Tidens titaner - del 23 (ufullstendig)

To afrikanske gutter fanget i et krystallklart bilde sitter i en utendørs trappeoppgang. Sammen rister de langsomt på hodet.

«Ikke du,» sier den ene. Han har på seg en grønn caps, noe som vanligvis ville utgjort en provokasjon, men det hele veies opp for røde og svarte farger ellers. En kunstner verdt sin egen kuk vet at det sublime bare kan veies opp mot det profane, på samme måte forholder det seg med lojalitet. Den andres skjorte er helt svart. Han har et uttrykk som kan minne om medlidenhet.

Kamerabildet forlater lille Mugabe med capsen og den tilsvarende lille, men mer hardtslående kompanjongen Dreadchild for å lande på War-fuck-hound. Han gliser og strekker på de hengslete lemmene.

«Bullshit.»

En skikkelse med gullkjede entrer bildet og legger hånden på skulderen til det litt nerdete intervjuobjektet.

«Sånn snakker folk som ikke har blitt sugd på tjue år,» sier Teacher Pervert og slenger to fingren pekende mot bakken.

Lyden av spredt latter lyder fra alle kanter utenfor kamerabildet, som vandrer videre til en storvokst ungdom i hundrekilosklassen, skjebnebestemt til å bli enda større.

«Hvis du tror det skal jeg banke den smale ræva di, samme hva eieren måtte mene.»

«Vel, fitte-takk, Pocket Artillery.»

Bildet i bevegelse virvler videre og lander på en type i polo-skjorte som står skjult bak et par mørke solbriller. Av den grunn er det umulig å lese ansiktsuttrykket hans.

Vanilla Star bruker litt tid på svaret. «Du er ikke et monster, men jeg tror du har det med å tiltrekke deg dem. Og hva gjør du da, vesle Mr. T?»

«Knuller søstra i ræva mens de ser på.»

«EY! Hold sadismen til et minimum!»

Som ved en magnetisk dragning glir opptaket over til en muskuløs skikkelse som sitter på huk, det ene håndleddet hvilende på kneet. Det nye er at på hodet er et leopardskinnsstørkle festet i et lærbånd.

«Et monster? Hvem er det som kaller deg det?»

Sol invictus springer opp og gjør en gest som er så truende at alle som kjenner noe må forstå det.

«De som har sørget for at en prosenten eier mer enn resten av oss åtti prosent til sammen. De som har gjort religion ensbetydende med forfølgelse og sneversyn.»

«Deres religion er forfølgelse og sneversyn,» stemmer War-fuck-hound i.

«Ja!» fortsetter Sol invictus. «De som bannlyser homofile og sørger for all kvinneundertrykkelse i verden! De som hjernevasker barn til regimentering og hat! De som genmanipulerer myggen for å forgifte og sterilisere massene! Åja, det er de som kaller deg et monster!»

«Faen ta de folka! Faen ta dem!»

«Ned med autoritetene!»

«Ned med globalistene! Ned med teknokratene! Ned med all autoritet!»

«JA FITTE!» skingrer skriket til Sol invictus. «Det er på tide å innføre soli-dari-tet over planeten. Likheten skal råde blant alle, og jeg mener alle menn! Fri sex skal være vanlig. Friere sex skal være vanligere!»

«Og så har vi Mr. T, da,» flirer Teacher Pervert.

Latter og hoiing. Vi begynner å sprette nærmere sammen. Plutselig blir kamerabildet ustabilt og forsvinner for å betrakte skyene på himmelen.

«Fordi vi elsker deg, Mr. T! For oss kan du aldri være et monster!»

Med forskrekkelse konstaterer jeg at føttene har forlatt bakken, og at jeg svever i grepet til Sol invictus. Jeg gjør mitt beste for å få kontroll på kameraet og sikte linsen ned mot vår muntre bande. Never hyttes og hender strekkes mot meg.

«For social justice! Mot all rasisme! For vår Mr. T, freaken blant alle freaker!»

«FREEEAKY!» jubler crewet.

Jeg settes aller nådigst ned og dyttes litt rundt av leende skikkelser. Lufteturen fortsetter en stund gjennom suget i magen og helst vil jeg bare kjenne på det alle andre kjenner. Likevel vet jeg det. Det jeg har oppfattet har kameralinsen også fanget. Vanilla Star jublet ikke med de andre til vår leders tale. Stod der bare med armene i kors mens alt foregikk. Bør jeg si noe? Bør jeg slå ham ned på vegne av fellesskapet?

Hvis jeg har oppfattet det, har de fleste andre gjort det samme. Denne spliden har vi ikke råd til. Ikke nå. Ikke noen gang. Jeg vil at alt skal være som før.

Jeg sitter i gresset og fortsetter filmingen en stund. Tester funksjonene. En gang så jeg noen tutorial-videoer om filmteknikk, og det er de jeg bruker av nå. Det er to hovedsaklige stiler man kan bruke. Man kan bruke et statisk bilde, enten med fokus på kropp som i pornoen eller ansiktet som i en såpeopera, og man kan bruke hurtige og til tider virvlende kamerasveip … som dette! Fengelsbygget farer forbi, alle stativene og treningsapparatene, løpebanen passeres hurtigere enn noen kan løpe. Bildet passerer en liten flekk og svinger tilbake til et svart hode etter litt betenkningstid. Hva faen? Det er jo Cho som sitter der. Jeg zoomer inn på det uttrykksløse ansiktet.

Litt etter singler det i grusen og jeg tar plass ved siden av asiaten. Slenger likegodt armen omkring halsen hans. De andre er i synsvidde, så det er ingen som vil klikke for brudd på regelen om å alltid gå sammen. Tror jeg.

«Hei, kan du noe om dette?»

Oppsynet som vendes mot meg er fylt med frykt og overraskelse. Vi vet selvsagt hvorfor han er her gjennom ymse kanaler. Ikke del av offisiell politikk, men stanerne har fortalt oss alt sammen, noe som bare tjener til å gjøre den vesle asiaten enda mer upopulær enn han ellers ville vært. Asiater er demoniserte og nerder er uglesett, men … Det skal litt til å slå denne.

Cho møtte opp i en jentegarderobe med en teddybjørn han ville gi til en av jentene på Valentinesdagen. Jenta kjente ham ikke, mens han mente at de hadde en «special relationship.» Ramaskriket i hundreogåtti decibel fra hundre jentestemmer løftet nesten betongtaket og han ble følgelig lagt i jern, etter først ha blitt banket av vaktmesteren på skolen, guttene på skolen, og politiet. Etter sykehusoppholdet kom siktelsen. Han var nå mistenkt for voldtektsforsøk på flere årstrinn. Nå sitter han her med oss ærlige ungdomsforbrytere. Og jeg som trodde jeg var dårlig på sjekking. Dæven!

Jeg viser ham de grunnleggende funksjonene og forteller ham litt om mine geniale teorier angående filmteknikk, som han nikker stille til. Kan han egentlig snakke? Stanerne har fortalt at han er selektiv mutist. Nei, samma det. Ikke at noen her har villet snakke med ham på det mange måneders lange oppholdet. Men han oppfatter det hele greit nok, eller jeg tror han oppfatter det. Må nesten dempe min iver og la han foreta ferden gjennom menyene selv.

«Nå kan du det meste. Bli med!»

Jeg opplyser de andre om at jeg har skaffet en kameramann, og at nå blir det musikkvideo av de tekstene vi kan best. Den brølende horden tar straks plass ved min side. Noen sittende på huk. En jævel lent på hver skulder. Jeg vinker en forskremt Cho til oss. Tror vel halvveis at vi har tenkt å slå ham i hjel. Heldigvis synes han å ha forsont seg med sin vanskjebne, så nøling og motstand minimeres.

«Vennligst film kuken min, takk,» sier jeg og knipser. Rytmen er i gang. For sent forstår jeg at Cho tok forespørselen bokstavelig, men vi starter ikke pånytt. Ifølge bekreftelsesropene til Sol invictus er det tidenes mest freakishe intro på en musikkvideo.