i neven. Penisen hans glinsende seierrik. Han stanser opp litt perpleks.

«Jasså? Er det her du sitter?»

Han tar en slurk av Lones snart tomme rosévin.

«Jeg går ikke inn dit.»

«Ikke vær dum. Kom nå.»

Han bøyer seg og griper meg om armen.

«NEI!»

Jeg rykker vekk som om det er ild som tar på meg. Det er solens ild. Først da blir de slørede øynene hans våkne.

«Hva er …» Dessverre er hodet hans kjapt og intelligent. «… Øyvind, er du jomfru?»

«Ja.»

Han utgyter et høyt latterbjeff. Det gjør at jeg stønnende må gjemme ansiktet mellom knærne

«Nei, jeg mente det ikke på den måten. Jeg ler fordi … Vel …»

Flaskebunnen dunker hult mot gulvet. Han setter seg overfor meg.

«Du løy for meg, min lille protégé.»

«Det var … nødvendig. En hvit løgn.»

«Den type løgn som hvite menn kommer med?» sier han og smiler. Stemmen hans blir en tilnærmet imitasjon av min egen. «Joda! Foretrekker det velfrisert! Bakfra er selvsagt best!»

Min time av skam avbrytes bare av vinskvetten han heller ned pannen min, som han kysser. Det er uheldig for ham at han er så nært. Ulvekvinnen kaller og lokker. Kan jeg ta ham? Kun hvis jeg har våpen. Hadde jeg en kniv i hånden nå, ville et uforsonelig raseri drive den inn til skaftet.

Han har sett hatet i øynene mine da jeg slikker i meg det rennende rosa.

«Forsiktig nå. Det er grenser for hvor mye jeg vil tolerere.»

I mellomtiden har ulvetennene kommet frem i et glis. «Hva … tror du … jeg har tolerert.»

Reaksjonen hans er direkte som den alltid er. Han griper tak i hodet mitt med begge hender og klemmer hardt.

«Misfornøyd, er du? Mener du deg urettferdig behandlet? Hva er det du ikke har fått?»

«Jeg er ikke redd for deg.»

«Tydelig at du vil ha konfrontasjon. Det skal du få. Var sånn vi møttes. Da forsøkte du også å låse horn med meg.»

Han presser pannen mot min. Jeg passer på å presse og stirre tilbake, selv om armene mine henger slapt ned, der han holder meg fast.

Innenfra lyder klagende spanske gloser. Crewet high-fiver seg imellom.

«Men ikke nå. Gå til loftet og gjem deg der. Det er ikke bra for deg å høre på dette.

Jeg reiser meg. Det robotiske er helt borte og blodårene må være fylt med et svimlende tomrom. Han ser etter meg, og jeg gløtter tilbake. Det siste jeg ser til ham er at han trekker på skuldrene og går tilbake inn i rommet.

Som nevnt har jeg evnen til å skru av alle følelser når jeg ikke trenger dem, tømme hodet for alle tanker. Bli hva jeg er, som er ingenting. Så jeg krøller meg sammen til en ball i et hjørne av loftet, og liggende slik en stund, faller jeg til et sted der det ikke er treverk under, ingen grusomme stjerner over, for på dette stedet er jeg fri fra min skjebne.

Da jeg kommer til meg selv, sitter et barn på huk ved min side. Mørkhudet, håret skjult av mørke, øynene uutgrunnelig store. Jeg forstår at det var sånn Marquis så ut da han var barn, i en fremmed verden som var hardere enn min egen. Likevel, til tross for kampen om kornkjerner ved mørtelen, brønnens stupbratte åpningen til en jord som alltid tørster, en kjærlighetsløs kvinne og en ond far, har han noe mildt ved seg. Idet jeg kommer meg opp og gnir meg i øyet, strekker dette barnet hånden mot meg.

Jeg vender kinnet demonstrativt bort.

«Du er underholdende selv når du sover, Norski,» sier han. «Hadde mine mistanker. Hva annet har du løyet til meg om?»

Hånden finner kinnet like fullt, og stryker langsomt. Gradvis blir jeg brakt til å se på ham.

«Hvor lenge har du vært her?»

«Lengre enn du tror. Jeg liker å observere. Er det underlig?»

«Ja, det spørs jo hva du observerer, det. Eller hva du tror du observerer.»

«Har du et poeng?»

«Du blir nødt til å sende meg bort. Jeg får ta mine sjanser blant nazistene.»

«Det vet du selv at jeg aldri kommer til å gjøre. Da gjør jeg deg heller til en fange.»

«Marquis, hun har befalt meg å drepe deg.»

«Hvem? Valentina?»

«Ulvekvinnen. Marquis, er du en titan?»

«Jeg tror på styrke. Noen ganger er styrke å være oppriktig. Jeg er ikke en trollmann som kan lese tankene dine.»

Han krever altså mitt mot, og til det er en utfordring jeg aldri kan si nei. Så jeg deler av min innerste verden. Den jeg har holdt skjult for psykologene, mennene i hvite drakter, og definitivt politiet. Det vil være nok til å utløse tvangsmedisinering, som er min største frykt. Det var ulvekvinnen som fikk meg til å felle titanen den gangen, mannen som misbrukte sin makt. Til gjengjeld fikk hun meg til å gå ærens vei, der hver trussel blir til en del av veien ved å tråkkes over, faststøpt inn i brosteinen og nedkjempet med alle midler. Det betyr ingenting hvordan jeg gjør det, bare at jeg gjør det. Løgn, våpen, kølle, forræderi. Drap, alltid drap, språket germaneren, spydmannen har snakket siden sin opprinnelse. Det var da han sluttet sin tale at han begynte å svinne.

«Og nå mener du altså at jeg er en titan?»

Titanene kan være så meget. De kan opptre i menneskeform, de kan være en institusjon eller en idé, eller ganske enkelt en tone jeg ikke liker. Felles for titanene er at de er urimelige. De burde ikke være her og bryter med den guddommelige ordenen. Størst blant titanene er tiden som bringer oss alle til fall. De skjuler seg iblant, andre ganger opptrer de i skamløs frekkhet. De er grunnen til at vi er fanget her i alderen av jern. Jeg vet ikke hvor lenge vi må kjempe og lide, kanskje i hundretusener av år til tidsalderen er til ende, men om jeg kan mestre tiden og snu den, kan jeg kanskje bringe oss tilbake til gullalderen. Da finnes ikke titanene, kaos, lidelse, all denne urimeligheten. Da vil enhver mann være jomfru til sin brud, og hun til ham. Alderdom finnes ikke mer, man blir bare borte i meditasjon. Arbeid heller ikke. Åkrene vokser av seg selv. Elver av honning strømmer fritt. Hver og en vet det gode, og gjør det gode. Ingen er urimelig.

«Du kaller deg Sol invictus. Det tilsvarer Helios, en godartet titan som Zeus lot bli på jorden sammen med månen.»

«Du har svart på ditt eget spørsmål. Jeg er en titan.»

«Men en godartet en. Zeus lar deg være her. Han vet vel at du er nødvendig. Hvis ikke hadde vi ikke lys.»

Selvsagt, i gullalderen lyser lyset av seg selv. Den vil jeg gjerne dele med min venn, noe jeg forteller ham. Vi er menn som tilhører alderen av bronse. Harde, farlige, hurtige til å forkaste og hurtigere til våpen, men fortsatt rettskafne.

«Jeg deler gjerne tidsaldrene med deg, Øyvind.»

Ingen fordømmelse. Ingen stirring i sjokk og vantro. Han godtar det jeg sier, uten dom.

«Men nå har du vært urimelig. Det sømmer seg ikke, selv for solen.»

«På hvilken måte har jeg vært urimelig mot deg, Øyvind?»

«Du var ikke det direkte.»

Dog, så var det dette forbehold. Ved å krenke Valentina og Lone, viste han trekkene til de andre. Mennene som bøller i vei, uten tanke på hva det innebærer og hvilken lidelse det skaper, skjærende musikklang eller rammel, ideer som den vise ikke lar seg innfinne med, overgrepene foretatt i dagslys og på en landevei. Ikke bare det, men han viste at han kan gjøre det samme med meg, og derfor vrededes gudinnene så i påvente av forbrytelsen. I Åsgard er ikke jotner akkurat populære, bare så det er sagt.

«Vi må finne måter å ikke la dine gudinner miste besinnelsen,» sier han og smiler. «Men jeg er uenig i at skreppene ble krenket. De visste meget godt hva de gikk til. Åtte karer i fengsel, liksom. Det du så var bare støyen før villig overgivelse, som kvinner gjerne gjør.»

Damene har uansett dratt nå. De fikk det de var ute etter, og det fikk crewet også. Konflikten med Malick er enn så lenge løst. Han er storfornøyd nå som han fikk seg hvit fitte. I fengsel blir tilgangen på dop og damer en del begrenset, og det er hans målestokk på suksess, noe som er innforstått med villighet til å følge lederen.

«Lite damer i fengsel,» sier jeg. «Men desto flere menn.»

«He he. Akkurat.»

«Det er for sent nå. Jeg har blitt fullstendig ydmyket foran alle sammen.»

«Beklager, Øyvind, men du bestemmer virkelig ikke hva vi tenker. Jeg synes det er søtt.»

«Hva mener du?»

«Det er jo tydelig at du trenger en mann, ikke en kvinne. Jeg vil gjerne løse opp sperren som mobberne dine la over deg.»

«Skal du?»

Javisst skal han det, og har tar ikke nei til et svar. Ikke nå lengre. Jeg har satt opp et episk forsvar, det reneste Festung Europa, men det er bare for å finne noen som er sterk nok til å slå motstanden ned. Enhver festning vil bli inntatt. Det er derfor det er en festning og spirrevippene som skjuler seg derinne skjelver sånn.

«Jeg kommer til å ta jomfrudommen din, Øyvind. Dessverre for deg er det ingenting du kan gjøre med det.»

Det er tydelig at vi er på et loft, fordi jeg synes ikke denne bebyggelsen virker helt stødig. Nesten så det svaier i den vanvittige vinden der ute. Faen. Det er vindstille.

«Det er en ting til …»

«Del det. Du har utvist styrke så langt.»

«Jeg liker ikke at Lone var blondine. Det var mitt eneste fortrinn. Dessuten hadde du bedre sex med henne enn du kan ha med meg.»

Hadde det ikke vært fordi han har lovt å være hensynsfull, ville jeg fått juling her og nå. Jeg har mange fortrinn, og ikke bare utenpå. Dessuten er det som han har sagt, han tenner på kvinner, men det er stort sett bare med menn at han får en følelsesmessig tilknytting, lik den han har fått med meg. Det er det største et menneske kan oppleve, ikke å krysse av bokser på et idiotisk kategoriskjema.

«Sex er mer enn bare det tekniske og inn og ut, Øyvind. Det handler om sjel. Det skal jeg vise deg.»

Han tar meg i armene. De er såpass sterke at tvilen og usikkerheten ikke har noe sted å være.

«Det er en ting til …» sier han og lar hånden gli over lokkene som han nå har lett tilgang på. «Jeg liker håret ditt bedre enn hennes.»

«Mener du det?»

«Javisst gjør jeg det, snuppis.»

«Hvis dette er manipulasjon er det sannelig godt planlagt.»

«He he … trenger ikke å planlegge, min vesle prins forfengelig.»

Han reiser meg på bena.

«Så du blir psykotisk morderisk fordi du er redd for at hun har penere hår enn deg?»

«Eh, ja.»

«Kom. Det er på tide å gi crewet en oppdatering. Vi slapp å låse horn denne gangen.»

Det er da hånden hans rører dørklinken at impulsen kommer over meg.

«Du blir her.»

Han slipper klinken langsomt og snur seg.

«Jeg befaler deg å komme hit.»

Urovekkende nok må jeg ha glemt hvor overnaturlig han er, fordi jeg ser ikke hvordan han har forflyttet seg for å plutselig stå rett foran meg.

En hånd på min høyt lovsungne gullskatt. Håret er ikke bare kvinnens pryd.

«Nå gir du befalninger. Den var ny.»

«Det er mye du ikke vet.»

«Vis meg.»

Den gamle frykten er tilbake, og denne gangen er jeg i ferd med å kaste all kontroll over bord. Jeg ville heller vade ut i nærkamp med ti menn. Jeg har dette trekk: Når jeg først har bestemt meg for noe, viker jeg aldri. Heldigvis har jeg kontroll på ham, så jeg kneler og griper tak i hoftene.

Marquis trekker seg unna, og jeg skriker ut i frustrasjon, strekker meg ut og bringer ham tilbake, bestemt og fornærmet.

«Ser ut som det bare går ned med den prippenheten din,» kniser han.

Det jævla snøret vil ikke samarbeide fordi fingrene har blitt så klossete. Alexander hogg over den gordiske knute, jeg løser problemstillingen ved å røske joggebuksen rett ned. Bokseren følger i samme slengen. Det jeg får se får meg til å senke blikket i jomfruens blygsel.

Et øyeblikk tror jeg at han må ha slått meg. Sammenstøtene dunker rytmisk over pannen, lander på kinnene og stryker forbi leppene, før hodet legges forventningsfullt like under nesen. Lukten levner ingen tvil om hva dette er.

«Faen, Øyvind. Du velger det mest perverse øyeblikk å gjøre dette på. Nå må du smake norsk fitte fra meg. Poetisk.»

«Selv om jeg er uerfaren, er jeg egentlig like pervo som deg. Kanskje mer.»

«Det er riktig innstilling. Åpne munnen. Ikke gjør motstand.»

Jeg lukker øynene og gjør som jeg blir fortalt. Noe levende tar seg inn forbi leppene og skyver seg forventningsfullt videre. Smaken er intens. Stjernen av sanselig overveldelse ekspanderer i hodet mitt, fyller hver del av kroppen med stråler av kraft.

Han stønner åndefullt.

«Åpne øynene, lille alv. Se på meg.»

Jeg adlyder kontant. Det er jo en solkeiser som taler. Det jeg får se er flekkede tenner og en makthunger som kan styrte riker, og har gjort det mange ganger i historien. Samle nok sverd og det skjer.

«Ooooaahh! Jeg liker det når dine lyseblå øyne fylles med vissheten om nederlag.»

Men det er ikke nederlag og dit kan det aldri ende. Det er ren kjærlighet jeg ser ham med. Tomlene hans stryker kontrollende over pannen. Av og til kopper han hvert kinn. Jeg kan dette. Har sett det på pornofilm og fikk det til og med demonstrert i dag, så jeg lar hodet skli på lengden hans. Et fortrinn har jeg over en kvinne, bortsett fra at han er helt homo og tydeligvis helt betatt av meg, og det er at eieren av noe kan behandle det tilsvarende, så for hver bevegelse foretatt med senkede øyenlokk bruker jeg tungen til å massere. Bryr meg ikke om hvor væskene som møter smaksorganet kommer fra. Er vel helt perv. Blikkontakt makter jeg ikke.

«Nag, am naa la, ndaw doomu xaj,» ånder han. «Du, Øyvind?»

«Mm?»

«Du ser ut som du har mistet minst 50 IQ-poeng med en kuk i munnen. Hva har du å si til det?»

«Mmph!» stønner jeg i protest og ser hurtig opp.

«Kunne tenke meg det.»

Latteren hans er heldigvis forløsende for oss begge, selv om jeg har vansker for å vise det.

«Fortsatt ganske smart. Bare bli vant til det. Fra nå av har pikken min en permanent plass i munnen din.»

Jeg fortsetter angrepet. Vil vinne denne. Vil vinne alt. Nevene hans finner håret og klemmer hardt i bekreftelse av at det virker. Smaken av alt det andre har etter hvert blitt erstattet av mitt eget spytt.

«Sssskulle bare litt sjalusi til. Her, la meg vise deg noe.»

Han fanger hendene mine og fører dem til baken.

«En mann liker det når du stryker rumpen hans. Det viser engasjement.»

Jasså, ja. Jeg klemmer hardt over hver faste rumpeball. Knar ham.

«Grrråådig!»

Jeg spytter ham vått ut.

«Homo!»

Latteren er så overlegen som den kan bli.

«Se hvem som snakker.»

Smekkene kommer svingende fra side til side. Han synes å like at jeg stirrer tilbake og ikke underkaster meg. Da jeg ser en åpning, dukker jeg ned til ballene hans og tar dem i munnen. Overtar lemet fra ham og drar det langsomt opp og ned.

«Jom ñi leen jëkk! Nå har du tirret meg ordentlig!»

Jeg svinges opp i luften på sterke never, og etter at han har tråkket seg ut av joggebuksene, denges jeg opp mot en vegg.

«Ned.»

Hodet låses fast mot veggen og bevegelsene utføres av ham, først i vide sirker, så stangende og anmasende. Det er for mye, og jeg vræler fra magen i protest. Han stanser, med en kraftanstrengelse riktignok, men han stanser. Jeg tar meg til halsen og hoster.

«Jeg beklager.»

«Fortsett. Jeg vil.»

Han fortsetter som før. Hamrer, bare litt grunnere. Tilslutt roper han underlig tynt, og munnen overflommes av besk væske. Jeg har ikke pust nok til å svelge ned, så alt går i motsatt retning. Freser ut leppene da han fjerner seg. Katteaktige øyne konfronterer meg. Fingre tvinger blikket mitt inn i hans.

«Dette har jeg ønsket meg siden jeg først så deg.»

«I kantinen?»

«I pizzahytten. Da du truet meg på livet.»

«Marquis, like du det?»

«Javisst gjorde jeg det.»

Et skrik av lettelse gjør at jeg kan klamre meg til ham. Frykten er borte. Jeg gjorde noe. Jeg ville det. Ingenting galt skjedde.

«Skulle kysset deg, men … he he … senere.»

Vi omfavner hverandre. Han må ha merket hvor lettet jeg er, for av og til går ukontrollerbare ristninger gjennom kroppen.

«Dette er begynnelsen på din store helbredelse, Øyvind,» erklærer han. «Etterpå kommer du til å være sterkere enn noen annen mann.»

Panne legges mot panne, som da vi først møttes.

«Fordi du tilhører meg.»

Det kan ikke hindres. Mine alveører har spisset seg. Han har lovet meg en styrke som hans.

Vi befinner oss i baderommets grelle lys. Dråpene renner fra munnen da jeg reiser meg fra vasken. I speilet kan jeg se skikkelsen som legger armene omkring meg. Alt ved oss er en kontrast. Stor, liten. Mørk, lys. Sol til sin måne, en måne til sin sol. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg mot ham i nærkamp? Nei, forresten, det lurer jeg ikke på.

«Sånn. Nå vil jeg faktisk kysse deg,» sier Marquis. Store lepper vandrer opp og ned kinnene i forventning. Jeg vrir på meg, griper en del av hengende krushår og løfter haken. Det føles godt å finne leppene hans. Jeg er aktiv. Jeg vil det.

«Hva skal vi si til de andre?»

«Vi sier det som det er.»

«Jeg mener ikke bare om oss.»

«Finnes ikke hemmeligheter i vår brødreflokk. Kartago hadde sin hellige bande. Nå har Kartago gjenoppstått.»

«Alt jeg har kommer fra deg. Det uroer meg.»

«En gave er best når den tas imot.»

«Nå har jeg blitt en gangster?»

«Javisst.»

«Og homo. Jeg var ikke dette før deg.»

«Mmm, snuppis,» mumler han og bruker nesen til å gni. «Jeg kunne løyet og sagt at jeg avdekket noe som var der fra før, men … hellig bande. Det er ingenting du er, alt er noe du blir. Jeg har skapt deg i mitt bilde, og tro meg, det er bedre enn det som var der fra før. Skjelvende, full av blåmerker og raseri. Nå går du der med selvtillit.»

«Det er hva du vil av meg?»

«Javisst.»

Det blir en prøvelse, fordi det er sannelig noe jeg ikke er fra før. Åttemannsrommet lukter sex og hard knulling når vi innfinner oss der. Det er ikke noe jeg innbiller meg. Karene ser vanligvis ikke så fornøyde ut, henslengt som de er til alle kanter. Marquis gjør tegn til at han vil ha oppmerksomhet.

«Sønner av Senegal og mine utvalgte slabbedasker i Apex! Dere lurer sikkert på hvorfor Øyvind ble redd og stakk av! Enkelte har sikkert gjettet det allerede, men han er altså jomfru!»

Der kom det, ja. Jeg makter ikke å se på dem, så jeg vender ansikt og kropp inn i min beskytter, så rødmende som noen kan bli.

«Klart det ble for mye! Heldigvis har jeg tatt ansvar, og blondina har omsider begynt å levere varene! Kunne like gjerne montert en støvsuger på kuken!»

Rommet fylles med latter. Marquis holder armen beskyttende over meg. Hvis jeg kunne synke inn i den kraftige brystkasen, ville jeg gladerlig gjort det.

«Han er redd for at vi skal respektere ham mindre, bare fordi han er en sart og fintfølende blomst som har litt andre behov enn bare råskap. Nå må vi vise ham at dette ikke er sant!»

Vi omsvermes av crewet i sin totalitet. De mennene jeg sover med, spiser med, rapper med og puster med. Det eneste som mangler er antakelig å pule i hverandres nærvær. Marquis dytter meg nådeløst inn i de ventende omfavnelsene. Kraftige armer om hals og skuldre, klappende hender og rufs på hodet, og på den måten sendes jeg på rundgang.

«Kjenner følelsen. Jeg var jomfru frem til jeg var tolv,» sier Alain, han som har sin identitet i å konkurrere med Marquis om prestasjonene.

«Dette hjelper ikke …» sier jeg forpint.

«Vi elsker deg, Øyvind. Ingen kan ta fra deg det du er fra oss!»

Klemme og klapperunden avsluttes av at Sekou presser meg inn i den kjøttfulle kroppen og svinger meg rundt i rommet. Crewet har selvsagt løsningen klar. Aziz kjenner ei jente i Trondheim som har en helt uforlignelig rumpe og er en patologisk nymfoman og sexfreak i tillegg, vanvittig god til å ri. Sengeplankene hennes knuses på fast basis og mennene hyler om nåde. Hun kommer til å bli kåt når hun får høre at jeg er jomfru. Jeg kommer til å få en massiv rabatt, om jeg må betale noe i det hele tatt.

«Halvparten av damene i byen kommer til å bli kåte når de får høre dette. Noen så kjekk som deg, og så får de sprekke hinna di! Dette blir ikke et problem i det hele tatt!»

Trondheim er en bra by. Alltid vært sosialistisk og blodrød, også før innvandrerne kom.

Blaine kjenner en dame som riktignok er litt lubben, men som er kjent for å være snill og forståelsesfull. Hun blir ikke sint om man klusser litt eller spruter for tidlig.

«Hun lar deg sikkert holde henne i hånden når du putter den inn og sånn.»

Aziz og Blaine begynner en heftig krangel om hvilke av de to damene jeg bør velge. Aziz mener at førsteprioritet må være å få en snasen rumpe i fjeset. Blaine mener at det blir å starte for hardt, litt som det hendte i kveld, og at jeg er så følsom at jeg bør ha noen som er forståelsesfull. Den snille dama er det altså.

«Dette er gode innspill, karer,» sier Marquis. «Men det er åpenbart at jeg og Øyvind skal nedlegge vårt første bytte sammen, litt som løver som samarbeider på savannene.»

«Det er sant! Han er en løve!»

«Hadde skikkelig draget i kveld. Flørtet med begge damene!»

«Var rett før han cucket oss alle sammen!»

Huff og herregud. Dette blir for mye av det gode. Men de har rett. Jeg hadde min vei med både Lone og Valentina. Fikk min første smak av fitte med Lone. Motsatt kjønn hadde sitt å si ikke lenge etter. Hadde god kontakt med Valentina. Nå ser jeg zinen hun etterlot seg henslengt på gulvet, plukker den opp og plasserer den i min skapplass. Vil gjerne lese diktene hennes når jeg har tid.

«Som deres leder vil jeg si dere dette. Han er føøølsom og trenger å bli dominert. Det blir en mann før det blir en kvinne. Det kommer til å bli med meg!»

Jeg, som har kjent kinnene miste noe av sin kokvarme settes ytterligere i forlegenhet, og rødmer ytterligere en gang foran crewet. Av de gledesstrålene fjesene forstår jeg at de har nok god underholdning i meg. Er det sånn de alltid har følt det, også da jeg forsøkte å fremstå som en beinhard voldsmann og en sinnssvak?

Spøk? Latter? Javisst, men dette øyeblikket er betydningsfullt, kanskje et av de mest betydningsfulle i mitt liv. Av Marquis har jeg fått forsikringer og omfavnelse, men det er bare av en mann, og et mistenksomt sinn vil se det som et unntak, at tilbakeslaget er i anmarsj og så er det mer av det samme. Crewets omfavnelse gjør at jeg begynner å gi meg selv verdi, fordi de gjør det så frimodig og overøsende. Gradvis begynner terningene i meg å fylles med varme. Noen av kastebrikkene forandrer seg, blir fylt med en positiv ladning i stedet for bare negativitet, det som gjør at de alltid lander på laveste tall. Snart skal terningene løftes fra bordet og jeg vil få sjansen til et nytt resultat. Det som er med terninger, min venn, er at de alltid er i bevegelse. På dette punktet i mitt liv skal det falske selvet fordrives som det negativt ladede spøkelset det er, og gi rom for at min egentlige selv titter ut.

Første. Fysisk fra en usett mor. Andre. En ånd som ennå ikke har kommet. Tredje. Frihet gjennom vold, til det brøt jeg til gangs igjennom med klubben. Dette er den fjerde fødsel, og den vanskeligste.