Tidens titaner - del 18

Gulvet heller bare svakt, likevel føles det som jeg faller idet jeg går forbi stolradene fylt med skikkelser jeg hadde håpet bare skulle forbli spøkelser. En jente bryter ut i gråt det øyeblikket hun ser meg. Av klangen i stemmen forstår jeg at det er hun jeg ga en fulltreffer rett i pikeskallen med køllen. Hva het hun igjen? Frida … Zachariassen tror jeg det var. Faen, er dette virkelig et auditorium? Skal dette være en underholdningsbegivenhet i vulgær amerikansk stil? Ved enden av publikumsrekkene tror jeg at jeg skal ha rukket å fullføre min kanossagang da jeg innhetes av ordene. Umulig å vite fra hvem og hvor det kom ifra.

«Forbanna monster.»

Bjørnstad griper meg om skulderen og fører meg frem til tiltalebenken. Det er en lettelse å sette seg. Øyeblikket det kan skje diskret kaster jeg et blikk utover forsamlingen og får sjokk da jeg ser rett på Tommy Thomasen. Han har på seg solbriller og det er noe galt med ansiktet hans, fordi det virker underlig stivt. Ser han meg? Nei, det var jo jeg som blindet ham. Nå sitter han der sammen med en snufsende Frida og holder hender med henne og kan ikke se meg mer. Den anerkjennelsen jeg en gang ønsket meg har blitt umulig.

Et andre sveip med blikket gjør at jeg får med meg Terry Johansen, han jeg hater aller mest fordi han angrep håret mitt, den nevesvingende Steffen Høfseth og den slibrige bølla Ben Lierhagen. Ben i bøtta, tenker jeg vi kaller ham. De fleste fra ungdomshjemmet er tilstede, jeg gjenkjenner dem alle sammen, samt mannen som eide schæfervalpen jeg hørte de måtte avlive fordi den var blitt folkesky. Alle er de her og er på samme side, mens min benk er tom, bortsett fra min betalte advokat. Det burde være matematisk umulig, fordi gjennom Galtons regresjon mot snittet burde noen drive over til min leir. Situasjonen er altså unaturlig, slik samfunnet alltid er. Eller har vi å gjøre med et nytt naturfenomen? Det frie radikal nekter å feste seg til noe, eller noe nekter å feste seg til underligheten. Kanskje er jeg slik en reaktiv forbindelse som må skape reaksjoner hvor enn jeg faller? Dømt til å være alene, kastet rundt av ulogiske og uforklarlige krefter. Nei, jeg har jo crewet. Jeg er også et menneske, har Marquis forklart meg, og fortjener å være del av et felleskap. Min ensomhet skyldes altså nordmenns unaturlighet, det de måtte jobbe hardt for å opprettholde i sin lange marsj mot avstandstaken. Faen ta de svina. Men de har jo rekonstruert ansiktet hans ganske bra. Det jeg etterlot var et gapende hull. Slo hull på titanens brennende åssyn og hans fordømmende blikk som nå er borte. Det samme kan skje igjen. Mine våpen hviler, men kan løftes i hvert øyeblikk. Dette vet de, for det har jeg lært dem, og derfor er hendene deres unna meg. Min ære og min frihet skyldes voldens søte mulighet.

«JEG GJENTAR: Kan Øyvind Tranøy reise seg?» lyder det fra en kvinnelig dommerfullmektig.

Bjørnstad hvisker en innstendig oppmuntring til meg og jeg spretter opp, såpass fort at bordet foran begynner å vingle. Gråhåret på skranken har ikke engang en parykk. Noen burde røske det av og stappe det opp i ræva hennes, men man kan vel ikke se forskjell på krateret uansett …

Gjennom salen går en stille knising.

«Du står som eneste tiltalte i en svært alvorlig voldforbrytelse. Som din advokat har opplyst deg om er dette et meklingsmøte hvor de relevante forhold blir brakt i klarhet. Etter er du pålagt obligatorisk samtale med de berørte, så partene kan ha om ikke forsoning, så forståelse for hverandre. Jeg minner om at det som skjer her kan ha betydning for straffeutmålingen.»

Min visdom kommer sent, men i siste liten, fordi jeg hadde lyst til å utbryte et høyt «Jawohl» til kjerringa. En håndsbevegelse fra henne viser meg tilbake til stolen. I vitneboksen tar en sakkyndig kvinne plass og tar til å lese fra en usynlig autoprompter. Et angrep preget av en ekstrem målrettethet og den konsentrerte bruken av vold, med mange berørte og skader så betydelige at de ikke har blitt sett før av hverken kiruger eller erfarne etterforskere i forbindelse med ungdomsoppgjør. Kun ulykkessteder i trafikken kan normalt måle seg i alvorlighetsgrad og omfang når det gjelder personskader. Det har vært nødvendig med psykologisk traumebehandling for mange av de berørte, en oppfølging som det for enkelte vil være nødvendig å fortsette på over mange år.

Jeg passer på å drikke et glass vann som i klippene jeg har sett fra Nürnbergprosessen.

En halvtime går med på å beskrive Tommys skader. Sju kirugiske operasjoner så langt og flere i vente. Ansiktsplaten måtte rekonstrueres fra grunnen av, dels fra splinter og benrester, dels fra avanserte komposittmaterialer. Øynene og fremre del av synsnerven var simpelthen borte, så det var intet håp om å berge synsevnen. I fremtiden vil man eksperimentere med digital synsassistanse, noe som er vanskeliggjort av nerveskadene. Når det gjelder jenta har hun hatt løse beinsplinter i korsryggen og har hatt en omfattende tannlegeregning. Armen til en av guttene ble brukket. Dette blant en pletoria av kutt og småskader for andre berørte. Angrepet kjennetegnes av en dyp og psykopatisk form for hevngjerrighet.

Det var nøkkelordet min advokat var ute etter, og han reiser seg. Dommeren gjør tegn til at han kan snakke.

«Hevngjerrighet, ja, og en voldsom en. Hva kan bringe en ung gutt, uten tidligere rulleblad og bemerkninger til slike handlinger? Hva var det vel å hevne?»

Jo, en systematisk mobbing over tid, noe han minner på at mange av de berørte har innrømmet i avhør. Denne mobbingen innebar både fysisk vold og kroppskrenkelser. Det siste har dessverre ikke blitt dokumentert, men er høyt sannsynliggjort. Den verbale trakasseringen og nedvurderingen foregikk over ett år, noe som førte til et markant psykologisk brudd i min personlighet. Med et annet ord, jeg var psykotisk og har vært tvangsinnlagt for en uspesifisert psykisk sykdom. Ennå går jeg i et avansert behandlingsforløp der denne sykdommen vil avklares og en endelig diagnose vil bli satt. Jeg var altså ikke meg selv da jeg begikk ugjerningen. Jeg var helt og holdent i grepet til en altomfattende psykose. Den gutten alle kjente var i det øyeblikket borte.

«Min klient angrer dypt og inderlig for det han har gjort. Det har han innrømmet til meg i samtale.»

Vel, blant alle de delvise sannhetene og halvkvedede visene, var det den første løgn …

«Dessuten har han vist forbedring og villighet til forandring. Hans kontaktpersoner innen mentalhygienen har berømmet ham for hans samarbeidsevne og mot i møte med alvorlige psykologiske vansker. Tidligere har han uttrykt nazistisk og etnonasjonalistisk tankegods, og han har nå blitt en glødende antirasist. Han har fått seg venner blant andre folkegrupper og har utviklet en musikalsk interesse innen rap.»

Til det siste begynner en gryende latter i salen.

«Med tiden ønsker han å få utgitt et eget album …»

Knisingen og fnisingen slipper fri i gapskratt og gledestokter. Det er den samme hånen jeg er vant til. Fra menneskenes side er det ikke meningen at jeg skal ha kjærlighet, leve eller forunnes noenting. Alt jeg har har jeg stjålet. Neven min strammer seg og synsfeltet svartner. Aller helst har jeg lyst til å springe inn i folkemengden med en slagøks og gjøre opp på den måten. Min følelse, som ble gjort til virkelighet, er grunnen til at jeg sitter her til å begynne med.

Bare vagt blir jeg klar over lyden av en dundrende hammer.

«Orden! Orden!»

«Jeg regner med at aktoratet vil notere seg denne reaksjonen,» sier Bjørnstad og stryker meg over ryggen. «Noe som vel skulle understreke realitetene av den omfattende mobbekampanjen gjort mot min klient.»

Forlystelsen dør usikkert hen. Ondskapen deres var for simpel til at de kunne unngå å gå i sin egen felle på den måten. Plutselig kjenner jeg meget glad over å ha en dresskledd venn. En som i tillegg kler dressen, i motsetning til meg.

«Vi må huske …» dirrer stemmen til Bjørnstad alvorstynget. «… at dette var en ressurssvak ung mann fra før av. Foreldreløs, uten venner eller noen midler av betydning. Nå har han funnet mening med sitt liv og søker forbedring. Jeg ber retten heller ikke se bort fra det psykiske sykdomsbildet. Dette er noen som gjentatt og insisterende har erklært seg som gudenes tjener og Odins utvalgte sønn …»

Til tross for seg selv humrer noen til ordene. Denne gangen er det Fridas plutselige gråt som stanser dem. Det var mitt mandat fra himmelen som slo i stykker hennes verden. Hva det var og hvor det kom ifra vet jeg ærlig talt ikke. Jeg vil ikke rives med av de kreftene igjen.

«… Alle kan forstå at dette er vitnesbyrd om et plaget sinn. Ved voldshandlingen var Tranøy fast overbevist om at han gjennomførte en guddommelig misjon, noe som har kommet frem i både avhør og i insisterende samtale med helsepersonell. Han må altså erklæres utilregnelig og få den behandling vi unner de som, uten egen vilje eller hensikt, er plaget av sterk sinnsopprivelse.»

Advokat Bjørnstad setter seg langsomt og lener seg over meg.

«Dette greide du bra. Dommeren vil ta notis.»

En skjelving går gjennom kroppen min da sinnet slipper taket. Ikke alle mennesker er imot meg. Crewet mottok meg med respekt. Visst faen vil jeg lage album. Det er nordmenn som er onde og som dreper de som er annerledes, ikke afrikanere. Hos nordmenn sa jeg rare ting og fremviste meg selv, og ble fordømt. Hos Marquis ble jeg elsket. Fortsatt husker jeg den første natten vi snakket sammen. Hånden hans som kommer opp og stryker meg over ansiktet.

Ordene dine er som balsam for sjelen. Dette er Mind Sex. Fortell meg mer, lille norski.

Jeg vil fortelle ham mer. Forlate dette stedet og fortelle ham alt.

Noe foregår rundt meg. Det forberedes til samtale. Først skal jeg møte de som ønsker det ansikt til ansikt, underetter Bjørnstad meg om. Så blir det tid for å sitte overfor Tommy. Han vet det er hardt, men jeg har vært dyktig så langt og må igjennom det. Dette vil jeg greie. Jeg spør om å få gå på toalettet for å lade kreftene. Forespørselen gjør at en del av bygget blir nedstengt så jeg og Bjørnstad kan gå uten fare for å støte på noen andre. Jeg skjønner logikken. Noen kan angripe meg i affekt, eller jeg kan angripe dem. Systemet og AI har utviklet sin mønstergjenkjennelse gjennom de miserable hundreår som har gått under det samme.

I ettertankens blekhet må det være han ene typen i Dead Prez som minner mest om Marquis. En ressentimentfull venstretypus som erotiserer tankekraft