Tidens titaner - del 27

De kommer i regnet. Har kravlet under nettinggjerde, krysset et jorde, kravlet under et nytt nettinggjerde og endt i en grøft. Appen hadde de ikke forstand på, så de måtte ringe en venninne og få henne til å varsle om hvor de var. Heldigvis holder Jean-Luc et våkent øye over chattjenesten, og da vi skjønner hva som står på spill, setter vi i gang en leteaksjon. Det er forbudt å forlate fengselsområdet og vi vil helst ikke misbruke vaktenes tillit, så vi vandrer rundt i et ukjent område en stund. Selv der Norge ikke er kuppert, er det vått, og de billige joggeskoene mine er snart nok gjennomtrukket. Det er regntøyet som avslører dem, og når anropt, reiser de seg, to hettekledde Pochahontas i poncho. Hilsenen er kort og kontant som den må være, og vi begir oss hurtig på tilbakeferd. Marquis holder joggedressjakken over dem etter tur, selv om det er helt unødvendig.

«Ser dere? Nå er dere beskyttet.»

Ikke den eneste gang i livet lærer jeg at når man gjør noe ulovlig, bør det være så frekt og direkte som mulig. Vi tar dem inn hovedinngangen gjennom lobbyen hvor de etterlater en våt sti av sensommeren. Opp trappene går ferden og de få personene vi støter på, blir tilbakevist av bryske miner. Snart er vi på eget område og kan skyve dem inn på åttemannsrommet. De stiller seg midt på gulvet og lar regntøyet falle. For første gang i livet ser jeg virkelig vakre kvinner på nært hold annet enn på film. Det er nok til å ta pusten av meg og jeg føler meg dypt uverdig. Alltid, alltid skal jeg være en slave av skjønnheten og med det vises min grunnhet og barnaktighet, min frådende hedenske blodtørst.

«Skulle vist dere rundt på området, men det vil skape for store problemer. Dere kan bare være her og vil følges dersom dere må til badet.»

Damene nikker i forståelse. Tar hver av oss i hånden og presenterer seg. Lone Johannesen er norsk, har aristokratiske trekk og lange, velutviklede ben. Blondinehåret nå frigjort skinner med conditioner. Valentina Moraes er brasiliansk. De sorte øynene er fulle av liv, håret er en mørk, krusende storm og rumpe og hofte er uforlignelig. Om de mener jeg skiller meg ut, viser de det ikke da det blir min tur.

«Øyvind Tranøy her.»

Utrolig nok har de greid å smugle med seg drikkevarer skjult på kroppen. Lone har en flaske rosévin som hun løfter ut skinnende i rosa. Valentina har fjernet blæren fra en rødvinsdunk så det skal være lettere å bære. Det er til alle, så man kan komme i stemning.

«Hva er rosévin?» spør jeg undrende.

«Det er en blanding av rødvin og hvitvin. Skjerp deg nå!» sier Alain.

«Trodde det først var laget av roser,» sier jeg. Absolutt ingen setter pris på det. Assosiasjonsrekkene som fungerer så godt i rap virker mot sin hensikt her.

«Vi setter pris på gesten og er ikke uten godsaker selv,» sier Marquis og løfter hjelpsomt en kveil av Lones hår på plass. Av en eller annen grunn er synet av det dypt forstyrrende. Han knipser. «Aziz, Blaise, Øyvind. Hent alt fra skjulestedet.»

«Yes boss!» sier vi og bukker.

Hvis det var noen som helst tvil om hvem som er lederen, er det over nå.

«Et råd, Øyvind» sier Aziz da vi løfter pannelet på plass og skal til å bære drikkevarene. «Si minst mulig. Du surrer så mye.»

Ordene hans kutter dypt, men de legger ikke merke til at tårene har begynt å presse seg frem der jeg betrakter ryggene deres i den tomme gangen.

Vi eier ikke så mye som en kopp, men en eller annen fremsynt tyv har skaffet et pappkrus til veie som går på rundgang mellom crewet. Vinskvettene vi får er sparsommelige. Må rasjonere om dette skal vare. Ellers er det noen lunkne flasker øl til de som vil ha. Det smaker for det meste kuk. Ikke at jeg vet hvordan kuk smaker, noe som er ganske utrolig med tanke på situasjonene jeg har befunnet meg i. Blikket mitt glir hatefullt til vår store leder.

Åttemannsrommet er utformet etter tidens visdom, som med andre ‘visdommer’ er en blandig av kanel og dritt i usalig forening. Køyesenger er et symbol på trangbodhet og siden fengselet er et prestisjeprosjekt for politikere vi aldri har sett ansiktet til og som bor langt unna befolkningen de mishandler, skal vi få slippe å ligge i høyden. Fire senger på langsiden. To ved hver ende. Ved døren er garderobeskapene vi har tatt låsene av. For små til å oppbevare et liv. Store nok til hverdagstøy, men ikke en sekk så vi kan tenke på å stikke av. Marquis sitter mellom de to jentene ved den ene enden og har for lengst sikret seg Lones rosévin. Resten av crewet er samlet på de fire sengene langs hovedveggen. Jeg har plassert meg mellom Malick og Sekou, siden de ikke er så fordømt kritiske. Malick er fortsatt opptatt med å vise meg velvilje, og Sekou var alltid en godmodig kjempe. Ulempen er at jeg føler meg en smule svett, fortrykt som jeg er mellom de store kroppene. Og jeg er nærmest begivenhetenes sentrum. Blondinehåret løftes nok en gang av lange fingre. Javisst, han vier definitivt blondinen mest oppmerksomhet …

Jentene lurer på hvem vi er. Et narrativ blir fremlagt, det som fortelles på talløse måter, men like fullt ender på samme sted. Javisst, de er farlige gangstere. Er helt crazy de tingene som har skjedd. Befinner seg egentlig i livsfare hele tiden. Tiden i Trondheim kommer frem. Dophandler som gikk galt. Skuddvekslinger. Nabolagene der småbarna like ofte endte i egen begravelse som å bli konfirmert. Før det var det den ville ferden gjennom Europa. Fengsler, hospitser, asylmottak. Alle steder må man gå med kniv. Hvis man ikke har kniv, er man ferdig på et blunk. Senegals grenseland var verre, for der strøk automatisk ild hele tiden over hodet. Blinde terningers tilfeldighet førte dem til Norge.

Jeg legger merke til at jentene hele tiden søker klare svar. Er vi kriminelle nå? Hvor mange har dødd? Hva er fremtidsplanene? Hver slik forespørsel blir svart unnvikende, i generelle termer eller ikke i det hele tatt. Autist som jeg er, har jeg tilnærmet meg enhver samtale for å få klarhet i absolutt alt, men det er tydeligvis ikke sånn man skal snakke med jenter.

De er selvsagt nysgjerrige på meg. Hva gjør en hvit person i en farlig afrikansk gjeng? Hvem er jeg egentlig? Heldigvis slipper jeg å gi svar selv, fordi latteren ruller over rommet. Jeg har ikke deres kriminelle løpebane eller beinharde erfaring med noe, som de tydelig kan se, men jeg er til gjengjeld en fullstendig gal person. Nordmenn frykter meg og har forsøkt å få meg sperret inne på galehus for godt. Siden jeg er en beregnende og syk løgner, greide jeg naturlig nok å lyve meg ut derifra. Jeg er med andre ord perfekt for Apex, fordi de med tiden håper på å ta lærdom av min galskap og en gang bli like syke som meg.

«Vel er du det?» spør Valentina.

«Er jeg hva?»

«Er du gal?»

Jeg har alltid følt meg forstandig, er svaret, men for meg fremstår de fleste mennesker som komplett sinnssyke, noe som kanskje er sånn den gale er dømt til å se det, eller geniet. De bryr seg om ting de ikke burde og går konsistent glipp av det store bilde. Hvorom allting er, det siste jeg kunne tenke meg er å bry meg om vanlige menneskers meninger, på bakgrunn av hvor foraktelige de er og deres lavståenhet i alle ting.

«Definisjonen på galskap er hva et motbydelig flertall har definert som et avvik. For spurvene er ørnen gal.»

«Forakter du oss?»

«Det kan vel ikke jeg vite ennå. Hvis dere utviser vanlige menneskers trekk, noe norsk ved dere eller en protestanterånd, så gjør jeg det. Jeg hater nordmenn av hele mitt hjerte.»

«Du virker uspiselig arrogant, vet du det?» sier Lone.

«Nå høres du veldig vanlig ut.»

Marquis får avledet samtalens dreining med en håndsbevegelse, men det for sent. Mishaget mot denne Lone har vokst til en fysisk mur. Hun er som dem, fortrederne som la sin hånd på meg. Det er disse jeg ønsker å drepe hvorenn jeg ser dem, men siden hun er jente kan jeg ikke akkurat smadre ansiktet hennes. Aller helst har jeg lyst til å skjelle henne ut. Jeg forsøker å skjule disse følelsene i meg. Ja, jeg liker Valentinia langt bedre. Hun stiller i det minste spørsmål uten å hoppe til fordømmelse tvert.

Alle nordmenn er visst noe jeg uten unntak avskyr, selv her og hos hun som oppsøker gangstere. Det er noe med den spissfindige væremåten til et ekorn eller en markmus og det sosialiserte tankesettet jeg er fullstendig blottet for. Faen, jeg bør flytte til Afrika, eller Brasil, tenker jeg etter litt ettertanke og betrakter lokkene til Valentia disse hver gang hun svinger oppmerksomt på hodet.

Det er deres tur, og vi får en slags historie over hvorfor de er her. Lone og Valentia er venninner fra det samme universitetet, hvor de studerer for å jobbe innen administasjonen til merkantil handel, som i disse dager er i oppsving over hele Norge.

«Vi har alltid vært en sjøfartsnasjon. Nå som lønningene er presset ned til internasjonalt nivå, kan vi ekspandere flåten igjen. Det vil dessuten lønne seg å ha en av verdens største handelsflåter i en eventuell ny konflikt med Russland. Diplomatisk, logistisk, til og med i trefninger på havet,» utbroderer Lone.

Halvparten av det hun sier må jo være tatt direkte ut av propaganden i en lærebok. Krigshissing og kapitalisme i en og samme setning. Jeg skal til å åpne munnen, men tar det i meg. Aziz har rett. Hvert av mine steg har vært feiltrinn så langt. Best å finne fotfeste i dette nye kvinnelige underlag av eføy og torner.

«Mer penger til sosialstøtte!» erklærer Alain. «Skål!»

Vi skåler for det. Siden vi kun har en kopp varer det saluten. Hver mann får påfyll og løfter kruset før han drikker. Marquis lar damene nippe litt av sin medbrakte flaske, før han igjen overtar.

Lone er tjuefire og har nylig kommet ut av et forhold med en norsk fyr som var pornoavhengig og stort sett satt og onanerte hele dagen. Prestasjonene i sengen ble deretter. Enten en tidlig sprut, eller han fikk den ikke opp. Tilslutt fikk hun nok og kastet hele fyren på hodet ut. Nå behøver hun å komme i saddelen igjen. Vil ta igjen det tapte før hun finner en eventuell ny mann. Valentina er bare året eldre og innrømmer gladelig at hun ikke kan utstå forhold. Mennene hun møter er enten sjalu, kontrollerende eller vil gjemme henne bort fra verden. Verst av alt mister hun friheten og muligheten til å være alene, noe hun trenger for sin lyriske skriving. Heldigvis har hun god tid. Trenger ikke å slå seg ned før hun er minst trettifem, om hun nå i det hele tatt gjør det.

Lyrisk skriving? Her blir jeg interessert. Hva skriver hun egentlig om? Jeg våger meg til å stille spørsmålet og hun gir meg et lite hefte hun kaller en zine, brettet ut av et eneste stykke papir. På de seks sidene bak illustrert forside og bakside er det diktverk som stort sett handler om fargerike fugler i flukt, pardans og fargesprakende spragling i en eller annen mørk, mystisk jungel. Jeg forstår at fuglene er følelsene hennes og at jungelen er den grusomme verdenen hun befinner seg i. Jeg tar meg selv i det. Jungelen er den grusomme verdenen VI to befinner oss i, for jeg gjenkjenner mange av følelsene som mine egne. Jeg vil også ha mitt egen glans og vinge, uten at noen skal nappe i meg, og … uten at fargene skal bli overgått av et altfor stort gjenskinn, som fra solen … Noen ganger har jeg ønsket å brenne jungelen ned.

«Jeg synes så synd på dere som sitter i fengsel,» sier Valentia. «Derfor vil jeg spre litt glede.»

«Neida, her er alt bra,» svarer jeg. «Har faktisk aldri hatt det bedre.»

Reaksjonene til alle sammen får meg til å forstå at jeg har gjort en stor feil. Den vanligvis sindige Sekou klasker seg over pannen. Marquis setter hurtig blikket i meg, og det jeg ser er så skremmende at det kan ikke beskrives med ord. Med det har jeg mistet min siste støttespiller for kvelden. Jeg forsøker å stotre frem en unnskyldning, men det er for sent, og de andre har gått videre. De drikker, uten at noen engang gidder å fylle på for meg. Betuttet må jeg gå bort til den beskjedne haugen øl og finne meg en flaske. Rød og klam klemmer meg tilbake mellom de kjøttfulle murene i mitt storvokste fangenskap. Jeg hater øl, men det er godt å drikke som en form for distraksjon. På den måten kan jeg være tilstede uten å være tilstede. Jeg skulle ønske at alt dette var over, og at jeg var et annet sted.

Bare ett øyeblikk blir jeg klar over at Valentia ser direkte på meg. Hun lager en stor poppelyd med munnen. Hva mente hun egentlig med det?

Svar får jeg ikke, for Marquis har begynt å kline med begge jentene. Med en hånd på hver smekre midje vender han hodet fra side til side og mottar gunst og anerkjennelse. Lone tar en pause mens han er opptatt med Valentina og tørker seg om munnen.

«Du vet, jeg har aldri vært med en …»

«Du kan si det,» brummer han.

«Jeg har aldri vært med en afrikaner.»

«Meget er forskjellig, men det er utenpå.»

«Tull! Si det ordentlig da!» kniser Valentina.

«Nei, det kan jeg ikke.»

«Joda. Det går bra.»

«Jeg har ALDRI vært med en neger før,» erklærer Lone og med kokkete fingre finner hun snorene på joggebuksen hans. Knyter opp med bare en hånd og finner penisen hans frem, som hun drar tankefullt opp og ned.

«Hard allerede. Så uvant.»

«Jeg føler meg objektivisert,» sier Marquis.

«Du er nok vant til det,» sier Valentina, mens Lone senker hodet ned i fanget hans. Blondinehåret tar snart nok til å duppe rytmisk opp og ned. Av og til stanser hun og bruker hånden til å peke penisen hans i retning av Valentina, som i førstningen tar ham i munnen tvilende og med rynket nese, mens som snart nok kjemper for å overgå sin venninne.

Dette kunne jeg ha gjort med ham, men jeg har sagt nei og nå betaler jeg prisen. En skulle tro at forestillingen ville sette meg helt ute av gjenge på alle plan, all den tid det er første gang jeg er i berøring med noen form for sex, selv om det bare er som vitne. I stedet soner jeg ut, blir fremmed for egen kropp og egne følelser, akkurat som skjer når jeg er utsatt for vold … Akkurat som når jeg selv utøver ekstreme voldshandlinger. Vold og sex har samme virkning … fordi de for meg er en og samme ting. Ikke rart det fyller meg slik med skrekk.

Hvis de andre bryr seg, viser de det ikke. Vier bare det som skjer kort oppmerksomhet, prater og drikker videre. Så dette var deres dagligliv når jeg ikke var der, på talløse Europeiske hospitser, i fangeleire og jordhytter i Senegal. Jeg vet at Marqus har vært barnesoldat, og at andre av crewet har delt hans skjebne. De snakker aldri om det.

«Det er nok. Kom dere opp.»

Begge jentene reiser seg. I mellomtiden vrenger Marquis av seg joggebuksen og kaster den tilside. Penisen hans vipper frem og tilbake som en pendel. Lone er allerede i ferd med å gripe seg under skjørtet.

«Stopp. Øyvind skal gjøre det.»

Jeg blunker, brakt tilbake fra dimensjonen jeg har søk tilflukt i. Jeg tror det var i den fjerde dimensjon, eller den femte.

«Hvorfor det?» spør Lone undrende.

«Fordi jeg tenner på det.»

«Hvem er han for deg?»

«Elskeren min. Har du noen problemer med det?»

«Ne-ei,» sier Lone og folder hendene i fanget.

I mellomtiden vender Valentina i min retning så hurtig at krøllene kaster på seg. Blikket er hardt undersøkende. Jeg hater å bli iaktatt og gransket, ikke på grunn av hva de kan finne, men på grunn av at de kan tenkes å ikke finne noe, at det er ingenting der, bare et tomrom, et svart hull, som Lisbeth fortalte meg.

«Peedo …!» toner Valentina lyst.

«Øyvind, reis deg. Din gud Shango kaller.»

Det er Malick og Seoul som får meg på bena ved å praktisk talt løfte meg i oppreist stilling.

«Husk på at vi dømmer ikke,» sier Aziz. «Husk fortellingen om skyggene på klippen.»

Når folk sender slag mot meg, når nevene taler og fråden står om kjeften, blir jeg iskald. Alt blir et spørsmål om objekter, størrelser, mønstre og beregning. Jeg er iskald nå også. Så jeg går bort til min sengekamerat og ser ham inn i øynene. De har igjen trukket seg inn i seg selv, blitt uforsonelige og insektaktige, akkurat som jeg så i begynnelsen.

«Hva er det du vil av meg?»

Han reiser seg og griper Lone og Valentina om hver skulder, tilsynelatende uberørt av sin egen forlengede tilstand.

«Du skal ta av dem trusene.»

Han skyver jentene frem.

«Stå stille. Ikke rør dere. La han gjøre det.»

Jeg kneler ned og unngår blikkene til det som troner over. Om de viste meg forakt, medynk eller til og med begjær, ville det være ett og det samme. Jeg er i den andre verdenen nå, der det ikke er plass til meg, bare det andre nærværet som aldri lar seg stanse. Hendene søker oppetter Lones slanke lår og innunder hennes stramme blyantskjørt. Fingrene finner en strikk og jeg lirker, forsiktig først, så hurtigere til plagget er i fritt fall og kommer ut som hvit bomull ved knærne. Lone hjelper til med å skyve trusen av seg, så plagget befinner seg i hendene mine.

«Lukt på trusen hennes, Øyvind.»

«Jeg …»

«Gjør det. Gjør det nå.»

Nesen settes til tøyet, og jeg trekker luften inn gjennom tynt stoff. Først kjenner jeg ingenting, men så treffer sanseinntrykket hjernen så hodet er fylt til randen og jeg ikke vet om annet.

«Lukter det godt?»

«Ja.»

«Beskriv lukten hennes, Øyvind.»

«Det lukter fisk.»

Latterutbruddet til crewet står i taket. Da jeg ser opp til Lone, er hun allerede mørkerød som en overkokt hummer.

«Direkte fra poetens munn,» kniser Marquis og tar trusen fra meg. «Fortsett. Du er ikke ferdig ennå.»

Jeg vet ikke hvem dette er verst for, meg eller jentene. Finner like fullt veien frem til Valentinas legger.

«Håper du finner noe bedre,» sier hun. «Min far er general og vil få deg skutt.»

Opp går veien, stadig opp. Trusestrikken finnes, gripes og trekkes ned. Fargen rosa faller forbi knærne og videre for å komme til en stopp ved anklene. Hun nekter å hjelpe meg og løfter slett ikke på føttene.

«Kyss foten min, så skal du få din, eller egentlig hans vilje.»

Jeg kysser Valentinas fot, som løftes så trusen kan lirkes fri.

«Lukt på henne, Øyvind,» hvisker Marquis hest.

Så jeg lukter på rosa sateng, finner stedet der kjønnet hennes har vært. Sansene folder seg ut i hodet som lysende kronblader.

«Beskriv det for meg. Det gjør meg kåt. Beskriv.»

«Hun lukter nektariner og appelsiner.»

«Henrettelsen er utsatt,» sier Valentina.

«Og kanskje litt banan.»

Marquis henter trusen fra meg. Hvor han gjemmer dem, makter jeg ikke å oppfatte.

«Nå se,» sier han. «Jeg er tross alt din læremester.»

Jeg velter tilbake i sengen hvor jeg satt. Sekou legger armen sympatisk omkring meg. Shakespeare sa at verden var et sceneshow, men han kan ha neppe hatt dette i tankene.

«Hoppla opp i fanget mitt,» sier Marquis. «Dere får selv bestemme om jeg er negerkonge eller bestefar.»

«Negerkung,» erklærer Lone og kaster på håret. Hun vender seg og ser irritert i vår retning da hun heiser opp skjørtet for å ta plass. Marquis gjør hele tiden små justeringer med hånden.

«Nå er den plassert riktig. Opp til deg.»

Men hun nøler. Forsøker flere ganger å sitte ned, men trekker seg stadig tilbake i siste liten, eller vrir hoftene litt vekk.

«Åh, jeg får det ikke til.»

Tilslutt gir hun opp og løfter seg av. Valentina overtar og letter på det luftlige foldeskjørtet.

«Foretrekker bestefar,» kniser hun.

«Søtt og slemt. Søtslemt, er det.»

Bak det lekne ytre viser det seg. Hun er også nervøs. Stanser mange ganger. Kniper, tydeligvis, fordi hun lukker øynene. Tilslutt, når prosessen har nådd total stillstand, skyver han henne fra seg.

«Trodde dere var erfarne.»

Lone tar en ny sjanse. Det samme gjentar seg. Marquis holder hånden på plass og sier at han er ferdigjustert. Hun vipper opp og ned, ubesluttsomt og anspent, den prøvende tilnærmingen uten gevinst. Stanser, men i stedet for å løfte seg av, får hun et konsentrert uttrykk og i neste øyeblikk presser hun seg ned med full kraft. Kaster halsen tilbake med åpen munn idet hun synker hele veien ned.

Stønnet deres kommer samtidig.

Lone ser hurtig bak seg noen ganger. Forsikret med reaksjonen sitter hun så rolig og rugger frem og tilbake bare av og til. Marquis har plassert hendene på hoftene hennes under skjørtet og løfter henne i intervaller høyt opp for å la henne falle. Valentina slenger seg på plass ved siden av meg i sengen, og får Malick til å flytte seg litt. Senou fjerner den trøstende armen han holdt rundt meg. Jeg legger merke til hvordan hun gransker meg, nesen presset nesten helt mot kinnet. Vil slett ikke møte blikket hennes. Kaldt det er i nord. Jeg er av Nordveien, ingenstedsveien, broen som aldri leder frem.

«Jeg vet hva du er.»

«Ingen kan vite hva jeg er.»

«Ser rett igjennom deg.»

Hun lager den samme poppelyden. Denne gangen hører jeg leppene like inntil øret i smaskets etterdønning.

«Du burde ikke være her.»

Provokasjonen er en ting, men stikket gjennomborer hulrommet som andre kaller sin kjerne. Hurtig vender jeg ansiktet mot henne, som overfor en fiende.

«Hør, jeg er like mye del av crewet som al …»

Slanke armer slenges omkring og jeg veltes overende i samme øyeblikk som munnene våre møtes. I fellesskap synker vi ned i Sekous fang, hun har allerede fanget kinnene mine i et fast grep. Hendene mine er hjelpeløst utplassert, noen ganger på hofter, noen ganger over en rygg.

«Øyvind har draget! Dæven!» ler crewet.

Sekou er heldigvis godmodig nok til å la dette pågå uforhindret før han finner åpningen til å forsiktig flytte seg.

Øynene hennes betrakter hele tiden mens vi kliner. Bare av og til makter jeg å se tilbake, fordi det kjennes som en overveldende kraft springer over det usynlige spennet som er blikkkontakt og tar bolig i hjernen. Iris er ikke sorte som hos Marquis’, men brune og varme, en dempet form for eksotisme og en visdom blandet med lek, som er den største visdom som finnes. Det er første gangen jeg kysser en jente, og leppene hennes bærer den friskhet bare en kvinne kan ha. Like fullt kan jeg kjenne saltsmaken hans.

«Du misforstår,» sier hun da hun er nåderik nok til å la meg puste. Tynt og hvesende, riktignok, men jeg puster. «Du er ingen kriminell som de andre her. Ikke egentlig. Har kjent mange menn og vet.»

Vi har mye å fortelle hverandre, og jeg skjønner nå at hun visste dette fra første stund hun så meg. De andre er opptatt med å samtale seg imellom, og Marquis og Lone knuller, så ingen får med seg denne nye sammensvergelsen. Med det kan jeg være helt åpen.

«Jeg står mellom alle ting og bor i skyggeverdenen, som Loke. For øyeblikket er det nødvendig at jeg er her.»

«Norske guder! Så sjarmerende! Ikke bli for lenge, fordi da vil skyggene begynne å brenne. Jeg er poet og vet.»

«Vi poeter vet mange ting.»

«En ting vet jeg også,» sier hun og bøyer seg konspiratorisk helt ned til øret. «Du er jomfru. Om du har blitt bakstukket av ham aner jeg ikke, men du har iallfall ikke rørt noen kvinne.»

«Ikke si noe til de andre.»

«Hva får jeg for det?»

«Nevn prisen din.»

«At du lytter til ett av diktene mine. Råd til en fugl. Du finner det i zinen. Først nå forstår jeg at diktet var om deg.

Slik, liggende over meg, fremfører hun, hendene hvilende på kinnene.

Bli for lenge et sted, og ditt nebb vil forme seg

Fargene forandret, stemmen en annen

Formet av kvist, formet av kratt, tilpasset et nytt habitat

Fly videre min venn

Fjærene skinner også innvendig

Jeg forstår at hun er en profetinne, en Volve, den høyeste av kvinneslag som kan finnes på jorden, iallfall på permanent basis og ikke medregnet nådig nedsenket gudinnefot.

«Hvilken gud tjener du?» spør jeg og svelger.

«Yebá Buró, i en ubrutt linje fra min bestemors bestemor.»

«Hvorfor er du her?»

«For å bli vis. Du er her for å gjemme deg.»

«Er en Lokesvenn.»

«La oss betrakte våre læremestere sammen,» sier hun. «Jeg for visdom, du for gjemsel.»

Hun retter oss opp og tar plass bak meg, hendene favnende midjen på en måte som forhindrer flukt, noe jeg kanskje vil ønske. Er klok nok til å forstå at denne kvinnen er farlig.

Marquis’s hender har avdekket blondinens bryst fra en brutalisert og opprøsket bluse og kopper dem fullstendig, fyldige som de enn er. Knar, knar, mens hun støtvis hever og senker seg. Svetten har innfunnet seg hos begge, for henne ned halsgropen i en sval sjø, hos ham perlende pannen piplende. Afrikas mest verdifulle perler. Siden de ikke vet det, blir de stadig lurt. Takten blir stønnet for hvert av underlivenes sammenstøt.

Det er like før han: «Ptrr! Ptrr! PTrrr!» hvisker Valentina meg i øret. At noen så vakker kan være så vulgær. Det var fra før tiden jeg selv ble vis. Bare det høye kan nedsenke seg for siden å løftes. Opp, så ned, så oppstanden atter. Det er den eneste måten mennesket kan fly på, og være fri.

Vår leder griper undersiden av lårene til hun som sitter på regentens fang, og trekker bena hennes ut til hver side i en perfekt V-form, så det lyserosa kjønnet hennes blottstilles fullstendig. Nedenfra hamrer og slår han i henne støtvis og hardt. Kjønnhårene hennes er blonde i fremvisningen av Frøyas kostbare gull, den mest sjeldne gaven på jorden for alle verdens folkeslag, fordi det er allerede halvveis eterisk. Lone ser trossig tilbake på tilskuerne, rødmusset og anstrengt. Stønnene og gispene hennes kommer ukontrollert nå. Spydstøtene til Marquis blir til mørke skygger, stopper og fortsetter igjen. Hele rommet bærer preg av den umiskjennelige lukten av kjønn blandet med svette.

For sent oppdager jeg at Valentinas hender har krøpet hele veien til brystet, og hva det er hun kjenner på med håndflaten.

«Åh, honey-bunny!» hvisker hun. «Hjertet ditt slår som hos en liten kanin!»

Leppene hennes kretser rundt hvert øre, og hun utånder langtrukne «Åh!» og «Ah!» og kysser lett. Grepet om midjen har blitt hardere. Jeg må stønne selv. Dette er et fysisk angrep. Synsfeltet har begynt å krenge og sansene har forandret seg. Verden blinker med lys, akkurat som under angrepet på Tommy. Dette er mine mest ekstreme øyeblikk. Det er i det øyeblikket jeg forstår at jeg er gift med lys.

Marquis glipper ut av kjærlighetsgudinnen og fører seg tilbake med hånden i nesten samme øyeblikk.

«Rett før «Ptr! og PTRR!» konstaterer Valentina.

Shangos legemeliggjørelse setter i et halvkvalt brøl og får henne til å stige på en rullende forhøyning.

«UAAAAGH!» utgyter Lone med ansiktet forvrengt og hodet bikket tilbake. «UNnnnngh!»

Hun siger ned til hans ukontrollerte rykninger og lar seg falle over ham. Hodet dreier seg hungrig og de kysser, gjentakende og rolig. Tre tykke striper i glinsende hvitt har alt formet seg rundt skaftet. Alt kommer samtidig da penisen forlater henne med et «plopp.» De fortsetter å kysse, armen om hennes midje, håret hennes spredt overalt.

«Et farskompleks ender, og et et ny farskompleks har begynt,» sier Valentina. «Morskomplekset er permanent.»

Åh, hvor monstruøst det er å høre på profetier. Noen rekker meg en kropp som jeg tømmer uten å se hva det er. Av ettersmaken forstår jeg at det er vodka. Lone velter seg fri og svaier fra side til side på gulvet. Munnen hennes er åpen i anklage, og hun ser ned på de to lange stripene sæd som henger fra kjønnet. Senker skjørtet pertentelig, forsøker å rette på krøllene, men gir det opp.

«Lys er oppbrukt, for en stund. Kanskje mørk vil stige på? Jeg er umettelig når det først har begynt.»

«Beklager, kjekken,» sier Valentina og gir kinnet mitt et saftig kyss. «Jeg må finne min egen visdom. Husk det jeg fortalte deg.» Sengemadrassen rister da hun jumper opp for å løfte prøvende på håret. I neste øyeblikk fjærer madrassen helt ned da Lone deiser ned ved siden av meg. Hun holder hånden beskyttende i skrevet. Puppene er fortsatt ute, men det bryr hun seg tydeligvis ikke om. Marquis og Valentina snakker. Gjør nok de siste forhandlinger. De to hvite brikkene i rommet har funnet sammen, som ved en naturlov eller som om en usynlig hånd har ordnet oppbevaringskrinet. Hvilken brikke er hun? Hva med meg?

«Har han knullet deg ennå?» spør hun.

«Nei.»

«La ham. Tiden er kort. Snart er vi døde,» sier den hvite dronningen til det hardpannede tårnet.

«Det skal jeg.»

«Siden han har valgt deg, må det være noe spesielt med deg. Lyst til å kline?»

Nå velger jeg bort dårskapsord, lener meg frem og kysser henne. Legger hånden prøvende på et nakent bryst.

«Klem hardere. Jeg er ikke av glass.»

Jeg klemmer hardere.

«Øyvind er selveste Don Johan!» flirer crewet.

Bryr meg ikke stort. Leppene har en annen type friskhet, men er fortsatt salte. Begge er vi numne, jeg i psyke, hun i psyke og kropp, og vi vender snart hodene i retning av det som skal skje.

Marquis peker den slimete penisen i retning Valentina og maserer den tankefullt opp og ned.

«Nå kan bestefars lille pike ta plass.»

«Du er er en skikkelig pervo, vet du det?»

«Oooh yes! Jeg liker det på den måten.»

«Jeg viser dem IKKE fitta mi.»

«Hva enn du sier, søta.»

Forsikret om dette, vender Valentina seg, letter på skjørtet og sikter seg inn på ham med rumpen. Han hjelper henne med finjusteringene, og så er hun riktig plassert. Det samme problemet melder seg. For blyg, for nervøs, hva enn det er.

«Aaah! Det går ikke!»

«Det er i orden. Bare sett deg ned,» sier han med hendene på avrundede latinahofter.

«Jeg prøver jo.»

Tålmodigheten hans tar slutt og han gjør ende på hennes nøling ganske enkelt ved å ta hardt tak i hoftene og skyve henne rett ned. Skriket hennes skingrer gjennom rommet. Et øyeblikk har hun hørt ut som en fugl. Hun vipper hodet tilbake flere ganger og puster tungt.

«Ah,» stønner hun. «Ah. Ah. Ahh.»

«Gjør deg vant til det. Så setter du i gang.»

Valentina greier endelig å rugge. Pertentelig først, så nesten like målrettet som Lone. Hun gløtter på sin venninne, og retter meg et nærmest hjelpeløst blikk. Hva er det hun venter? At jeg skal springe opp og kjøre sverdet gjennom min far?

«Nå lukter jeg i hvert fall fisk,» sier Lone og fjerner den beskyttende hånden for underlivet. «Lyst til å slikke meg?»

Innbydelsen fullførelsen ved at hun lener seg tilbake og spriker. Sekou må flytte seg igjen og nå har de lært. Sengen overlates klokelig til oss.

Som jeg har forklart er jeg knappest tilstede. Alt går på mekanikk. Jeg er en dukkefigur, et konstruert nærvær. Så jeg stapper fjeset i Frøyas besudlede gull og blir borte. Lukten er sterkere enn smaken, selv om jeg må streve for å ikke slikke i meg sæden hans på direkten. Til sist gir jeg opp også det forbeholdet.

«Åh, du er så klossete,» klager Lone og klemmer hånden gjennom håret. Hun finner en av flettene som hun drar i, og vil tydeligvis ha meg opp på magen sin. Jeg er i ferd med å lydig følge etter da Valentinas stemme skingrer.

«NEI JEG VIL IKKE!

Jeg kommer meg i oppreist stilling med et rykk. Lone følger forvirret etter.

«Come on, baby. It’s okay, baby. Let’s go, baby,» mumler Marquis og stryker lepper og nese langsetter Valentinas hals. Han er halvveis i ferd med å løfte på lårene hennes, og tvinger dem endelig ut i en stor V-form. Krusningene jeg får se er villere og frodigere enn de hun har på hodet. Penisen hans blir igjen en skygge som stanger hurtig inn og ut. Det hjelpeløse blikket til Valentina fester seg til meg og blir der gjennom hele resten av samleiet. Han stønner, rykker til og presser henne helt ned. Valentina lukker øynene mens han fyller henne med seg selv. Da han er ferdig, vipper hun seg av og de bare føttene hennes treffer gulvet. Sæden henger fra kjønnet og hun ser vantro i retning crewet.

«Jeg sa jo at solen er uovervinnelig, Øyvind,» erklærer Marquis. «Det er Mazdaks visjon for verden. Se her.»

Med det legger han hånden på ryggen til Valentina og dytter henne av full kraft, så hun velter over meg i sengen. Nå blir det liv i meg, og jeg frigjør meg for å sprette opp, ute av stand til å prosessere det som skjer. I mellomtiden har Marquis fått tak i Lone og vippet henne rundt. Jentene står på alle fire og legger hodene inntil hverandre, som en slags skapning som forsøker å skjule seg i jorden. Skjørtene deres røskes opp og avdekker hoftenes fylde, rumpenes plettfrihet og sædboblende kjønn. Han legger hendene på hver jenterumpe og dytter dem sammen med et høylydt klask. Det er en lyd og et bilde som fester seg i dypet av hjernen og skal prege meg så lenge jeg lever.

«Ingen skal si at jeg ikke er generøs mot mine menn. Vi tar det etter hierarki. Dere får en gang med hver. Ikke for hardhendt, for da får dere med meg å gjøre. Ikke bruk for lang tid. Forstått?»

«Jeg vet ikke om jeg vil,» sier Lone.

«Dette skal gå så bra så,» sier Marquis og gir hver av dem noen drabelige slag med flathånden. Malick er travelt opptatt med å få av seg buksene alt mens han er på vei, og overtar. Har snart nok presset seg inn i det hvite gullet, som jo har førsteprioritet sør for ekvator. Snart lyder den rytmiske klaskingen mot nakne rumpeballer.

«Skal bare pisse, sier jeg og rygger halvveis mot døren. Da jeg legger merke til at crewet ikke ser i min retning, flykter jeg. Lys og mørk i kvinneform. Det kan minne om … visshten dunker i brystet.

Inne på badet bruker jeg lang tid. Løfter blikket mot speilet og liker ikke det jeg ser. Øynene er rødkantede. Ansiktet, som er lengre og mer markert enn på ungdomshjemmet, er uttryksløst. Fyldigere nå. Ikke blek. Muskler har meldt sin ankomst og at de har kommet for å bli i de delene av en manns liv som teller. Men det er øynene mine som trekker oppmerksomheten, så jeg ser inn dit i speilets gjenskinn og lar meg drukne i lyseblå krystall. Da jeg endelig blunker, glimter verden i blått, og hun står bak meg. Naken, med brune fletter, har blottlagt huggtennene i et smil.

«Nei,» hulker jeg. «Nei, nei, nei.»

«Husker du meg, Øyvind?» sier hun og i samme øyeblikk kjenner jeg en vekt legges på skuldrene.

«Jeg vil ikke gjøre det.»

«Jeg er opphavet til all din ære, all din frihet, ved gjernings kraft i verden, som er det eneste som teller. Si meg navnet mitt.»

«Det er bare psykosen som snakker. Jeg er i psykose. Presset ble for stort.»

Med det vender jeg meg om. Luften er tom. Det er ingenting der. Akkurat da kommer en visshet. Hun ser på meg fra speilet. Jeg kan føle det.

Fra inngangen til dusjen lyder et voldsomt skrammel. Det er raslingen i våpen, klapringen av spydskaft, klirringen fra rustninger. En goblin med store, gule øyne titter ut fra hjørnet, så går han tilbake for å ruste soldatene.

«Han har krenket din ære. For det må han dø,» sier nærværet i speilet. «Jeg har lagt igjen et våpen for deg. Det er …»

«Jeg nekter. Han er den eneste som har behandlet meg bra. Du er bare en fantasi. Hva har du å tilby?»

Armene skyter ut av speilet og presser meg inn i det med et dunk.

«HVA ER NAVNET MITT! HVA ER!»

Kvinnestemmen runger som stein slått mot bronse og jeg styrter til gulvet.

«Du er Hløkk,» gråter jeg.

Fra dusjkabinettet lyder rå latter og en hest som vrinsker.

Kvinnen ruver over meg.

«For deg, Øyvind Tranøy, har det blitt skjenket en ære og velmakt stor. Si meg så hva ditt ønske er.»

Navn. Ønske. Instruks. Gitt fullt og helt kan det ikke stanses. Jeg vet ikke hva som har skjedd der inne da jeg vakler ut, men jeg husker kvinnens armer omkring meg, og jeg husker de blottede tennene og et lystent blikk.

Dette må da være Valentinas fugler. Legg merke til at de tre kvinnene tilbyr tre ulike løsninger. Valentina, flukt. Hløkk, klubben. Lone, godta det som skjer