Tidens titaner - del 21

En gubbe med langt grått skjegg har dukket opp foran meg. På hodet har han en trollmanshatt med måne, sol og stjerne brodert inn i det blå stoffet han ellers draperes i fra topp til tå.

«Hvorfor ser jeg deg?» spør jeg undrende.

«Min fremtoning passer til din psykologiske profil,» svarer trollmannen.

Inne i det avsondrede sanseteltet bombarderes jeg av spørsmål og det jeg forstår er oppfølgingsspørsmål. Omgår jeg en tematikk, vil den bare gjenkomme på et senere punkt i samtalen.

«Husk på! Ingen svar er gale. Vi vil bare lære deg bedre å kjenne!»

«Jada.»

«Si meg nå: Føler du deg berettiget til spesielle privilieger fremfor andre?»

«Jeg vil si ja.»

«Hva gjør deg be-be-berettiget til det?» spør trollmannen og står på hodet mens han smiler mot meg.»

«Fordi jeg har lidd mer enn nesten alle på grunnlag av den forfølgelse jeg har blitt utsatt for, det som har meg blitt nektet og simpelthen fordi jeg har et mer utviklet sanseapparat, som gir grunnlag til en langt større oppfattenhet enn den gjengse proletar og statsledere for den del.»

«Oppfattenhet! Det var et gøyalt ord!»

«Ikke sant.»

«Fant du på dette nå?»

«Eh, ja.»

Hva har meg blitt nektet? Sex fremfor alt, selvsagt. Dernest anerkjennelse. Først om jeg får drikke meg utørst på sex og anerkjennelse, tømme hele havet tomt som Tor forsøkte, vil jeg godta noen kjærlighet. Hvis ikke teller ikke kjærligheten. Du kan ikke si at du elsker noen og nekte dem sex, eller si at du holder av noen og så nekte dem anerkjennelse. Tiden på ungdomshjemmet lærte meg å se gjennom slik falskhet, lik vismannen ser gjennom Mayas slør og helt til den nette lille rumpen … Men hvis det er sant, hvorfor nekter jeg da Marquis sex?

Trollmannen har hoppet på bena etter et lite røykpuff.

«Vil du si at du er i besittelse av spesielle egenskaper?»

«Absolutt.»

«Hvilke egenskaper er det?»

Vel … hvor skal man begynne. Det er overflødig å si at jeg er sterkere, modigere og mer potent enn andre. Hvert gram av kroppen min bærer ganske enkelt mer energi. At min edle kropp er mer vital skyldes at jeg har en større sjel. Jeg ser mer, vet mer, og mottar befalninger fra gudeverdenen. Saken er at gudene har tiltenkt meg en stor skjebne.

«Når andre mennesker merker at jeg er så mye bedre enn dem på alle felter, forsøker de å drepe meg, og det med hvilken metode og middel som helst. De kan ikke myrde meg direkte, selvsagt, fordi det er imot loven og jeg vil uansett kunne drepe hvem som helst av dem i nærkamp, derfor tyr de til underhåndsmetoder. Alt dette når det fremfor alt er jeg som forsøker å redde dem.»

«Så du sier at du har en guddommelig misjon som skal avgjøre verdens skjebne?»

«Nå må vi ikke være for spake. Å redde verden i øyeblikket blir for lite. Slik blir for idealistiske småjenter som har blitt fortalt på skolen at de skal vie seg til miljøet. For min del skal jeg forløse fremtiden fra fortiden ved min tilstedeværelse i eteren, og siden tiden er et hjul er det jeg som skal forme vår fortid og med det, progenitet. At jorden en gang var hedensk skyldes min tilstedeværelse gjennom tidsaldrene. Nå må jeg bygge storhet så fremtiden, og fortiden, er sikret. Ikke redde verden, altså, men alle tenkelige verdener.

«Min kamp er størst av alles,» sier jeg. «Derfor lider jeg mest, og jeg blir angrepet mest, intet mindre av de jeg forsøker å hjelpe.»

Jeg er det nærvær som deler historien i to, mer enn Jesus Kristus. Vel, egentlig er det motsatt av ham, fordi jeg ener delene. Får dem akseptable, der han ødela alt sammen. Det er jeg, jeg som definerer utviklinjen ved å halvere den ved mitt blotte nærvær, og det er jeg som skal føre menneskeheten til det nye trinn. Trinnvist, selvfølgelig. Jeg er jo genial og har tenkt på alt sammen. De lavere slavemasser burde ha blitt varslet om mitt kommende, så de slapp å undres så. Kanskje burde jeg skrive en filosofisk journal om saken og med det danne en ny religion som kan belære dem …

«Så interessant!» erklærer trollmannen og gjør en piruett. «Nå er det etter mine anslag 35 minutter igjen av samtalen. Du har vært dyktig så langt. Hold ut! Hold ut!»

«Jada.»

Idiotene som laget denne psykologiske profilen av meg burde bli hivd i en eller annen konsentrasjonsleir, tenker jeg, idet trollmannen tar til å skøyte rundt. Dette var sannelig en irriterende sceneforestilling. Men det er vel for å få meg til å senke guarden og fremsi ting nøyaktig som jeg ser dem. Med en støkk går det opp for meg: Dette skjønte jeg først nå, når jeg allerede har vært for sannferdig.

En annen dag jeg sitter i sanseteltet, utsettes jeg for en et helt stjerneslør av geometriske figurer som kommer flyvende i min retning. Med blikket og hendene får jeg flyttet figurene på plass. Jeg må kjempe mot farger og få dem i orden, og snu ord som har blitt satt på hodet. Så kommer det jeg liker aller best, jeg avslører hvilke figurer jeg ser i mønstre, ansiktene til demoner og blekkspruter med kveilende armer, og jeg fullfører assosiativt de dikt og rim som blir lagt for meg. Geometrien har blitt til svevende fargeballer. En ettter en slår jeg dem ned.

Hva de driver med, aner jeg ikke, men det tar dem nesten fjortendager å analysere resultatene. Jeg sitter hos Frydenlund igjen. Denne gangen legger jeg ikke skjul på hvem jeg er, rettere sagt, den jeg har blitt. En ting er de afrikanske flettene i fargerike hårbånd. Rundt armene har jeg tredd flere sett minst like fargesprakende armbånd. Marquis kaller dem pulearmbånd, noe som visstnok var et skrekkbilde for norske høyretypuser av den gamle tid. All denne staffasjen, også har det ikke blitt noe pulings. Men jeg føler likevel at det passer meg.

Lisbeth synes ikke å merke noe, eller engang anerkjenne mitt nye utseende. Hun holder seg opptatt med den usynlige skjermen til dataappen sin. Leser, tenker og noterer seg. I mellomtiden lar jeg blikket vandre til under skrivepulten, nå som hun uansett ikke merker noe. Det stramme skjørtet går over knær som er tett samlet, likevel kan jeg mer enn ane hvordan kneskålene ville sett ut i avdekket tilstand. Hvorfor kan hun ikke bare skille lårene og la meg stikke hodet oppunder skjørtet hennes? Jeg av alle har fantasi nok til å sette pris på det, til forskjell fra de dumme stutene av noen menn hun har holdt seg inne med det. Jeg ville tatt alt innover meg og bære minnet som en nærende sjelekraft. Lukten hennes, smaken hennes … De lette stønnene idet jeg lar tungen leke fritt …

«Så, Øyvind, er du spent?»

«P-på hva?»

Lisbeth betrakter meg med brillene senket et godt stykke ned nesen. De er av det moderne slaget, sikkert proppfulle med funksjoner og ikke minst alarmtjenester i fall noen av pasientene hennes skulle forregne seg og gå for langt …

«På min profesjonelle vurdering. Kjenner jeg deg rett, vil det tilfredsstille deg å få vite at du er svært høyt begavet. Din intelligenskvontient etter alle testene du har vært gjennom ligger på 131 IQ.»

Rødmen står allerede i ansiktet mitt. Hjertet gjør et sprang, og stoltheten gjør det vanskelig å puste.

«Jeg … Det er vel bra …»

«At du er begavet burde ikke overraske. Du har lest klassiske verker fra barnsben av. Din autismediagnose er ikke den eneste grunnen til at folk oppfatter deg som underlig i fremtoning og talemåte. Du er rett og slett eksepsjonell når det gjelder språklig intelligens, mønstergjenkjennelse og evnen til visualisering. Riktignok scorer du en del lavere når det gjelder matematisk intelligens og evnen til logisk analyse. Likevel er det imponerende.»

«T-takk.»

Lisbeth smalner øynene mot meg.

«Dette er grunnen til at du blir en fremmed i møte med vanlige mennesker, noe som dessverre har medført mobbing og dine tragiske voldshandlinger. Dette er nok også grunnen til at du har blitt akseptert hos afrikanske gjengkriminelle. Det er ikke alle hvite gutter som ville blitt tatt inn i rapcrewet til en notorisk gjengleder, selv om de skulle ønske det. På grunn av din intelligens lærer du mesterlig fort, derfor har du imponert dem ved å utvikle ferdigheter innen rap.»

«De liker meg av andre grunner også.»

«Jeg forstår. Øyvind, har det vært noen seksuelle tilnærmelser?»

«Ja.»

«Er dette ønskelig fra din side?»

«Ja.»

«Har du blitt tvunget til noe?»

«Nei.»

For første gang virker det som hun legger merke til mine ytre gimmicks, eller kanskje snarere hva de peker til. En viss feminisering og definitivt et rop om oppmerksomhet. Egentlig er jeg en blanding av begge kjønn. Bærer kvinnens intuisjon og ynde, og mannens målrettethet og voldspotensiale. Det beste fra begge verdener. Det er slik det optimale menneske arter seg. Alltid vært, fra historiens tidligste stund. Ganymede som ble tatt opp av ørnen, Antonius som druknet i elven, Apollon med sin ungdomsflette og Odin med sin seid.

«Hva heter han?»

«Marquis.»

«Du har fortalt om han før. Er det så å forstå at han er din kjæreste?»

Nå er det like før jeg ikke greier mer. Kontoret har dreiet et kort øyeblikk før jeg kan svare.

«Ja, det er han.»

«Det er godt å høre at han har respekt for deg, og så lenge det som skjer dere imellom er frivillig, skal ikke jeg blande meg.»

Stillheten råder i kontoret en stund. Det er bra, så jeg kan bruke tiden til å gjenvinne litt av fatningen.

«Da vil jeg si at jeg har sukret pillen tilstrekkelig for deg. I tillegg til en diagnose som høytfungerende autist, kommer jeg også til å sette en diagnose på deg som sårbar narsissist med dissosiative trekk. Vet du hva dette betyr?»

«At jeg har druknet i mitt eget speilbilde?» sier jeg og smiler.

«Ikke ennå.»

Hun har analysert min historikk nøye og trekkene mine har vært triangulert gjennom de beste datamodeller. Så jeg får en forklaring. På grunn av omsorgssvikt i tidlig barndom utviklet jeg et falskt selv, som erstatning for mitt egentlige selv som ligger knust og blødende tilbake i uutviklet form. Dette falske selvet må oppleve seg som perfekt for å være verdig til kjærlighet eller kunne bære tilværelsen i det hele tatt. Faller det falske selvet, faller jeg. Slik er det bare.

«Så jeg kan aldri … bli meg selv?»

Dessverre, sier hun. All vår viten har nådd det samme punkt. En narsissist kan aldri forandre seg. Jeg er av en undertype som ble undertrykt og mobbet, derfor er ikke ønsket om beundring og konstant anerkjennelse umiddelbart synlig, fordi det er trykket så langt ned. Men det er der, kanskje enda sterkere enn hos en klassisk narsissist, som stort sett fremstår som en bråkbøtte eller en menneskelig jetmotor i et rom, og må ha all oppmerksomheten.

«Hvordan får dette deg til å føle deg?»

«Jeg føler ingenting.»

«Øyvind. Jeg anbefaler deg å finne et område du kan mestre, der du kan ha forestillingen om ditt falske selv. Gjør du ikke det, kommer det til å gå ille for deg. Det viktige er at du ikke skader noen, noe du allerede har vist deg fullkomment kapabel til.»

«Jeg har alt tenkt på å gjøre det,» sier jeg halvkvalt. «Gjennom … gjennom kunsten. Og jeg vil ikke skade noen. Akkurat nå.»

Det er alt jeg greier på en stund. Brystet har snøret seg sammen for mye. Men hun fortsetter bare med sin nådeløse dom. Nå også, kommer det fra en kvinne. Slik som min mor sviktet meg, sviktet alle kvinner meg siden.

«Du kan aldri elske eller bli elsket. Fordi det er ikke deg selv du elsker, men ditt falske selv. Og det er ikke andre du elsker. Du elsker bare projiseringen av deres mentale bilde i ditt eget hode. Du kommer alltid til å være alene i verden. Derfor håper jeg du finner noe i kunsten, hvor du kan være perfekt for deg selv, og dermed tro at du fortjener den kjærlighet du aldri vil være istand til å motta.»

Blikket hennes er stivt og nådestløst, som det skulle tilhøre en kobra eller en eller annen antikk kvinnestatue. Faen ta dette … Faen ta alt sammen.

«Da du ble utsatt for mobbekampanjen, ble dessverre visse arkaiske forsvarsmekanismer aktivert. Internaliserte objekter i form av forestilte foreldre. Dette er dine guder. Kort sagt vil ekstreme belastninger føre deg rett ut i psykose, slik det skjedde den gangen, og da vil stemmene du hører kreve blod, drap, hevn, hva som helst for å gjenopprette det falske selvet.»

«Nei … det er ikke sant. Jeg møtte dem … da jeg var et lite barn. Odin. De to kvinnene …»

«Jeg vet at dette er vanskelig, Øyvind. Jeg beklager. Vi kan stoppe om du vil.»

«Fortsett.»

«Disse arkaiske remnantene er dine foreldreerstatninger. De kom da det falske selvet var oppstått, og vil styrkes når du havner i fortvilelse. Da blir du dissosiativ på måter som minner om ekstrem schizofreni. Om du lar dem, vil de drepe deg, den dagen du forstår at det falske selvet ikke kan opprettholdes.»

«Drepe … meg?»

«Aggresjonen må rettes et sted, Øyvind.»

«Det er sikkert og visst.»

Egentlig har jeg lyst til å klubbe henne ned også, men det er for sent. De tingene hun allerede har sagt kan ikke tas tilbake.

«Hva heter de to kvinneskikkelsene? Kjenner jeg deg rett, har du et navn på dem.»

Jeg ser kvinnemonsteret bare gjennom tårer. Helst ville jeg flykte til dem, ikke hun som sitter her. Men de er borte. Kan iallfall ikke fremmanes nå. De er de eneste som har holdt av meg. De eneste som har gitt meg kjærlighet … Bortsett fra Marquis. Men nå sier Lisbeth at jeg bare kan forholde meg til ham som et internalisert bilde, ikke en egentlig person.

«De heter … Irpa og Torgerd Hølgebrud. Jeg er av Håløygs ætt og er deres utvalgte barn. Irpa er den eldste og er blond. Hun er den mest fattede av dem. Torgerd er brunhåret og blodtørstig.»

«Jasså, ja.»

«Men noen ganger er de Valkyrjer og heter Eir og Hløkk. Eir helbreder meg. Hløkk lar meg få drepe.»

«Bildene og introjektene er sammenblandet. Bare tull alt sammen.»

«Tydelig-forpult-vis.»

«Hva sier disse gudinnene til deg når de møter opp?»

Jeg retter meg opp og stemmen min forandrer seg. Jeg taler nå som en høytidelig skald. Så dette ble min skjebne. Jeg er blott et speilbilde som skjuler et svart hull. Når alle har gått unna den blanke flaten og ikke fyller den med sitt gjenskinn, er jeg ikke mer.

«De sier at jeg er eslet til en stor skjebne, og at jeg skal få se mine fienders sønderslåtte kropper ligge for mine føtter.»

«Hva tenker du om det, Øyvind?»

Jeg kan se sorgen i øynene til Lisbeth Frydenlynd, kvinnen jeg trodde jeg likte, alt mens jeg uttaler ordene.

«Jeg synes det høres bra ut.»

Det er ingenting på innsiden. Jeg er blott et speibilde som skjuler et svart hull