Tidens titaner - del 17

Advokatsvinet som møter meg er av den solide typen jeg automatisk misliker. Høy, velproporsjonert, korrekt i atferd og presentasjon. Til og med tredagersstubben synes iscenesatt. Kongruens tyder på forflatelse og veltilpassethet er forræderi mot deg selv og gudene. Håndtrykket hans føles som en damppresse som beskrevet i en billig Morgan Kane-blekke. Sikkert en innøvd rutine for å uttrykke såkalt integritet. Ikke at jeg vet hva en damppresse egentlig er … eller integritet for den del. Huff.

«Håvard Lind Bjørnstad. Jeg er beredt til å kjempe for deg, unge Tranøy.»

«T-takk.»

Sammen går vi igjennom de basale detaljene over hva som skal skje. Globalistene avskaffet dessverre juryordningen for svært lenge siden så de kunne ha fritt leide med sin ondskap, derfor er det umulig å bli dømt av sine likemenn og endelig avgjørelse er i den korrupte og psykotiske dommerens hender. Ikke at noen noensinne kan være min like. Dessverre slipper jeg ikke unna. Jeg må møte de berørte og offeret i et slags forliksmøte i dag. Etter det er det hovedforhandlinger når den psykologiske evalueringen foreligger. Domfellelse vil skje noen uker etterpå.

«Jeg skal gjøre mitt beste, Tranøy, men da må du gi meg et løfte. Ingen spytting, skriking eller ukvemsord når du ser dem. Det er tross alt hele fremtiden din det er snakk om.»

«Jeg lover.»

Bjørnstad og Chevalier har begge innsett noe jeg knapt vedkjenner i meg selv. Det eneste som hindrer min volatile natur å komme frem er en enorm selvkontroll som er dømt til å briste. Jeg er som kvikksølv i et reagensrør du var uklok nok til å ha ristet. I Marquis tilfelle kommer innsikten fordi han har tilgang på meg i dybden. Endeløse netter i samtale og dager i fellesskap. Advokaten på sin side har nok sett mange som meg. Han har tilgang på breddebildet. Den sinte unge mann preget av følelser. Sett på nok avstand blir vi alle tegneseriefigurer. Blir tegneseriefiguren stor nok kalles den en gud. Paradigme og verdenssyn er på tilsvarende vis en tegneserie. Konsept, moral, lov, regel, alle forestillinger skapt av de mindreverdige sinn.

Ingen grunn til å ta noe alvorlig. Jeg er den som har gjennomskuet alt, ser deg der du sitter med din mindreverdighet, stadig må du forsøke å felle dom over de som er bedre.

Videre strategi fra Bjørnstad. Det er en fordel om alle kort kommer på bordet, alt som kan tale til min fordel. Kjensgjerningene om min psykiske helsetilstand samt det faktum at jeg har vært tvangsinnlagt. Dessuten de positive forandringer jeg har fått til i livet, for eksempel at jeg har gått fra å være nynazist til å nå være antirasist, at jeg har fått meg venner og at jeg har musikalske ambisjoner. Dommeren vil ofte gi en mildere vurdering for en førstegangsforbryter, spesielt hvis det foreligger ting som tyder på positiv forandring. Med litt hell kan det hende at jeg slipper å bli straffedømt, men jeg kommer sannsynligvis fortsatt til å være erstatningsansvarlig.

«Det er en alvorlig forbrytelse du er tiltalt for, Tranøy. Mann til mann og oss sagt imellom, angrer du?»

«Nei.»

Advokaten min lener seg tilbake bak sin skrivepult og legger hendene sammen.

«Jeg forstår.»

Det lyder en diskret varsellyd. Like etter åpnes døren og en automatisk transportenhet glir inn i rommet. Innretningen svinger på plass ved vår side og lar lydløse skapdører avdekke et komplett dressantrekk, slips og sko på kjøpet, eller rettere sagt leasingen. Noe sånt har jeg aldri hatt på meg før. Jeg reiser meg og lar hånden gli tankefullt over det kostbare blå stoffet. Over en sølvskål med to mintsjokolader i tvinnet embalasje, er det utplassert et brevark.

Til Øyvind Tranøy gjennom Kodex advokatkontor – Vi taler for deg der andre tier

Contextual textiles brakte denne varen. Til lykke med anledningen!

Jeg putter straks sjokoladen i munnen og gjemmer papiret i bukselommene så jeg ikke forsøpler Bjørstads kontor. Det smaker himmelsk. Noe helt annet enn «sjokoladen» proletarene spiser. Vennligst ta varene … Vennligst ta varene … Vennligst ta varene, begynner enheten å gnåle nesten umiddelbart, så jeg løfter plaggene ut og får med det hendene fulle.

«Benytt baderommet på motsatt ende av gangen,» sier Bjørnstad. «Jeg venter nede i lobbyen, så tar vi mitt kjøretøy til møtelokalene. Fatt mot, Tranøy! Presentasjon er halve jobben.»

Han må ha sett hvor usikker jeg føler meg. Bjørnstad går ut først. Robotdrittsekken blokkerer veien og er klumsete nok til at jeg ikke kan smyge meg forbi. I frustrasjon får den det som forhåpentligvis er et spark i ræva et sted gjennom metallpanelet. Ingenting skjer. Den likegyldige tjener forlater åsstedet. Er nok mange kapitalister som helst så at arbeiderklassen antok samme karakter.

Det er en ung mann som møter meg på det romslige toalettområdet med flere vasker og speil. Ikke lenger en gutt, men leppene er stramme og ansiktet vel blekt. Et skrik unnslipper meg da jeg forstår at jeg ikke greier å knyte slipset. Alt blir bare krøll, først i den ene retningen, så den andre. Noen sa en gang om meg at jeg har det i hodet, men ikke hendene. Nå sviker den manglende fingernemheten meg igjen. Full av ydmykelse begir jeg meg ned til lobbyen, hvor Bjørnstad venter.

«Unnskyld, kan du hjelpe meg?»

Øyenbrynene hans hever seg en anelse da han skjønner hva jeg vil. Han blir med meg opp. Ikke lenge etter står han bak meg og vante hender strammer kjøpmannsrepet om min hals. Det er godt å kjenne det fysiske nærværet, ville nesten føltes betryggende i en annen situasjon, men det er forferdelig å tenke på hvordan han egentlig ser meg, alt bak profesjonalitetens formelle maske. Det er i den velpolstrede bilen at det går opp for meg at jeg nå er på vei mot de jeg forsøkte å holde unna med nevene og en blodig klubbe.

Han er ond! Han er gal! S-s-skrik!