Tidens titaner - del 27 (ufullstendig)

De kommer i regnet. Har kravlet under nettinggjerde, krysset et jorde, kravlet under et nytt nettinggjerde og endt i en grøft. Appen hadde de ikke forstand på, så de måtte ringe en venninne og få henne til å varsle om hvor de var. Heldigvis holder Jean-Luc et våkent øye over chattjenesten, og da vi skjønner hva som står på spill, setter vi i gang en leteaksjon. Det er forbudt å forlate fengselsområdet og vi vil helst ikke misbruke vaktenes tillit, så vi vandrer rundt i et ukjent område en stund. Selv der Norge ikke er kuppert, er det vått, og de billige joggeskoene mine er snart nok gjennomtrukket. Det er regntøyet som avslører dem, og når anropt, reiser de seg, to hettekledde Pochahontas i poncho. Hilsenen er kort og kontant som den må være, og vi begir oss hurtig på tilbakeferd. Marquis holder joggedressjakken over dem etter tur, selv om det er helt unødvendig.

«Ser dere? Nå er dere beskyttet.»

Ikke den eneste gang i livet lærer jeg at når man gjør noe ulovlig, bør det være så frekt og direkte som mulig. Vi tar dem inn hovedinngangen gjennom lobbyen hvor de etterlater en våt sti av sensommeren. Opp trappene går ferden og de få personene vi støter på, blir tilbakevist av bryske miner. Snart er vi på eget område og kan skyve dem inn på åttemannsrommet. De stiller seg midt på gulvet og lar regntøyet falle. For første gang i livet ser jeg virkelig vakre kvinner på nært hold annet enn på film. Det er nok til å ta pusten av meg og jeg føler meg dypt uverdig. Alltid, alltid skal jeg være en slave av skjønnheten og med det vises min grunnhet og barnaktighet, min frådende hedenske blodtørst.

«Skulle vist dere rundt på området, men det vil skape for store problemer. Dere kan bare være her og vil følges dersom dere må til badet.»

Damene nikker i forståelse. Tar hver av oss i hånden og presenterer seg. Lone Johannesen er norsk, har aristokratiske trekk og lange, velutviklede ben. Blondinehåret nå frigjort skinner med conditioner. Valentina Moraes er brasiliansk. De sorte øynene er fulle av liv, håret er en mørk, krusende storm og rumpe og hofte er uforlignelig. Om de mener jeg skiller meg ut, viser de det ikke da det blir min tur.

«Øyvind Tranøy her.»

Utrolig nok har de greid å smugle med seg drikkevarer skjult på kroppen. Lone har en flaske rosévin som hun løfter ut skinnende i rosa. Valentina har fjernet blæren fra en rødvinsdunk så det skal være lettere å bære. Det er til alle, så man kan komme i stemning.

«Hva er rosévin?» spør jeg undrende.

«Det er en blanding av rødvin og hvitvin. Skjerp deg nå!» sier Alain.

«Trodde det først var laget av roser,» sier jeg. Absolutt ingen setter pris på det. Assosiasjonsrekkene som fungerer så godt i rap virker mot sin hensikt her.

«Vi setter pris på gesten og er ikke uten godsaker selv,» sier Marquis og løfter hjelpsomt en kveil av Lones hår på plass. Av en eller annen grunn er synet av det dypt forstyrrende. Han knipser. «Aziz, Blaise, Øyvind. Hent alt fra skjulestedet.»

«Yes boss!» sier vi og bukker.

Hvis det var noen som helst tvil om hvem som er lederen, er det over nå.

«Et råd, Øyvind» sier Aziz da vi løfter pannelet på plass og skal til å bære drikkevarene. «Si minst mulig. Du surrer så mye.»

Ordene hans kutter dypt, men de legger ikke merke til at tårene har begynt å presse seg frem der jeg betrakter ryggene deres i den tomme gangen.

Vi eier ikke så mye som en kopp, men en eller annen fremsynt tyv har skaffet et pappkrus til veie som går på rundgang mellom crewet. Vinskvettene vi får er sparsommelige. Må rasjonere om dette skal vare. Ellers er det noen lunkne flasker øl til de som vil ha. Det smaker for det meste kuk. Ikke at jeg vet hvordan kuk smaker, noe som er ganske utrolig med tanke på situasjonene jeg har befunnet meg i. Blikket mitt glir hatefullt til vår store leder.