Tidens titaner - del 19
Entydighet var aldri min sykdom
5/10/20265 min lese
Lyset der inne er ikke som jeg ser lys. Grelt, sterilt og nådeløst avslører det den tynne figuren i speilet, og det massive, dresskledde brystet som står bakenfor. Jeg lener meg mot vannstrålen, vil kjøle ned alt som kan kjøles, inkludert den ene kvisen på nesen.
«Jeg kan ikke være med deg der inne,» sier min eneste vokter. «Det blir dere og en politimann. Dere kan si hva dere vil, bare det ikke bikker over i noe ulovlig, og ingenting av det som blir sagt går i rettsprotokollene.»
Bjørnstad lener seg over meg og legger hendene på skuldrene mine.
«Men vær forsiktig, unge Tranøy. Ikke la deg provosere, eller la temperamentet løpe av med deg. Du har gjort det bra så langt.»
Jeg snur meg med dråpene rennende ned fjeset.
«Oppfattet. Dine retningslinjer vil bli fulgt i ett og alt.»
Forbannet nok må jeg gå gjennom en folkemengde på vei til konferanserommet. For det meste voksne folk. Sikkert skyld og kårfolket til de etterlatte, jeg mener de forlatte horeungene deres. Demoner alle sammen. Til tross for at Bjørnstad går ved min side, er jeg redd for at noen skal stikke meg i øyet med en penn, eller klonke meg i bakhodet med noe hardt. De betrakter meg i taushet idet vi passerer, nesten som voktende sfinxer i en underverden. Her har jeg altså endt opp. Hvor jeg var før det, husker jeg ikke.
Døren går opp, og etter et siste oppmuntrende klapp på ryggen av Bjørnstad, blir belysningen til skikkelser og skikkelsene antar formen til de jeg hater. Nesten samtlige i årskullet er tilstede. Over tjue i tallet, med en uniformert politimann stående mot veggen med armene bak ryggen. Jeg tar plass ved den ene bordenden. Er du viktig nok, eller kriminell nok, får du den plassen. Ingen av dem er nære nok til at de kan berøre meg, bare nesten. Jeg ønsker å løfte hånden og knuse hodene deres en etter en. Vil ikke være den første til å snakke.
En av guttungene tar frem de knudrete arkene til et brev og begynner å lese høyt.
Dette er nok nøye forberedt. Regla går noe som følger. Vi mente ikke å krenke deg. Vi erkjenner at det vi gjorde var galt. Unnskyld. Men din motreaksjon var ekstrem. Nå er noen skadet for livet. Du burde tydd til andre midler. Du burde sagt ifra.
Æren hindret meg i å si ifra.
Vi vil gjerne vite hva du tenker om hva du gjorde. Gutten folder sammen papirene og det blir stille i rommet.
«Hvordan føles det?» spør jeg.
«Hvordan føles hva?»
«At min styrke har vokst. Dere måtte være tjue mot en for å ta meg sist. Nå greier ingen av dere det, samme hvor mange dere er. Ingen av dere kan ta meg i nærkamp. At jeg fikset lederen deres er bevis nok for det.»
«Jeg visste det!» sier en.
«Han angrer ikke! Bare skuespill!»
«For en liten psykopat! Alltid vært!»
Jeg smiler velvitende til deres anklager. Til sist er det Ben Lierhagen som tar til orde.
«Er nærkamp alt du bryr deg om? Du vet, du er ikke Conan barbaren.»
«Det er sant …» sier jeg og legger fingrene sammen. «Jeg er sterkere enn Conan barbaren. Møt meg i nærkamp og du skal se.»
«Barnslige idiot …»
«Gutter, dette er svært lite fruktbart,» sier politimannen.
Stillheten, som egentlig er min ville vrede, råder i rommet.
«Hvordan føles det?»
«Du har alt sagt det!»
«At dere fikk meg til å gjøre det. Det er deres skyld. Tommys blod er på deres hender.»
«VI? Dette er helt sykt!»
«Dere tvang meg i et hjørne. Ga meg ikke noe valg. Til og med en rotte vil kjempe tilbake. At dere trodde at dere kunne slippe unna med det … at dere virkelig trodde at jeg skulle la det passere … lavere enn en ROTTE!»
Jeg setter i et skrik, hamrer begge never i bordplaten og reiser meg. Politimannen er straks der og skyver meg i stolen.
«Du får kun denne ene advarselen og så er det ut.»
Pusten min går trekkes hardt inn og ut nesebordene, og jeg betrakter dem med onde, glitrende øyne. En serie, med vage, gurglende skrik unnslipper munnen.
«Hør, Øyvind …» sier Terry. «Vi beklager virkelig. Vi mente ikke det vi gjorde. Det utartet seg. Gikk altfor langt.»
«Vi trekker tilbake alt det vi har sagt og gjort,» sier Steffen.
«Vel, nå er det for sent. Altfor sent! Fremtiden min er ødelagt!»
«Ikke nødvendigvis sant … Det …» prøver Terry.
«Dere fikk meg til å avsky mitt eget folk. Jeg hater nordmenn nå!»
«Bunnlinjen er at Tommy har det verre enn deg. Det er han det er synd på. Du må ta ansvar,» sier Terry.
«Hva vil dere at jeg skal si?»
«Du kan si unnskyld.»
Jeg betrakter dem. Åpner og lukker munnen.
Politimannen griper inn.
«Tenk på det, Øyvind. Du får bare denne ene sjansen til å si det. Det blir ingen andre møter.»
Ja, vi kommer til å gå hver til vårt og aldri se hverandre igjen. Bare likene er igjen. Ødelagte kropper, bristede sjeler, og kadavrene av oss som vakler videre.
«Unnskyld,» sier jeg og stirrer ned i bordplaten. «Jeg beklager virkelig … for det jeg gjorde.»
«Mener du det?»
«Ja.»
Den unge forsamlingen ser til hverandre.
«Vi godtar unnskyldningen din, og vi håper du godtar vår.»
«Det … gjør jeg.»
«Men det er opp til Tommy å tilgi deg.»
«Her har dere vist storsinn. Det gjelder alle parter,» sier politimannen. «Dette er en tragedie, men det er i det minste noe dere kan ta med dere senere i livet.»
Møtet avsluttes etter en gjentakelse av beklagelsene fra begge hold, og forskringer om at de menes. Nummen kan jeg se på at mitt gamle årskull forlater rommet en etter en. Før de går tar de meg i hånden og ønsker meg alt godt i livet. Jeg reiser meg for hver enkelte og gir den samme lykkeønskningen tilbake.
Da jeg vakler ut av konferanserommet, ser jeg ikke Bjørnstad noen steder. Det er bare den samme folkemengden, men nå fylt med virvlende farger og uklarhet hvorenn jeg vender meg. Forutanelsen om akkurat dette oppstår før det skjer, så lagene med forsvar er vaklende da en middelaldrende kvinne kommer bort, favner ansiktet mitt og ser meg dypt inn i øynene.
«Du er jo bare en redd liten gutt …!» utbryter hun overrasket.
Så skjer det jeg frykter aller mest. Hun lener seg frem og lenger armene omkring meg. Varmen omslutter kroppen min og jeg kjenner lukten av parfyme fra håret hennes.
«Jeg synes så synd på deg!»
Det psykiske skjoldet jeg har brukt kan ikke lenger manes frem. Som det aldri har vært. Så jeg går i oppløsning mot halsen hennes. Kan ikke lenger holde meg oppe, men det behøves heller ikke, fordi hun holder meg fast. Langt bortenfra blir jeg klar over hulkene mine. Det er ensomheten min som slipper ut. På et eller annet vis fører hun meg ut av mengden og finner en slags hjørnesofa hvor jeg kan sitte.
«Jeg hadde tenkt å hate deg, men når jeg ser deg, er det umulig,» sier hun og stryker på en hårtust. Bjørnstad har ankommet og står bredbent over oss. Min forsvarer kom for sent.
«Ingen pause, Tranøy. Du må inn igjen.»
Kvinnen løfter meg ut av bluse hvor snørr og tårer har klistret meg fast.
«Hvis du har noe godt å si til min sønn, bør du si det.»
Øynene hennes er vidåpne og ufravikelige, tilhører den grusomste hauk jeg kan tenke meg. Det kunne aldri ha falt meg inn å motsi henne.
