Tidens titaner - del 25 + Videofremstilling av Øyvind og Marquis

Når pennen løftes fra papiret, går det opp for meg hvor utmattet jeg er. Hele dagen, hver eneste dag forholder jeg meg til sydende kropper og konstante sosiale interaksjoner. Hvert måltid skjer med crewet. Søvn ved natt og morgenens første øyeblikk av bevissthet. Deler svette med dem, deler ord så tankebølgene våre synes å flyte sammen og individualitet bare er en delvis størrelse. Vi har forskjellige navn og forskjellige kropper, men private grenser synes utslettet og misjonen er den samme. Rap, dop, snart pulings. Truslene fra diverse andre grupper gjør at de følger meg do. Fortsatt gjelder regelen om at vi skal vandre rundt fire i tallet. Tenker likt, snakker likt, beveger oss likt. Vi har i sannhet blitt likemenn under usynlige phygriske luer. Nå når jeg har fått det jeg har ønsket meg, har det blitt for mye.

Afrikanere er direkte og kontaktsøkende på måter nordmenn aldri kan være. Stadig ser jeg deres oppriktige ansikter på søken etter noe fra meg, og som lyser opp i glede når jeg deler. Hos de feigingene som er nordmenn var jeg en totalutstøtt og måtte lære å leve uten kjærlighet. Her har jeg motsatt problem. Går jo faen rundt i samme underbukser. Får ikke et øyeblikks ro og er på høygir hele tiden. Med det har jeg forandret meg. Blitt erratisk. Tar risikoer min innesluttede og spake nerdeskikkelse aldri ville gjort. Å sleike Malick i ansiktet var bare et eksempel blant mange. Så er det den konstante klåinga, gnikkingen og gniinga fra Marquis. Han har sprutet på meg alle steder og fra alle retninger. Går det an.

Hva ønsker jeg? Være alene i en bunker eller på en hytte i høyfjellet i måneder av gangen. Har mer enn en mistanke om at Senegal kommer til å være mer av det samme. Ikke bare vil crewet fotfølge meg overalt, men fremmede vil komme for å nappe i klær og hår, undersøke og snakke, stadig snakke. På et avsondret sted kan Marquis etter hvert komme for å bo med meg, og vi kan lage kunst sammen. Crewet er kule de, men jeg vil ha dem litt på avstand. Kan komme på besøk av og til. La hjernen flyte bort på en hasjsky og fullføre visse vers.

Før var jeg sånn at jeg knappest fikk med meg omgivelsene, men siden sinnets rytme er så preget og innprentet av de som ikke er her, har jeg i praksis blitt en afrikaner. Når jeg føler at jeg må, løfter jeg blikket, og hyperfokuserer med sylskarp presisjon på noe jeg forstår er viktig. Hold kjeft, følg med var vel mantraet jeg ble presentert med første dagen.

Cho kommer inn sent, lovlig sent. Hva har han drevet med? Etter å ha fylt på fra matdispenseren, beveger han seg i den smale korridoren mellom bordene med brettet holdt foran seg. En kråke i Shrll tar kråkefot på ham, setter ganske enkelt foten ut så den vesle asiaten går rett på ansiktet i sitt eget måltid. Saus, asjetter og kyllingklubber går i alle retninger. Rå latter stiger mot taket for å stange der en stund.

Dette greier jeg ikke å se på. Boken klappes sammen og jeg går bort til Cho, som fortsatt strever for å komme seg på bena.

«Her. La meg hjelpe deg.»

Sammen berger vi mesteparten av måltidet. Det stikker litt i brystet at vi er så ubetydelige at Shrill ikke vier oss et øyeblikks oppmerksomheten. De sitter bare og babler sammen på et ukjent språk, sikkert kamerunsk.

«Ikke bry deg om de svina. De vil få sitt snart nok. Det skal jeg sørge for.»

Cho er i ferd med å gå dit han skulle som en eller annen automaton avbrutt i sitt forset. Det vil jeg ikke ha noe av og en hånd på ryggen sender ham i min retning. Sammen tar vi plass ved min bordplass, hvor jeg åpner journalen for ham etter at han har fått spist en stund.

«Dette er en hellig bok. Mer verdifull enn bibelen og koranen, som stort sett inneholder bare vås om det ikke er rendyrket ondskap. Fra Judea stammer bare gift.»

Ja, og især patetiske er de som hevder avstamning fra de tolv stammer. Som om seg selv ikke var nok. Jeg viser ham sidene. De mange illustrasjonene. Det som kartlegger vårt album, gir bakgrunnshistorier til hver sang i tillegg til de geniale tekstlinjene. Her livskraft, liv, vilje og vitalitet. Her er styrke og mystikk, ånd og åndelighet forent i et sublimt uttrykk. Afrikas styrke herdet av min kraft. Min og Marquis’ intelligens satt sammen som en … Litt som vi kommer til å … Nå skal jeg ikke gå for langt.

Cho stikker nesen plikskyldigst ned i papirene på nerdemåten. Våger vel ikke annet. Er jeg virkelig så skremmende? Vel … kunne antakelig banke en ti-tolv som ham selv på en dårlig dag.

«Kan jeg?»

Cho har lagt merke til den siste illustrasjonen, og tar både bok og penn fra meg. Blir opptatt av å tegne noe. Først etter en stund går det opp for meg hva som har skjedd. Han sa faktisk noe. Aller helst vil jeg få ham til å si mer, men jeg må for all del ikke presse ham. Da blir han muligens redd og trekker seg inn i et selektivt skall av mutisme. Så jeg venter tålmodig med fingrene litt for tett sammenpresset.

Tengningen som tar form med nensom asiatisk hånd er nesten naturtro i sin realisme. Åndefullt følger jeg med, men vil ikke forstyrre. Langt bedre enn mine antediluviske og primitive tegninger, som kan minne om sumeriske relieffer jeg har sett i historiske atlas. Mitt utviklingstrinn hører på alle måter bronsealderen til, noe til og med John Fossli i politiet noterte seg. Her har vi kommet til en slags renessanse. Noen nye ord kommer ikke, men jeg får noe som er bedre. Cho har et uttrykk av stolthet da han rekker journalen over til meg.

«Det er avgjort. Du skal illustrere albumet for oss. Forsiden og illustrasjonsbildet til hver sang. Du er herved del av crewet!»

Jeg slynger armen om halsen hans da vi går derifra og kysser på det runde hodet. Cho holder andektig boken som en prest sin bibel. Akkurat som han burde.

«Se det for deg, fitte. Du får selvsagt din del av inntektene. Men det er mer. Ære større enn du kan forestille deg. Hete damer på spretter på kuken i reverse cowgirl. Dette kan bli bra!»

Mens jeg veier med armene, forklarer og praler, passerer vi Shrill-shrimpsa som er minst like illeluktende som en ekte reke og har penisstørrelse deretter. En som vipper på stolen med bena på bordet får øye på oss og drar hudfoldene bak øynene tilbake.

«Se, jeg er Keiser Tojo som holder tale! Følg med, mine kjære risgnafsere! Ching-Chang-Chong!»

«CHO-O! CHI! CHINGA-GHINGA CHICK!» stemmer mengden i til rullende latter.

Jeg tenker ikke, jeg handler, alt i henhold til mitt forandrede selv.

«Talen til Keiser Tojo er over nå.»

Stolen til liksom-kineseren sparkes til så han skramlende går overende, bena over hodet og underlivet mot munnen som om han forsøker å suge seg selv. Sitteplassen i plast klemmes sammen og skyter fart i en tilfeldig retning til noen temmelig groteske smell.

I neste øyeblikk befinner jeg meg i luften og slamres hardt ned bordflaten. Kjempenevene til Ekeke er festet til brystet og skyver meg ukontrollert langsetter møblementet, mens de som fortsatt har brett og fat flytter dem unna for den skliende ferden. Akkurat idet jeg tror at den rasende oksen med stirrende øyne og oppblåste kinn skal kjøre nakken min rett i veggen, stanser han, og en legion av hender tipper bordseksjonen på høykant så jeg virvlende faller av og utrolig nok lander stønnende i en stol. Før jeg har fått tilbake orienteringsevnen stikkes fatet med kyllingklubber oppunder nesen. Fra den andre retningen rekker noen meg en kopp.

«Du ser sulten ut, nigger. Ta litt, nigger. Spis.»

Første kyllingklubb stappes hjelpsomt inn i munnen. Jeg vet at det skjer, men jeg har sjelden kjent det så sterkt som nå. Selvet trekkes inn og kommer tilbake, men da som det andre nærværet, og det skjer på et øyeblikk. Uanfektet overtar jeg kyllingklubben og tygger tankefullt. Tar imot koppen og sipper nå og da. Hver bevegelse avmålt og rolig. Først da jeg løfter blikket ser jeg hvem som er uplassert på den andre enden. Kamga Fotso, Shrills ubestridte leder. Øynene er blanke og sørgmodige. Et grøss går gjennom meg, fordi jeg gjenkjenner blikket som mitt eget. På tvers av kontinenter og omstendighet er dette en utgave av meg som sitter der.

«Du spytter på Apex’ nestleder og angriper en av mine menn med ryggen naken. Du må være gal.»

«Galskap er en gave fra gudene,» sier jeg og trekker kyllinghud til meg med tennene.

«Er virkelig gooken så viktig for deg?»

«Det er kanskje bare en gook. Men det er min gook.»

«Du har min oppmerksomhet, Øyvind. I noen minutter. Det kan bli de mest betydningsfulle minuttene i ditt liv. Fordi de kan være så skjellsettende og livsforandrende.»

«Vi må leve livet,» sier jeg. «Hvert minutt er viktig.»

Et bitter smil går over Kamgas munn, der blant sine menn. Han er kan hende eldre enn han ser ut, fordi han er en gammel sjel.

«At du er her er for så vidt fordelaktig for oss. Visste du at de pakistanske gjengene har utlovet en månedslønn for deg. Vi trenger bare å slå deg helseløs og ta bilde av restene. Få betalt. Hva har du å si til det?»

«Skal det liksom være en problemstilling? Jeg vil si at det er skuffende.»

Kamga vender seg allerede halvveis mot sine menn, Ekeke størst blant dem.

«Vi vet alle at jeg er verdt langt mer enn en månedslønn. Dessuten er det umulig at du innkaserer dusøren.»

«Åh? Er det noe som hindrer meg?»

«Det er jo umulig at en stor mann som deg løper ærendet til noen skitne pakkiser.»

Kamga trekker på smilebåndet, og med det gir han mennene tillatelse til å le. Det er den samme rå latteren. Men han glemmer ikke sitt forsett, peker på meg og kommer med et kort: «Gi meg ham.»

Kroppen min har allerede blitt en leddløs dukke, så det føles som jeg svever da jeg bringes over til den andre siden av bordet. Ganske kraftløs plasseres jeg i en stol rett overfor Kamga. Håndbakken hans stryker varsomt over hvert av mine kinn.

«Du er tøff til å være et laken, men du utviste nettopp det første øyeblikk av svakhet. Tror du virkelig at smiger virker på meg?»

«N-nei.»

«Du får ikke skjelve. Hvis du gråter, dreper jeg deg. Det er et løfte.»

Tunge hender hviler på skuldrene. Knusende nærvær ruver over meg, og her sitter Kamga, ganske liten og styrer all denne makten. Kvalmen stiger opp i magen. Det er bare så vidt at det andre nærværet kan beskytte meg, holde frykten og oppkastet nede. Jeg bestemmer meg for å doble og triple ned på iskulden som har vært del av meg så lenge jeg kan huske.

«Du er en slags homse, hva? En homse for Apex?» sier han og løfter litt på en av de mange fargerike flettene jeg har omkransende hodet.

«Javisst er jeg det. Skal jeg suge deg?» spør jeg og strekker smilende ut tungen. «Første gangen er gratis og etterpå kommer de tilbake som om det var crack.»

«Nå har jeg to grunner til å knekke deg,» sier han og legger tomlene like under øynene mine, som for å skvise. «Knekke hora til Apex og få betalt.»

Pusten min har forsvunnet, og jeg forstår at det er fordi jeg trekker den inn lungene med full makt. Ulvetrynet er på vei ut.

«Hvis jeg går, går du også,» hveser jeg. «Du viste nemlig det første øyeblikk av feilberegning. Du er for nært. En kriger som meg rekker å skade deg alvorlig før mennene dine overmanner meg.»

«Slik har mange hvite snakket. Tror de fortsatt er menn. De endte alle på den samme måten. Jeg liker deg. Litt, ikke mye. Ikke nok til å hindre meg på noen måte.»

Blikket mitt vandrer opp, ned, til det beste stedet å slå til på. Jeg får bare muligheten til ett slag og vet det.»

«Jeg skal si deg en ting, Øyvind. Du har tre sekunder på å forlate dette bordet. To …»

Straks utveien viser seg, rykker jeg meg gispende ut av stolen og kaster meg rundt. Løper i feil retning og møter bare veggen. Da jeg flykter blindt i den andre retningen, treffer jeg bare brystet til en storvokst mann. Latteren deres følger meg da jeg dukker under ett av bordene og kravler vekk. Da jeg kommer til meg selv, befinner jeg meg i en slags garderobe med kropp og ansikt presset mot veggen. Først nå kommer tårene.

«Vi så hva som skjedde.»

Det er Aziz og Blaise som konfronterer meg.

«DERE SKULLE HA FORSVART MEG!»

«Ingen kan forsvare deg fra idiotiet ditt,» sier Aziz. «Du satt med Shrill.»

«Ikke si noe til Marquis.»

«Det kan vi ikke love,» sier Blaine.

«Hva enn dette var, må konsekvensene komme senere,» sier Aziz. «Møtet er over og du skal få din dom.»

Aziz og Blaine trekker nærmere, og det er mellom dem at jeg føres til uteområdene, hvor hele Apex venter. Ensomhet er bare et hulrom. Her er slaveriet i et fellesskap og kollektivets klappfelle, den smalt bak meg da jeg sa ja til soveplass blant de fra Senegal.

Jau, for en tid tilbake kjempet jeg med Grok for å lage en god fremstilling av Øyvind i en alder av 15. Siden upscalet jeg bildet og måtte kjempe for å fjerne bakgrunnen, noe som dessverre medførte at det uten bakgrunn ble mindre. Men selve bildet er perfekt. Det er flettene, den barnlige gleden og de lett autistiske trekkene, ikke sant. Det er nøyaktig sånn Øyvind ser ut!

Ba Grok lage et bilde av Marquis også, basert på romanen. Bildet som kom var ... interessant. Et litt for gammelt utseende for noen på sytten, men ... Da jeg forsøkte å gjøre ham yngre, kom det opp noe som overhodet ikke passet. Da jeg så dette bildet, fikk jeg en av mine plutselige innsikter. En åpenbart innsikt, kanskje, men en som bør fremsies. Øyvind liker Marquis på grunn av den ektreme maskuliniteten og livsfaren. Som tidligere mobbeoffer trenger han å være 100% sikker på at skallen til en fiende blir knust i tusen biter, og vel, det har han her ... Også interessant at bildet som er sterkt maskulint, fortsatt har noe feminint med det leopardtørklet.

Skal omtale boken mer helhetlig når den er ferdigstilt, men jeg kan si dette. Også åpenbart at en arvtaker av BLM er tiltrukket av en hviting og et monster som Øyvind. Det er den utgamle konstellasjonen. Sosiopaten og den sårbare narsissist.

Alt dette er en søken etter maskulinitet og livet som R-seleksjon i Kali Yugas mørke. Lev ung, dø hurtig.