Tidens titaner - del 2

Jeg har en gul bagg av kunstskinn. Helt porno, sa Tommy den gangen vi fortsatt var venner, og tilbød meg å kjøpe den. Jeg avslo, fordi det er den eneste eiendelen jeg har som er spesiell, og fordi ved å ha den, fikk jeg hans anerkjennelse. Etter å ha spist frokost, ikke i kantinen, men i kiosken for mine egne periodepenger, går jeg ut med baggen over skuldrene. Håper at skjebnen ikke skal være så ond at det jeg har funnet ble sett og tatt av noen andre, men nei, langballkøllen er her fortsatt, godt skjult i buskasset. Jeg har ikke brukt mine siste slanter forgjeves. Glidelåsen til baggen går opp. Våpnet er akkurat lite nok til å få plass.

«Skal du på reise?» spør noen meg. «Det er nesten vennlig, inntil de forstår hvem jeg er. «Det er jo han som er gæren!»

Akkurat det har skjedd før. En gang buste en unggutt, antakelig et småsøsken til noen av de her, rett inn på fellesrommet der jeg satt på gulvet, fordypet i mine egne tanker. «Så det er han som er gæren!» Det var da jeg skjønte at alle snakket om meg, og at jeg stod utenfor noe håp om et fellesskap.

Nå tar flokken opp skrikene mine som de pleier.

«ÆÆÆÆ! JEG FORSTÅR IKKE! BÆÆÆÆ! SLÅ IKKE!»

Vanligvis viser jeg frem min fortvilelse og mitt raseri, men det er ikke det som har fått det til å vare så lenge, for de ville gjort det uansett. Nå, ingenting. Man kan utholde alt når man har løsningen i sikte, og nå ser jeg ham, titanen, stående med ryggen til på den åpne plassen, sammen med en liten flokk. Kongen med sitt utvalgte hoff. To utvalgte gutter med høy status … og en jente i kritthvit genser. Hvem er hun? Den blonde hestehalen i en rosa hårstrikk får meg huske. Jeg har sett henne før.

Jeg og Tommy entrer kiosken. Vi har nettopp fått oss periodepenger og jeg er stolt over å være i hans selskap. Blir stående å stirre lengselsfullt mot alle varene i disken. Drømmer meg bort slik jeg pleier å gjøre. For lenge. Plutselig fanges hodet mitt i en hodelås og han gnir meg rettelig inn med neven.

«Kom igjen, Øyvind! Kjøp noe, Øyvind! Kjøp noe, da!»

Han går over til å bokse meg lekent på magen, noe som like fullt får meg til å stønne. Opptrinnet betraktes av blondinen bak skranken. Da vi legger varene på disken, betaler jeg for app-tegneserien av Conan barbaren og en stor baguett med Dr. Pepper til drikke. Tommy Thomasen …betaler ikke. Jenta skyver bare varene mot ham og sier det er gratis. Vi går derifra. Han leende. Jeg forfjamset. Tankene mine samler seg til en syl som trenger gjennom hjernen, enten jeg vil det eller ikke. Tommy brukte meg for å løfte seg selv opp. Jenta foretrakk ham, ikke meg. Hun bivånet min ydmykelse og belønnet ham for det. Det, skal det vise seg, vil jeg aldri tilgi.

Jenta må snart være atten. Du må være seksten for å jobbe i en kiosk. Alderen hennes gjør henne til et statussymbol. På det fjerne luftdraget hører jeg latteren hennes trille, så det høres ut som det er like ved. Men det sansene mine og andre oppfatter er feil. Det er ikke et vinddrag. Jeg har innsett sannheten og vet at alt er en storm. Det er denne stormen som forflytter meg, lett som et løvblad, tung som et fjell. Det virker som jeg har steget opp fra asfalten like bak dem. Køllen glir langsomt ut av baggen i hele sin fulle lengde, som mykt treffer bakken. Jeg lener meg tilbake, drar inn luft, og svinger køllen som en gammeldags gruvearbeider.

En av guttene rekker å legge merke til meg.

«Hei, hva er det du …!»

Titanen treffes i bakhodet til det tørre smellet av treverk. Jeg hadde halvveis fryktet at ingenting skulle skje, at slaget bare skulle prelle av noen jeg har lært å se på som uovervinnelig. Men min fiende, dette monsteret, blir stiv som en tømmerstokk og vipper forover, og med det felles en hel orden. Dette er en ny tid. Min utmålte tid, og fra den skal ikke stjeles et eneste nytt øyeblikk.

Før knotten til Tommy dunkende treffer bakken svinger jeg påny. Gutten jeg sikter mot dukker seg og køllen passerer over hårtustene hans, bare for å ende i munnen på jenta med et vått klask. Hun bråsnur og løper bort med begge hender holdt for de innslåtte tennene. Jeg slår i blinde det jeg makter og blir med køllen på nedferden. Vender meg på ryggen i fallet og greier å smekke unna de gripende hendene som vil ha tak i meg. Kommer meg opp og sender slagvåpenet fra side til side og med det jager jeg opposisjonen.

«Han er gal! Stopp ham! Stopp ham!»

En stemme rungende jeg ikke engang gjenkjenner som min egen. «JEG TJENER ODIN ALLE GUDENES FIENDER MÅ DØ!»

Luften består bare av virvlende farger og fallende stjerners skrik. I flakkende, blinkende kaos er jeg navlesteinen. Rolig går jeg bort til min store fiende nå slått langflat og vipper ham over på ryggen med foten. Han rekker akkurat å åpne øynene. Hva blikket hans sier meg er meg likegyldig og vil alltid være det, fordi han gjorde meg til sin fiende for svært lenge siden, og for fiender finnes ingen nåde. Han løfter sitt blikk til noe som er verre enn helvete, til valkyrjestormen, til meg. En kvinnelig form for vrede, som underlig nok er festet i mitt grunnvesen.

«Du kalte meg gal. Derfor er jeg gal. Og gudene krever blod!»

Køllen heves så høyt armene min kan løfte og smeller ned. Gang på gang. Mekanisk- mosende-morderisk. I meg er en kulde. Jeg vet nøyaktig hva jeg gjør. Passer på å bruke flatsiden for maksimal effekt. Dette er den eneste sjansen jeg får. Kanskje bare noen få øyeblikk før noen stopper meg. Jeg må sørge for at at min fiende er ødelagt, at han aldri kan reise seg igjen. Brystkassen piper mens jeg presser ut alle krefter og lar slagene gå.

Det finnes ingen øyne. Det finnes ingen munn. I den boblende grøten forstår jeg at min fiende ikke har et ansikt mer, og at jeg har ødelagt ham for all tid, og at jeg har vunnet for godt. Seiersrusen stiger, svimlende til høydene, fulgt av en hevet kølle på vippepunktet før den faller. I det omkringliggende tåkekaoset lyder et fjernt skrik. Like etter legger den blonde jenta seg over sin kjæreste, armene favnende hodet i den mest grunnleggende beskyttelsespositur som finnes. Det ble meg aldri gitt, ikke engang av mine foreldre, så for det har jeg ingen sympati.

Kølleslaget rammer henne over korsryggen. Hun ramler sammen som en bro truffet på midtpunktet av en stupbomber. Jeg sparker henne i ansiktet så hun ruller over på rygg. Blodspruten har gått i en vifteform nedetter genserens snølandskap. En likhvit offertavle stenket. Jenta gaper kort med ødelagte tenner i forsøket på å skrike, og gjemmer så ansiktet i hendene. Jeg holder meg opptatt med elskeren hennes, finner ingen steder å slå ned på som ikke allerede er en rennende pøl. Fortsetter å slå, i fall det skulle være en mann der.

«Han dreper ham! I himmelens navn, få stoppet det!»

Jeg. Er. Himmelen. Fulladet med brølende lys.

«Gjør noe!»

Gripende hender er omkring meg på alle kanter. De forsøker å ta våpenet. Jeg virvler rundt i vanviddets vold. Slår hendene bort. Blir en levende tornevegg som sørger for at enhver berøring koster om ikke bein og blod, så livsfare. Jeg smeller en av titatens hoff over armen, streifer den annen over pannen, noe som river opp en dyp flenge. En voksen mann konfronterer meg og slår etter meg med den kjøttfulle armen. Jeg treffer toppen av det skallede hodet så han fryser fast i en smertegrimase. Schæferen hans, min eneste venn, løper panikkslagen i ring rundt seg selv, bjeffende og pistrende over menneskenes uforstand. Nå som de gripende hendene har sunket i malstrømmen, snur jeg meg og retter noen nye demonstrative slag over den døde titanguden, utav hvis kropp jeg skal bygge min nye verden. Brått som jeg kom, løper jeg i en tilfeldig retning, før noen nye kommer til, før noen kan gjette hvor jeg løper. Noen av bæsjungene forsøker å konfrontere meg, men det er halvhjertet. De snørrete ansiktene ser på meg i vantro.

«INGEN AV DERE ER MENN NOK TIL Å STOPPE MEG DERE HAR IKKE ÆRE NOK!»

Køllen, svunget fra side til side, kjøper meg noen øyeblikk med frihet, og jeg bryter ut av mengdens tynne rekker. Flykter dit hvor bare mordvargen, den gale og den utstøtte flykter, mot enhver åpning som er å finne. Ikke i redsel, men i visshet for hva som kommer bak. Tromlende føtter og joggesko med noe inni. En krølltopp jeg passerer kaster en stein etter meg.

Ingen skal få æren av å drepe meg, eller tilfredsstillelsen av å legge meg i bakken. Nå oppdager jeg for første gang i livet min hurtighet. Jeg løper rett og slett raskere enn de fleste andre. Mange har ikke fått med seg hva som har skjedd, men de forstår tilsynelatende den bloddryppende køllen jeg har i hånden, og holder seg unna, som jeg var en giftslange. Påført frykt. Frihet. Det samme. På den måten når jeg helt opp til et skogholt, mens folk går rundt og snakker i appene sine, veiver med armene eller kaster dem opp i været. Noen av guttene kaster av og til steiner i min retning, så de raslende faller ned blant greinene, men de våger ikke å lukke avstanden. Ikke mer. Aldri mer.

Noen blåkledde skikkelser med skyggeluer dukker opp, og peker på meg med de gule tutene til det jeg forstår er strømpistoler.

«Legg fra deg våpenet! Gjør det nå!»

Ulvekvinnens gave glir gjennom fingrene og faller. Ser du ikke nå hvordan min hensikt og beregning er makeløs. Jeg retter meg opp og smiler. Rett etterpå kastes jeg overende med all luften slått ut av meg. Presses ned på magen og får armene tvunget bak ryggen. En mengde blåkledde skikkelser sitter rundt meg. Gjennomsøker klærne for de tingene jeg ikke har, for jeg eier tross alt veldig lite, og får smekket på det kjølige, nådeløse stålet til håndjernene. Foran hele folkemengden bæres jeg ut av skoghodet og dyttes inn bak sprinklene til varebilen med hodet først. Mengden ser på hele opptrinnet, og de ser meg i denne situasjonen.

Men jeg har sett dem også.

Best for deg å få pumpet opp de skoa