Tidens titaner - del 20

Men hvordan kan man være målrettet for noe som ikke beror på deg selv? Det har jeg aldri prøvd før. Det er dette jeg tenker på mens jeg full av engstelse og forventning venter sammen med henne på konferanserommet. Kvinnen heter Rose og er moren til Tommy.

Døren går opp og Frida fører sin kjæreste inn. De tar plass rett overfor meg. Ansiktet til Tommy synes hvisket ut, som om den formelle og konstruerte fremtoningen skjuler gutten som burde sitte der. Hvis jeg betrakter oppriktig nok, med en ren nok hensikt, kanskje vil jeg få se ham? Med morens hjelp finner hendene hans ansiktet mitt. Jeg passer på å ikke røre meg. Fingrene kalde. De stryker tankefullt og ligger rolig.

«Jeg kan ikke se, Øyvind.»

Frida betrakter meg med rent hat. Jeg, som trodde jeg eide følelsen, kjenner den brennende vekten. Det er første gang en kvinne ser på meg på den måten, men det blir ikke den siste.

«Jeg kan ikke lukte noe. Jeg smaker ingenting. Hvis jeg noensinne ser noe igjen, blir det som datafigurer. Enkle rektangler i hodet mitt.»

«Tommy … jeg er så lei meg … Ville gitt alt for å trekke det tilbake. Du må tilgi meg hvis du kan. Be om hva som helst og det er ditt.»

«Er det sant at du var psykotisk da du gjorde det?»

«Jeg vet ikke … Jeg tror det …»

«Snakket du med en gud?»

«Ja.»

«Fy faen … Du gjorde innholdet i tegneseriene dine virkelig. Du var alltid en forskrudd en. Vi visste det, fra første stund! Hadde jeg bare visst hvor forskrudd … Da ville vi drept deg som det syke dyret du er. »

Leppene mine skjelver ukontrollert og pusten går hvesende ut, selv om det er han som sitter her med skadene. Dette er min feil. Dette var det jeg som gjorde. Jeg burde få tjue, nei tretti år i fengsel for dette her. Ingen represalie eller hevn kan noensinne være nok. Hånden hans trekkes hurtig tilbake når han kjenner væten som må brenne fingrene hans. Selv nå, når jeg har fratatt ham tre av hans sanser, fortsetter jeg å brenne ham, fordi jeg er helvete i legemliggjort form.

«Kanskje har livet fortsatt noe å tilby meg. Kanskje ikke. Musikk, bilder, en mening. Men etter denne rettssaken kommer jeg aldri til å tenke på deg igjen, Øyvind. Du er likegyldig for meg nå.»

Synsfeltet mitt har snevret seg inn å jeg ikke kan se de andre. Jeg sitter bare og betrakter tomrommet … mine egne ugjerningers avgrunn. Men ennå er han ikke ferdig med å straffe meg. Hånden hans kommer opp og … tar av brillene. De kunstige øynene stirrer mot meg som døde egg. Et omvendt Orfisk egg hvor min egen fødsel gjøres ugyldig, går i revers og slukes.

Men jeg må forsøke. Ikke for meg, men for han, så han kan få fred ned de fryktelige årene som skal komme. Så jeg går ned på kne fra stolen.

«Tilgi meg …» hvisker jeg. «Så du kan bli fri meg.»

«Nei, Øyvind,» sier den ansiktsløse. «Jeg tilgir deg aldri. Ikke nå. Ikke om tusen år. Ikke i et annet liv. Neste gang er det jeg som skal svinge klubben.»

«Sønn, gi det et forsøk,» kommer en kvinnestemme. «Han er bare et barn. Syk og skadet, kanskje, men et barn. Jeg har tilgitt ham i mitt hjerte, selv om skadene han har gjort er ubotelige.»

«Nei. Jeg forbyr deg å tilgi det monsteret. Som din sønn er det min rett å kreve det.»

Luften er taus fordi den ikke beveger seg. Den finner ikke plass i lungene. Jeg er fraskilt selv dette mest eteriske element. Rose er stille lenge.

«Hvis min sønn ikke kan tilgi deg, kan ikke jeg det heller.»

Frelsens siste mulighet er det en kvinne som klipper over. Jeg siger sammen på det fløyelskledde gulvet. Det siste jeg kan se er at Frida sitter der som en statue. Bildene blir borte, og i neste øyeblikk er jeg et annet sted. Hodet mitt har veltet mot brystet til advokat Bjørnstad. Han løsner slipset foran det speilet han først tok det på meg.

«Jeg beklager, Øyvind,» sier han, og jeg kan se at den formelle masken er borte, og at det er en mann som snakker til meg.

Jeg er ikke engang det og kan aldri bli det. Fremtiden hvisker. En ny domfellelse ventes av min psykolog.

Marquis ligger på åttemannsrommet med armene strukket bedagelig over hodet. Jeg tar meg forbi de andre og stapper straks hodet innunder singleten hans. Den beske dunsten treffer hjernen gjennom neseborene idet jeg presser meg vei gjennom den trange passasjen frem til brystet. Ikke like lukten av en mann? Kan ikke være en ekte homo da. De etterlengtede armene klemmes harde om meg gjennom tøystoffet og først da slipper jeg ut et klagende stønn.

«Såpass ille, hva? Ond er den hvite manns verden.»

«Og liten!» roper crewet.

Jeg tillater meg selv å kollapse i en dam av mitt eget sikkel og tårer.

«Øyvind … Du skal vel ikke forlate oss?» kommer gudestemmen til Sol invictus fra oven.

Jeg rister innstendig på hodet.

«Bra. Vi har ting vi skal gjøre. Må få albumet ferdig. Så kan de få lov til å skille oss.»

«Hva skjer etter det?»

«Vi holder kontakten. Epost. Meldinger. Vi har hverandres kontaktinfo. Ikke godt å si hvor vi negere åker hen. Du slipper billigere, siden du er hvit og ikke har kjent pistolen gå varm i hånden. Bortsett fra kuken min, da.»

Litt latter runger fra alle kanter. Typisk.

«Marquis, når dere slipper ut, vil jeg at du skal ta meg med langt bort herfra. Så langt bort som mulig.»

«Selvsagt, snuppis. Jeg tar deg med til utkanten av Dakar. Der skal vi starte vår egen fiskelandsby. Leve av det havet gir. Dyrke weed i store mengder.»

«Senegal er dyrt. Marquis, jeg kommer ikke til å ha noen penger!»

«Turanga, baby. Har du ikke fortsått det? Alt mitt er ditt. Også kvinnene. Siden du har bestemt deg å være prippen, har vi sørget for at det blir ordnings snart.»

«Hva mener du?»

«Vel, ludder, hvis du greier å slippe tak i negeren en liten stund og kommer frem for å vise det bustete lille prinsessehodet ditt, skal jeg vise deg.»

Jeg lirker meg motvillig ut av mitt behagelige skjulested og finner at jeg er omringet av et samlet crew. De er tydelig stolte av noe.

«Mens du ble torturert av hvitingene dine, har vi vært aktive. En mann som skal lykkes må være som et rullende hjul,» sier Malick, vår nestleder.

«Det er riktig,» sier Aziz. «Vårt nettverk har vært i bevegelse. Apex er overalt og alle steder.»

«Apex!» messer mengden.

«Det vi sier er at vi har smuglet inn varer,» sier Alain mykt. «Blant annet en fungerende dataenhet. Dårlig nett, men … nok til å komme i kontakt med omverdenen.»

Så han viser meg. En liten appmodul som på ymse måter og via omveier er tilkoblet internett. Det skjer faktisk gjennom noe så sykt som et analogt radiosignal. Fra ren stråling til tall og tilbake. Hele kontrapsjonen er så gammeldags at ingen har tenkt på å blokkere akkurat den formen for kommunikasjon. Og … ved å trykke rundt på de uforståelige menyene, viser han meg det mest sentrale. Tilgangen til et rent chatrom. Minimalistisk av nødvendighet, men det er ekte mennesker der. Ikke bare det. Ekte damer. Og de er interessert. Har bare blitt mer og mer interessert gjennom dagen, når de forstår situasjonen og med hvem de har å gjøre. Crewet har bevist det ved å sende bilder av fengselsområdet sammen med hendene sine, tidsmarkert med tusj.

«Mange damer vil få tøyd ut fitta når de forstår at vi er farlige kriminelle og sånn. Er bare sånn det er,» sier Sekou. «Til helgen vil vi smugle dem inn.»

K-kult. Kunne faktisk godt tenke meg å få jukka litt igjen,» sier jeg. Det er en gammel løgn jeg spinner på. Det finnes ingen gjentakelse av noe som aldri har skjedd.

Plutselig griper store hender tak i meg bakfra, og jeg legges over fanget til Marquis. Buksen bykseres ømt og bestemt der den hører til, nemlig rett ned omkring knærne, ifølge gjerningsmannen. Et lett klapps rammer naken hud.

«Å dytte rundt i hverandres sæd vil bringe oss nærmere i forholdet vårt. Eller hva, snuppis? Og etterpå blir du kanskje mer velvillig med varene overfor meg.»

«Vår Koro er perv nok til å la Øyvind gå først,» ler crewet.

«Selvsagt skal han gå først. Han eeer jo den alfadominante her og må markere sin oooverlegenhet. Skulle bare mangle!» erklærer Marquis lyst.

Lette slag fortsetter å falle taktfast. Jeg stønner frustrert. Han kunne godt tatt hardere i, synes jeg. Han vet hva jeg vil og gir meg det ikke.

«Dessuten … På denne festen kommer verdens beste rumpe til å være, jeg lover!»

«Hv-hva slags rumpe er det?»

«Vel, din rumpe, selvfølgelig!»

Han ler av meg da jeg skyter baken i været. Slaget rammer hardt og sender meg ned igjen med et halvkvalt skrik. Endelig slipper han løs med en brutal byge som bare fortsetter å komme, og det gjør nesten jeg også. Crewet synger takten og kommer med oppfordringer om hvor han bør slå meg, til de blir lei av aktivitetens ensporenhet og blir opptatt med sitt. Mens hodene deres er stukket i appen og annet stash de har fått inn, fortsetter rumpen min å varmes rød. Det er på avstand at jeg hører lyden av mine egne stønn, som de etter hvert må ha blitt vant til.

Etterpå hviler jeg mot brystet hans. Utenpå singleten denne gang, selv om fingrene mine har forsøkt å løfte den i en ledig stund. Dammen av sikkel jeg etterlot har sevet opp til overflaten som et vått merke i tøyet.

«Alt dette er naturlig. Ikke la noen fortelle deg noe annet,» sier han. «Vi er som mazdakittene. Apex er å forstå som fortsettelsen av deres bevegelse.»

«Hvem var de?» spør jeg. Har lest mye historie, men akkurat denne saken kjenner jeg ikke til.

Marquis gir meg fortellingen. Mazdak var en reformator i perserriket og hans kloke lære kan forstås som proto-kommunisme. De sterke hadde forgrepet seg på seg de svake og forårsaket hungersnød og ulikhet, når Gud skapte jorden for å fordele ressursene. Derfor skulle all eiendom være felles og velstanden distribueres for å fjerne fattigdom. Fredelig fremferd et ideal, iallfall etter at målet var nådd og pengepugerne fjernet. Men … Viktig! Viktig! Kvinnene skulle også deles, om ikke akkurat gå på rundgang hele tiden.

«Ain’t no fun if my brother’s can get none,” sier Marquis. Fem demoner har rammet menneskeheten. Misunnelse, vrede, hevn, trengsel og grådighet. Likhet må selvfølgelig gjelde på alle områder. Da blir demonenes makt snudd og vil bli til sin motsetning.

«Så … Takknemlighet, glede, tilgivelse, overflod og generøsitet på oss,» sier jeg.

«Min gave til deg,» sier Marquis. «Jeg gir så du kan gledes, og når du gledes, kjenner jeg fryd. Bare Turanga, baby. Denne generøsiteten har vist seg overalt i verden med ulike navn. Nå er det dere norskiers tur. På tide å smelte isen dere har rundt hjertet.»

Jeg har allerede smeltet i hendene hans, under kyssene hans, og i blikket hans. Men han har rett. Bare hjertet er igjen. Min frykt er at jeg ikke har noe hjerte, og at det som banker i meg bare er en kjøttklump, en trevl etter det ulvekvinnen bet ut. Fortsatt kan jeg kjenne hennes kalde vrede. Hvis jeg lukker øynene og venter lenge nok, hører jeg en prustende ulv løpe over vinterlandskapet.

Den ulven er meg. Mord-Varg, Alltid-Sulten, Den Sanne Omega. I meg er et ønske om hevn for det som ble gjort mot meg. I det gapet kan verdener forgå, slik en ulv en gang skal sluke solen …

«Norski, kan du noe om dette?»

Det er den alltid nerdete Jean-Luc som legger noe på lakenet foran meg. Jeg skjønner virkelig ikke hva det er. Lite, kompakt og med håndgrep. Et glinsende øye lyser mot meg.

«Dette er dyre saker, skreppis,» sier Marquis. «Ramlet av fra et, hm, lasteplan. Ble plukket opp på veien. Nå er det hos oss.»

«Nei, faen! Et ekte kamera!»

Jeg løfter på tingesten og undersøker, får det forklart. Ikke bare er det et ekte kamera. Det har en ekte linse laget av kunstig krystall. Ikke noen omtrenteligheter og datagenererte bilder fra områdekameraer. Everything real, baby. Everything real. Med mitt skarpe vidd får jeg raskt nok oversikt over de basale funksjonene via menyen. Har lyst til å lære meg alle moduser med det samme. Tingesten springer til liv i hånden min, det lyser i gjennomsiktig krystall gjennom hele kamerakroppen, og linsen strekker seg nysgjerrig ut, sveipende frem og tilbake som et levende øye. Det er Marquis Chevalier som trer frem i skjermbildet som flyter foran ansiktet mitt, og han smiler sitt karakteristiske smil, mildt og likevel brennende, slik jeg alltid vil huske ham.

«Sol invictus here, leader of Apex, a real killa-nigga and harbinger of sweeeet anarchy!»

Han gjør gjengtegn og blotter skarpe hjørnetenner i et snerr.

«These are my men. Real sickos that. Even I fear them.»

Crewet dukker opp på siden av ham og bakfra, løfter seg på hverandres skuldre og setter seg på huk. Vanilla Star, none other taste. Pocket Artillery, blast the past. Teacher Pervert, you really were a virgin. War-fuck-hound, on the prowl. Dreadchild, dead by cradle Mugabe, excution style

«We’re sick as Butt-Naked in his prime. Turn on a dime. Chasing that rhyme!»

«Yeah! Yeah! Show them! » messer jeg anerkjennende.

«Hvordan føles det å være i et rom med noen som er nesten like syke som deg!» ler Marquis.

«Eh, deilig.»

«And fuck, I’ve got a sick motherfucker here. A little demon. The worst of us, by far! Luckily I’ve mastered him with my cock.»

Han tar kameraet fra meg og vender det i min retning.

«Mr T,» sier jeg og gjør gjengtegn. «For Apex, and for social justice!»

Våre menn pumper nevene og tar til å bjeffe som hunder. Brølene slår mot trommehinnene og gjør at jeg i et øyeblikk ser ut gjennom gule ulveøyne.

«Tu m’appartiens maintenant,» sier vår leder fra bak kameraet. I neste øyeblikk stormer crewet meg og vi tar til å hoppe opp og ned i feiring. Lydbildet domineres likevel av vår leders anerkjennende latter.

Social justice er større enn selv Hip hop. Så lenge man håner musikkindustrien (og bokbransjen) er jeg fornøyd

Og hva er galt med å vise bittelitt kjærlighet?

Hvorom allting er, dette er karene vår ulve-venn befinner seg blant