Tidens titaner - del 26

Mellom talløse kropper passerer jeg. De fleste høyere og perlene som markerer bulende muskler viser at de definitivt er sterkere. På veien berøres jeg. Noen lar hånden glir gjennom håret, andre løfter på flettene jeg er så stolt av. Armene klemmes, baken utstatt for både stryk og smekk, en kopper pungen undersøkende. Statuene av levende ibenholt avløses en sjelden gang av sjatteringer i lysere hud. Vi har tre latinere i gjengen. Arabere er umulig på grunn av standpunktet mot Islam. Aggressivt rødt og svart markerer stedet som en midlertidig anarkistisk kommune. Styresettet oppstår spontant overalt der Apex samles fulltallig. Sjøen av svette deler seg og viser Marquis stå der tilbakelent som David-statuen. Berøringene blir mer intense og nærmest dytter meg frem til jeg dulter inn i den store brystkassen. Ansiktet til Sol invictus vendes i min retning, og denne gangen sprekker solen ikke opp i et smil.

Stemmen hans bærer som fra en kjempe av fordums tid. Ytterligere en brikke faller på plass i spørsmålet om hvorfor han er leder.

«Denne gutten kom til oss for ikke så lenge siden! På den tiden har han blitt en affiliate av Apex og et viktig medlem av vårt rapcrew! Vi kjenner Øyvind som en dypt sympatisk og oppriktig venn, og for å være ærlig er hans smartere enn et busslass av dere dumme niggere til sammen!»

Latter bjeffes ut her og der, men så kommer innvendingene.

«For smart!» roper noen.

«Innflytelse der den ikke hører til.»

«Hvite hender fra kolonitiden flytter brikker!»

«JA! Alvorlige anklager har blitt rettet mot Øyvind! Nå skal vi ta for oss disse anklagene og se om det er noe hold i dem!»

Marquis griper tak og vender meg inn i hans grep. Mengden omslutter oss fra alle kanter, så det er nesten det samme hvordan vi står.

«Det sies at Øyvind har forhekset meg! Det sies at Øyvind har gjort meg gal, og at det i praksis er han som styrer Apex nå!»

«Nazist!» roper noen.

«HVEM SA DET?» tordner Marquis. I neste øyeblikk faller toneleiet til en nærmest innbydende oktav. «Vennligst kom frem her, er du noe til mann.»

En stor afrikaner kommer ut av mengden og står konfrontert med oss, de digre armene i kors.

«Ja, det er sant at Øyvind har vært nazist! Det er fordi han ble brutalisert av et fascistisk system og torturert av de reneste sadister! Han har oppriktig vist anger og tatt sterk avstand fra sin brune fortid! Ikke sant, Øyvind?»

«J-ja!» roper jeg. I mine hører det ut som den spinkle stemmen min bare har en tiendedel av Marquis’ volum.

«Det er en stor mann som kan vise storsinn! Er vi ikke alle store menn!»

Brølet blåser meg nesten overende.

«JAAAAAAAA!»

Da jeg kommer meg, henvender Marquis seg til branden som fortsatt står der.

«Hva med deg? Er du også en stor mann? Godtar du Øyvinds unnskyldning.

«Den er godtatt! Fra meg er Øyvind tilgitt!»

«Bra …!» konkluderer Marquis og lar branden smelte inn i sjøens sydende kav, hvor en mann er den samme som alle. Han lar fingrene spille under haken min.

«Det er også sant at jeg har innledet et romantisk forhold til denne gutten, og at ja, han har gjort meg gal!»

Bruset fra mengden faller til en avventende stillhet.

«Alle her får elske hvem de vil! Jeg forventer at den retten gjelder meg også!»

Himmelen bikker på plass idet haken min løftes og jeg mottar solens dypeste kyss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med armene, så de henger slapt og makteløst ned mens overkroppen bøyes bakover, stadig bakover. Da jeg slipper fri er jeg så hærtatt at jeg må skynde meg for å finne skjul mot brystet hans.

«Jeg lar meg inspirere av hvilken mann jeg vil, og noe annet er regler, fascisme og dogmer, det vi har vært motstandere av fra starten! I denne skreppa er det endeløst med inspirasjon!»

Vindkast rører seg over havet. Noen plystrer. Andre ler snertende.

«Hvoorom allting er …!» messer han syngende.

Rart. Det er et uttrykk han har lært av meg. Det er alt jeg rekker å tenke før jeg virvler gjennom luften og lander på ansiktet i sanden. Et byks sender ham til meg, og en naken fot settes meg rett på nakken. Marquis skviser tungt ned, og jeg rekker bare akkurat å vende på kinnet så jeg kan puste.

«La det være ingen tvil! Her er det jeg som har styringa! Han inspirerer min kunst og gjør kuken hard, men avgjør ikke mine handlinger, har aldri gitt meg noen koloniherres diktat!»

«Det er bra!»

«Lille tispe!»

«HÆ HÆ! Se på ham!»

Marquis vipper meg over på rygg og setter seg på brystet mitt. Vekten er så knusende hard at jeg knappest får med meg samtalen han holder med sine menn.

«Det er sant at jeg har forandret Apex! Julio Foolio og hans crew var harde menn og fortjener respekt, men vi har gått videre! Den som ikke utvikler seg, må dø! Vil vi at Apex skal dø!»

«Neida!»

«Blir for dumt!»

«Social justice for penga, bitch!»

«Dette kom ikke med Øyvind. Det vet dere,» sier Marquis mens han vender ansiktet flere veier. «Social justice er en eldgammel afrikansk tradisjon. Vi fra Senegal har Turanga! I Sør-Afrika har de Ubuntu!»

«Harambee, Kenya,» legger en stemme til. Jeg gjenkjenner den som Jean-Lucs. En slags historietime følger, der mengden finner eksempler.

«Ujama er det i Tanzania, har jeg hørt!»

«Og Fihavanana finnes i Madagaskar!»

«Botho kommer fra Botswana!»

«Zimbabwe har sin egen Hunhu!»

«Nettopp!» erklærer Marquis triumferende. «Dessverre er Øyvind skyld i en forbrytelse. Den skal han konfronteres med. Ordene følges av at han smekker meg på hvert kinn i en intens trommerytme. Brått blir jeg satt på bena, og Marquis favner meg om midjen og lener haken over skulderen. Svinger meg frem og tilbake som før.

«Denne lille tispa har blitt sterkere blant oss! Muligens blitt en del høy på pæra på en måte som ikke står i stil med størrelsen!»

Til det siste lyder det en rå latter.

«Så når han utsettes for anklager, kommer han ikke til meg! Han vil fikse allting selv!»

«Han spyttet på Malick!» roper en.

«Et medlem av Apex!»

«Viste splid i offentlighet, foran Shrill!»

«Det skal han be om unnskyldning for. Malick, hvor er du?»

Den polokledde og solbrillebærende kjempen befinner seg bak oss, så Marquis vender meg hele veien dit.

«Han skal kysse føttene mine,» sier Malick og stiger ut av joggeskoene.

«Jeg bryr meg ikke om min bitch er en bitch!» sier Marquis og kaster meg i sanden. Derfra kravler jeg hele veien frem, finner føttene, setter leppene til og kysser. Over meg står Malick uutgrunnelig.

«Reis deg, Øyvind,» sier han.

Saken er at jeg for lengst har sonet ut av meg selv. Støyen rundt meg er som en drønnende gong-gong. Jeg er nummen, ute av stand til å tenke, ute av stand til å handle annet enn på autopilot. Så da jeg reiser meg vaklende, er det likegyldig for meg om jeg kommer til å bli slått ned eller noe annet.

Det er et bjørnegrep som faller over meg, og opp fra sanden løftes jeg i sterke armer.

«Jeg elsker deg, Øyvind! Er så glad i deg!» erklærer Malick. «La oss glemme det som skjedde!»

Jeg svinges rundt en stund og må kjempe lenge for å få ham til å forstå at jeg må settes ned. Da det endelig skjer, kaster jeg armene rundt nakken hans og kysser på det store hodet, som han pliktskyldigst bøyer ned for meg.

«Jeg elsker deg også!» hikster jeg mens tårene renner ned kinnene. Malick gråter også, og setter store lepper til hvert et kinn, og det er til denne fremføringen at en jubel som jeg aldri før har hørt, bryter ut. Jeg forsvinner fra alle kjente skikkelser i et stormende hav, og utsettes for kyss, klapp og klem og alle former for mannlig ømhet som tenkes kan. Bare av og til dukker de opp. Crewet. Sekou drukner meg i pløsete kinn. Alain tar meg på ballene igjen med et perverst glis. Jean-Luc klemmer meg formelt. Aziz og Blaine tar meg i hendene og gratulerer. All denne mannlige ømheten som gjør at jeg kommer til å ende med et ømt rumpehull …

Vi feirer sammen noen timer. Deler noen av de siste få sigarilloene, nok til bare et trekk for hver mann. Saltet fra Malicks bøyde hode merker leppene gang på gang. Han blir visst aldri helt ferdig med forsoningen. Noen har tatt til å danse C-walk. En sirkel dannes, og de glir gjennom sanden til trinn jeg aldri vil være i stand til å etterligne.

You know that ganstaz rock, gangstaz roll

Heres the gangsta shit, we on a gangsta stroll

Its gangstaz ride, gangstaz slide

Then the gangstaz rob with the gangsta glide

Cuz gangstaz move, and gangstaz groove

And most gangstaz got nuthin ta lose

Gangstaz live, and gangstaz die

Gangstaz form a gang and the gang multiply

Gangstaz give a fuck a g, dont ask why

Gangstaz dont snitch, and gangstaz dont cry

Gangstaz boogie, gangstaz don't dance

Gangsta pull the strap out cha' pants and blast

Gangstaz don't run, and gangstaz don't hide

Ima gangsta ass nigga from the sick southside

Thats how i know exactly what a gangsta do

Ya love the gangsta shit aint you a gangsta too?

Then c-walk homie

Midt blant dem er Marquis. Han holder sine menn om skuldrene og fører dansen av sted i virvlende og uforutsigbare mønstre. I sikk-sakk hit, på skjeven tilbake. Avslutter det hele med et splitthopp som få andre mennesker er i stand til å etterligne. Etterpå vil han ha meg med på laget, og får meg til å stå på føttene hans for å lære trinnene. Når han forstår at det ikke nytter, spinner han meg bare rundt som Prinsesse Gulltopp.

Kontrasten med nordmenn tvinger seg på, selv om jeg i det lengste forsøker å ikke erkjenne tanken. Hos nordmenn er konflikter knugende og indirekte, blir aldri fremsagt og noen tilgivelse er heller ikke mulig. For meg endte det med livsødeleggende vold. Her … Ved å uttrykke våre mistanker, ved å tillate oss å være såret og fornærmet, ved å være ærlig om vår raseri, brakte vi det forløsning. Det er en varmere verden, en bedre verden og del av meg, fordi det er min måte å kommunisere på. Men bak pannen banker smien hardt. Jeg evner ikke å holde det gående stort lenger. Mitt hjerte tilhører Afrika, men kropp og hode følger ikke med. Er noe annet … tilhører den kalde is …

Og det sies noe som får kvalmen til å stige opp i meg.

«Forstå det, Øyvind. Fra nå av får du ikke gjøre opp i noen konflikt. Kom til meg med det. Forstått?»

Marquis rufser hånden gjennom håret mitt, og med det har han drept siste rest av autonomi. Til min anger reagerer jeg ikke som jeg ønsker, som den nordmannen jeg tross alt er, og begraver det dypt inni meg mens alle nervene skriker i protest.

«Jada,» sier jeg til Maquis, mens han favner meg og tar meg bort.

Den natten ligger vi nakne sammen. Marquis irriterer seg over hvor lite sexy bokserne mine er. Ikke min skyld. Halvparten av dem har jeg jo lånt og resten er rammel av billigste merke. Da jeg hviler på brystet hans og høster det vante fornøyde gryntet, tar jeg sjansen.

«Du, Marquis …»

«Hm?»

«Jeg satt med Shrill i dag, etter at dere hadde dratt bort.»

«Fortsett. Spa graven din dypere.»

«De tvang meg. Måtte forsvare Cho mot mobbing og overgrep og sånn …»

«Skadet de deg?»

«Truet meg bare.»

Et nytt grynt, søvnigere denne gangen. Det er signalet på at han er i ferd med å sovne.

«Du, Marquis …»

«Ja, alv i natten?»

«Jeg har mistet journalen.»

«Det er alvorligere.»

«Tror Cho har den.»

«Ikke si at du har blitt banket av en liten asiatisk autist!»

«Ga den til ham før Shrill torturerte meg. Han er flink til å tegne. Vil at han skal være del av crewet. Kan illustrere albumet vårt og greier.»

«Du vet, Øyvind, at jeg er for fordeling av godene. Men når det gjelder musikken min, driver jeg ikke veldedighet.»

«Han er god. Skikkelig god.»

«Javel. Hvis det han har det som skal til, skal jeg vurdere det nye kjæledyret ditt. Men jeg tviler. Du ble valgt fordi du har talent. Alle har ikke det samme.»

«Takk.»

Skumring og rolig pust råder. Verden og alle rundt oss har blitt redusert til konturer i åttemannsrommet. Vi må fremstå som konturer for de andre også. Men vi har hverandre, og derfor er vi ekte. Bare det som gripes med hånden har substans. Derfor fletter jeg nå fingrene inn i hans.

«Du, Marquis …»

Det første advarende knurret kommer. Men jeg vet at jeg har litt å gå på. Skal minst tre til.

«Er du ikke sint?»

«Snu deg.»

Befalningen får meg til å vippe meg av ham og vende kinnet mot puten.

«Bare vær forsiktig.»

Han har kommet seg opp og klemmer tankefullt på hver tandre halvdel.

«Du har satt dine grenser og dem skal jeg overholde,» sier han. «Du har ingenting å frykte, fordi jeg uansett har satt kuken på lading til i morgen. Da skal vi se om du er så god til å jukke som du sier du er.»

Med det plasserer han hodet på et svært intimt leie. Vekten presser hoftene mine ned i madrassen.

«I natt ligger jeg bedre enn Keiser Aurelius.»

«Herregud, er rumper det eneste du tenker på?»

«Unnskyld meg, men som du kanskje har lagt merke til, er jeg faktisk en neger.»

Til den sofismen har jeg intet motargument. Der forsvant siste rest av privatliv.

Bare C-walk, homie