Tidens titaner - del 22

Håndflatene møtes og svever i underlige baner over loftsgulvet. Siden svart og hvit har kommet sammen ser de ut som egg delt på midten. Et sted der inne rommes vår kjærlighet. En er bare en for å enes, og da blir man to. Sammensatt helbredes og sammen vi kan finne oss selv. Platon tok feil da han mente at androgynene ble splittet for godt. Vi kan alltid få foreningen tilbake.

«Empiri er å bekrefte det som har skjedd, intuisjon er å stadfeste det som skal skje,» sier jeg og stirrer ut i luften.

«Skreppa! Du kan flørte!»

«Eh, ja.»

«Vi er de rikeste i verden. Vi har det alle vil ha.»

«Marquis … De sier at jeg er et monster. Narsissist og greier.»

«De sier at jeg er sosiopat.»

Den slags merkelapper skal jeg ikke ta alvorlig. Skapt av dumme bondetamper som er stedfaste ved jorden. Den sterke mann traveserer land og landegrenser med kjempesteg, og når han senker sine tordnende øyenbryn i tenksomhet, har han ikke tid til å forholde seg til meningene til folk og fehoder, ene og alene utav sitt vidds store horisont.

«Vi skal jo dyrke jorden! Nede i Dakar.»

«He he, ja … for en tid. Man gjør noe, og så gjør man noe annet.»

Kravet om stillstand og definisjon er kjennetegnet på rudimentærmennesket, nemlig. Verden består av jorddyrkere og nomader, og kun fra nomadene kan permanent verdighet oppstå, fordi man evner å forandre seg. Jeg, for min del, vil ta meg bedre ut om jeg evner å kle av meg. Med det røsker Marquis av meg den klamme tskjorten og lar den forsvinne et sted i halvmørket. Kun den store områdemikrofonen er synlig. Den er vårt alter. Store lepper finner naken hud før luftens kjølighet gjør det, og jeg må klampe armene sammen om hodet hans og stønne, som vanlig.

«Du, Marquis. Hvorfor er du homo, egentlig? Du som kan få enhver kvinne.»

Det er det samme spørsmålet som før. Angsten vil ikke slippe taket.

«Jeg gjør det jeg føler og jeg føler det jeg gjør,» sier han og lar nesen følge stripene med fukt han har laget. Han stanser litt og trekker seg tilbake.

«Disse var ikke her fra før,» sier han og klemmer bicepsene mine. Hånden følger de vage rillene på bryst og mage.

«Vel, jøss, alt jeg gjør er å spise og trene.»

Ris er det minst fem dager i uken. Mye karbs. Jeg har lest at musklene til tenåringsgutter vokser selv om de knappest rørte seg. For min sin del går det ikke en dag uten at jeg tar hundrevis av armhevinger og svinger meg rundt etter armene på de mange treningsapparatene her på bygget.

«Snart er du en ekte playa-slaya,» fniser han. «Blir nesten redd her jeg sitter. Din tur.»

Jeg må streve litt for å få av ham singleten. Det er uvante bevegelser å gjøre. Vanligvis er det han som kler av meg, og kun det. Da huden brennende med mørke blir synlig, mister jeg kraften og lar styrken til Sol invictus overta. Lar meg falle mot brystet hans og klamrer meg fast.

«Øyvind, dette får du ikke lov til,» sier han og lar være å klemme meg. «Du ligger jo inntil en neger hver natt, hele natta lang.»

Først da jeg gir ham det han vil ha, kommer armene hans opp og favner meg. Smaken hans er myrra, som om naturen selv ser seg nødt til å smøre inn sine beste og mest innbydende varer, bare fordi. Hvor mange trinn tror du ikke skjønnhet og styrke har? Tenk så på hvor mange ytterligere trinn det er til genialitet.

Her nærmer vi oss.

«For å svare på det irriterende fitte-spørsmålet ditt, er det mer tilfredsstillende å erobre en mann. En mann er farlig. En større motstand å slå ned.»

Sessongen for skjønnhet er kort, for menn og kvinner. Men menn har makt, der kvinner har skjønnhet kun.

«Jeg var ikke farlig da du møtte meg. Hadde ikke muskler.»

«Nei, men jeg skjønte vel at du kom til å få det. Når vi får damene på besøk, har vi endelig mulighet til å gjøre noe seksuelt sammen. Vi begynner der. Siden du er så livredd for å gå hele veien med meg.»

«Ja …»

Lammelsen og svimmelheten gir meg lyst til å bare falle ned igjen, men jeg vet at han ikke vil tolerere det. Jeg vil ikke forholde meg til noe vanskelig nå, som damebesøket som fyller meg med så mye frykt og uro. Noen siste kyss avslutter min tilnærming og jeg registrerer åstedet. Vel har jeg blitt sterk, men i de mange steinene og knytene har han lenge vært i besittelse av langt større styrke, og alle vet det.

«Hva med deg, lille bitch? Hvorfor er du homo?»

Det er logisk at spørsmålet skulle komme, men jeg har aldri tenkt over det. Har bare latt meg gripe av denne nye elvestrømmen, når jeg fant ut at motstand uansett ikke nyttet.

«Jeg tror det er tre grunner.»

«Da forteller du meg tre grunner, bitch, og nåde deg hvis ikke.»

Jeg tror mobbekampanjen mot meg fikk meg til å se verden som vold og kun vold, noe jeg forteller ham. En kvinne kan aldri forsvare deg der det er never og slag. En mann kan stå ved din side og sende lyssverdet ned over det usle slavepakk. Kun i en verden av brudne kropper kan man kjøpe seg frihet, eller, vel, i det minste i trusselen om det. Lage et par likhauger og sånt som et eksempel til de andre.

«Der ser du. Store menn møter større motstand, og noen dråper psykopati er bare sunt. Tror faktisk noe av det samme skjedde med meg, på grunn av foreldrehelvetet mitt.»

«De kaller det traume, du kaller det storhet.»

«Javisst, bitch. Fortsett.»

«Jeg …»

Han lener seg frem og stryker en hårkveil bak øret mitt.

«… Jeg elsker å bli elsket.»

Marquis tilbydde meg kjærlighet, og det uten skyld, skam og den vanlige fordømmelsen. Vanligvis kunne jeg ikke åpne munnen en gang, uten at det var galt eller en eller annen form for forbrytelse. Det er mer. Varmen fra Sol invictus har begynt å teve opp istiden i mitt indre. Fortsetter det slik, kommer jeg, nei vi snart til å stå på fruktbart land. Hvem vet hvilke vekster som vil komme? Jeg har aldri prøvd. Får nesten håpe at det er fleinsopp eller noe.

«Håper du ikke bare har tenkt å være et tomt speil for meg, vesle narsissist.»

«Håper for faen jeg ikke er narsissist.»

«Ikke fest deg ved det. Et navn på slavespråk fra slavene, det er alt.»

«Får vel stole på det,» sier jeg. «Det siste er at jeg alltid underkaster meg kreftene og den sterkeste makt, som for øyeblikket er deg. Er vel derfor jeg er hedning også.»

«Du? Det er jo helt latterlig!»

Jeg blir sittende og gape til latteren hans.

«Finnes ingen mer opprørsk enn deg, Øyvind. Du er ustadig som en kvinne og uberegnelig som kvikksølv. Holst skrev stykket sitt om deg.»

«Altså … jeg underkaster meg ikke flertall eller et ondt byråkrati. Anarkist er jeg så avgjort. Det må være ekte styrke i en ekte verden fra en ekte person på en ekte måte …»

«Hva om du ikke blir behandlet bra?»

«Siste alfahann som køddet med meg går rundt med et rekonstruert ansikt i plast.»

«Farlig og pen. Søtt å overvinne. Blir deilig.»

«For deg, kanskje.»

Stemmen hans blir dyp «For deg også, skreppa.»

Han setter øynene i meg. Jeg forsøker å holde blikket hans, men greier det ikke, og må tilslutt se ned. Vi gjør en oppsummering. Han liker erobring der jeg knytter meg til styrke. Det vi har til felles er at faenskapet vi opplevde antakelig brakte oss til denne til dels spenstige vinklingen … Tematikken går over til musikk. Vi sitter sammen i bar overkropp og ser gjennom fremgangen på mikrofonpanelet. Elleve av tjueen sanger er fullført på en tilfredsstillende måte, minus bonusmaterialet på norsk. Halvveis, altså. Fremdriften vår har dessverre fått seg en alvorlig knekk. Vi gjør det fortsatt ordentlig, men slik det er nå, greier vi bare 1-2 sanger i uken. Det er ikke sikkert at vi har nok tid til å komme i mål. Alt avhenger av straffeutmåling og hvor vi ender opp med å bli sendt.

«Malick er min nestkommanderende innen striden. Du er min nestkommanderende innen kunsten. Ikke svikt meg, som han kommer til å gjøre.»

«Hva snakker du om?»

Jeg vrir meg rundt i omfavnelsen hans.

«Ikke merket noe?»

«Nei.»

«Jeg glemmer at du er autist. Du legger knapt merke til noe.»

Det har vært tilløpet til konflikt. Ord. Tegn. Gester, som jeg ikke har forstått noe av der Malick skjuler seg bak uutrgrunnelige solbrilleglass. Nestlederen i kneppet skjorte som alltid synes å være litt for trang, vil at Apex skal være en mer tradisjonell gjeng. Dop, damer, vold og brorskap. I den rekkefølgen.

«Lick-flick mener at jeg er for idealistisk. For religiøs. At jeg har for mange fantasmer i hodet. Sosial rettferdighet. Kulten til Shango. Selv rapen vår vil han tone ned.»

Malick er en av de jordnære typene som har mye bra å komme med, men han mangler visjoner og ser bare det som er tilstede.

«Skal dere slåss?»

«Vanligvis skjer det ikke på den måten, dåsa. Lederen blir valgt av likemenn. Alle, eller de fleste bør være enige.»

«Vel, hva sier de andre?»

«De tror på meg, men det er viktig at jeg opprettholder makten. Jeg kan ikke være sårbar … som jeg er med deg.»

Jeg strekker frem en hånd og berører ansiktet hans. Først nå forstår jeg den dirrende smerten i øynene hans. Det var alltid der, men det gikk meg hus forbi. Faen ta denne autistiske hjernen min.

«Malick har på en måte rett,» sier jeg og ser hvordan mørke øyne blir enda mørkere og greier å skjule den dirrende flaten jeg så. «Apex startet som bare gangstere. Julio Foolio var en kødd.»

«Forsiktig nå. Dette kan du si til meg, men ikke ymt noe om dette i offentlighet.»

«Apex ble sivilisert under ditt lederskap. Nå har vi alt. En religion. En ideologi. Et fellesskap som gjør at vi kan bosette oss sammen, få til ting …»

«Det er riktig, skreppa. Jeg kom, jeg så, og gammelmannstenkningen forsvant.»

Alt har uslere opphav enn seg selv. Går man langt nok tilbake var hestene store som katter og man tenkte like langt som nesa rakk. Det viktige er altså å være dynamisk, progressiv og alltid rykke videre. Tradisjon snur dette på hodet i forestillingen om at mumiene som levde i gamle dager liksom skal representere en ideell tilstand. Ideell stillstand, kan man heller si. Jeg ler av det siste og ender opp med nok en overraskelse. Det blottlagte smilet mitt resulterer bare i at Marquis legger seg mot brystet mitt. Sjokkert merker jeg hvordan bryst og mage merkes av overflommende væte. Det er en gråtende sol jeg har i armene, og min reaksjon er å klemme til det jeg makter. Marquis hulker høylydt.

«Du er så god …» sier han. «… Du er den eneste jeg stoler på. Den eneste som gjør meg glad …»

«Jobben min. Jeg er Øystein, jeg mener Øyvind den gode.»

«Norski snakk. Norski tanker.»

Fra denne stillingen bøyer jeg meg ned og kysser hodet til vår leder. Rastaflettene er i veien så jeg ikke riktig kommer til, så jeg må gjøre flere forsøk. Vanligvis er følelser fjerne, en detalj som jeg knappest merker før de eksploderer ut av meg, i plutselige frustrasjoner og raserianfall, men nå er det en fast følelse som flommer gjennom meg og som presser på mot brystet, nei, gjennom hele kroppen. Jeg føler noe ekte, og denne følelsen er helt ny. Hva kan det være?

Med en støkk går det opp for meg. For første gang i livet er det noen som trenger meg, som beror fullt og helt på meg, og som har blottlagt seg fullstendig …fordi han stoler på meg. Han har sett meg og godtatt det han så, jeg ser nå ham og gir min godkjennelse ... som jeg alltid har ønsket å gjøre for noen.

«Vit dette, min bror,» sier jeg. «Der du står, skal jeg også stå. Og hvis du faller, blir jeg med, selv om det skulle være hodestups og skranglende i en revet rustning. Vi trenger ikke Apex. Om nødvendig flykter vi sammen.»

Det er med de ordene jeg rugger ham frem og tilbake, som en slags far. Marquis har alltid hatet faren sin, med et nag og et sinne jeg aldri har sett maken til. Nå er det jeg som kan ta rollen.

Han må ha merket det, eller i det minste noe av skiftet i dynamikk.

«…Blir du sterkere nå, er det du som kan banke Malick og ta lederskapet … Hva er din første befaling, leder over Apex …?»

«At du banker meg og tar lederskapet tilbake,» sier jeg. «Min er hånden som alt har plassert kronen, hos deg.»

Tommelen min stryker hodet hans tankefullt. Jeg ser det nå. Solkronens gyldne bånd om hans panne. De gyldne, lysende takkene. Det er hva han er for meg. Hva han alltid skal være. Lyset og visjonene som åpenbares i lysets omkrets. Det er nå det slår meg. Lyset må være villig til å evig falle for å kunne skinne. Derfor har jeg nå en medynk for lyset, men alltid skal det være en ærefrykt.

Det jeg ikke forstår, er hvor fryktelig og brennende de kommende soloppganger skal bli, og at jeg er den underverden som ved nattestid skal skjule himmelegemet, så det kan næres av mitt hat. I min underverdenen er det mange elver som drønner skjult, og dem er det ingen som vil drikke av … Bortsett fra Marquis, fordi han har bøyd seg så altfor langt ned i sin søken etter meg.

Jeg fant aldri meg selv. Kan han?

Vår venn Tranøy er en av jordens farligste skapninger ...

"I min underverdenen er det mange elver som drønner skjult, og dem er det ingen som vil drikke av …"

Gudene taler som vanlig. Politijævelen som holder kniven fra et beslag er engelsk, altså genetisk lik meg. Tok en titt på min egen hånd, og den har nøyaktig likedan form. Alle fingrene har nøyaktig samme lengde som på avbildningen

Det er altså jeg som holder kniven