Tidens titaner - del 24

Mitt kjære fengsel er det på grunn av innholdet. Her har jeg kjæreste, crewet, alt. På tilsvarende vis hatet jeg ungdomshjemmet på grunn av fraværet av de tingene som gjør livet verdt å leve, respekt, ære og verdighet blant dem. Selve bygget er en gammel flyhangar som inne og ute har vært gjennom en omfattende renovering. Taket er for det meste flatt med oppstikkende luftsluser, omkranset av en lav betongkant som ikke er nok til å hindre et fall eller hopp mot evigheten under. Gjør intet mistak, evigheten bor under oss, og det viser evighetens verdi. Loftet hvor vi gjør innspillingene våre former en skrånende bule ved en del av taket, og om man lytter godt nok kan man høre fotstegene single i grusen gjennom det tynne panelet. Her er en innsikt, du som ikke er signet og velsignet med et sinn så omfattende og skarpt som mitt. Enhver maktrelasjon må ad nødvendighet ha to parter. Uten samtykke er slaveri umulig og med samtykke i en brødreflokk er mange drap svært mulig. Derfor må vaktene ta hensyn til den status vi mener å ha, og derfor er Apex plassert i en av fløyene øverst, med lett adgang til taket og de deler av etasjene med tomme ganger, hvor det stort sett er dører til kott og lagerrom og vårt gjemmested bak panelet, hvor vi lagrer dopet, alkoholen og innspillingene.

Utenfor gangene våre, hvor jeg har min ære og frihet, er døren som fører til et glasshus. En avstengt dør skjuler en lang og smal gangrist med et noe utrygt rekkverk som ved den andre enden fører til en nødutgang og lokalene til personalet. Derfra kan vi se ned på vandringshallene under og kantinen, og vi kan se over til vår fiende, Shrill, som har ordnet seg øverst på den andre langsiden, men døren er som sagt avstengt og området er oss forbudt. Ellers ville vi vel stått og hoiet til hverandre i tide og utide, og noen ville falt for fristelsen å slippe gjenstander i hodet på de forbispasserende under. Glasshuset rommer også en spiraltrapp som retter seg ut og fører deg tripp-trapp-tresko til fløyen under Shrill på motsatt side. Der holder afrikanerne til. Flesteparten affiliert eller i det minste sympatiske med oss, så vi mottar mange klapp, godord og godmodige hilsener på den lange marsjen ned.

Derfra snor en ny vindeltrapp seg og skyter fart i samme retning som vi kom ifra, og vi når gangene som hører gulvetasjen til. Alskens freaker, anarkister og budsmokers er plassert på bunnen. Noen frivillig, andre i kraft av nødvendighet. Cho har rommet sitt dernede, vet jeg, helt ved enden av fløyen. Han bor med noen autister og enkelte med svært alvorlige tilfeller av OCD. Verst av dem er en som heter Jimmy, en person som er så folkesky at det er et mirakel om du ser ham. «Hvor er Jimmy?» og «Har du sett Jimmy?» er vårt frasagn. Saken er at han er en Pathological Autiste, som den alvorlige diagnosen kaltes i gamle dager. Cho og den ulykkelige skare han er presset sammen med burde aldri vært her, men systemet er kaldt og hjertesløst i sin meningsløshet. Det er en meningsløshet jeg nyter godt av, fordi denne «straffen» er den største belønning jeg har fått i livet. En gave du har «fortjent» må du ha jobbet for, og da kan det knappest kalles en gave, men i beste fall en forpliktelse. De beste gaver er ufortjente, og det er derfor tyver er det sanne aristokrati, fordi de slipper noen Noblesse Oblige, som egentlig er et spesielt forgyllet slavebånd. Jo finere og mer opphøyd noe er ment å være, jo større fare er på ferde. Jeg på min side trenger ingenting fra noen andre og har kun elsk for mine egne. Det er crewets mening som tynger meg. Hva andre måtte tro og synes svever like lett bort som en fjær.

Nøkkel-husarene har sitt de skal si, selvsagt. De styrer tross alt korrupsjonen her på bygget, som jo tross alt er omtrent det eneste som foregår på bygget i en eller annen form. De har plassert partene i henhold til hvem som tåler hverandre best og venter at freden og ordningen som gagner dem skal holdes. En uærlig mann kan du stole på, fordi han er ærlig om sin uærlighet. Best å ikke skuffe dem. Litt sosialpenger i form av gavekort nå og da. Holde volden til et minimum. Ikke være oppsetsig og avgi gester av lydighet når det kreves. Til gjengjeld styrer vi omtrent fengselet på egen hånd. Det geniale er at Apex og Shrill blir gitt høy status, men ikke kan nå hverandre uten å tråkke hele veien gjennom de andre områdene. Der ståltrappen deres slynger seg og skyter fart over til den andre siden, ender de i seksjonen til nazistene og polakkene, samt den øvrige elendige ansamlingen fra den dårligste halvdelen av syke Europa. Problem, sier du? Det er bare logisk at etnosentrikerne forstår hverandre, har de enn en annen hudfarge. Fra nazi-svina snor rampen seg videre ned til araberne og andre av blandingsrase. For det meste simple vold og voldtektsforbrytere. Heller ikke de er et problem for det avskummet som er Shrill. Simpelhet gjenkjenner sjoffelhet. De holder på med stort sett samme nedrigheta, bare med andre flagg og farger og med varierende grad av sofistikasjon. Sånn er ikke vi, fordi idealisme har slått rot hos oss i form av vår edle anarko-kommunistiske ideologi. Hvis vi knerter noen, er det fordi de har fortjent det. Dessuten går de fleste dophandler bra, så lenge alle partene følger reglene.

Når måltider og fellesaktiviter er i gang setter hele bygget i bevegelse. Vi ser deres grønne farger i de åpne trappene som går i motatt retning av vår, sørger til gjengjeld for at at de må utholde det svarte og røde. Ved hver passering er det det samme. Vi kommer inn øverst, ener under i den fallende midtgangen, til labyrinten stiger og vi atter er på topp idet vi går ut. I den senere tid har rutinene blitt så innøvd at vi knappest gidder å bruke noen skjellsord når vi ser fiendegjengen. Må uansett dele uteområder og kantine med rivalene fra Kamerun.

Marquis kniser og putter en gulrotbit i munnen min. I det siste har vi begynt å dele fat så porsjonene våre av sursøt saus, gulrotbiter, ris og kyllingklubber ligger sammenblandet, fordi han mener at jeg må lære solidarisk tankegang. Vi får uansett ris og kylling omtrent fem ganger i uken. Kan ikke klage. Andre steder kan maten være mer beskjeden, visstnok. Denne institusjonen representerer prestisjeprosjektet til politikerne jeg sendte Hitler-hilsen mot. Stakkars Sekou er neppe enig. Fatet hans er allerede tømt, og han sitter og ser på at resten av crewet spiser med triste hundeøyne.

Oppmerksomheten vår dras bort fra vår sørgmodige venn, fordi en underlig stillhet har senket seg. Mellom bordene går to storvokste Shrills med et fat. Av og til stanser de, særlig hos de som sitter enslige og blant nerdene og autistene, og venter lenge nok til å motta minst en kyllingklubb fra hver. Det er Hvor-er-Jimmy det går verst utover. Den dagen han viste seg får han fatet tippet på høykant så alt kjøttet faller i tributtskålen til gribbene i Shrill.

«Vi kan gjøre det samme mot weak ass hvitinger,» sier Malick. «Så slipper Sekou å ha tom mage.»

Marquis slipper en bit før den har kommet frem, så den faller rett ned i fatet og leppene mine snapper i tomrommet.

«Ikke verdig oss og vår edle bande. Vi, vi utbytter aldri de svake. Hva vil vår ideologi da være verdt?»

«Ideologi? Er det Apex?» sier Malick. «Hvorfor ha moralen til slavene?»

«Hvorfor ha ideologien til slaverne?» sier jeg og spiser videre, og viser med det hvor uklok jeg er, og hvor lite det er jeg nå oppfatter.

I bakgrunnen har Shrills innkrevere stoppet ved Sivert Vikeby. Radioverten skal skjelvende til å overføre en klubb, men stanses av Krokums langsomt ristende hode. Hankatten sitter med armene i kors og betrakter de to afrikanerne. Etter litt avveining går de videre i rekkene og møter den samme avvisningen fra europeerne i øst, som nå for en gangs skyld opptrer som et kollektiv. De to gjør vendreis i vissheten om at her er ingenting å hente, og begir seg til lederskapet med den tross alt anseelige haugen de har samlet inn.

«Ordene dine er utilgivelige. Jeg krever at vi gjør opp her og nå,» sier Marquis.

Overalt rundt meg eksploderer en strøm av stemmer i Wolof. Jeg har lært litt av språket, nok til å gjenkjenne enkelte ord, og forstår den avmakten og panikken de uttrykker. Maten slipper ut av munnen min. Igjen har min intuisjon feilet meg. Igjen er det mønstergjenkjennelsen som får meg til å forstå at dette er alvor.

«Jeg er beredt til å møte hver av dere, på hvilken måte dere ønsker.»

«Duma nekk loolu! Loolu du lu nu bëgg!» sier Jean-Luc.

«Soppil sa bopp kon, ndeysaan!» skyter Blaise inn.

«Dere skal aldri stille spørsmål ved vår ideologi. Enten deler dere, eller betrakt dere som min fiende.»

I en kollektiv kaskade legger vi hver vår skjerv på fatet til Sekou. Det var meningen at han skulle få restene av ris etterpå, og kyllingbiten til en og annen medlidende sjel. Nå får han mer enn nok til å fylle selv sin hungrige mage i hundrekilosklassen.

Men Malick gir ikke.

«Maa ngi gëm ne Apex am na déjà chef bu bees. Léegi Øyvind moo ngay yilif nu ci luñu dul feeñ. Yaa ngi defal sa bopp nga soppi sa bopp ci ndaw bu blond bi. Li ngay wax ideologi, mooy mbëggeel moom,» sier han.

«Nei, det er ikke sant,» sier jeg. «Jeg har ikke gjort noe mot dere.»

En hånd på bakhodet skyver fjeset mitt rett ned i tallerkenen.

«Baax na lool ni ngay wax loolu. Øyvind dina jël sa lekk. Bul jéem a stopp ko, ndaxte su ko defee dina ma rey la,» sier Marquis og lar meg komme opp med mat over hele ansiktet.

«Hent mat, bitch. Nå,» befaler han.

Stolen skyves skrapende ut og jeg reiser meg rakrygget. Går freidig bort til Malicks polokledde skikkelse. Det mørke i øynene hans er mørkere enn solbrillene han ellers går med. Umulig å lese. Umulig å forstå, iallfall for meg. Lykken står den kjekke bie, eller noe. Øynene følger hånden min idet den griper en klubb, en andre, og en tredje. Plutselig griper Malick håndleddet mitt fatt. Bak meg kan jeg høre Marquis trekke luften inn nesen.

Malick snur håndflaten min og studerer den nøye.

«Du har slike sarte kvinnehender, norski. Skal tro hva som er skrevet der? Spesielt i livslinjen.»

«Det kan du aldri forstå, nigger. Min skjebne er bortenfor din forstand.»

«Kanskje vi kan forstå det bedre hvis vi henger opp noen drømmefangere? Eller vindfangere med klimprende sølvperler? Alt som er av kvinnenips synes å passe ...»

Andre har blod i årene. Jeg har ild. Liker virkelig ikke å rakkes ned på, selv om det er på måter jeg tidvist ikke forstår. Jeg kniser og klapper kjærlig hvert av hans runde kinn. Må gjøre det på den måten, ellers ville Marquis springe på ham tvert. Plutselig griper jeg det krusete håret fatt og trekker hodet til den storvokste ungdommen tilbake.

«Hvis jeg er en kvinne, er du en svekling. Ellers ville jeg ikke kunne gjøre dette.»

Av full kraft spytter jeg ham rett i ansiktet. Handlingen avstedkommer intet sjokk hos ham. Det er ingenting. Klissete væske renner ned åssynet foruten uttrykk.

«Forstå dette. Marquis vil bare drepe deg, fordi han er tross alt en enkel nigger. Jeg vil sørge for at du lider lenge. Jeg er den verste fiende du kan ha.»

«Hører dere? Slik taler vår kjære Øyvind til sine venner. Han ser dere alle på samme måte. Husk på hva han har vært, hva han fortsatt er.»

Smilet mitt tilhører en vrengt maske eller barneoppsynet til en sadistisk dukkefigur. Så smilende bøyer jeg meg ned og kysser Malick dypt og lenge på munnen. Panikkslagen forsøker han å komme seg bort. Fingrene mine kommer opp og holder på plass ansiktet hans. Ved kysset avslutning utånder jeg et nytelsesfullt «AAAhh,» som jeg lar spille over onykssvart hud brakt til å glinse.

Fascinert kan jeg registrere at hånden til Malick ikke stanser meg da jeg drar maten hans bort. Slik er det altså å ha en mektig venn.

«Jeg er også sulten, bitch,» sier jeg. Med det putter jeg en av klubbene i munnen og tygger muntert foran Malick, som endelig betrakter med frykt og uro. Jeg vet ikke hva som foregår bak meg, men da jeg har smattet fra meg, legger jeg de to siste klubbene på fatet til Sekou, som nå er pliktpålagt å spise alt han får.

«Dette nytter ikke! Vi trenger å snakke sammen!» sier Alain.

«Det er som jeg sa. Skyggen han ser på klippen er feil, sier Jean-Luc.

«Det er ingenting å snakke om,» sier Marquis da jeg tar sete ved hans side. «Øyvind forsvarer seg bare fra de urettmessige anklagene dere så skamløst kommer med.»

«Vi skal snakke,» sier Sekou, som nå helt synes å ha mistet appetitten. Enkelte er altfor følsomme.

«Et møte med Apex,» sier Aziz

«Du skal kalle det inn nå,» sier Blaise.

«Mener dere det?»

«JA-A,» stemmer crewet i.

Da Marquis reiser seg, er det fortsatt helt stille i salen og alle hoder er vendt i vår retning. Først nå går det opp for meg at opptrinnet har vært et offentlig foretakende.

«A-PEX!» skriker han av sine lungers fulle kraft.

Rundt femti skikkelser, de fleste sittende på bordene rundt oss, løfter nevene og utgyter et bekreftende «HO-AH!»

«Dere er innkalt til et fellesmøte som begynner nå!»

Med det reiser han seg og går ut av salen. De andre følger på, en og en og i små grupper, og blir fulgt av de flirende oppsynene til Shrill, som tydeligvis fant det hele underholdende. Ikke bare det. De fant sprekker i vår rustning.

Jeg har reist meg og vil gjerne følge etter, men vet at det er umulig. Aziz og Blaise klapper meg betryggende.

«Ikke medlem. Slipper i det minste byrden,» sier de og forsvinner, de også.

Det er sant, tenker jeg idet jeg lengselsfullt betrakter siste mann forlate åstedet. Det må ligge i min natur å være en soldat og tjener, fordi jeg tar risikoen uten å ha bestemmelsens rett. Hvorfor det, egentlig? Det er en dyp ulykke når noen så klok som meg skal ha ingen innflytelse. Kan i det minste være viss på at Marquis vil slenge vekten sin rundt, fordi han viker ikke for noen, og det er noe av grunnen til at jeg elsker ham.

Her er også en hemmelighet. Jeg kan bekymre meg over småting og få mentalkollaps bare en knappenål faller til gulvet, men i timer av stor nød og usikkerhet kan jeg utholde hva som helst. På det som skal foregå har jeg absolutt ingen innflytelse, så det er ingen vits i å bekymre seg. Så i kantinen med de underlige tomme bordene rundt meg, setter jeg meg ned å trekker frem den felles kunstjournalen fra brystlommen. Går gjennom versjelinjene og de fargerike beskrivelsene, ser på de mange tegningene og innskuddene i margen, gjør meg noen notater og åpner en side for å tegne en hånd holdende et pigget knokjern og en kniv.

Det jeg ikke vet er at dagen av intensitet ikke er over. Apex er opptatt, selvsagt, men det er heller ikke omme for meg.

Det er tydelig at Øyvinds styrke har vokst, fysisk og sjelelig. At han har blitt mer av hva han er. Han trengte bare å motta litt kjærlighet. Styrken skal ytterligere forøke seg